Hans Ivars 2. tese: Læringskurven ved nye interesseområder

31. januar 2011 § Legg igjen en kommentar

Etter å ha levd i snart tretti år har jeg akkumulert en liten porsjon livsvisdom som det ville være egoistisk å holde for seg selv. Det er tross alt snakk om visdom jeg tilfeldigvis, eller nærmest ved en serie uhell, har snublet over. Som dette:

Når en får et nytt interesseområde, går læringen gjennom disse tre lett gjenkjennelige stegene:

  • A: En innser at interesseområdet eller kunnskapsfeltet eksisterer. Litt som å oppdage en ny dør i sitt eget hus. En føler seg dum som ikke har hatt øynene åpne for dette før, og motivasjonen for å sette seg mer inn i materien stiger. Går på biblioteket (etc).
  • B: En er i gang med å lese sine første par bøker om emnet (etc.), og motivasjonen går rett til værs. En føler seg raskt som en av «de innvidde», og har alt meldt seg inn i sin første forening, samt flagget sin interesse høyt og skingrende for alle som vil høre. Sliter med å konsentrere seg om noe som helst annet.
  • C: En innser (på en hard og brutal måte) at emnet eller feltet var en hel del mer omfattende enn det virket i den første boka, og at det trolig vil ta en livstid med beinharde studier eller trening å virkelig skaffe seg oversikt eller evner verdt å skilte med.

Etter å ha nådd punkt C, står man som oftest igjen med to alternativer: Å gå plystrende videre og prøve å glemme hele greia, eller å gjøre en eller annen hard prioritering for å jobbe seg videre inn i materien. Eventuelt kan man definere et tredje alternativ, nemlig å beholde interesseområdet som et slags «hobbyprosjekt», der man legger til side alle ambisjoner og klarer å glede seg over å lære det lille man klarer. Det siste er kanskje ofte det mest fornuftige, iallfall for folk som meg med allsidighet som et ideal. Men jeg synes også det er det vanskeligste alternativet.

Jeg vil forresten ikke helt utelukke at det faktisk finnes mennesker der ute som har realistiske forventinger til hvor mye det er mulig å lære seg i løpet av et liv, men jeg er iallfall ikke en av dem. Jeg mener, en gang trodde jeg faktisk at det gikk an å leve av å lese tegneserier …

Reklamer

An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?

19. januar 2011 § 5 kommentarer

Eric Gill - An Essay on Typography

An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936

Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.

Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller  fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Presstrykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)

Eric Gill

Eric Gill

Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.

Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.

Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:

Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …

Market Day

Market Day av James Sturm

Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.

Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt.  Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.

An Essay on Typography sideeksempelTil slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.

Juleforberedelser: Sun Tzi og krangelens kunst

21. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Jula er familiens høytid, og dermed også høytid for familie-, kjæreste- og ekteskapskrangler. Som en forberedelse til årets julehøytid, kommer her en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #3-2008, der temaet var «Krangel».

Krangelens kunst oppslag

Krangelens kunst fra IKON #3-2008, Illustrasjon av Astri Neema Nyen

Sun Tzi sa: Krigens vesen må studeres og forstås til fulle.
IKON sa: Det viktigste er ikke å ha rett, men å få rett.

Kjenner du følelsen av å plutselig stå midt i en krangel og føle deg naken? Det kan skje enhver som kommer uforberedt. Heldigvis for deg har IKON lest det eldgamle krigsstrategiverket Krigføringens kunst av Sun Tzi. Og her presenterer vi Krangelens kunst – de beste strategiene for å knuse kjæresten din i en krangel!

Den forutseende
Du vet du er en drittsekk. Du vet du kan anklages for tusen ting, og du vet at du ganske snart vil bli det. Da er det bare én ting å gjøre: Kom anklagerne i forkjøpet med motanklager.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den strategiske
Sun Tzi sa: «Den som inntar slagmarken først (…) vil være rolig. Den som kommer senere til og styrter ut i kampen, vil være utmattet.»

Den reaktive
Hvorfor i det hele tatt trekke pusten og la motstanderen slippe til med et mulig motangrep? Dette er et spørsmål du overhodet ikke finner noe godt svar på. Derfor svarer du på hver minste kritiske antydning med å ignorere den og isteden gå til frontalangrep på samtlige av motstanderens svake punkter – samtidig. Cowabunga!
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Gi aldri fienden ro. Tapp ham for krefter.»

Den analytiske
Hvorfor krangle om dine egne feil og mangler, når man heller kan stille en psykisk diagnose på fienden som tillater en å overse alle dens argumenter? For hvem trenger ærlig talt å ta imot kritikk fra en schizofren, kverulant psykopat med autistiske trekk? Og hvis alle abstraheringer slår feil, har du alltids kronargumentet «Men nyere forskning viser at…»
Særlig effektiv mot: Den forutseende og Den tellende
Sun Tzi sa: «Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og din seier vil aldri være truet.»

Den gråtende
En gråter svarer på alle angrep, hint om kommende angrep eller ubehagelige situasjoner med å gråte, gjerne hikstende og uhemmet, i håp om å forvirre fienden og ta fra han/henne ønsket om å angripe.
Særlig effektiv mot: Alle unntatt Den voldelige
Sun Tzi sa: «Jeg hevder at seier kan skapes. Selv om fienden er tallrik, kan jeg hindre ham i å angripe.»

Den voldelige
Det kan hende oss alle: En situasjon oppstår der ord rett og slett kommer til kort . Det kreves handling , det kreves mot, det kreves – en saftig knehøne, en finger i øynene og prikkedøden. For deg oppstår disse situasjonene ganske ofte, og du forundres egentlig over hvor undervurdert denne metoden er.
Særlig effektiv mot: Like forbasket effektiv mot alle sammen
Sun Tzi sa: Selv ikke med den største godvilje kan man tolke Sun Tzi til å gå god for denne strategien.

Den strategiske
I en krangel er det viktig å ikke fremstå som den drittsekken du faktisk er. Det  er derfor strategisk å krydre dine krav, anklager og ufordelaktige personkarakteristikker med fraser som «ikke at jeg er så mye bedre, men…» og «jeg liker ikke å kalle deg en …, men jeg føler jeg bare må være ærlig.» Dette vil lamme motstanderen i et nett av dårlig samvittighet og hindre han/henne i å slå tilbake med full kraft.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den forutseende
Sun Tzi sa: «All krigføring er basert på å villede. Når du er dyktig, gi inntrykk av at du er udugelig.»

Den tellende
Har kun ett våpen: Å telle til hundre hver gang det oppstår antydning til gnisninger. Det tilsynelatende nære slektskapet med Taushet er gull-typen er bare overflatisk: Der den tause bruker stillheten for å stenge ubehageligheter ute, bruker telleren sin strategi langt mer offensivt; for å signalisere at han/hun hever seg over fiendens lavmål, og dermed vippe fienden ut av balanse.
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Er fienden rolig, terg ham.»

Den brente jord-typen
Av og til er den eneste muligheten man har å minimere tapet, og for noen mennesker har dette utviklet seg til en grunnleggende livsholdning: Hvis man unnskylder seg for absolutt ALT, inkludert sin del av Nord-Sør-konflikten og CO2-utslippene, kan man håpe at fienden vil miste krigslysten og kampmoralen.
Særlig effektiv mot: Den forutseende og eventuelle halvhjertede av De reaktive
Sun Tzi sa: «Er man underlegen i antall, må man være i stand til retrett.»

Den tause
Skilpadden er ikke så dum. Du synes i grunnen vi har mye å lære av kloke dyr som klarer å leve så lenge som skilpadden: Derfor stenger du alle tegn på konflikt ute, og svarer med å bli stum som en østers. I ekstreme tilfeller har du også hatt god erfaring med å stikke fingrene i ørene og synge «Bæ, bæ lille lam». Alt må jo gå over en gang?
Særlig effektiv mot: Alle i den utspekulerte strategigruppen, samt Den forutseende
Sun Tzi sa: «For å være sikker på å holde det du forsvarer, skal du forsvare et sted som fienden ikke angriper.»

FAKTA OM «KRIGFØRINGENS KUNST»:

Krigføringens kunst av Sun Tzi

Krigføringens kunst av Sun Tzi, Damm 2006

Krigføringens kunst er et klassisk kinesisk militærstrategiverk av Sun Tzi fra det 6. århundre f.Kr. Det består av 13 kapitler om ulike aspekter ved krigføring, og har lenge vært regnet som sin tids fremste verk om militær strategi.
I moderne tid har strategiprinsippene i Krigføringens kunst også blitt flittig brukt på andre områder. Mange firmaer, særlig i Japan, har gjort boken til obligatorisk lesning for sine toppsjefer, og en rekke sportsmanagere hevder også å være sterkt inspirert av boken.
Å bruke den i krangel kan også, for alt vi vet, fungere utmerket. Men husk at Sun Tzi sa: «Hundre seiere i løpet av ett hundre slag er ikke toppen av dyktighet. Å overvinne fienden uten kamp er toppen av dyktighet.»
Utgitt på norsk både av Gyldendal (1999) og Damm Forlag (praktutgave, 2006).

Illustrasjon: Astri Neema Nyen

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with filosofi at Hans Ivar Stordals blogg.