DJ Shadow endelig til Norge

15. juni 2011 § 1 kommentar

I kveld skal jeg på den andre av denne vårens konserter med en av mine store musikalske inspirasjonskilder som jeg aldri før har sett live, og som det derfor knytter seg ganske stor spenning til: Den første var Belle & Sebastian på Sentrum Scene i april, en konsert som virkelig innfridde. Kveldens er noe helt annet, nemlig DJ Shadow.

Det er sikkert andre enn meg som bedre kan sette fingeren på hva som har gjort denne DJ-en, produsenten, platesamleren og turntablisten så spesiell og innflytelsesrik. Med debutalbumet Endtroducing….. (sic) fra 1996, konstruert utelukkende fra samples, gis han ofte æren for å ha skapt sjangeren «instrumental hiphop».

Noe av det mest karakteristiske ved DJ Shadows musikk, i all sin variasjon og eklektiske sammensetning, har sprunget ut av hans enorme kunnskap, respekt og interesse for all mulig musikk – alt som finnes på vinyl. Han har ofte godt utenfor sample-allfarvei, men alltid hatt et godt øre for karakteristiske lyder, en fantastisk rytmefølelse, en forkjærlighet for harde og dominerende trommelyder av det ikke-elektroniske slaget, samt fingerspissfølelse for stemning og lydbilde. Likevel har omtrent alt Shadow har gjort hatt en umiskjennelig eim av hiphop, om ikke i selve lydbildet eller resultatet, så i selve konstruksjonen, i selve kjernen eller sjelen av musikken. Dette skiller ham fra en god del i mengden av 90-tallets store navn innenfor elektronika.

Noe av det aller mest imponerende som har kommet fra DJ Shadow er turneen Live: In Tune and on Time, som også finnes som cd og dvd. Her remikset han hele sin tidligere katalog totalt, ved å blande samples fra ulike sanger og totalt omkalfatre alt, og slik oppnå å kunne mikse alle sangene i hverandre både rytmisk og melodisk. Dette er en utrolig bragd som det gir meg gåsehud bare å tenke på.

Dessverre var det en grunn til at DJ Shadows debutalbum het det det het, nemlig at han alt på dette tidspunktet etter eget sigende var i ferd med å gjøre seg ferdig med akkurat den tilnærmingen til musikk som det albumet representerer. Og riktignok har jeg fortsatt holdt meg i fanskaren, men det er ikke til å komme bort fra at mye av det han har kommet med de seneste årene, særlig albumet The Outsider, har gjort lite inntrykk på meg. Derfor er jeg ganske spent før kveldens show, og må roe meg ned med følgende nydelige klipp fra filmen Scratch, der Shadow tar oss med til sitt nirvana.

Advertisements

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

DJ Krush: Teknologi, tradisjon og tøfler

29. oktober 2010 § 1 kommentar

Dette er en reprise av en sak jeg skrev for hiphop-magasinet KingSize i 2004, da jeg var i Japan og fikk et intervju med DJ Krush, en av mine store personlige helter. Intervjuet ble gjort mens han arbeidet med albumet Jaku. Artikkelen bærer nok litt preg av å være skrevet av en nerd og (delvis) for nerder.

Hvis du vet om én DJ fra Japan, er det sannsynligvis DJ Krush. Og siden det er så vanskelig å definere musikken hans, vil han helst at musikken hans skal stå under kategorien «DJ Krush music» i butikkene.

DJ Krush sitter med en sigarett i den ene hånda og en kopp med kald, grønn te på bordet foran seg. Han har et veldig skarpt og intenst blikk, men ansiktet er furete og slitent. Han har slitte, baggy jeans, en svart skinnjakke med «Futura» skrevet i store bokstaver på ryggen, og en lue der det lange, strie, svarte håret stikker ut som dreads på toppen. Det eneste som ikke helt stemmer med imagen er de grønne plysjtøflene som er så typisk for Japan.
– Akkurat nå jobber jeg med et nytt album, forteller DJ Krush på hes japansk. Han kan nemlig knapt et ord engelsk, men heldigvis har han tolk tilgjengelig.
– ­Jeg spiller inn omtrent halve albumet her i Tokyo, og den andre halvdelen i New York. Der skal jeg spille inn noe sammen med Aesop Rock og Mr Lif, så får vi se hva som kommer ut av det, fortsetter han. DJ Krush lager for det meste instrumental hiphop av den mørke, tunge sorten. Og selv om han ikke sjelden har med rappere, sangere eller andre DJs på platene sine, er allikevel det meste av musikken hans laget for å stå alene.
– Det er litt vanskelig å forklare hvordan det nye albumet blir musikalsk, fordi hvert album går stort sett i forskjellige retninger. Men det blir mye som det forrige, et album som er mest instrumentalt, men med to eller tre emcees. Denne gangen er konseptet Wa, det er et uttrykk for japansk tradisjon. Derfor har jeg også hatt musikere i studio som har spilt forskjellige tradisjonelle japanske instrumenter, sier Krush, og gestikulerer for å illustrere ulike fløyter.

NIP-HOP
– Hvordan er situasjonen for hiphop i Japan?
– Jeg tror at hiphop i Japan nå, som de fleste andre steder, er todelt. Den ene er de som vil gjøre tradisjonell, amerikansk hiphop, sier Krush og poser som en b-boy med både bein og armer i sittende stilling, alt med et stort glis. – Den andre siden, fortsetter han, prøver å gjøre noe helt nytt. Det er fortsatt rim og dj’ing, men de vil gjøre noe nytt. Jeg for min del blir mye mer påvirket av de som gjør noe som virkelig kommer fra hjertet. Men det er heldigvis mange up and coming artister som gjør det veldig bra med den nye teknologien, sett fra mitt old-school synspunkt, sier Krush.
Japansk hiphop har ikke akkurat den største hylla i butikkene, heller ikke i Japan, men det finnes tross alt en del. Allikevel er Krush trolig den eneste som er stor i internasjonal målestokk, og jeg spør hvorfor:
– Ja, hvorfor? spør Krush retorisk tilbake, og ler rått. – Jeg liker virkelig å støtte japanske artister, fortsetter han, for det er mange gode, men det er vanskelig å komme opp for tida. Det er noen japanske DJer som klarer seg utenlands innen house og techno, men det virker som om det er vanskeligere innen hiphop, sier han.
– Merker du forskjell på responsen i Japan og internasjonalt?
– Det var egentlig i Europa at folk ble oppmerksomme på musikken min først, med utgivelsene på MoWax. Jeg husker at folk her i Japan som hørte musikken min på den tida sa at det ikke var ordentlig hiphop, forteller han. – Men jeg bare fortsatte. Det tar nok tid før denne typen musikk blir veldig populær i Japan, vi er fortsatt dårlig på å produsere helt nye typer musikk her. Sånn var det med punkrock også, i begynnelsen sa folk «hva er dette?». Men nå hører jo alle på det. Japanere hører ofte på det bladene og avisene sier at er populært i USA. Der tror jeg folk i Europa er litt annerledes, at dere lytter til den musikken som dere synes er bra, uansett hva magasinene sier, sier Krush.

KRUSH MUSIC
– Jeg har lagt merke til at platene dine alltid blir satt under ulike kategorier i butikkene, hvor burde de egentlig stå?
– Ja, jeg synes også det er interessant, jeg finner også skivene mine under både jazz, abstract og hiphop. Jeg synes egentlig de burde lage en egen kategori som heter «DJ Krush music», ellers blir platene mine så vanskelige å finne, ler han, tydelig imponert over sin egen idé: – Jeg vil egentlig ikke kategorisere min egen musikk, så det ville jo vært best å hatt en egen sjanger.
– Hvilke andre artister føler du at du har mest til felles med?
– Det er jo mange DJs som har samme basic tankegang som meg, men som lager musikk som er helt annerledes. F.eks. tenker jeg og DJ Shadow mye likt, «hvor mye kan man uttrykke med denne typen breakbeats?». Men musikken er jo helt forskjellig.
– Hva er det som påvirker deg til å lage musikk?
– Det er vanskelig å si hva som påvirker meg, men når jeg lager musikk pleier jeg å se for meg bildene og filmene som musikken skal skape hos lytteren. Hvilke bilder ser du? Er det de samme som meg? Nei, alle ser forskjellige bilder, det kommer an på hvem du er og i hvilken form du er, forklarer Krush.
– Men har du noe budskap?
– Ja, det er veldig enkelt: I verden bruker folk våpen for å løse konflikter, men når det gjelder musikkverdenen bør vi gi hverandre en hånd og ha fred, vi er mennesker alle sammen.

SAVNER DAMEPRAT
– Du har lagd musikk lenge, har utstyret ditt forandret seg mye i løpet av årene?
– Det har egentlig vært det samme fram til nå, til og med forrige album har jeg bare brukt Akai S1000 sampler, Roland MC50 sequencer og turntables. Men nå har jeg begynt å bruke mer data, Pro Tools og annen software. Det er mye enklere når jeg får forskjellige tilbud fra utlandet, f.eks. om filmmusikk og andre samarbeid, og kan sende musikken over nettet.
– Hvordan påvirker det musikken din å gå over til digitalt utstyr?
– Vel, jeg likte jo godt det analoge lydbildet jeg hadde før, og jeg har vært redd for å miste det. Men nå er det heldigvis så mange effekter og plugins som høres bra ut, så fordelen med samarbeid får gå foran, sier Krush. Og det er lett å forstå at han sier det. Opp igjennom årene har nemlig DJ Krush jobbet med en rekke internasjonale storheter, fra Black Thought til Ronny Jordan, via CL Smooth og til en rekke japanske DJer og musikere som er mindre kjente her i Norge. Men hvilke har han satt mest pris på å jobbe med?
– Det er veldig vanskelig å si hvilke jeg har likt spesielt, for alle har vært bra. Egentlig var det største samarbeidet jeg har vært med på, da jeg fikk lage en remix av Miles Davis, selv om jeg jo ikke jobbet sammen med han. Det var en veldig stor ære å få jobbe med musikken til en så stor legende. Men en annen jeg likte særlig godt å jobbe med, var DJ Shadow på «Duality», da jeg fikk se hvordan han programmerte og scratchet. Som DJ var det veldig spennende, han er utrolig god på MPCen sin.
– Men hvordan går det å samarbeide når du ikke snakker engelsk?
– Stort sett holder det faktisk å spille musikk, det er jo et språk i seg selv, så nikker jeg og smiler eller rister på hodet. Men noen ganger er det vanskelig å få kommunisert om spesifikke detaljer i musikken. Men det dummeste er at vi ikke får snakket sammen om damer.

FUTURA
Som 42-åring er Krush absolutt blant de eldste og mest erfarne innenfor hiphopkulturen. Han har også tidligere viet et helt album, Milight, til filosofering om fremtiden. Derfor er det interessant å høre hvor han tror at hiphop er på vei.
– Hiphop begynte jo i USA, men så har det sakte spredd seg utover, og nå gjør folk sine egne ting mange steder i verden. her i Japan rapper folk på japansk, og på fransk i Frankrike… det jeg først og fremst håper, er at folk over hele verden skal lage sin egen versjon av hiphop.
– Hvor er du om ti år?
– Hmm, da er jeg femti… Kanskje jeg lar en sykepleier stå ved siden av meg og gi meg sprøyter mens jeg spiller. Eller scratcher ved å skjelve naturlig på hånda, fortsetter han og ler rått. – Nei seriøst, jeg håper at jeg fortsatt holder på. Teknologien blir jo så mye bedre nå, så det blir jo interessant å se hva som skjer. Kanskje vi får MPC innplantet i kroppen, med usb- og firewire-utganger. Det er vanskelig å se for seg hva som skal skje, men musikk går alltid i sirkel, og jeg håper at nye up and coming artister gjør fremtiden spennende. Vi må ikke la teknologien ta over, selv om det blir lettere å lage musikk for alle, det må fortsatt være menneskene som styrer utviklinga, sier han, men han fortsetter å tenke:
– I fremtiden kan man kanskje få en maskin man kan putte hjertet sitt inn i, og få musikken rett ut, filosoferer han videre. – Jeg vil gjerne se hvordan musikkscenen blir, men jeg vil ikke kikke inn vinduet dit enda, det får komme når det kommer.

LINKER:
DJ Krush official homepage
DJ Krush på Wikipedia

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with dj shadow at Hans Ivar Stordals blogg.