Hip hop + science fiction

24. februar 2011 § 1 kommentar

Rapperen Richard Rich og produsenten Max Tannone (ukjente for meg) har akkurat sluppet en gratis femspors EP som er samplet og insipirert av den glitrende science fiction-filmen Moon fra 2009 (takk io9 for nyheten).

Selene EP

Selene EP-en inspirert av og samplet fra filmen Moon (2009)

Jeg sjekka ut EP-en, og likte godt mye av det jeg hørte, særlig de siste sporene – på sitt beste ga den meg noe av de samme vibbene som samarbeidene til rapperen Aesop Rock og produsenten Blockhead. Men poenget mitt her var egentlig ikke å komme med noen anmeldelse av denne EP-en. Snarere satte utgivelsen i gang et skred av tanker hos meg om hip hops evne til å ta opp i seg ulike elementer.

Hip hop er uløselig knyttet til sampling av eksisterende musikk, og har alltid vært det. Og nettopp det er noe av det jeg liker absolutt best med hip hop – tilsynelatende slekter kulturen på byen den ble til i, på det viset at den er i stand til å ta opp i seg alle mulige elementer og innflytelser uten å miste selve essensen sin. Og dette gjelder ikke bare musikalsk. Stadig vekk dukker det opp interessante utgivelser og låter der samplingen ikke bare ligger på det musikalske planet, men også påvirker selve tematikken og konseptet. Wu Tang Clan lånte rått fra kung fu-filmer, Dr Doom (aka. Kool Keith, Dr Octagon, Black Elvis) lånte fra superhelttegneserier … og det finnes så mange eksempler på rappere som tydelig har har lånt inspirasjon fra dataspill, gangsterfilmer, tegnefilmer og annen populærkultur at jeg ikke engang orker å komme på dem (legg gjerne inn kommentar nederst om du har noen lysende eksempler du har likt godt).

I walk past with a nod and a reminisce
Swear to god hip hop and comic books was my genesis
Respect the life and the fashions of the children
It’s the only culture I’ve got, exactly what we’ve been building
– Slug fra Atmosphere, Always Coming Back Home to You

For min del har jeg av en eller annen grunn alltid hatt et veldig intenst forhold til science fiction-tradisjonen som portretterer fremtidens arbeidermiljøer i pressede situasjoner i verdensrommet. 2001: En romodyssé (1968), Alien (1979), Planetes (anime), Sunshine (2007), Cargo (2009)… og så altså Moon fra 2009. Filmen var regissert av Duncan Jones (sønnen til David Bowie, faktisk), og handler om en ensom arbeider som arbeider med å høste inn helium3, jordens viktigste energikilde, på månen. Hans tre år lange periode i ensomhet er snart over, og han venter ivrig på å få komme hjem til kona og sønnen som venter der hjemme. I mellomtiden har han bare selskap fra roboten Gerty (med stemme fra Kevin Spacey, mer enn et lite nikk til Hal9000) og videoklipp hjemmefra. Så en dag kommer han ut for en ulykke ute i innhøstningsmaskinen, og våkner opp på sykestua til synet av Gerty og … seg selv. Har du ikke sett filmen, så vil jeg absolutt anbefale den, om ikke annet for å la deg imponere av at en hel film kan bæres av kun én skuespiller.

Deltron 3030

Deltron 3030

BONUS: Deltron 3030
Selene er på ingen måte den første konseptutgivelsen som kombinerer hip hop med science fiction. Jeg tipper at flere har gjort noe liknende også enda tidligere, men albumet Deltron 3030 (2000) fra supergruppa bestående av rapperen Del the Funkee Homosapien, produsenten Dan the Automator og DJ-en Kid Koala er iallfall et jeg selv har likt veldig godt. Albumet fortalte en slags snodig historie om battlerapperen og romhelten Deltron Zero som tok opp kampen mot de onde intergalaktiske selskapene, men det var selsagt bare en unnskyldning for å lage et knippe fantastiske hiphoplåter (og en del mediokre). Plata bruker et veldig fremmedartet lydbilde, obskure samples og tonnevis med intertekstuelle referanser for å bringe et superfett science fiction-pulp-pastisj-univers til liv (med to streker under «pastisj»). Sjekk særlig låtene 3030, Virus, Upgrade og Love Story.
Etter sigende skal et nytt album, Deltron Event II allerede ha vært omtrent klart i flere år, så det er lov å håpe at det er rett rundt hjørnet.

Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

Workshop om japansk populærkultur ved UiO

8. februar 2011 § 2 kommentarer

Den 18.–20.mars er jeg så privilegert å få delta som én av foredragsholderne på en workshop om japansk populærkultur på Universitetet i Oslo, IKOS (Institutt for kulturstudier og orientalske språk).

The Girl who Leapt Through Time

På workshopen vises også filmen The Girl who Leapt Through Time

De gjeveste foreleserne på workshopen er nok japanske Tatsumi Takayuki (litteraturprofessor fra Keiô University) og Kotani Mari (science fiction-kritiker), samt amerikanske Sharon Kinsella. Av norske forelesere er blant annet Reiko Abe Auestad, Guri Hanem, Anne Thelle (forfatter av den eneste norske boken om anime) og Magne Tørring (oversetter av Krabbeskipet, Elskede Sputnik og Death Note-serien, mm).

Jeg har jo ikke så mye å fare med i dette selskapet, akademisk sett, men skal snakke om et tema jeg har litt erfaring fra, «Catering to the otakus – Translating and publishing manga in Norway». Jeg kommer til å bruke erfaringene mine som redaktør for manga på Egmont Serieforlaget, og hvilke utfordringer vi som forlag sto overfor ved å utgi et nisjeprodukt som skulle treffe en bestemt subkultur, men som også skulle være tilgjengelig for massemarkedet.

Andre ting som skjer i løpet av helgen er åpning av en utstilling av japanske tresnitt-trykk (ukiyo-e, «bilder fra den flytende verden»), visning av animefilmen The Girl who Leapt Through Time og et cosplay-event på butikken Outland. Arrangementet har visst litt begrenset plasskapasitet, men er du interessert, så ta bare kontakt for mer detaljer.

EDIT: I siste liten er visstnok både Anne Thelle og filmvisningen avlyst.

Hjelp, kjære, se, jeg oversetter filmtitler …

2. februar 2011 § 8 kommentarer

Hjelp vi flyr

Hjelp vi flyr, en trendsetter innen oversettelse av filmtitler

I 1980 ble det skrevet verdenshistorie. Nei, jeg tenker ikke på Iran–Irak-krigen eller Kielland-ulykken, jeg tenker på en ny trend innen oversettelsen av filmtitler. Dette året kom nemlig filmen Airplane, eller Hjelp vi flyr, som den ble hetende på norsk (uten komma etter «hjelp»!). Dermed var Hjelp-filmene født.

Et snaut titalls filmer led en liknende ublid skjebne det kommende tiåret, mest kjent blant dem er selvsagt alle Chevy Chase-feriene. Mest bemerkelsesverdig av Hjelp-filmene er for øvrig kultfilmen Spinal Tap, som faktisk het Hjelp, vi er i popbransjen i sin første norske utgave. Pop, ja! Tittelsjangeren fikk for øvrig et par undersjangere, med Kjære-filmene og Se-filmene, men de er ikke verd å dvele ved her.

Nå er det nye tider. Filmer markedsføres globalt og har premiere over hele verden samtidig, og det er ikke til å undres over at de fleste filmer får beholde sitt utenlandske navn også i Norge. At filmer får nye utenlandske titler (som da Miss Congeniality på mystisk vis ble Miss Undercover) overrasker visst heller ingen. Imidlertid slår det meg som snodig at ikke flere har brukt den geniale Hjelp-formelen, tross alt lar jo de fleste filmplot seg presse ned i denne formelen mer eller mindre friksjonsløst. Jeg nevner i fleng fra mine egne favoritter, og oppfordrer samtidig fantasifulle lesere om å bidra med egne forslag i kommentarfeltet:

  • Hjelp, jeg skal til Jupiter! (2001: En romodyssé)
  • Hjelp, jeg har bestilt en kidnapping av kona mi! (Fargo)
  • Hjelp, jeg har et romvesen i magen min! (Alien)
  • Hjelp, barna mine tror det bor en rund og søt skoggud i skogen vår! (Min nabo Totoro)
  • Hjelp, vi er i countrybransjen! (O Brother, Where Art Thou?)
  • Hjelp, jeg har sprengt Neo-Tokyo! (Akira)
  • Hjelp, noen har hacket hjernen min! (Ghost in the Shell)
  • Hjelp, faren min er Sith! (Star Wars)
  • Hjelp, jeg er en romanfigur! (Stranger than Fiction)
  • Hjelp, jeg har fått en farlig ring! (Ringenes Herre)
  • Hjelp, jeg er (kanskje) en replicant! (Blade Runner)
  • Hjelp, jeg føler meg bortkommen i Tokyo! (Lost in Translation)

Bonus for tekstnerder: Nettstedet FontFeed kommenterer regelmessig typografien i filmplakater. Hvis du synes dette er morsomt og passe nerdete, kan du lese innleggene her.

Manga og åndelighet

26. oktober 2010 § 1 kommentar

Manga og åndelighet

Dette er en reprise av en sak jeg skrev i tidsskriftet Strek 3-2008. Artikkelen var beregnet på et publikum som er mer eller mindre ukjent med fenomenet manga, og inneholder derfor nødvendigvis noen forenklinger og generaliseringer. Jeg har oppdatert noe av den så smått utdaterte informasjonen nederst i artikkelen.

En søt kvinnestemme snakker over høyttaleren, og dørene på det rene, moderne rushtidstoget går stille igjen. Inne i kupeen sitter dresskledde menn, sirlig antrukne karrierekvinner og uniformerte skoleelever i alle aldere – alle i sin egen private, imaginære boble. Noen sover, noen later som om de sover, noen trykker på mobiltelefoner eller håndholdte dataspill, og noen leser bøker. Men de skoleguttene der, den voksne damen der og de dresskledde, alvorlige mennene der borte, leser virkelig alle sammen – tegneserier?

Manga på toget

Fra skriftruller til roboter
Og ja, det er nettopp det de gjør. Episoden over er heller ingen sjeldenhet, men helt dagligdags. I Japan er det ingen som ser på tegneserier som en marginal form for barneunderholdning. Tegneserier – eller manga, som japanerne kaller det – er en enorm industri som omfatter mer enn en tredel av markedet for trykte medier; manga er en større inntektskilde enn både aviser og bøker.
Ordet «manga» kan oversettes løselig som «snodige bilder», og ble først brukt på 1800-tallet om et knippe humoristiske tegninger av tresnittkunstneren Hokusai. Men selv om manga faktisk har historiske røtter helt tilbake til 1200-tallets buddhistiske skriftruller med visuelle fortellinger om mennesker i dyreham, er nok forskjellene til dagens manga flere enn likhetene: De fleste bokhandler har et hundretalls hyllemeter med pocket-manga som frembyr de mest populære titlene. I et land med 127 millioner innbyggere betyr dette at vi snakker om et massivt medium og et sterkt kulturformende fenomen med en årlig omsetning tilsvarende mer enn 20 milliarder kroner.

Manga i bokhandelen

Denne enorme produksjonen til tross, manga har inntil det siste tiåret vært rimelig ukjent og ganske eksotisk for et vanlig vestlig publikum. Møtet med manga kan være veldig fremmed og nesten sjokkartet for en nordmann som er vant til å kjøpe Donald-blader til barna sine og ønsker seg Stomperud under juletreet: Fra de japanske kioskhyllene skriker en visuell kakofoni av sterke farger, søte jenter med store, lyse dådyrøyne og fargerik hårpryd, samuraier i kampklare positurer, fargerike kjemperoboter og baseballspillere. Og kikker man nærmere etter, ser man at undersjangrene ingen ende vil ta: Temaene kan være matlaging, golf, spilleautomater (eller pachinko, som det kalles), romantiske historier om følsomme guttepar (populært blant voksne damer), science fiction, hverdagsdrama, offentlig informasjon og renspikket pornografi – alle målgrupper skal få sitt.
Seriene har gjerne et intenst og voldsomt formspråk, til tross for at de kun publiseres i svarthvitt: Rutelayouten er svært dynamisk, og det eksperimenteres kontinuerlig med dramatiske bildevinkler og filmatiske fortellerteknikker. I tillegg er tekstmengden gjerne minimal, noe som lar lystleserne på toget nærmest småløpe over sidene i bladene sine – en leseropplevelse som ligner mer på å se en film enn å lese en bok.

Den japanske invasjonen
Men det er ikke lenger bare i Japan at manga blir lest. «Ingen annen kultur utøver en så stor og magnetisk tiltrekningskraft på hundretusener av norske barn og ungdom, hver eneste dag, som den japanske,» skrev kommentatoren Dag Herbjørnsrud i Aftenposten i 2004. Og det er meget mulig at han har rett. For selv om vestlig underholdningsindustri og populærkultur fortsatt oppfattes som svært USA-dominert, er dette slett ikke hele sannheten: Fenomener som Pokémon og Beyblade har de siste årene vært enorme i barnesegmentet – i alle tilgjengelige medier – og kultregissører som Quentin Tarantino (Kill Bill) og brødrene Wachowski (The Matrix, Speed Racer) ser til Japan for inspirasjon. Dessuten er det ett område der Japan lenge har hatt et forsprang som påvirker kulturen vår i større og større grad: Spillteknologi. Norske tall viser at data– og tv-spill allerede står for en større omsetning enn all film samlet, både kino og hjemmevideo. Spill er ett av flere områder der Japan lenge har vært supermakten i verden, både på teknologi og innhold. Som Herbjørnsrud skrev: «Med lanseringen av Nintendos spillfigurer Mario og Luigi i ‘Mario Bros.’ tok det av for alvor. Nå står Tokyo-baserte Sonys Playstation på de fleste norske gutterom, eller øverst på ønskelisten. Eventuelt en Nintendo Gamecube eller en Gameboy, men de er fra øya i øst de også.»
Til tross for at skaperne av manga og søstermediet anime (japansk for animasjonsfilm, fra fransk) opprinnelig ikke har tenkt på eksport i særlig grad, har kulturformen for lengst fått sitt internasjonale gjennombrudd. I USA har manga blitt gitt ut siden slutten av åttitallet. De siste årene har markedet vokst med enorm hastighet, til et punkt der manga truer den amerikanske tegneserie-industrien, særlig på statistikken over bøker, eller såkalte graphic novels. I 2007 ble det i USA omsatt manga for over 220 millioner dollar, tilsvarende en prosent av bokmarkedet, og andelen øker for hvert år. Også i markeder som det franske, sør-koreanske, kinesiske og italienske, samt i spansktalende land har manga for lengst blitt en konkurrent å regne med. Også i Norge har utvalget av manga økt sakte, men sikkert siden den første utgivelsen. Kampsportserien Dragon Ball – verdens mest solgte tegneserie med et samlet opplag på over 85 millioner eksemplarer – kom ut i norske bladhyller for omtrent fem år siden. I kjølvannet har snart et tjuetalls nye kommet på norsk, både fra de etablerte forlagene og fra nye spesialforlag som satser på manga.

Åndelig mylder
I Vesten har kommersiell underholdning og populærkultur tradisjonelt vært ganske fattig på åndelighet, og heller bekreftet et ganske materialistisk verdensbilde. Mange har kommentert den nesten totale mangelen på religion i Walt Disney-konsernets historier. Verken i Andeby eller noen andre av de faste Disney-universene møter du en eneste kirke, prest, eller så mye som et «herregud»-utrop. Det samme gjelder for de aller fleste langfilmene (med unntak av katedralen som er kulissen for Ringeren i Notre Dame). I Japan er situasjonen annerledes – populærkulturen flommer formelig over av ulike typer overnaturlige elementer – alt fra overfladisk eventyrmagi og historier om småjenter med magiske krefter til varierende grader av flørt med japansk mytologi, shintoisme, buddhisme og til og med kristendom.
Morten Holmqvist, universitetslektor på linjen Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet og forfatter av boken Jeg tror jeg er lykkelig, har forsket på manga- og animekulturens åndelige sider. Han mener manga er med på å eksportere et japansk verdensbilde og syn på åndelighet til Vesten:
– Religion blir nok av mange japanere først og fremst sett på som en del av den nasjonale, folkelige tradisjonen. Paradokset er kanskje at flere snakker om Japan som et sekularisert samfunn,samtidig som det overnaturlige er en integrert del av hverdagen og slik sett også en del av japansk popkultur, sier Holmqvist. Han forklarer at det både dreier seg om typisk fiktive elementer og om direkte «lån» fra ulike religioner:
– Her kan man møte reinkarnasjon, ånder, guder, demoner, sjamaner og hekser. I noen serier er demoner sett på som hjelpere, i andre er de onde motstandere som må overvinnes. Noen serier inneholder også symboler og ritualer som er hentet ut av de religionene man møter på i Japan, som buddhisme, shintoisme og kristendom.

Annerledes religion
Shintoisme er den tradisjonelle religionen i Japan, og var statsreligion frem til kapitulasjonen for amerikanerne i 1945, etter andre verdenskrig. Religionen er praktisk talt uløselig sammenvevd med japansk kultur, siden det store flertallet av japanere regner seg som shintoister. Shintoisme kan best beskrives som en variant av sjamanisme, med få samlende dogmer, men en samlende tråd i tilbedelsen av kami, naturguder av ulike slag, i tillegg til en rekke ritualer. Som i mye annen østlig filosofi (for filosofi kan tidvis være et vel så dekkende begrep som religion), handler shintoisme mest om å finne og innta sin rette plass i det dennesidige, mer enn om en tro for livet etter døden.
Mark Teeuwen, professor i Japanstudier ved Universitetet i Oslo (UiO), mener det er viktig å forstå at et typisk japansk syn på religion er svært annerledes enn det typisk norske:
– Shinto er det tydeligste, mest ekstreme eksemplet på den japanske omgangen med religion. Man kan si at shinto er en fellesbetegnelse for et stort antall helligdommer og deres aktiviteter, snarere enn en religion i den tradisjonelle betydningen. Shinto har ingen lære, ingen hellige skrifter, og pålegger ikke sine «tilhengere» noen leveregler. En shintohelligdom har ingen menighet av troende, og det avholdes ingen ukentlige gudstjenester hvor de troende samles. Prestene forkynner ingen tro og er fullstendig uinteresserte i å ‘spre ordet’ eller omvende folk, forklarer Teeuwen.
Han påpeker at det er vanskelig å forstå japansk religion ut fra en oppfatning av at religion er noe som likner på kristendommen – og da særlig en form for kristendom hvor fromhet, moral og tro har presedens over ritualer.
Teeuwen har også lagt merke til at den japanske populærkulturen er på sterk fremmarsj i Norge, særlig blant ungdom. Dette har han blant annet merket på søkertallene til japansk ved UiO:
– Det er vanskelig å si sikkert at det er en sammenheng, siden søkertallene har gått opp mye for nesten alle ikke-vestlige språk. Men det er et faktum at det store flertallet av japanskstudenter er opptatt av manga og anime, og sikkert har fått sitt første møte med japansk kultur gjennom disse mediene. Dette står i motsetning til på åtti– og nittitallet, da det var «Japanese management» og Zen-mystikk som studenter forbandt med Japan, forteller Teeuwen. Han er ikke så overbevist om at verdensbildet som formidles gjennom manga nødvendigvis er representativt for Japan:
– Det er mange magiske og surrealistiske elementer i manga og anime, og en del av dem er direkte inspirert av tradisjonell japansk religion, men naturligvis med en egen vri. Å se på japansk religion gjennom manga, blir litt det samme som å tolke vestlig religion ut fra fantasy-bøker: Man får et inntrykk, men det er langt fra dekkende, sier Teeuwen.
Kanskje er det ikke så rart at det forekommer mye åndelighet og mystikk i historiefortellingen. For er det et punkt der de østlige religionene i stor grad sammenfaller med både okkultisme og gnostisisme, så er det opptattheten av å avdekke «skjult kunnskap.» Nettopp denne ideen fungerer knakende bra som element i gode historier: Det å ha en hovedperson som, av en eller annen grunn, har evnen til å se eller oppleve noe som er skjult for vanlige mennesker.

Demoner og dødsguder
En slik serie er Bleach. Her møter vi videregåendeeleven Ichigo Kurosaki som har den unike evnen at han kan se ånder. Etter et møte med en såkalt «sjele-høster» blir han trukket stadig lenger inn i en kamp mot ulike typer hvileløse ånder. Serien har solgt over 40 millioner bøker i Japan, og har stadig ligget på bestselgerlistene også i USA.
En liknende popularitet har serien Inu Yasha fått. Den handler om en skolejente fra det moderne Japan som, via en brønn i familiens tempel, havner i middelalderens Japan. Her møter hun Inu Yasha, halvt hundedemon og halvt menneske. Sammen med ham må hun kjempe mot en rekke demoner og mytologiske skapninger av typen som gjerne forbindes med shintoisme og japanske folkeeventyr.
En av de siste årenes aller største suksesser er serien Death Note, en serie for et noe eldre publikum. Her får hovedpersonen og studenten Light Yagami en spesiell notisbok av en «dødsgud», en slags «mannen med ljåen», med instruksjonen: «Det mennesket som får navnet sitt skrevet i notisboken, vil dø». Etter å ha kommet over det verste sjokket, setter Light raskt i gang med sitt prosjekt: Å ta livet av kjente forbrytere og kriminelle, med den hensikt å skape en moralsk perfekt verden. Men han må i løpet av kort tid også bruke boken for å holde politiet på armlengdes avstand, og den videre utviklingen setter stadig studentens moralske dilemma mer på spissen – dog uten at han virker berørt av dilemmaet. Noe av det spesielle med serien er hvordan den beskriver hendelsesforløpet uten noen tydelig moralsk stillingtaken; det er rett og slett i stor grad opp til leseren å bedømme hvorvidt Lights handlinger er moralsk akseptable. Og på diskusjonsfora på internett kan man ofte finne tenåringer diskutere seriens moralske implikasjoner, for eksempel tanken om at målet helliger middelet.

Apokryf og kryptisk
Men selv i dette selskapet av enorme, kommersielle underholdningsslagere har den animerte serien Neon Genesis Evangelion (jap. Shin Seiki Evangelion) en helt egen status, en serie som gikk på japansk tv i 1996. Den føyer seg inn i en enorm og (for vestlige øyne) obskur undersjanger kalt mechaserier, eller giant robot-serier. I denne sjangeren møter vi mennesker, ofte barn og tenåringer, som kriger fra innsiden av enorme, avanserte roboter med mer eller mindre menneskelig fasong. De representerer gjerne menneskehetens siste håp, for til tross for sin unge alder er barna de eneste som virkelig kan styre robotene. Så langt er det ikke noe unikt med Evangelion. Det spesielle, foruten seriens sjeldne kultetterfølgelse og aktualitet 12 år etter lanseringen, er at seriens rammehistorie henter praktisk talt alle sine elementer fra Bibelen, inkludert de apokryfe skriftene.
I år 2000 fant menneskeheten Adam innefrosset i isen i Antarktis, og som konsekvens inntraff en katastrofe ved navn Second Impact som utslettet halve menneskeheten. Apokalypsen er, ifølge serien, forutsagt i dødehavsrullene. Menneskeheten går i dekning i underjordiske byer. Der forsøker de å holde stand mot angrepene fra en rekke skapninger kalt engler. En hemmelig, internasjonal organisasjon ved navn seele (av tysk for sjel) svarer med å bruke Adam og Lilith (Adams første kone, ifølge apokryfe skrifter) til å utvikle forsvarsrobotene Evangelion, eller eva. For kristne seere skaper dette en assosiasjon til Jesus som «den andre Adam», Adams fullkomne motstykke og menneskenes redning. Imidlertid er det grunn til å hevde at forfatterne av serien, til tross for grundig research, bruker det kristne mer som et eksotisk bakteppe enn som en integrert del av historien.
– Dette er en serie med intrikate personkarakterer. Mange av hovedpersonene sliter med store følelsesmessige og sosiale problemer. Rundt alt dette er det et sammensurium av bibelnavn og jødisk mystikk, iblandet elementer av et gnostisk verdensbilde, sier Holmqvist, som har studert denne serien.
Forvirret?
I så fall er man ikke alene. For selv ikke regissøren mener seg å forstå alle aspekter av serien sin. Enda mer forvirrende er det kanskje at det
nettopp er jødisk-kristne begreper og symboler som dominerer en serie i det absolutte toppsjiktet hva popularitet angår. Japan er nemlig ikke noe land der kristendommen står sterkt. Snarere tvert imot. Kristendommen ble for første gang introdusert i Japan så sent som i 1549, av portugisiske misjonærer under ledelse av Francis Xavier, en av Jesuittordenens grunnleggere. For en tid var misjonsarbeidet i fremgang, men i 1614 ble kristendommen forbudt, kristne ble forfulgt og landet ble stengt for vestlig innflytelse helt frem til 1854. I motsetning til hva som ofte har vært tilfelle under voldsom forfølgelse, førte dette imidlertid ikke til noen synlig vekst eller fordypning blant de kristne. I dag regner man med at snaut én prosent av landets innbyggere tilhører et kristent kirkesamfunn.

Under i brødboksen
Men det finnes også serier der manga-skaperne pløyer dypere i det religiøse – og der dette er en mer integrert del av historien – enn i serier som Evangelion. En av Japans mest anerkjente regissører innen animasjonsfilm heter Mamoru Oshii, og står bak en rekke filmer særlig innen science fiction-sjangeren. Oshiis mest kjente verk er trolig animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, som gis en stor del av æren for gjennombruddet anime har fått i Vesten. Hovedpersonen Motoko Kusanagi er en cyborg – et kunstig menneske – med kun fragmenter av hjerne og ryggmarg igjen fra sin menneskekropp. Filmen åpner med en scene der Kusanagi ikles en ny, mekanisk kropp, med bilder som ledsages av shintoistisk korsang, et hint om at vi er vitne til en moderne form for reinkarnasjon.
På denne måten stiller filmen utfordrende spørsmål om hva som egentlig gjør et menneske til et menneske. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske. Og kan hun stole på sin egen hukommelse? Midt i en av Kusanagis samtaler omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, mens hun fastslår: «… for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Satt inn i denne helt nye og underlige sammenhengen virker sitatet fra korinterbrevet sjokkerende aktuelt. Og når sitatet til slutt gjengis i sin helhet, bidrar det til filmens konklusjon på en tankevekkende måte.

Osamu Tezuka

Selve «Gudfaren av manga», Osamu Tezuka (1928-1989), som gis mye av æren for å ha utviklet manga-mediet til det det er i dag, var også svært opptatt av religion. Nesten alle hans verk, fra det mest kommersielle og underholdende til det svært, svært ambisiøse, peker på ett eller annet plan ut over det rent materielle, selv om summen av hans produksjon nok antyder et ståsted mellom de østlige religionene og en sorts panteisme eller tro på og ærefrykt for selve livet. Blant verkene i hans enorme katalog, som omfatter mer enn 150.000 tegneseriesider og en rekke animerte filmer og serier, finner vi en tegnefilmserie med bibelhistorier, produsert i samarbeid med Vatikanet. Der finner man også Buddha, et åtte binds verk om Buddhas liv (hvorav de to første bindene så langt er gitt ut på norsk av Gyldendal ).
Religion er for øvrig ikke bare brukt på en seriøs måte. I februar 2008 gikk nemlig en ny tittel til topps på de japanske bestselgerlistene, nemlig humormangaen Saint Young Men av Hikaru Nakamura. Mangaen handler om Buddha og Jesus som unge menn og romkamerater i Tokyo, og de to havner stadig i ulike situasjoner der de må bruke sine overnaturlige evner – som når Jesus utfører
et brødunder i hybelens slunkne brødboks.

Manga som evangelisering

Roald Lidal

Men det er ikke bare denne typen fragmentert og, etter en Vestlig standard, postmoderne åndelighet som kommer til syne i manga. Med den gjennomslagskraften mediet har i dag, har også kristne utgivere og artister for alvor begynt å bruke manga til evangelisering, misjon og forkynnelse. Mest aktuelle er de ulike biblene i mangaform som de siste årene har gått i trykken rundt om i verden.
Blant de mest vellykkede er definitivt den eneste originalt japanske tittelen, Manga Messiah, fra det norskstøttede bibeltrykkeriet og forlaget New Life League (Nytt Livs Lys) i Saitama-regionen utenfor Tokyo. De har tidligere eksperimentert med evangeliserings-manga i mindre skala, men Manga Messiah er et langt større prosjekt: Profesjonelle manga-artister forteller hele Bibelen som manga i fem bind, hvorav historiene fra evangeliene fyller hele det første. Og trykkeriets direktør Roald Lidal har stor tro på den nye innfallsvinkelen.
– Fra før av hadde vi utgitt fem slike kristenmanga-bøker, med alt fra fantasihistorier til vitnesbyrd i mangaform. Totalt solgte vi bare rundt
70.000 eksemplarer. Dette var vi langt fra fornøyd med, sier Lidal til strek.
– Hva er de viktigste forskjellene på utførelsen og tankegangen bak disse tidligere forsøkene og Manga Messiah?
– De første bøkene var ikke på langt nær så profesjonelt utførte som Manga Messiah. De var også i sort-hvitt og mer rettet kun mot det japanske publikum. Den serien vi nå holder på med, er først og fremst helt annerledes innholdsmessig, i det at den er knyttet sterkt og direkte opp til bibeltekstene og Bibelens budskap. Den holder en langt høyere kvalitet. Fordi vi satser på hele verden som marked, har vi begynt med den engelske utgaven, selv om originalen var på japansk, forteller Lidal.
Boken er allerede under oversettelse til rundt 20 språk, hvorav de språkene som allerede er trykt alene utgjør et opplag på over 800.000. Den norske utgaven kommer ut på Hermon Forlag i sommer, og totalt regner Lidal med å komme opp i et opplag på flere millioner innen et par år.
– Hvordan har dine erfaringer vært med å jobbe mot den japanske kristenheten med denne typen prosjekter?
– Reaksjonene har vært blandede. Et mindretall mener at manga er for verdslig, at det er et medium som ikke passer sammen med evangeliet. Responsen på de fem første bøkene vi utgav, var spesielt laber, mens Manga Messiah-prosjektet har blitt møtt med mye mer entusiasme. Mange mener åpenbart – slik vi gjør – at dette er en innpakning som vil tale til dagens unge. Dette er et språk de forstår og en form de vil lese. Derfor er dette en unik mulighet for å nå gruppe som ellers vanskelig ville bli nådd, mener Lidal. Men han understreker at bøkene ikke bare er ment for ikkekristne, men også kan være med å blåse nytt liv i fortellingene for de som har kjenner dem før:
– Jeg har faktisk selv opplevd at bibelfortellingene i dette formatet har gitt meg noe helt spesielt. Jesu lidelse og død er så levende framstilt, jeg fikk se storheten på en ny måte. Det var bevegende, det fylte meg med takknemlighet. Den grafiske framstillingen i mangaformatet viste
nemlig hvor mye Jesu led for meg. Det faktum at han sonet min synd og betalte min gjeld da han gikk i døden for meg, ble helt spesielt levende for meg, forteller Lidal.
Men også andre steder i verden bobler det av kristen manga. Mange tegnere fra andre land enn Japan hevder nemlig å tegne nettopp manga, og da mener de gjerne tegneserier som viser noen av de samme kvaliteter – den samme «ånden» – som manga. Et eksempel på dette er britene med aliasene Siku og Akin, begge med en bakgrunn fra bl.a. britiske undergrunnstegneserier. I utgivelsen The Manga Bible, som er aktuell fra Bibelselskapet i sommer, har de tegnet og skrevet hele bibelen i mangastil, om enn bare på 224 sider. Denne tittelen er gitt ut både som ren tegneserie og i kombinasjon med selve bibelteksten. The Manga Bible legger mest vekt på de voldsomme, voldelige og visuelt slående historiene.
I tillegg til The Manga Bible, har det kristne, amerikanske forlaget Zondervan startet sin egen etikett med kristen manga, kalt Z Graphic Novels. En av disse seriene heter også Manga Bible, og har sitt opphav i Sør-Korea. Serien bruker langt flere sider på det samme hendelsesforløpet enn sin navnebror, noe som er et typisk trekk ved manga, Zondervan-versjonen har også en langt mer humoristisk tilnærming til materialet.
For mange kristne i Norge vil disse bibelmangaene kunne være et første møte med en eksotisk og annerledes kultur for historiefortelling. For norsk ungdom flest er allerede manga, anime og japansk populærkultur en verden de daglig forholder seg til, ja, noen få bruker praktisk talt all sin fritid og økonomi på det. Hvordan vil dette påvirke voksne nordmenns verdensbilde i tiårene som kommer?

Et par oppdateringer og nye perspektiver siden artikkelen sto på trykk:
Dragon Ball er ikke lenger verdens mest solgte tegneserie, den plassen har mangaserien One Piece overtatt.
– Fra 2008 og fremover har manga og anime hatt en tilbakegang på verdensbasis. Markedet i USA og flere andre land har sunket, om enn marginalt, og per i dag (okt. 2010) blir ingen mangaserier løpende gitt ut på norsk.
– Serien
Buddha har nå kommet ut i fire av totalt åtte bøker på norsk, meg bekjent er serien stoppet.
– Serien
Manga Messiah har hittil kommet i fire av de fem planlagte utgavene, og til nå er to av dem utgitt på norsk av Hermon Forlag. Serien er hittil gitt ut i over tre millioner eksemplarer på 21 språk, og utgaver på 14 nye språk er under utarbeidelse.

Mellom ånd og maskin

17. september 2010 § 2 kommentarer

En reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON i utgave #2-2008, om en regissør jeg synes er svært, svært interessant.

Mamoru OshiiHva gjør et menneske til et menneske? Det er spørsmål den japanske regissøren Mamoru Oshii tar opp i filmene sine – og han tror bassethunder kan hjelpe oss frem til svaret.

Hvor langt kan teknologien bevege seg inn i det menneskelige før det forandrer mennesket til noe annet? Og hva, i så fall, blir mennesket da? Dette er kanskje de mest sentrale spørsmålene i filmene til den japanske regissøren Mamoru Oshii, mest kjent for sine nærmest legendariske animasjonsfilmer Ghost in the Shell og oppfølgeren Innocence.

Teknologisk reinkarnasjon
Øyeblikket brant seg til netthinnen min: Over skjermen flakket bilder av maskinelle kvinnekroppsdeler som gradvis ble montert sammen med en organisk hjerne og nervevev, så dekket av muskler og sener, og til slutt steg sakte opp av et basseng dekket av syntetisk hud. De dvelende, nesten halverotiske bildene ble ledsaget av mystisk, suggererende korsang med ord fra et shintoistisk ritual. Sammen med den (da) svært avanserte datagenererte grafikken, ga det hele meg en umiddelbar følelse av å være vitne til en ny, teknologisk form for reinkarnasjon – en hittil utenkelig manifestasjon av eldgamle religiøse sannheter.
Åpningsscenen, der vi er vitne til skapelsen av en ny kropp for en kvinnelig cyborg, tilhører animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, trolig det foreløpige høydepunktet i Oshiis karriere. Den høstet enorm suksess fra kritikere for sin kombinasjon av kratfull, estetisk action og filosofisk tyngde, og ble også filmen som for alvor slo opp dørene for japansk animasjon i USA og Vesten. Filmen bygger på en manga av Masamune Shirow med samme navn. Her møter vi et cyberpunkaktig fremtids-Japan som er gjennomsyret av et allestedsnærværende datanettverk, et nettverk som også de fleste menneskers hjerner i ulik grad er koblet til. Men, forteller filmens åpningstekst oss, «nettverket har ennå ikke fullstendig visket ut grensene mellom nasjonalstater.»

I et speil, i en gåte
Kroppen tilhører filmens hovedperson, cyborgen Motoko Kusanagi, major i politiets Seksjon 9 som har ansvaret for datakriminalitet. Den nye teknologien har gitt opphav til en rekke kriminelle handlinger som aldri tidligere kunne vært påtenkt, som hjernehacking for å kontrollere andre mennesker, innplanting av falske minner, etc. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske og om hun kan stole på sine egne minner, spørsmål som gir svak gjenlyd av replikanten Rachels undringer i Blade Runner.
Oshii forklarer aldri hva et «ghost» er, men det fremgår tydelig at det er noe en kropp enten har eller ikke har, et slags være eller ikke være som blant annet avhenger av hvorvidt kroppen faktisk har vært et menneske eller ikke. Det kan derfor tolkes som en slags «sjel» eller «ånd», men det interessante er at en persons «ghost» tilsynelatende er plassert i hjernen, og kan hackes eller kopieres. Betyr dette at filmen forkaster den tradisjonelle delingen mellom «intelligensens hjerne» og «kjærlighetens hjerte»? Eller kan den uklare definisjonen på et «ghost» nettopp ses på som en innrømmelse av at det innvendig menneskelige vil fortsette å være like uhåndgripelig som nå?
Midt i en av Kusanagis monologer omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, og hun sier «for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Det viser seg at bibelsitatet leveres gjennom hennes munn av «Marionettmesteren», et dataprogram som hevder å ha utviklet intelligens i «den store uendeligheten av informasjon», og som nå søker politisk asyl. Kusanagi blir på samme tid tiltrukket og skremt av Marionettmesterens eksistens: Den konfronterer henne med spørsmålene som plager henne, og krever til slutt en uunngåelig og umulig stillingtagen til hennes egen menneskelighet.
Religion og mytologi, og særlig temaer fra Toraen/Bibelen, er faktisk et tilbakevendende tema i Oshiis filmer. Som ung hadde Oshii en sterk fascinasjon for kristendommen, en fascinasjon som ifølge ham selv aldri utviklet seg til en faktisk tro. Men både Patlabor-filmene (se under) og Ghost in the Shell-filmene har en utstrakt bruk av religiøse symboler som sentrale elementer, og det er også bredt anerkjent at Oshiis første egne animasjonsprosjekt, Angel’s Egg, kan tolkes som en fabel om hans eget forhold til religion.

Himmelske hunder
Innocence, eller Ghost in the Shell 2, kom ut først i 2004, og de teknologiske virkemidlene en anime-regissør har til rådighet hadde selvsagt gjennomgått en revolusjon siden 1995. Innocence er derfor trolig noe av det mest visuelt perfeksjonerte og modne som hittil er produsert av animasjonsfilm, med sin kombinasjon av 3D-bakgrunner og 2D-karakterer.
Batou, Kusanagis partner og det nærmeste hun kom en menneskelig elsker, har siden sist gradvis fått en nesten totalt maskinell kropp. Imidlertid klynger han seg til den siste rest av menneskelighet han finner i seg selv, særlig ved en kjærlig omsorg for bassethunden sin. Filmen er ingen direkte oppfølger av handlingen fra den originale filmen. Den kan imidlertid ses på som en direkte videreføring og fordypning av spørsmålene som Ghost in the Shell stilte.
For øvrig har nær sagt alle Oshiis filmer faktisk inneholdt en bassethund, enten som statist eller som et sentralt plotelement. Oshii eier selv en bassethund ved navn Gabu (japansk forkortelse for Gabriel, budbringer-engelen), og har ved en rekke anledninger gitt uttrykk for at han bruker dette dyret som et symbol for det menneskelige: I Oshiis verdener etterlikner maskinene menneskene til perfeksjon, men hundene står i skarp kontrast til dette med sitt lite menneskelige ytre som allikevel skjuler et sjelsliv som gjennom årtusener har blitt «menneskeliggjort».
Og hundene er bare ett eksempel. Oshii har på en rekke andre måter en veldig distinkt og særegen stil som regissør, en gjenkjennelig tone som preger de aller fleste av filmene hans, til tross for at flere av hans største filmer har bygd på univers og historier fra andre skapere. Filmene preges særlig av en tredelt rytmikk: Vekslingen mellom sekvenser med rask og heftig action, lange og innholdsrike dialoger, og dvelende scener nesten uten handling, kun med billedkollasjer akkompagnert av instrumental musikk.

Polsk live-action
Før Ghost in the Shell var Oshiis største kunstneriske bragder Patlabor: The Movie og Patlabor 2: The Movie. Vi blir her tatt med til en umiddelbar og svært virkelighetsnær fremtid (sammenliknet med mye annen sci-fi), der det økte behovet for nybygg har mant frem bruken av menneskestyrte roboter, såkalte «labors», til bruk i byggebransjen. Men tilgangen på slike kraftige arbeidsredskaper kommer ikke uten at noen ser sitt snitt til å misbruke de voldsomme maskinene med kriminelle hensikter, og Tokyo-politiet svarer med å opprette en egen seksjon for Labor-beslektet kriminalitet, utstyrt med sine egne «patrol labors» eller «patlabors».
Begge Patlabor-filmene tar for seg det moderne samfunnets sårbarhet for terrorisme, og kan til dels ses på som politiske kommentarer til Japans utenrikspolitikk etter andre verdenskrig, da landet nedfelte i sin grunnlov å ikke ha en egen hær. Filmene er også gode eksempler på at Oshii alltid plasserer sine fremtidsvisjoner i en konkret politisk virkelighet som ofte kan være vanskelig å sette seg inn i, men som gir historiene og karakterene både tyngde og troverdighet. Selv om Oshii har høstet mest ros for sine animasjonsfilmer, har han i store deler av sin karriere også arbeidet med spillefilm, dog med langt mindre kommersiell suksess. Hans definitivt beste produksjon på dette feltet er Avalon fra 2001. Cyberpunk-filmen ble spilt inn i Polen med polske skuespillere, etter eget sigende blant annet fordi han ønsket å lage en film som måtte ses med undertekster av sitt hjemmepublikum.
I filmen møter vi den unge kvinnen Ash, en av en mengde ungdommer som spiller et ulovlig virtual reality-krigsspill ved navn Avalon. Spillerne kobler selve nervesystemet sitt til spillet i ulovlige spillebuler, og bruker all sin tid på å konkurrere på spillets rankinglister. Imidlertid går det rykter om at det eksisterer et øverste, hemmelig nivå, der det er umulig å avbryte spillet og vende tilbake til vanlig bevissthet uten å fullføre nivået.

Teknologi og sjel
Hvis vi trekker en kronologisk linje fra filmene i Patlabor-universet, via Ghost in the Shell og til Avalon, den mest sentrale delen av Oshiis filmografi, kommer det en interessant trend til syne. I Patlabor-franchisen er teknologien et ytre skall menneskene kan utruste seg med, i Ghost in the Shell har den smeltet helt inn i menneskenes kropper, og knytter også sansene til seg, mens Avalon viser oss mennesker som lar selve sin bevissthet trekkes fullt og helt inn på teknologiens domene. Ved slik å la én problemstilling følge den neste, dykker Oshii stadig dypere inn i sin søken etter det grunnleggende menneskelige. Og for å klare dette benytter han seg altså av sin egen hund Gabu – en «himmelsendt» påminnelse om hvem vi har vært? Samtidig kan man spørre om han søker å fange det genuint åndelige og sjelelige. Eller søker han nettopp å demonstrere hvordan dette ikke lar seg definere, men alltid vil sameksistere med en teknologi som gjør stadig flere spørsmål om til svar?

Kilder:
Thebassethound.net, Stray Dog of Anime: The Films of Mamoru Oshii av Brian Ruh, Cinema of Mamoru Oshii: Fantasy, Technology and Politics av Dani Cavallaro.

Oshiis viktigste filmverk:
Dallos OVA (1983)
Urusei Yatsura 2: Beautiful Dreamer (1984)
Angel’s Egg (1985)
The Red Spectacles (1987, spillefilm)
Patlabor OVA (1988)
Patlabor the Movie (1989)
StrayDog: Kerberos Panzer Cops (1991, spillefilm)
Talking Head (1992, spillefilm)
Patlabor 2: The Movie (1993)
Ghost in the Shell (1995)
Jin-Roh: The Wolf Brigade (1999, ikke regi)
Avalon (2001, spillefilm)
Innocence: Ghost in the Shell 2 (2004)
Sky Crawlers (2008)

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with film at Hans Ivar Stordals blogg.