Tomas Sjödin om å skrive personlig

10. mai 2012 § 6 kommentarer

Tomas Sjödin (t.v.) i samtale med forlagsredaktør Arne Christian Konradsen. Foto av Luther Forlag.

I går var jeg så heldig å bli invitert med på et «forfattermøte» arrangert av Luther Forlag, som jeg innimellom har gjort oppdrag for. Møtet var med den svenske forfatteren, foredragsholderen og pinsepastoren  Tomas Sjödin, som for meg var et nytt bekjentskap. Han beskrives av enkelte som en slags «Sveriges Per Arne Dahl», trolig fordi han i stor grad tar for seg livets «store teamer» på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Mange av bøkene hans, hvorav fem finnes på norsk, har tatt utgangspunkt i hans eget liv med to multihandikappede barn, og om hva dette har gjort med ham og lært ham. Etter møtet i går gleder jeg meg til å begynne å gjøre meg kjent med forfatterskapet hans. « Read the rest of this entry »

The Book Depository og frakt

16. november 2011 § 8 kommentarer

Konvolutter fra TheBookDepository

Tre konvolutter fra TheBookDepository

Jeg har tidligere skrevet litt spørrende om hvor man bør kjøpe bøker hvis man ønsker å få dem til en noenlunde rimelig pris, men samtidig ønsker å motvirke monopolisering, støtte rimelige salgsvilkår for forlagene, hindre bokhandeldød etc. (Vel – hvis man virkelig ønsker å gå inn for det siste, bør man jo kjøpe alle bøker gjennom fysiske bokhandler i Norge, men det virker dessverre slett ikke alltid som en farbar vei, iallfall ikke med utenlandske bøker.)

I forgårs fikk jeg den første av fire bøker jeg hadde bestilt fra britiske The Book Depository. Selskapet har lave priser, satser på svært bredt utvalg og opererer med fri frakt, i likhet med f.eks. Play.com.

– Jaså, de tre andre bøkene var sikkert ikke tilgjengelig på lager akkurat da, så de blir vel ettersendt om en stund, tenkte jeg.

Men den gang ei. De resterende tre bøkene dumpet ned i postkassa mi i går, i hver sin konvolutt. Selskapets fri frakt-policy innebærer med andre ord at de sender hver ordre for seg, uansett om kunden har bestilt flere bøker i slengen. Dette kan da umulig være bra miljømessig? Altså, så lenge de tre konvoluttene kommer i samme postsekk, trenger det vel i teorien ikke å gå flere fly enn hvis de ble sendt sammen, og postmannen (eller –personen) kommer jo uansett bare kjørende i bilen sin én gang om dagen. Men likevel … jeg kjenner jeg er skeptisk. Hva bør jeg gjøre nå? Bruke Haugenbok, Capris eller Bokkilden eller noe sånt? Bestille mangabøker på min lokale Outland-sjappe? Kjør debatt …

Carl Barks og Don Rosa på kontoret

6. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

For å feire et kult jobboppdrag har jeg hengt opp denne fine kortstokken med Donald Duck-motiver av tegneren Carl Barks (designet av en tidligere kollega, Egmont Serieforlagets AD Stein Hjelmerud) på kontorveggen min. Endene henger nå i ramme og plast og kikker meg over skulderen, for å passe på at jeg jobber samvittighetsfullt. Onkel Skrue ville nok helst jeg skulle jobbet til femti øre timen.

Slik blir bok 1 av 9 i Don Rosa Samlede Verk seende ut.

Anledningen for denne etterlengtede «extreme office makeover»-en er at jeg rett før påske fikk et kult oppdrag, å være korrekturleser for et kommende Donald-praktverk i ni bind (ca 2 500 sider!) ved navn Don Rosa Samlede Verk. For den uinnvidde er Keno Don Rosa de siste tredve årenes soleklart mest populære Donald Duck-tegner. Den eksentriske mannen fra Kentucky har bygget hele karrieren sin (eller skal vi kalle det forfatterskapet sitt) på Carl Barks’ Donald- og Skrue-fortellinger, og har på et vis gjort hver eneste Carl Barks-fjær om til fem ender. Noen av Don Rosas fremste kjennetegn som forfatter er stor fantasi og humor, sans for eventyr og spenning, respekt for leserens intelligens, interesse for historie og geografi, en nesten autistisk oppmerksomhet for detaljer og en flammende lidenskap for at alt som skjer i (og utenfor) Andeby skal være konsekvent og sammenhengende. For ikke å snakke om en nesegrus beundring for, helt på grensen til tilbedelse av, Carl Barks.

Don Rosa er den Donald-tegneren jeg likte klart best i barndommen (det var jo i hans glansdager, sikkert noe av grunnen til at jeg kjente til ham tidligere enn f.eks. Carl Barks), men det er fortsatt en rekke av historiene hans jeg ikke har lest, og iallfall ikke i sammenheng. Dessuten inneholder jo bøkene til sammen ca 500 sider med artikler, bakgrunnsinformasjon og referanselister, og den slags elsker jeg å pirke med. Så det kommende året har jeg mange timer i lenestolen å se fram mot.

Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Min første oversatte bok

12. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Min første oversatte bok, selvbiografien til gospellegenden Bill Gaither

Nylig kom den første boken jeg har oversatt ut, det kan jo kalles en aldri så liten merkedag. Boken det er snakk om er Mer enn musikk, en selvbiografi av den amerikanske gospellegenden Bill Gaither som er utgitt på Luther Forlag. Ikke hørt om ham, sier du? Nei, mulig det, det hadde nesten ikke jeg heller. Likevel fyller han og de gamle vennene hans fortsatt fotballstadioner over hele verden så ofte de bare vil. Han har visst også vunnet fem Grammys, vært nominert til ytterligere åtte og ble i tillegg utnevnt til «Christian Songwriter of the Century» i 2000. I denne boken forteller han om livet sitt på en ganske likefrem og enkel måte, om alt fra oppveksten på landsbygda i Indiana til rampelyset på megakonsertene, og om hvordan han har prioritert å ta vare på ekteskapet, familien og det landsens livet sitt gjennom alt dette.

Boka ble lansert i mars da Bill Gaither & co fylte Oslo Spektrum for (iallfall) andre gang. Under er et lite utdrag fra et av bokas første kapitler, der han forteller om sin vei inn i sørstatsgospel.

I mellomtiden tok bestemor Gaither meg med til Joe´s Record Shop i Anderson, litt under en mil fra der vi bodde.
«Selger dere plater av disse her?» spurte jeg Joe, og holdt opp nyhetsbrevet fra The Stamps Quartet for ham.
«Ja visst gjør vi det,» svarte Joe. «Rett her borte, i hyllene med RCA Victor og Capitol Records».
Joe tok ut en enorm katalog omtrent på størrelse med en telefonkatalog og begynte å bla gjennom sidene. Han fant seksjonen for gospelplater, og jeg merket meg navn på grupper som The Dixie Four Quartet, The Blackwood Brothers Quartet og The Harmoneers. Hver 78rpm-plate inneholdt to sanger, én på hver side. Jeg bestilte en plate av The Harmoneers Quartet.
Da de fikk inn platen, tryglet jeg bestemor Gaither om å ta meg med til Joe´s med en gang, så jeg kunne hente bestillingen min. Jeg tok med meg den platen hjem og spilte den om og om igjen! Jeg var helt hekta! Pappa ga meg litt ukepenger for å melke kuene hver morgen. Det var ikke noe særlig til jobb, men det holdt i det minste hendene mine varme de kalde Indiana-morgenene. Og det viktigste var at hver gang jeg hadde spart opp nok penger til en ny plate, kunne jeg og bestemor dra til platebutikken igjen.
Jeg ble spesielt nysgjerrig da jeg så et bilde av en gruppe som het The Statesmen Quartet. Med de strektynne bartene og det mørke, krøllete håret deres så de nesten mer ut som mafiamedlemmer enn gospelsangere, men vegg-til-vegg-smilene deres var uimotståelige – de hadde virkelig det lille ekstra! Jeg sparte opp penger og kjøpte min første Statesmen-plate, og gjett om de kunne synge! Fra da av kjøpte jeg hver eneste Statesmen-plate som kom ut på RCA Records. Jeg kjøpte flere sangbøker også, i tillegg til store, glansede fotografier og flere og flere 78rpm-plater. Mens andre barn tapetserte veggene sine med bilder av pene jenter, biler, sportshelter, filmstjerner eller andre idoler, dekket jeg veggene på Dannys og mitt rom med bilder av berømte gospelkvartetter. Mange år senere kjente jeg meg godt igjen da jeg hørte Barbara Mandrell synge «I was country when country wasn´t cool», for jeg «var gospel» lenge før gospelmusikk var populært! Det var min store lidenskap. Jeg simpelthen elsket det!

Book Depository: Bedre enn Amazon, eller like ille?

15. februar 2011 § 7 kommentarer

Jeg oppdaget for en stund siden nettbokhandelen Book Depository, og er blitt ganske imponert over den. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har kjøpt fra Amazon gjennom årenes løp (ikke slik at vi snakker om et ufattelig stort tall, jeg har bare ikke oversikt), men det har vært med en stadig sterkere bismak. For det første vet jeg at stadig flere uavhengige bokhandlere har gått dunken i årevis, særlig stilt overfor konkurransen fra de store bokhadelkjedene. Men i de siste årene sliter til og med de store kjedene, kanskje særlig med konkurransen fra Amazon, og svarer med et stadig dårligere og mer bestselger-orientert tilbud, noe som sikkert er dømt til å dytte dem enda lenger ut mot kanten. Dessuten har Amazon fått et stadig dårligere rykte blant alle i bokbransjen (kanskje unntatt den lille promillen med suksessrike self-publishers) for å presse priser, utestenge forlag som nekter å innrette seg etter kravene deres og generelt oppføre seg som klassens bølle fordi de er så soleklart størst.

Book Depository

Book Depository, mitt nye førstevalg … tror jeg.

Så tilbake til Book Depository: Jeg har altså tatt en kikk på nettstedet (har ikke kjøpt noe enda), og til å begynne er jeg blitt litt begeistret. Noen av de viktige forskjellene på Book Depository og Amazon er blant annet:

  • Alle priser er inkludert frakt, noe som oftest gir lavere pris ved kjøpt av én eller noen få bøker.
  • Bøkene sendes enkeltvis.
  • Book Depository selger bare bøker, det er ikke et gigantisk digitalt kjøpesenter.
  • Et uttalt mål om bredde og tilgjengelighet, som blant annet gir seg utslag i at de stadig trykker opp mange utilgjengelige bøker på sitt eget imprint, Dodo, samt linker til bruktboksiden AbeBooks.com når titler er umulige å oppdrive.
  • Enklere og mer brukervennlig kjøpsopplevelse (litt subjektivt, men det synes iallfall både jeg og denne testen.)
  • De støtter litt uavhengig forskning og noen gode formål, selv om jeg ikke helt kan gå god for hvor mye dette i virkeligheten monner.
  • For ikke å glemme: Prisene er, så langt jeg selv har sett, som oftest lavere enn på Amazon.

Men det siste punktet har jeg et litt ambivalent forhold til: Som forbruker er jeg selvsagt ute etter lave priser, og betaler nødig mer enn nødvendig. Ja, jeg skal faktisk innrømme at jeg svært, svært sjelden går inn i en norsk bokhandel og kjøper en ny norsk bok til fullpris. Men: Det er allikevel en forskjell for meg på det å kjøpe en paperbackutgave av en bestselger til lavest mulig pris (en pris forlaget selv har satt lavt), og på det at f.eks Amazon, verdens største bokhandelkjede, skal presse fortjenestemarginene overfor forlagene til en slik grad at alle taper på det, unntatt forbrukerne (i første omgang) og Amazon selv, som uansett tjener mer penger på å selge smykker og elektronikk. Sistnevnte, at en aktør som har en slags kvasi-monopol-status nærmest kan diktere forlag å selge med tap, liker jeg ekstremt dårlig. Det er nemlig sånt som til syvende og sist vil gå ut over bredden i bokmarkedet. Og det er jeg opptatt av.

Jeg skal slett ikke skryte av å være så «sær» i bokveien, men jeg vet iallfall godt at mange av bøkene i hylla mi er av sorten som enten er gått ut av trykk eller har ligget og balansert på fortjeneste-knivseggen helt fra begynnelsen. Og slike bøker, der jeg vet at forlagene har tatt en sjanse og har et genuint ønske om å gjøre tilgjengelig en bok eller et stoffområde de vet er smalt, det er jeg opptatt av å støtte. Og nettopp derfor er jeg litt ambivalent til dette med å alltid kjøpe billigst. Det er jo åpenbart at jo mindre penger jeg gir fra meg, jo mindre penger (i snitt) sitter forlaget igjen med. Og uansett hvor viktig forhandlerleddet er, så blir det ingen bokutgivelser uten forlag. Iallfall ingen bra bøker.

Så hva skal jeg gjøre? Noen andre som har tanker eller nye perspektiver på dette? Jeg ønsker nemlig virkelig å gjøre det beste for alle parter her, men synes det er vanskelig å orientere seg.

Book depository live

Se en live presentasjon av hvilke bøker som kjøpes hvor i verden.

Et lite apropos: En fiffig gimmick er forresten Book Depository Live, der man kan se live hvilke bøker som blir kjøpt over hele verden, og kanskje få seg et lite tips?

På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass

26. januar 2011 § 3 kommentarer

Asterios Polyp coverJeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)

De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie».  Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?

Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.

Asterios Polyp side

Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler

Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:

  • Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
  • Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
  • Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
  • Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).

Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.

City of Glass

City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli

Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with bøker at Hans Ivar Stordals blogg.