bøker | Hans Ivar Stordals blogg

Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Min første oversatte bok

12. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Min første oversatte bok, selvbiografien til gospellegenden Bill Gaither

Nylig kom den første boken jeg har oversatt ut, det kan jo kalles en aldri så liten merkedag. Boken det er snakk om er Mer enn musikk, en selvbiografi av den amerikanske gospellegenden Bill Gaither som er utgitt på Luther Forlag. Ikke hørt om ham, sier du? Nei, mulig det, det hadde nesten ikke jeg heller. Likevel fyller han og de gamle vennene hans fortsatt fotballstadioner over hele verden så ofte de bare vil. Han har visst også vunnet fem Grammys, vært nominert til ytterligere åtte og ble i tillegg utnevnt til «Christian Songwriter of the Century» i 2000. I denne boken forteller han om livet sitt på en ganske likefrem og enkel måte, om alt fra oppveksten på landsbygda i Indiana til rampelyset på megakonsertene, og om hvordan han har prioritert å ta vare på ekteskapet, familien og det landsens livet sitt gjennom alt dette.

Boka ble lansert i mars da Bill Gaither & co fylte Oslo Spektrum for (iallfall) andre gang. Under er et lite utdrag fra et av bokas første kapitler, der han forteller om sin vei inn i sørstatsgospel.

I mellomtiden tok bestemor Gaither meg med til Joe´s Record Shop i Anderson, litt under en mil fra der vi bodde.
«Selger dere plater av disse her?» spurte jeg Joe, og holdt opp nyhetsbrevet fra The Stamps Quartet for ham.
«Ja visst gjør vi det,» svarte Joe. «Rett her borte, i hyllene med RCA Victor og Capitol Records».
Joe tok ut en enorm katalog omtrent på størrelse med en telefonkatalog og begynte å bla gjennom sidene. Han fant seksjonen for gospelplater, og jeg merket meg navn på grupper som The Dixie Four Quartet, The Blackwood Brothers Quartet og The Harmoneers. Hver 78rpm-plate inneholdt to sanger, én på hver side. Jeg bestilte en plate av The Harmoneers Quartet.
Da de fikk inn platen, tryglet jeg bestemor Gaither om å ta meg med til Joe´s med en gang, så jeg kunne hente bestillingen min. Jeg tok med meg den platen hjem og spilte den om og om igjen! Jeg var helt hekta! Pappa ga meg litt ukepenger for å melke kuene hver morgen. Det var ikke noe særlig til jobb, men det holdt i det minste hendene mine varme de kalde Indiana-morgenene. Og det viktigste var at hver gang jeg hadde spart opp nok penger til en ny plate, kunne jeg og bestemor dra til platebutikken igjen.
Jeg ble spesielt nysgjerrig da jeg så et bilde av en gruppe som het The Statesmen Quartet. Med de strektynne bartene og det mørke, krøllete håret deres så de nesten mer ut som mafiamedlemmer enn gospelsangere, men vegg-til-vegg-smilene deres var uimotståelige – de hadde virkelig det lille ekstra! Jeg sparte opp penger og kjøpte min første Statesmen-plate, og gjett om de kunne synge! Fra da av kjøpte jeg hver eneste Statesmen-plate som kom ut på RCA Records. Jeg kjøpte flere sangbøker også, i tillegg til store, glansede fotografier og flere og flere 78rpm-plater. Mens andre barn tapetserte veggene sine med bilder av pene jenter, biler, sportshelter, filmstjerner eller andre idoler, dekket jeg veggene på Dannys og mitt rom med bilder av berømte gospelkvartetter. Mange år senere kjente jeg meg godt igjen da jeg hørte Barbara Mandrell synge «I was country when country wasn´t cool», for jeg «var gospel» lenge før gospelmusikk var populært! Det var min store lidenskap. Jeg simpelthen elsket det!

Book Depository: Bedre enn Amazon, eller like ille?

15. februar 2011 § 7 kommentarer

Jeg oppdaget for en stund siden nettbokhandelen Book Depository, og er blitt ganske imponert over den. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har kjøpt fra Amazon gjennom årenes løp (ikke slik at vi snakker om et ufattelig stort tall, jeg har bare ikke oversikt), men det har vært med en stadig sterkere bismak. For det første vet jeg at stadig flere uavhengige bokhandlere har gått dunken i årevis, særlig stilt overfor konkurransen fra de store bokhadelkjedene. Men i de siste årene sliter til og med de store kjedene, kanskje særlig med konkurransen fra Amazon, og svarer med et stadig dårligere og mer bestselger-orientert tilbud, noe som sikkert er dømt til å dytte dem enda lenger ut mot kanten. Dessuten har Amazon fått et stadig dårligere rykte blant alle i bokbransjen (kanskje unntatt den lille promillen med suksessrike self-publishers) for å presse priser, utestenge forlag som nekter å innrette seg etter kravene deres og generelt oppføre seg som klassens bølle fordi de er så soleklart størst.

Book Depository, mitt nye førstevalg … tror jeg.

Så tilbake til Book Depository: Jeg har altså tatt en kikk på nettstedet (har ikke kjøpt noe enda), og til å begynne er jeg blitt litt begeistret. Noen av de viktige forskjellene på Book Depository og Amazon er blant annet:

Alle priser er inkludert frakt, noe som oftest gir lavere pris ved kjøpt av én eller noen få bøker.
Bøkene sendes enkeltvis.
Book Depository selger bare bøker, det er ikke et gigantisk digitalt kjøpesenter.
Et uttalt mål om bredde og tilgjengelighet, som blant annet gir seg utslag i at de stadig trykker opp mange utilgjengelige bøker på sitt eget imprint, Dodo, samt linker til bruktboksiden AbeBooks.com når titler er umulige å oppdrive.
Enklere og mer brukervennlig kjøpsopplevelse (litt subjektivt, men det synes iallfall både jeg og denne testen.)
De støtter litt uavhengig forskning og noen gode formål, selv om jeg ikke helt kan gå god for hvor mye dette i virkeligheten monner.
For ikke å glemme: Prisene er, så langt jeg selv har sett, som oftest lavere enn på Amazon.

Men det siste punktet har jeg et litt ambivalent forhold til: Som forbruker er jeg selvsagt ute etter lave priser, og betaler nødig mer enn nødvendig. Ja, jeg skal faktisk innrømme at jeg svært, svært sjelden går inn i en norsk bokhandel og kjøper en ny norsk bok til fullpris. Men: Det er allikevel en forskjell for meg på det å kjøpe en paperbackutgave av en bestselger til lavest mulig pris (en pris forlaget selv har satt lavt), og på det at f.eks Amazon, verdens største bokhandelkjede, skal presse fortjenestemarginene overfor forlagene til en slik grad at alle taper på det, unntatt forbrukerne (i første omgang) og Amazon selv, som uansett tjener mer penger på å selge smykker og elektronikk. Sistnevnte, at en aktør som har en slags kvasi-monopol-status nærmest kan diktere forlag å selge med tap, liker jeg ekstremt dårlig. Det er nemlig sånt som til syvende og sist vil gå ut over bredden i bokmarkedet. Og det er jeg opptatt av.

Jeg skal slett ikke skryte av å være så «sær» i bokveien, men jeg vet iallfall godt at mange av bøkene i hylla mi er av sorten som enten er gått ut av trykk eller har ligget og balansert på fortjeneste-knivseggen helt fra begynnelsen. Og slike bøker, der jeg vet at forlagene har tatt en sjanse og har et genuint ønske om å gjøre tilgjengelig en bok eller et stoffområde de vet er smalt, det er jeg opptatt av å støtte. Og nettopp derfor er jeg litt ambivalent til dette med å alltid kjøpe billigst. Det er jo åpenbart at jo mindre penger jeg gir fra meg, jo mindre penger (i snitt) sitter forlaget igjen med. Og uansett hvor viktig forhandlerleddet er, så blir det ingen bokutgivelser uten forlag. Iallfall ingen bra bøker.

Så hva skal jeg gjøre? Noen andre som har tanker eller nye perspektiver på dette? Jeg ønsker nemlig virkelig å gjøre det beste for alle parter her, men synes det er vanskelig å orientere seg.

Se en live presentasjon av hvilke bøker som kjøpes hvor i verden.

Et lite apropos: En fiffig gimmick er forresten Book Depository Live, der man kan se live hvilke bøker som blir kjøpt over hele verden, og kanskje få seg et lite tips?

På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass

26. januar 2011 § 3 kommentarer

Jeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)

De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie». Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?

Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.

Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler

Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:

Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).

Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.

City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli

Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».

Var det alt? – bok + vinyl = fett

24. januar 2011 § 1 kommentar

Var det alt? av Kjetil Gilberg

Det store i det lille. Det er er stikkordene for de 21 korte tekstene som utgjør samlingen Var det alt? av debutanten Kjetil Gilberg. Tekstene er for det meste små scener eller gjenfortalte historier, noen ren fiksjon, andre gjenfortalt fra tv-programmer og filmer eller forfatterens egne opplevelser. I form er mange av dem nesten nærmere anekdoter enn noveller, for den som er opptatt av merkelapper. Men poenget med tekstene er åpenbart å etterlate en slags tanke, en udefinert eller eksistensiell undring om store spørsmål. For meg personlig var det særlig «Hva nå?», «Bodies» og «Prikk»som gjorde inntrykk, men det kan sikkert være annerledes for andre.

Så kommer spørsmålet: Hvor høyt opp må man komme for å se at det som utgjør livet vårt bare er en liten prikk? Hvor mange meter snakker vi? Hvor skjer forvandlingen fra altoppslukende hverdagsliv, ambisjoner, drømmer, gleder og sorger – til en prikk?

– Fra «Prikk»

Jeg har ikke tenkt til å gå inn i noen grundig analyse av boka her, detntror jeg ikke engang jeg er i stand til. Men jeg anbefaler boka som «coffee-table»-bok, eller do-bok (for hvem i huleste er egentlig de menneskene som går rundt og har coffee-tables?), siden det passer mye bedre å lese av ett og ett stykke enn å lese alt i én jafs.

Jeg skal innrømme at jeg aller helst har lyst til å snakke om det lekre formatet på boka. Den er designet av neue, som jeg synes har gjort en modig, enkel og særdeles vellykket jobb. Omslaget er helt hvitt, med kvartbind i hvitt tekstil og med de enkle, håndskrevne, pikslete ordene «Var det alt?» på coveret. Disse ordene går også igjen som en slags seksjonsdelere inni boka. I tillegg har boka forsats, baksats, kapitelbånd og lesebånd i sterk rød. Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg leste en hel bok som var satt i sans-serif, noe jeg må innrømme at fungerte overraskende godt på disse korte tekstene.

Var det alt? i lydbokversjon – på vinyl!

Likevel er det ikke til å komme bort fra at det mest bemerkelsesverdige ved denne utgivelsen (no offense til noen, aller minst til forfatteren som sikkert sto for ideen selv) er at den også har kommet ut som lydbok – på vinyl! Jepp, en svart, rund, flat, deilig plastklump full av fine riller med lyd i. Riktignok er denne lydbokversjonen litt forkortet, bare ca halvparten av tekstene er med, men likevel … Ikke siden jeg som femåring spilte i hjel lp-en med Dyrene i Hakkebakkeskogen har jeg hørt en lydbok på vinyl, og det var virkelig en god følelse å sette den på. Kudos til Gilberg og Avenir forlag!

Les utdrag fra Var det alt? på issuu

Var det alt? på vinyl hos Bok&Media

… håndverket var ikke dødt: Field Notes

20. januar 2011 § 2 kommentarer

Field Notes-notatbøker og ymse materiell

I forbindelse med Eric Gills tanker om «det edle håndverket», kom jeg på en av mange ting som tyder på at håndverket som filosofi og tradisjon ikke er helt dødt. Sist bursdag fikk jeg nemlig en gave jeg ble veldig glad for av broren min, en notatbok av typen «Field Notes«. Selv om jeg er en passelig teknologisk type som unektelig liker å ha allting tilgjengelig digtalt, er det likevel uaktuelt for meg å gå noe sted uten notatbok og penn. Og disse enkle notatbøkene i brun og røff utførelse, trykket for hånd på gammelt vis, er faktisk en glede å skrive i. De koster dessuten ikke mer enn tankene man kan skrive i dem er verdt.

På nettsiden til bøkene kan man også se videoer som viser hvordan bøkene blir trykket, og stadig kommer det nye opplag av bøker i nye utførelser (hva med svart omslag med trykk i svart, blankt blekk med preget trykk?) – selvsagt bare tilgjengelige i limited editions. Dessuten må man jo bare like bøkenes slagord:

I’m not writing it down to remember it later. I’m writing it down to remember it now.

I bakre perm kan man lese en detaljert beskrivelse av trykketeknikkene, maskinene, papiret, blekket, stiftene, fontene (eller snarere fonten, det er Futura Bold all the way) og metodene som er brukt for å lage bøkene, pluss en morsom liste med forslag til hva man bruke bøkene til.

Som et morsomt apropos oppdaget jeg at til og med tegneserieforfatteren Warren Ellis skryter av Field Notes-bøkene sine. (Her.) Men nå er det nok reklame, jeg får tross alt ikke prosenter av denne omtalen.

An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?

19. januar 2011 § 5 kommentarer

An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936

Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.

Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Press–trykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)

Eric Gill

Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.

Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.

Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:

Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …

Market Day av James Sturm

Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.

Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt. Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.

Til slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.

Prosjekt bokinnkjøpsstopp del 2: BookMooch

14. januar 2011 § Legg igjen en kommentar

En liten slenger til siste post om mitt midlertidige og selvpåførte bokinnkjøpsstopp: Det finnes jo selvsagt gode veier rundt regelrette kjøp av bøker som ikke involverer piratvirksomhet, og som jeg synes er ganske akseptable. Bibliotek har jeg alt nevnt, men jeg sparer meg for å skrive mer om det til jeg en dag får realisert planen min om å skrive en kjærlighetssonett til den offentlige bibliotektjenesten.

BookMooch - tigg en bok

I dag tenkte jeg heller på tjenesten BookMooch, som er en slags avansert bokbyttering på nett. Prinsippet er enkelt: Hver bruker legger inn i basen bøker han/hun kunne tenke seg å gi bort (for engelske/amerikanske bøker kreves bare ISBN-nummeret, så kommer alt annet på plass av seg selv), og disse bøkene kan hvem som helst av de andre brukerne be om å få tilsendt gratis fra deg. (Man kan reservere seg mot å sende til andre land eller verdensdeler). Hver gang du sender noen en bok opparbeider du deg poeng, som du så kan bruke til å be om å få tilsendt bøker gratis fra andre. Enkelt og greit.

Det engelske ordet «mooch», i betydningen «tigge» eller «bomme», kom jeg for øvrig første gang over i tegneserien Pooch Café (norsk: Bar Bikkje) som vi tok inn i Tommy og Tigern-bladet sammen med Pogo. Seriens hovedperson, bikkja Poncho, er nemlig nærmest en jedimester i tigging ved bordet, noe blant annet denne sekvensen er et godt eksempel på.

Prosjekt bokinnkjøpsstopp

12. januar 2011 § 4 kommentarer

Bøker

Nye år er gjerne tiden for å evaluere sin egen livsførsel, og eventuelt gjøre korrigeringer. Jeg må innrømme at jeg har liten tro på nyttårsforsetter som sådan, men rimelig stor tro på når-som-helst-forsetter, vel å merke hvis de består av små og gjennomførbare skritt, med en slags konkret plan bak.

I år ville det seg altså slik at jeg i desember gjorde to oppdagelser jeg ikke likte. Den ene var at jeg slet med å finne på noe å ønske meg til jul. Den andre var at jeg oppdaget årsaken til dette, nemlig at jeg er altfor rask til å innfri mine egne ønsker selv, ved å bare kjøpe meg det jeg ønsker meg med en gang jeg kommer på det. Dette tror jeg er en dårlig uvane, fordi det a) gjør meg mindre takknemlig for alt jeg eier eller skaffer meg, og b) skaper et unødvendig høyt forbruk, fordi jeg da visker ut grensen mellom «ønsker meg» og «trenger».

Jeg har derfor startet et lite, konkret og veldig gjennomførbart prosjekt, ved navn «bokinnkjøpsstopp». (Jeg innfører et mer generelt innkjøsstopp også, men det er ikke temaet her.) Jeg er nemlig altfor glad i å kjøpe bøker, og kunne sannsynligvis fylt minst et par kasser med bøker jeg ikke har lest hjemme (jeg tør ikke telle). Bare tanken på disse uleste bøkene, som bare er papirbunter før de blir lest og omgjort til tanker, idéer og opplevelser, gjør meg jo nesten litt trist. Jeg setter meg derfor som mål å lese (evt.lese ferdig) følgende 15 bøker jeg allerede eier, pluket fra et bredt spekter av sjangere, før jeg kjøper meg noe som helst nytt av papir og papp (e-bøker frister meg uansett ikke noe særlig, så det er ikke noe problem).

Enki Bilal: Monstertetralogien
G.K. Chesterton: The Everlasting Man
Philip K. Dick: The Divine Invasion
Kjetil Gilberg: Var det alt? (omtale)
Eric Gill: An Essay on Typography (omtale)
Peter Halldorf: Jomfrumark
Kazuo Ishiguro: En kunstner i den flytende verden
Hitomi Kanehara: Slanger, piercing
Karl-Ove Knausgård: En tid for alt
Brian McLaren: A New Kind of Christian (omtale)
George MacDonald: Phantastes
Frank Mangs: Høyst personlig II
Chil Rajchmann: Jeg er den sidste jøde
Francis Schaeffer: ~~He Is There and He Is Not Silent~~ Escape from Reason (omtale)
Doug TenNapel: Ghostopolis
Frank Viola: Pagan Christianity? (omtale)

Da er prosjektet offentliggjort, og dermed litt mer bindende. Alt annet enn dette (for jeg har også som mål å lese gjennom Lone Wolf and Cub og Sandman i år, mer om dette senere) må jeg nøye meg med å låne, fortrinnsvis på bibliotek. Tvi tvi.

Where Am I?