Cowboy Bebop og Samurai Champloo: To nydelige nær døden-scener

11. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en liten hyllest til to scener som har gjort enormt inntrykk på meg, fra animeseriene Cowboy Bebop og Samurai Champloo. Hvis du har sett seriene, husker du helt sikkert disse scenene – hvis du ikke har sett dem, håper jeg at de kanskje gjør deg nysgjerrig på seriene. Eller i det minste lar deg inspirere av den mesterlige historiefortellingen.

Vanligvis mener jeg nok at det er en slags svakhet for en kunstner å gjenta seg selv, men likevel kommer jeg ikke unna at mange av mine favorittregissører, -forfattere og -musikere stadig kretser rundt de samme temaene – og at jeg elsker dem for det! Aller tydeligst er dette faktisk innenfor anime, der dette er et veldig fremtredende trekk ved alle mine fire favorittregissører: Hayao Miyazaki (Min nabo Totoro, Chihiro og Heksene m.fl.) har med flyving og sterke kvinne-/jenteskikkelser i nesten alle filmene sine, Mamoru Oshii kretser stadig rundt temaer som teknologi og menneskelighet (og har i tillegg med en bassetthund i alle filmene sine!) og nylig avdøde Satoshi Kon (Perfect Blue, Paprika m.fl.) lot nesten alle filmene sine spille på vekslingen mellom illusjon og virkelighet.

Også arbeidene til regissøren Shinichirô Watanabe har flere fellestrekk. Han har til nå skrevet og regissert tre hele animeserier på 26 epsioder hver, de nevnte Cowboy Bebop og Samurai Champloo, samt Michiko to Hatchin og enkeltepisoder i andre serier og flere kortfilmer som bl.a. «Kid’s Story» og «Detective Story» i Animatrix. Men det er særlig de to førstnevnte seriene som hadde mange fellestrekk: Begge var sjangerpastisjer (henholdsvis sci-fi/western/beatnik/jazz og samurai/hip-hop), begge hadde sterkt fokus på musikk (lagd av henholdsvis Yoko Kanno og Nujabes) og brukte musikk til dels som en integrert del av historiefortellingen, og begge handlet om en usannsynlig sammensatt gjeng som er nødt til å holde ut med hverandre mens de stadig prøver å nå et tilsynelatende uoppnåelig mål – konstant skrubbsultne. Og som disse to scenene viser, har han også trukket to ganske like ess ut av ermet for å gi karakterene sine en fortid – liknende ess, men like fullt ess.

Den første scenen er fra episode 5, «Ballad of Fallen Angels». Den viser dusørjegeren Spike Spiegel som havner ansikt til ansikt med sin nemesis Vicious, en skygge fra fortiden hans i Syndikatet. Vi vet hittil omtrent ingenting om fortiden disse deler, dessuten viser rulletekst-sekvensen på slutten av hver episode  en mystisk blond kvinne som vi hittil ikke har sett noe til i serien. Vicious har nå kidnappet Faye, en av Spikes dusørjegerkolleger, for å lure ham i en felle. Spike kommer til en forlatt kirke, der Faye holdes. Etter en heftig skytesekvens i kirken står Spike og Vicious plutselig i en mexican standoff foran et glassmaleri. Det som deretter skjer er en mesterlig leksjon i historiefortelling: I løpet av to minutter med en kollasje av klipp i sakte film, tilbakeblikk, små visuelle detaljer og et musikkspor som bryter totalt med stilen i serien ellers, kan seeren selv lappe sammen et vagt, men likevel tilstrekkelig klart, bilde av hva kampen i kirken egentlig handlet om – og så må man bare digge den lydløse eksplosjonen. (En mer inngående analyse av scenen kan forresten finnes her og her.)

Den andre scenen er fra Samurai Champloo episode 14, «Misguided Miscreants pt.2», andre del av en dobbelepisode. Her har Mugen, en rå og ubehøvlet sverdmester med tonnevis av attitude og en mørk fortid som pirat (ikke helt ulik Spike, altså) igjen blitt fanget opp av en jente og en medskurk fra fortiden sin, og dratt med på en siste kapring av et pengetransportskip. Imidlertid blir Mugen forrådt av sine medsammensvorne og etterlatt på det brennende skipet som syndebukk, før han til slutt må kaste seg i havet. I mellomtiden har Jin, en av de andre hovedpersonene, lagt to og to sammen og funnet ut at Mugen trolig en gang ble rekruttert som pirat ved hjelp av en vanlig, men spesielt grusom metode: Piratene drepte alle kvinner og barn i en landsby, og lot mennene kjempe mot hverandre til bare noen få gjenlevende sto igjen, og disse fikk bli med piratene. Det er meningsløst med noen inngående analyse, men det er verdt å vite at de mystiske pelskledde skikkelsene er pantu, en slags mytologisk gudeskikkelse. (Musikken er forresten av Ikue Asazaki, en folkemusikk-sanger, og mye mer info om episodene og serien finnes f.eks. her.)

Selvsagt er det ikke helt det samme å se disse scenene isolert som å se dem i sammenhengen i episoden de forekommer i, eller i hele serien. Mye av styrken i scenene ligger jo i den følelsesmessige kontakten seeren har med hovedpersonene, og kraften i det å bli mer kjent med noe av fortiden til disse karakterne. Men likevel – for meg er dette stor fortellerkunst.

Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with cowboy bebop at Hans Ivar Stordals blogg.