Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Advertisements

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

DJ Krush: Teknologi, tradisjon og tøfler

29. oktober 2010 § 1 kommentar

Dette er en reprise av en sak jeg skrev for hiphop-magasinet KingSize i 2004, da jeg var i Japan og fikk et intervju med DJ Krush, en av mine store personlige helter. Intervjuet ble gjort mens han arbeidet med albumet Jaku. Artikkelen bærer nok litt preg av å være skrevet av en nerd og (delvis) for nerder.

Hvis du vet om én DJ fra Japan, er det sannsynligvis DJ Krush. Og siden det er så vanskelig å definere musikken hans, vil han helst at musikken hans skal stå under kategorien «DJ Krush music» i butikkene.

DJ Krush sitter med en sigarett i den ene hånda og en kopp med kald, grønn te på bordet foran seg. Han har et veldig skarpt og intenst blikk, men ansiktet er furete og slitent. Han har slitte, baggy jeans, en svart skinnjakke med «Futura» skrevet i store bokstaver på ryggen, og en lue der det lange, strie, svarte håret stikker ut som dreads på toppen. Det eneste som ikke helt stemmer med imagen er de grønne plysjtøflene som er så typisk for Japan.
– Akkurat nå jobber jeg med et nytt album, forteller DJ Krush på hes japansk. Han kan nemlig knapt et ord engelsk, men heldigvis har han tolk tilgjengelig.
– ­Jeg spiller inn omtrent halve albumet her i Tokyo, og den andre halvdelen i New York. Der skal jeg spille inn noe sammen med Aesop Rock og Mr Lif, så får vi se hva som kommer ut av det, fortsetter han. DJ Krush lager for det meste instrumental hiphop av den mørke, tunge sorten. Og selv om han ikke sjelden har med rappere, sangere eller andre DJs på platene sine, er allikevel det meste av musikken hans laget for å stå alene.
– Det er litt vanskelig å forklare hvordan det nye albumet blir musikalsk, fordi hvert album går stort sett i forskjellige retninger. Men det blir mye som det forrige, et album som er mest instrumentalt, men med to eller tre emcees. Denne gangen er konseptet Wa, det er et uttrykk for japansk tradisjon. Derfor har jeg også hatt musikere i studio som har spilt forskjellige tradisjonelle japanske instrumenter, sier Krush, og gestikulerer for å illustrere ulike fløyter.

NIP-HOP
– Hvordan er situasjonen for hiphop i Japan?
– Jeg tror at hiphop i Japan nå, som de fleste andre steder, er todelt. Den ene er de som vil gjøre tradisjonell, amerikansk hiphop, sier Krush og poser som en b-boy med både bein og armer i sittende stilling, alt med et stort glis. – Den andre siden, fortsetter han, prøver å gjøre noe helt nytt. Det er fortsatt rim og dj’ing, men de vil gjøre noe nytt. Jeg for min del blir mye mer påvirket av de som gjør noe som virkelig kommer fra hjertet. Men det er heldigvis mange up and coming artister som gjør det veldig bra med den nye teknologien, sett fra mitt old-school synspunkt, sier Krush.
Japansk hiphop har ikke akkurat den største hylla i butikkene, heller ikke i Japan, men det finnes tross alt en del. Allikevel er Krush trolig den eneste som er stor i internasjonal målestokk, og jeg spør hvorfor:
– Ja, hvorfor? spør Krush retorisk tilbake, og ler rått. – Jeg liker virkelig å støtte japanske artister, fortsetter han, for det er mange gode, men det er vanskelig å komme opp for tida. Det er noen japanske DJer som klarer seg utenlands innen house og techno, men det virker som om det er vanskeligere innen hiphop, sier han.
– Merker du forskjell på responsen i Japan og internasjonalt?
– Det var egentlig i Europa at folk ble oppmerksomme på musikken min først, med utgivelsene på MoWax. Jeg husker at folk her i Japan som hørte musikken min på den tida sa at det ikke var ordentlig hiphop, forteller han. – Men jeg bare fortsatte. Det tar nok tid før denne typen musikk blir veldig populær i Japan, vi er fortsatt dårlig på å produsere helt nye typer musikk her. Sånn var det med punkrock også, i begynnelsen sa folk «hva er dette?». Men nå hører jo alle på det. Japanere hører ofte på det bladene og avisene sier at er populært i USA. Der tror jeg folk i Europa er litt annerledes, at dere lytter til den musikken som dere synes er bra, uansett hva magasinene sier, sier Krush.

KRUSH MUSIC
– Jeg har lagt merke til at platene dine alltid blir satt under ulike kategorier i butikkene, hvor burde de egentlig stå?
– Ja, jeg synes også det er interessant, jeg finner også skivene mine under både jazz, abstract og hiphop. Jeg synes egentlig de burde lage en egen kategori som heter «DJ Krush music», ellers blir platene mine så vanskelige å finne, ler han, tydelig imponert over sin egen idé: – Jeg vil egentlig ikke kategorisere min egen musikk, så det ville jo vært best å hatt en egen sjanger.
– Hvilke andre artister føler du at du har mest til felles med?
– Det er jo mange DJs som har samme basic tankegang som meg, men som lager musikk som er helt annerledes. F.eks. tenker jeg og DJ Shadow mye likt, «hvor mye kan man uttrykke med denne typen breakbeats?». Men musikken er jo helt forskjellig.
– Hva er det som påvirker deg til å lage musikk?
– Det er vanskelig å si hva som påvirker meg, men når jeg lager musikk pleier jeg å se for meg bildene og filmene som musikken skal skape hos lytteren. Hvilke bilder ser du? Er det de samme som meg? Nei, alle ser forskjellige bilder, det kommer an på hvem du er og i hvilken form du er, forklarer Krush.
– Men har du noe budskap?
– Ja, det er veldig enkelt: I verden bruker folk våpen for å løse konflikter, men når det gjelder musikkverdenen bør vi gi hverandre en hånd og ha fred, vi er mennesker alle sammen.

SAVNER DAMEPRAT
– Du har lagd musikk lenge, har utstyret ditt forandret seg mye i løpet av årene?
– Det har egentlig vært det samme fram til nå, til og med forrige album har jeg bare brukt Akai S1000 sampler, Roland MC50 sequencer og turntables. Men nå har jeg begynt å bruke mer data, Pro Tools og annen software. Det er mye enklere når jeg får forskjellige tilbud fra utlandet, f.eks. om filmmusikk og andre samarbeid, og kan sende musikken over nettet.
– Hvordan påvirker det musikken din å gå over til digitalt utstyr?
– Vel, jeg likte jo godt det analoge lydbildet jeg hadde før, og jeg har vært redd for å miste det. Men nå er det heldigvis så mange effekter og plugins som høres bra ut, så fordelen med samarbeid får gå foran, sier Krush. Og det er lett å forstå at han sier det. Opp igjennom årene har nemlig DJ Krush jobbet med en rekke internasjonale storheter, fra Black Thought til Ronny Jordan, via CL Smooth og til en rekke japanske DJer og musikere som er mindre kjente her i Norge. Men hvilke har han satt mest pris på å jobbe med?
– Det er veldig vanskelig å si hvilke jeg har likt spesielt, for alle har vært bra. Egentlig var det største samarbeidet jeg har vært med på, da jeg fikk lage en remix av Miles Davis, selv om jeg jo ikke jobbet sammen med han. Det var en veldig stor ære å få jobbe med musikken til en så stor legende. Men en annen jeg likte særlig godt å jobbe med, var DJ Shadow på «Duality», da jeg fikk se hvordan han programmerte og scratchet. Som DJ var det veldig spennende, han er utrolig god på MPCen sin.
– Men hvordan går det å samarbeide når du ikke snakker engelsk?
– Stort sett holder det faktisk å spille musikk, det er jo et språk i seg selv, så nikker jeg og smiler eller rister på hodet. Men noen ganger er det vanskelig å få kommunisert om spesifikke detaljer i musikken. Men det dummeste er at vi ikke får snakket sammen om damer.

FUTURA
Som 42-åring er Krush absolutt blant de eldste og mest erfarne innenfor hiphopkulturen. Han har også tidligere viet et helt album, Milight, til filosofering om fremtiden. Derfor er det interessant å høre hvor han tror at hiphop er på vei.
– Hiphop begynte jo i USA, men så har det sakte spredd seg utover, og nå gjør folk sine egne ting mange steder i verden. her i Japan rapper folk på japansk, og på fransk i Frankrike… det jeg først og fremst håper, er at folk over hele verden skal lage sin egen versjon av hiphop.
– Hvor er du om ti år?
– Hmm, da er jeg femti… Kanskje jeg lar en sykepleier stå ved siden av meg og gi meg sprøyter mens jeg spiller. Eller scratcher ved å skjelve naturlig på hånda, fortsetter han og ler rått. – Nei seriøst, jeg håper at jeg fortsatt holder på. Teknologien blir jo så mye bedre nå, så det blir jo interessant å se hva som skjer. Kanskje vi får MPC innplantet i kroppen, med usb- og firewire-utganger. Det er vanskelig å se for seg hva som skal skje, men musikk går alltid i sirkel, og jeg håper at nye up and coming artister gjør fremtiden spennende. Vi må ikke la teknologien ta over, selv om det blir lettere å lage musikk for alle, det må fortsatt være menneskene som styrer utviklinga, sier han, men han fortsetter å tenke:
– I fremtiden kan man kanskje få en maskin man kan putte hjertet sitt inn i, og få musikken rett ut, filosoferer han videre. – Jeg vil gjerne se hvordan musikkscenen blir, men jeg vil ikke kikke inn vinduet dit enda, det får komme når det kommer.

LINKER:
DJ Krush official homepage
DJ Krush på Wikipedia

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with dj krush at Hans Ivar Stordals blogg.