Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?
10. juni 2011 § 2 kommentarer
Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.
På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»
Fra tilbakeblikkene om bestefaren som liten gutt.
Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.
De hodeløse bipersonene understreker Jimmys manglende evne til å relatere til dem.
Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.
Ikonbasert skjematisk fremstilling av slektsforhold.
Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.
Komprimert sammendrag med rik typografi.
Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.
Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.
Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] i dag er altså disse ti utgitt: 1. Palestine (Palestina) og 3. Buddha på Gyldendal, 2. Jimmy Corrigan og 4. Epileptic (Epileptisk) på No Comprendo Press, 5. Blankets (Tepper), 8. Blacksad og […]
[…] I Jimmy Corrigan er teksten i mange tilfeller like mye et designelement som et fortellerelement – noen ganger mer. Noen av skrifttypene varierer med ulike epoker og bidrar til å holde styr på hopp i tid. Den overdrevne størrelsen og hyppigheten på fortellerstemmens forklaringer, tidsuttrykk og konjunksjoner som «så», «imens», «neste morgen» etc., er trolig en bevisst pastisj på eldre tegneserier.. De føyer seg inn den stilbevisste hyllesten av mediets lavkulturelle røtter som særlig dukker opp i bokens omslag. (Se også mer om Jimmy Corrigan her.) […]