Ukas lenker: Gammel Miyazaki-moro, norsk retrospill og ?uestlove
22. august 2011 § 1 kommentar
Jeg er sakte, men sikkert litt på vei tilbake til blogg-livet igjen etter sommerens lange pause. Jeg fortsetter å kalle disse sammenraskede lenkesamlingene uten lange tekster for «Ukas lenker», uten at det må tolkes som noe løfte.
1. Ny-gammel Miyazaki-historie: Den japanske animasjons-regissøren Hayao Miyazaki begynte tidlig å utvikle mange av figurene og universene som er blitt så mesterlig portrett i filmene hans, som Nausicaä, Prinsesse Mononoke og Min Nabo Totoro. På japansk er det tidligere utgitt en av hans illustrerte historier fra 1983 som tydelig hinter frem til de to førstnevnte av disse filmene. For en tid tilbake la fanbloggen The Ghibli Blog ut enda en slik historie, denne gang fra 1980, som tydelig hinter til alle tre nevnte filmer. De har også vært så snille å oversette historien til engelsk.
Og mens vi er inne på Studio Ghibli: Visste du at mange av personene bak de nevnte filmene også på et tidspunkt var involvert i å lage en filmversjon av Little Nemo in Slumberland, den klassiske storformat-tegneserien fra Winsor McCay? De endte alle opp med å forlate filmen, som ble utgitt i 1992, men de rakk først å produsere denne mesterlige piloten som jeg nylig kom over. Ah, tenk for en film det kunne blitt:
2. Norsk eventyrplattformer: Det norske tomanns-spillstudioet D-Pad, nylig behørig hypet på VGTV, har akkurat lansert første demo til deres svært etterlengtede Owlboy. Spillet er så vidt jeg har forstått et plattform-eventyrspill, og den nydelige håndtegnede pixel-2D-grafikken levner liten tvil om at disse guttene er oppvokst med de første generasjonene Nintendo- og Sega-konsoller. Jeg har ikke rukket å spille demoen selv enda, men gleder meg som en liten unge (bokstavelig talt). Jeg er litt inne i en retrospill-periode om dagen og forundres ikke så rent lite over de sterke følelsene lavoppløste pixler kan vekke i meg. Derfor håper jeg å rekke å komme tilbake til temaet dataspill-nostalgi ved en senere anledning.
3. ?uestlove: Musikknettstedet Pitchfork publiserte nylig et langt intervju med Amir «?uestlove» Thompson, trommisen i hiphopgruppa The Roots. ?uestlove har nå i femten år vært det sannsynligvis mest sentrale musikalske og produserende geniet bak den særegne The Roots-sounden (jeg våger påstanden at gruppa er den eneste som virkelig har fått instrument-hiphop til å fungere like bra som «two turntables and a microphone»-oppskriften). Som produsent har han også bidratt betydelig på mange av «Soulquarrians»-medlemmenes plater, som Erykah Badu, D’Angelo og Common. I dette intervjuet snakker han, som den intelligente karen han er, om hele karrieren sin.
Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår
15. november 2010 § 3 kommentarer
Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye
Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:
Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.
Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.
Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:
- Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
- Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
- De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
- Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
- De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.
Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?
For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :
- A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
- Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
- Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
- Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
- Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
- Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
- Diverse artister – Soundbombing (1997)
- DJ Krush – MiLight (1996)
- DJ Shadow – Endtroducing (1996)
- Jan Garbarek – Visible World (1995)
- Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
- Mazzy Star – Among My Swan (1996)
- Motorpsycho – Blissard (1996)
- Pedro the Lion – Whole EP (1997)
- The Roots – Illadelph Halflife (1996)
- Velour 100 – Fall Sounds (1996)
Hans Ivar Stordals blogg 