DJ Krush: Teknologi, tradisjon og tøfler

29. oktober 2010 § 1 kommentar

Dette er en reprise av en sak jeg skrev for hiphop-magasinet KingSize i 2004, da jeg var i Japan og fikk et intervju med DJ Krush, en av mine store personlige helter. Intervjuet ble gjort mens han arbeidet med albumet Jaku. Artikkelen bærer nok litt preg av å være skrevet av en nerd og (delvis) for nerder.

Hvis du vet om én DJ fra Japan, er det sannsynligvis DJ Krush. Og siden det er så vanskelig å definere musikken hans, vil han helst at musikken hans skal stå under kategorien «DJ Krush music» i butikkene.

DJ Krush sitter med en sigarett i den ene hånda og en kopp med kald, grønn te på bordet foran seg. Han har et veldig skarpt og intenst blikk, men ansiktet er furete og slitent. Han har slitte, baggy jeans, en svart skinnjakke med «Futura» skrevet i store bokstaver på ryggen, og en lue der det lange, strie, svarte håret stikker ut som dreads på toppen. Det eneste som ikke helt stemmer med imagen er de grønne plysjtøflene som er så typisk for Japan.
– Akkurat nå jobber jeg med et nytt album, forteller DJ Krush på hes japansk. Han kan nemlig knapt et ord engelsk, men heldigvis har han tolk tilgjengelig.
– ­Jeg spiller inn omtrent halve albumet her i Tokyo, og den andre halvdelen i New York. Der skal jeg spille inn noe sammen med Aesop Rock og Mr Lif, så får vi se hva som kommer ut av det, fortsetter han. DJ Krush lager for det meste instrumental hiphop av den mørke, tunge sorten. Og selv om han ikke sjelden har med rappere, sangere eller andre DJs på platene sine, er allikevel det meste av musikken hans laget for å stå alene.
– Det er litt vanskelig å forklare hvordan det nye albumet blir musikalsk, fordi hvert album går stort sett i forskjellige retninger. Men det blir mye som det forrige, et album som er mest instrumentalt, men med to eller tre emcees. Denne gangen er konseptet Wa, det er et uttrykk for japansk tradisjon. Derfor har jeg også hatt musikere i studio som har spilt forskjellige tradisjonelle japanske instrumenter, sier Krush, og gestikulerer for å illustrere ulike fløyter.

NIP-HOP
– Hvordan er situasjonen for hiphop i Japan?
– Jeg tror at hiphop i Japan nå, som de fleste andre steder, er todelt. Den ene er de som vil gjøre tradisjonell, amerikansk hiphop, sier Krush og poser som en b-boy med både bein og armer i sittende stilling, alt med et stort glis. – Den andre siden, fortsetter han, prøver å gjøre noe helt nytt. Det er fortsatt rim og dj’ing, men de vil gjøre noe nytt. Jeg for min del blir mye mer påvirket av de som gjør noe som virkelig kommer fra hjertet. Men det er heldigvis mange up and coming artister som gjør det veldig bra med den nye teknologien, sett fra mitt old-school synspunkt, sier Krush.
Japansk hiphop har ikke akkurat den største hylla i butikkene, heller ikke i Japan, men det finnes tross alt en del. Allikevel er Krush trolig den eneste som er stor i internasjonal målestokk, og jeg spør hvorfor:
– Ja, hvorfor? spør Krush retorisk tilbake, og ler rått. – Jeg liker virkelig å støtte japanske artister, fortsetter han, for det er mange gode, men det er vanskelig å komme opp for tida. Det er noen japanske DJer som klarer seg utenlands innen house og techno, men det virker som om det er vanskeligere innen hiphop, sier han.
– Merker du forskjell på responsen i Japan og internasjonalt?
– Det var egentlig i Europa at folk ble oppmerksomme på musikken min først, med utgivelsene på MoWax. Jeg husker at folk her i Japan som hørte musikken min på den tida sa at det ikke var ordentlig hiphop, forteller han. – Men jeg bare fortsatte. Det tar nok tid før denne typen musikk blir veldig populær i Japan, vi er fortsatt dårlig på å produsere helt nye typer musikk her. Sånn var det med punkrock også, i begynnelsen sa folk «hva er dette?». Men nå hører jo alle på det. Japanere hører ofte på det bladene og avisene sier at er populært i USA. Der tror jeg folk i Europa er litt annerledes, at dere lytter til den musikken som dere synes er bra, uansett hva magasinene sier, sier Krush.

KRUSH MUSIC
– Jeg har lagt merke til at platene dine alltid blir satt under ulike kategorier i butikkene, hvor burde de egentlig stå?
– Ja, jeg synes også det er interessant, jeg finner også skivene mine under både jazz, abstract og hiphop. Jeg synes egentlig de burde lage en egen kategori som heter «DJ Krush music», ellers blir platene mine så vanskelige å finne, ler han, tydelig imponert over sin egen idé: – Jeg vil egentlig ikke kategorisere min egen musikk, så det ville jo vært best å hatt en egen sjanger.
– Hvilke andre artister føler du at du har mest til felles med?
– Det er jo mange DJs som har samme basic tankegang som meg, men som lager musikk som er helt annerledes. F.eks. tenker jeg og DJ Shadow mye likt, «hvor mye kan man uttrykke med denne typen breakbeats?». Men musikken er jo helt forskjellig.
– Hva er det som påvirker deg til å lage musikk?
– Det er vanskelig å si hva som påvirker meg, men når jeg lager musikk pleier jeg å se for meg bildene og filmene som musikken skal skape hos lytteren. Hvilke bilder ser du? Er det de samme som meg? Nei, alle ser forskjellige bilder, det kommer an på hvem du er og i hvilken form du er, forklarer Krush.
– Men har du noe budskap?
– Ja, det er veldig enkelt: I verden bruker folk våpen for å løse konflikter, men når det gjelder musikkverdenen bør vi gi hverandre en hånd og ha fred, vi er mennesker alle sammen.

SAVNER DAMEPRAT
– Du har lagd musikk lenge, har utstyret ditt forandret seg mye i løpet av årene?
– Det har egentlig vært det samme fram til nå, til og med forrige album har jeg bare brukt Akai S1000 sampler, Roland MC50 sequencer og turntables. Men nå har jeg begynt å bruke mer data, Pro Tools og annen software. Det er mye enklere når jeg får forskjellige tilbud fra utlandet, f.eks. om filmmusikk og andre samarbeid, og kan sende musikken over nettet.
– Hvordan påvirker det musikken din å gå over til digitalt utstyr?
– Vel, jeg likte jo godt det analoge lydbildet jeg hadde før, og jeg har vært redd for å miste det. Men nå er det heldigvis så mange effekter og plugins som høres bra ut, så fordelen med samarbeid får gå foran, sier Krush. Og det er lett å forstå at han sier det. Opp igjennom årene har nemlig DJ Krush jobbet med en rekke internasjonale storheter, fra Black Thought til Ronny Jordan, via CL Smooth og til en rekke japanske DJer og musikere som er mindre kjente her i Norge. Men hvilke har han satt mest pris på å jobbe med?
– Det er veldig vanskelig å si hvilke jeg har likt spesielt, for alle har vært bra. Egentlig var det største samarbeidet jeg har vært med på, da jeg fikk lage en remix av Miles Davis, selv om jeg jo ikke jobbet sammen med han. Det var en veldig stor ære å få jobbe med musikken til en så stor legende. Men en annen jeg likte særlig godt å jobbe med, var DJ Shadow på «Duality», da jeg fikk se hvordan han programmerte og scratchet. Som DJ var det veldig spennende, han er utrolig god på MPCen sin.
– Men hvordan går det å samarbeide når du ikke snakker engelsk?
– Stort sett holder det faktisk å spille musikk, det er jo et språk i seg selv, så nikker jeg og smiler eller rister på hodet. Men noen ganger er det vanskelig å få kommunisert om spesifikke detaljer i musikken. Men det dummeste er at vi ikke får snakket sammen om damer.

FUTURA
Som 42-åring er Krush absolutt blant de eldste og mest erfarne innenfor hiphopkulturen. Han har også tidligere viet et helt album, Milight, til filosofering om fremtiden. Derfor er det interessant å høre hvor han tror at hiphop er på vei.
– Hiphop begynte jo i USA, men så har det sakte spredd seg utover, og nå gjør folk sine egne ting mange steder i verden. her i Japan rapper folk på japansk, og på fransk i Frankrike… det jeg først og fremst håper, er at folk over hele verden skal lage sin egen versjon av hiphop.
– Hvor er du om ti år?
– Hmm, da er jeg femti… Kanskje jeg lar en sykepleier stå ved siden av meg og gi meg sprøyter mens jeg spiller. Eller scratcher ved å skjelve naturlig på hånda, fortsetter han og ler rått. – Nei seriøst, jeg håper at jeg fortsatt holder på. Teknologien blir jo så mye bedre nå, så det blir jo interessant å se hva som skjer. Kanskje vi får MPC innplantet i kroppen, med usb- og firewire-utganger. Det er vanskelig å se for seg hva som skal skje, men musikk går alltid i sirkel, og jeg håper at nye up and coming artister gjør fremtiden spennende. Vi må ikke la teknologien ta over, selv om det blir lettere å lage musikk for alle, det må fortsatt være menneskene som styrer utviklinga, sier han, men han fortsetter å tenke:
– I fremtiden kan man kanskje få en maskin man kan putte hjertet sitt inn i, og få musikken rett ut, filosoferer han videre. – Jeg vil gjerne se hvordan musikkscenen blir, men jeg vil ikke kikke inn vinduet dit enda, det får komme når det kommer.

LINKER:
DJ Krush official homepage
DJ Krush på Wikipedia

Advertisements

Manga og åndelighet

26. oktober 2010 § 1 kommentar

Manga og åndelighet

Dette er en reprise av en sak jeg skrev i tidsskriftet Strek 3-2008. Artikkelen var beregnet på et publikum som er mer eller mindre ukjent med fenomenet manga, og inneholder derfor nødvendigvis noen forenklinger og generaliseringer. Jeg har oppdatert noe av den så smått utdaterte informasjonen nederst i artikkelen.

En søt kvinnestemme snakker over høyttaleren, og dørene på det rene, moderne rushtidstoget går stille igjen. Inne i kupeen sitter dresskledde menn, sirlig antrukne karrierekvinner og uniformerte skoleelever i alle aldere – alle i sin egen private, imaginære boble. Noen sover, noen later som om de sover, noen trykker på mobiltelefoner eller håndholdte dataspill, og noen leser bøker. Men de skoleguttene der, den voksne damen der og de dresskledde, alvorlige mennene der borte, leser virkelig alle sammen – tegneserier?

Manga på toget

Fra skriftruller til roboter
Og ja, det er nettopp det de gjør. Episoden over er heller ingen sjeldenhet, men helt dagligdags. I Japan er det ingen som ser på tegneserier som en marginal form for barneunderholdning. Tegneserier – eller manga, som japanerne kaller det – er en enorm industri som omfatter mer enn en tredel av markedet for trykte medier; manga er en større inntektskilde enn både aviser og bøker.
Ordet «manga» kan oversettes løselig som «snodige bilder», og ble først brukt på 1800-tallet om et knippe humoristiske tegninger av tresnittkunstneren Hokusai. Men selv om manga faktisk har historiske røtter helt tilbake til 1200-tallets buddhistiske skriftruller med visuelle fortellinger om mennesker i dyreham, er nok forskjellene til dagens manga flere enn likhetene: De fleste bokhandler har et hundretalls hyllemeter med pocket-manga som frembyr de mest populære titlene. I et land med 127 millioner innbyggere betyr dette at vi snakker om et massivt medium og et sterkt kulturformende fenomen med en årlig omsetning tilsvarende mer enn 20 milliarder kroner.

Manga i bokhandelen

Denne enorme produksjonen til tross, manga har inntil det siste tiåret vært rimelig ukjent og ganske eksotisk for et vanlig vestlig publikum. Møtet med manga kan være veldig fremmed og nesten sjokkartet for en nordmann som er vant til å kjøpe Donald-blader til barna sine og ønsker seg Stomperud under juletreet: Fra de japanske kioskhyllene skriker en visuell kakofoni av sterke farger, søte jenter med store, lyse dådyrøyne og fargerik hårpryd, samuraier i kampklare positurer, fargerike kjemperoboter og baseballspillere. Og kikker man nærmere etter, ser man at undersjangrene ingen ende vil ta: Temaene kan være matlaging, golf, spilleautomater (eller pachinko, som det kalles), romantiske historier om følsomme guttepar (populært blant voksne damer), science fiction, hverdagsdrama, offentlig informasjon og renspikket pornografi – alle målgrupper skal få sitt.
Seriene har gjerne et intenst og voldsomt formspråk, til tross for at de kun publiseres i svarthvitt: Rutelayouten er svært dynamisk, og det eksperimenteres kontinuerlig med dramatiske bildevinkler og filmatiske fortellerteknikker. I tillegg er tekstmengden gjerne minimal, noe som lar lystleserne på toget nærmest småløpe over sidene i bladene sine – en leseropplevelse som ligner mer på å se en film enn å lese en bok.

Den japanske invasjonen
Men det er ikke lenger bare i Japan at manga blir lest. «Ingen annen kultur utøver en så stor og magnetisk tiltrekningskraft på hundretusener av norske barn og ungdom, hver eneste dag, som den japanske,» skrev kommentatoren Dag Herbjørnsrud i Aftenposten i 2004. Og det er meget mulig at han har rett. For selv om vestlig underholdningsindustri og populærkultur fortsatt oppfattes som svært USA-dominert, er dette slett ikke hele sannheten: Fenomener som Pokémon og Beyblade har de siste årene vært enorme i barnesegmentet – i alle tilgjengelige medier – og kultregissører som Quentin Tarantino (Kill Bill) og brødrene Wachowski (The Matrix, Speed Racer) ser til Japan for inspirasjon. Dessuten er det ett område der Japan lenge har hatt et forsprang som påvirker kulturen vår i større og større grad: Spillteknologi. Norske tall viser at data– og tv-spill allerede står for en større omsetning enn all film samlet, både kino og hjemmevideo. Spill er ett av flere områder der Japan lenge har vært supermakten i verden, både på teknologi og innhold. Som Herbjørnsrud skrev: «Med lanseringen av Nintendos spillfigurer Mario og Luigi i ‘Mario Bros.’ tok det av for alvor. Nå står Tokyo-baserte Sonys Playstation på de fleste norske gutterom, eller øverst på ønskelisten. Eventuelt en Nintendo Gamecube eller en Gameboy, men de er fra øya i øst de også.»
Til tross for at skaperne av manga og søstermediet anime (japansk for animasjonsfilm, fra fransk) opprinnelig ikke har tenkt på eksport i særlig grad, har kulturformen for lengst fått sitt internasjonale gjennombrudd. I USA har manga blitt gitt ut siden slutten av åttitallet. De siste årene har markedet vokst med enorm hastighet, til et punkt der manga truer den amerikanske tegneserie-industrien, særlig på statistikken over bøker, eller såkalte graphic novels. I 2007 ble det i USA omsatt manga for over 220 millioner dollar, tilsvarende en prosent av bokmarkedet, og andelen øker for hvert år. Også i markeder som det franske, sør-koreanske, kinesiske og italienske, samt i spansktalende land har manga for lengst blitt en konkurrent å regne med. Også i Norge har utvalget av manga økt sakte, men sikkert siden den første utgivelsen. Kampsportserien Dragon Ball – verdens mest solgte tegneserie med et samlet opplag på over 85 millioner eksemplarer – kom ut i norske bladhyller for omtrent fem år siden. I kjølvannet har snart et tjuetalls nye kommet på norsk, både fra de etablerte forlagene og fra nye spesialforlag som satser på manga.

Åndelig mylder
I Vesten har kommersiell underholdning og populærkultur tradisjonelt vært ganske fattig på åndelighet, og heller bekreftet et ganske materialistisk verdensbilde. Mange har kommentert den nesten totale mangelen på religion i Walt Disney-konsernets historier. Verken i Andeby eller noen andre av de faste Disney-universene møter du en eneste kirke, prest, eller så mye som et «herregud»-utrop. Det samme gjelder for de aller fleste langfilmene (med unntak av katedralen som er kulissen for Ringeren i Notre Dame). I Japan er situasjonen annerledes – populærkulturen flommer formelig over av ulike typer overnaturlige elementer – alt fra overfladisk eventyrmagi og historier om småjenter med magiske krefter til varierende grader av flørt med japansk mytologi, shintoisme, buddhisme og til og med kristendom.
Morten Holmqvist, universitetslektor på linjen Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet og forfatter av boken Jeg tror jeg er lykkelig, har forsket på manga- og animekulturens åndelige sider. Han mener manga er med på å eksportere et japansk verdensbilde og syn på åndelighet til Vesten:
– Religion blir nok av mange japanere først og fremst sett på som en del av den nasjonale, folkelige tradisjonen. Paradokset er kanskje at flere snakker om Japan som et sekularisert samfunn,samtidig som det overnaturlige er en integrert del av hverdagen og slik sett også en del av japansk popkultur, sier Holmqvist. Han forklarer at det både dreier seg om typisk fiktive elementer og om direkte «lån» fra ulike religioner:
– Her kan man møte reinkarnasjon, ånder, guder, demoner, sjamaner og hekser. I noen serier er demoner sett på som hjelpere, i andre er de onde motstandere som må overvinnes. Noen serier inneholder også symboler og ritualer som er hentet ut av de religionene man møter på i Japan, som buddhisme, shintoisme og kristendom.

Annerledes religion
Shintoisme er den tradisjonelle religionen i Japan, og var statsreligion frem til kapitulasjonen for amerikanerne i 1945, etter andre verdenskrig. Religionen er praktisk talt uløselig sammenvevd med japansk kultur, siden det store flertallet av japanere regner seg som shintoister. Shintoisme kan best beskrives som en variant av sjamanisme, med få samlende dogmer, men en samlende tråd i tilbedelsen av kami, naturguder av ulike slag, i tillegg til en rekke ritualer. Som i mye annen østlig filosofi (for filosofi kan tidvis være et vel så dekkende begrep som religion), handler shintoisme mest om å finne og innta sin rette plass i det dennesidige, mer enn om en tro for livet etter døden.
Mark Teeuwen, professor i Japanstudier ved Universitetet i Oslo (UiO), mener det er viktig å forstå at et typisk japansk syn på religion er svært annerledes enn det typisk norske:
– Shinto er det tydeligste, mest ekstreme eksemplet på den japanske omgangen med religion. Man kan si at shinto er en fellesbetegnelse for et stort antall helligdommer og deres aktiviteter, snarere enn en religion i den tradisjonelle betydningen. Shinto har ingen lære, ingen hellige skrifter, og pålegger ikke sine «tilhengere» noen leveregler. En shintohelligdom har ingen menighet av troende, og det avholdes ingen ukentlige gudstjenester hvor de troende samles. Prestene forkynner ingen tro og er fullstendig uinteresserte i å ‘spre ordet’ eller omvende folk, forklarer Teeuwen.
Han påpeker at det er vanskelig å forstå japansk religion ut fra en oppfatning av at religion er noe som likner på kristendommen – og da særlig en form for kristendom hvor fromhet, moral og tro har presedens over ritualer.
Teeuwen har også lagt merke til at den japanske populærkulturen er på sterk fremmarsj i Norge, særlig blant ungdom. Dette har han blant annet merket på søkertallene til japansk ved UiO:
– Det er vanskelig å si sikkert at det er en sammenheng, siden søkertallene har gått opp mye for nesten alle ikke-vestlige språk. Men det er et faktum at det store flertallet av japanskstudenter er opptatt av manga og anime, og sikkert har fått sitt første møte med japansk kultur gjennom disse mediene. Dette står i motsetning til på åtti– og nittitallet, da det var «Japanese management» og Zen-mystikk som studenter forbandt med Japan, forteller Teeuwen. Han er ikke så overbevist om at verdensbildet som formidles gjennom manga nødvendigvis er representativt for Japan:
– Det er mange magiske og surrealistiske elementer i manga og anime, og en del av dem er direkte inspirert av tradisjonell japansk religion, men naturligvis med en egen vri. Å se på japansk religion gjennom manga, blir litt det samme som å tolke vestlig religion ut fra fantasy-bøker: Man får et inntrykk, men det er langt fra dekkende, sier Teeuwen.
Kanskje er det ikke så rart at det forekommer mye åndelighet og mystikk i historiefortellingen. For er det et punkt der de østlige religionene i stor grad sammenfaller med både okkultisme og gnostisisme, så er det opptattheten av å avdekke «skjult kunnskap.» Nettopp denne ideen fungerer knakende bra som element i gode historier: Det å ha en hovedperson som, av en eller annen grunn, har evnen til å se eller oppleve noe som er skjult for vanlige mennesker.

Demoner og dødsguder
En slik serie er Bleach. Her møter vi videregåendeeleven Ichigo Kurosaki som har den unike evnen at han kan se ånder. Etter et møte med en såkalt «sjele-høster» blir han trukket stadig lenger inn i en kamp mot ulike typer hvileløse ånder. Serien har solgt over 40 millioner bøker i Japan, og har stadig ligget på bestselgerlistene også i USA.
En liknende popularitet har serien Inu Yasha fått. Den handler om en skolejente fra det moderne Japan som, via en brønn i familiens tempel, havner i middelalderens Japan. Her møter hun Inu Yasha, halvt hundedemon og halvt menneske. Sammen med ham må hun kjempe mot en rekke demoner og mytologiske skapninger av typen som gjerne forbindes med shintoisme og japanske folkeeventyr.
En av de siste årenes aller største suksesser er serien Death Note, en serie for et noe eldre publikum. Her får hovedpersonen og studenten Light Yagami en spesiell notisbok av en «dødsgud», en slags «mannen med ljåen», med instruksjonen: «Det mennesket som får navnet sitt skrevet i notisboken, vil dø». Etter å ha kommet over det verste sjokket, setter Light raskt i gang med sitt prosjekt: Å ta livet av kjente forbrytere og kriminelle, med den hensikt å skape en moralsk perfekt verden. Men han må i løpet av kort tid også bruke boken for å holde politiet på armlengdes avstand, og den videre utviklingen setter stadig studentens moralske dilemma mer på spissen – dog uten at han virker berørt av dilemmaet. Noe av det spesielle med serien er hvordan den beskriver hendelsesforløpet uten noen tydelig moralsk stillingtaken; det er rett og slett i stor grad opp til leseren å bedømme hvorvidt Lights handlinger er moralsk akseptable. Og på diskusjonsfora på internett kan man ofte finne tenåringer diskutere seriens moralske implikasjoner, for eksempel tanken om at målet helliger middelet.

Apokryf og kryptisk
Men selv i dette selskapet av enorme, kommersielle underholdningsslagere har den animerte serien Neon Genesis Evangelion (jap. Shin Seiki Evangelion) en helt egen status, en serie som gikk på japansk tv i 1996. Den føyer seg inn i en enorm og (for vestlige øyne) obskur undersjanger kalt mechaserier, eller giant robot-serier. I denne sjangeren møter vi mennesker, ofte barn og tenåringer, som kriger fra innsiden av enorme, avanserte roboter med mer eller mindre menneskelig fasong. De representerer gjerne menneskehetens siste håp, for til tross for sin unge alder er barna de eneste som virkelig kan styre robotene. Så langt er det ikke noe unikt med Evangelion. Det spesielle, foruten seriens sjeldne kultetterfølgelse og aktualitet 12 år etter lanseringen, er at seriens rammehistorie henter praktisk talt alle sine elementer fra Bibelen, inkludert de apokryfe skriftene.
I år 2000 fant menneskeheten Adam innefrosset i isen i Antarktis, og som konsekvens inntraff en katastrofe ved navn Second Impact som utslettet halve menneskeheten. Apokalypsen er, ifølge serien, forutsagt i dødehavsrullene. Menneskeheten går i dekning i underjordiske byer. Der forsøker de å holde stand mot angrepene fra en rekke skapninger kalt engler. En hemmelig, internasjonal organisasjon ved navn seele (av tysk for sjel) svarer med å bruke Adam og Lilith (Adams første kone, ifølge apokryfe skrifter) til å utvikle forsvarsrobotene Evangelion, eller eva. For kristne seere skaper dette en assosiasjon til Jesus som «den andre Adam», Adams fullkomne motstykke og menneskenes redning. Imidlertid er det grunn til å hevde at forfatterne av serien, til tross for grundig research, bruker det kristne mer som et eksotisk bakteppe enn som en integrert del av historien.
– Dette er en serie med intrikate personkarakterer. Mange av hovedpersonene sliter med store følelsesmessige og sosiale problemer. Rundt alt dette er det et sammensurium av bibelnavn og jødisk mystikk, iblandet elementer av et gnostisk verdensbilde, sier Holmqvist, som har studert denne serien.
Forvirret?
I så fall er man ikke alene. For selv ikke regissøren mener seg å forstå alle aspekter av serien sin. Enda mer forvirrende er det kanskje at det
nettopp er jødisk-kristne begreper og symboler som dominerer en serie i det absolutte toppsjiktet hva popularitet angår. Japan er nemlig ikke noe land der kristendommen står sterkt. Snarere tvert imot. Kristendommen ble for første gang introdusert i Japan så sent som i 1549, av portugisiske misjonærer under ledelse av Francis Xavier, en av Jesuittordenens grunnleggere. For en tid var misjonsarbeidet i fremgang, men i 1614 ble kristendommen forbudt, kristne ble forfulgt og landet ble stengt for vestlig innflytelse helt frem til 1854. I motsetning til hva som ofte har vært tilfelle under voldsom forfølgelse, førte dette imidlertid ikke til noen synlig vekst eller fordypning blant de kristne. I dag regner man med at snaut én prosent av landets innbyggere tilhører et kristent kirkesamfunn.

Under i brødboksen
Men det finnes også serier der manga-skaperne pløyer dypere i det religiøse – og der dette er en mer integrert del av historien – enn i serier som Evangelion. En av Japans mest anerkjente regissører innen animasjonsfilm heter Mamoru Oshii, og står bak en rekke filmer særlig innen science fiction-sjangeren. Oshiis mest kjente verk er trolig animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, som gis en stor del av æren for gjennombruddet anime har fått i Vesten. Hovedpersonen Motoko Kusanagi er en cyborg – et kunstig menneske – med kun fragmenter av hjerne og ryggmarg igjen fra sin menneskekropp. Filmen åpner med en scene der Kusanagi ikles en ny, mekanisk kropp, med bilder som ledsages av shintoistisk korsang, et hint om at vi er vitne til en moderne form for reinkarnasjon.
På denne måten stiller filmen utfordrende spørsmål om hva som egentlig gjør et menneske til et menneske. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske. Og kan hun stole på sin egen hukommelse? Midt i en av Kusanagis samtaler omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, mens hun fastslår: «… for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Satt inn i denne helt nye og underlige sammenhengen virker sitatet fra korinterbrevet sjokkerende aktuelt. Og når sitatet til slutt gjengis i sin helhet, bidrar det til filmens konklusjon på en tankevekkende måte.

Osamu Tezuka

Selve «Gudfaren av manga», Osamu Tezuka (1928-1989), som gis mye av æren for å ha utviklet manga-mediet til det det er i dag, var også svært opptatt av religion. Nesten alle hans verk, fra det mest kommersielle og underholdende til det svært, svært ambisiøse, peker på ett eller annet plan ut over det rent materielle, selv om summen av hans produksjon nok antyder et ståsted mellom de østlige religionene og en sorts panteisme eller tro på og ærefrykt for selve livet. Blant verkene i hans enorme katalog, som omfatter mer enn 150.000 tegneseriesider og en rekke animerte filmer og serier, finner vi en tegnefilmserie med bibelhistorier, produsert i samarbeid med Vatikanet. Der finner man også Buddha, et åtte binds verk om Buddhas liv (hvorav de to første bindene så langt er gitt ut på norsk av Gyldendal ).
Religion er for øvrig ikke bare brukt på en seriøs måte. I februar 2008 gikk nemlig en ny tittel til topps på de japanske bestselgerlistene, nemlig humormangaen Saint Young Men av Hikaru Nakamura. Mangaen handler om Buddha og Jesus som unge menn og romkamerater i Tokyo, og de to havner stadig i ulike situasjoner der de må bruke sine overnaturlige evner – som når Jesus utfører
et brødunder i hybelens slunkne brødboks.

Manga som evangelisering

Roald Lidal

Men det er ikke bare denne typen fragmentert og, etter en Vestlig standard, postmoderne åndelighet som kommer til syne i manga. Med den gjennomslagskraften mediet har i dag, har også kristne utgivere og artister for alvor begynt å bruke manga til evangelisering, misjon og forkynnelse. Mest aktuelle er de ulike biblene i mangaform som de siste årene har gått i trykken rundt om i verden.
Blant de mest vellykkede er definitivt den eneste originalt japanske tittelen, Manga Messiah, fra det norskstøttede bibeltrykkeriet og forlaget New Life League (Nytt Livs Lys) i Saitama-regionen utenfor Tokyo. De har tidligere eksperimentert med evangeliserings-manga i mindre skala, men Manga Messiah er et langt større prosjekt: Profesjonelle manga-artister forteller hele Bibelen som manga i fem bind, hvorav historiene fra evangeliene fyller hele det første. Og trykkeriets direktør Roald Lidal har stor tro på den nye innfallsvinkelen.
– Fra før av hadde vi utgitt fem slike kristenmanga-bøker, med alt fra fantasihistorier til vitnesbyrd i mangaform. Totalt solgte vi bare rundt
70.000 eksemplarer. Dette var vi langt fra fornøyd med, sier Lidal til strek.
– Hva er de viktigste forskjellene på utførelsen og tankegangen bak disse tidligere forsøkene og Manga Messiah?
– De første bøkene var ikke på langt nær så profesjonelt utførte som Manga Messiah. De var også i sort-hvitt og mer rettet kun mot det japanske publikum. Den serien vi nå holder på med, er først og fremst helt annerledes innholdsmessig, i det at den er knyttet sterkt og direkte opp til bibeltekstene og Bibelens budskap. Den holder en langt høyere kvalitet. Fordi vi satser på hele verden som marked, har vi begynt med den engelske utgaven, selv om originalen var på japansk, forteller Lidal.
Boken er allerede under oversettelse til rundt 20 språk, hvorav de språkene som allerede er trykt alene utgjør et opplag på over 800.000. Den norske utgaven kommer ut på Hermon Forlag i sommer, og totalt regner Lidal med å komme opp i et opplag på flere millioner innen et par år.
– Hvordan har dine erfaringer vært med å jobbe mot den japanske kristenheten med denne typen prosjekter?
– Reaksjonene har vært blandede. Et mindretall mener at manga er for verdslig, at det er et medium som ikke passer sammen med evangeliet. Responsen på de fem første bøkene vi utgav, var spesielt laber, mens Manga Messiah-prosjektet har blitt møtt med mye mer entusiasme. Mange mener åpenbart – slik vi gjør – at dette er en innpakning som vil tale til dagens unge. Dette er et språk de forstår og en form de vil lese. Derfor er dette en unik mulighet for å nå gruppe som ellers vanskelig ville bli nådd, mener Lidal. Men han understreker at bøkene ikke bare er ment for ikkekristne, men også kan være med å blåse nytt liv i fortellingene for de som har kjenner dem før:
– Jeg har faktisk selv opplevd at bibelfortellingene i dette formatet har gitt meg noe helt spesielt. Jesu lidelse og død er så levende framstilt, jeg fikk se storheten på en ny måte. Det var bevegende, det fylte meg med takknemlighet. Den grafiske framstillingen i mangaformatet viste
nemlig hvor mye Jesu led for meg. Det faktum at han sonet min synd og betalte min gjeld da han gikk i døden for meg, ble helt spesielt levende for meg, forteller Lidal.
Men også andre steder i verden bobler det av kristen manga. Mange tegnere fra andre land enn Japan hevder nemlig å tegne nettopp manga, og da mener de gjerne tegneserier som viser noen av de samme kvaliteter – den samme «ånden» – som manga. Et eksempel på dette er britene med aliasene Siku og Akin, begge med en bakgrunn fra bl.a. britiske undergrunnstegneserier. I utgivelsen The Manga Bible, som er aktuell fra Bibelselskapet i sommer, har de tegnet og skrevet hele bibelen i mangastil, om enn bare på 224 sider. Denne tittelen er gitt ut både som ren tegneserie og i kombinasjon med selve bibelteksten. The Manga Bible legger mest vekt på de voldsomme, voldelige og visuelt slående historiene.
I tillegg til The Manga Bible, har det kristne, amerikanske forlaget Zondervan startet sin egen etikett med kristen manga, kalt Z Graphic Novels. En av disse seriene heter også Manga Bible, og har sitt opphav i Sør-Korea. Serien bruker langt flere sider på det samme hendelsesforløpet enn sin navnebror, noe som er et typisk trekk ved manga, Zondervan-versjonen har også en langt mer humoristisk tilnærming til materialet.
For mange kristne i Norge vil disse bibelmangaene kunne være et første møte med en eksotisk og annerledes kultur for historiefortelling. For norsk ungdom flest er allerede manga, anime og japansk populærkultur en verden de daglig forholder seg til, ja, noen få bruker praktisk talt all sin fritid og økonomi på det. Hvordan vil dette påvirke voksne nordmenns verdensbilde i tiårene som kommer?

Et par oppdateringer og nye perspektiver siden artikkelen sto på trykk:
Dragon Ball er ikke lenger verdens mest solgte tegneserie, den plassen har mangaserien One Piece overtatt.
– Fra 2008 og fremover har manga og anime hatt en tilbakegang på verdensbasis. Markedet i USA og flere andre land har sunket, om enn marginalt, og per i dag (okt. 2010) blir ingen mangaserier løpende gitt ut på norsk.
– Serien
Buddha har nå kommet ut i fire av totalt åtte bøker på norsk, meg bekjent er serien stoppet.
– Serien
Manga Messiah har hittil kommet i fire av de fem planlagte utgavene, og til nå er to av dem utgitt på norsk av Hermon Forlag. Serien er hittil gitt ut i over tre millioner eksemplarer på 21 språk, og utgaver på 14 nye språk er under utarbeidelse.

Hverdagsteologi teller mest

19. oktober 2010 § Legg igjen en kommentar

En reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Land om et tema jeg selv synes er interessant, nemlig hvordan unge kristne forholder seg til teologi, ulike gudstjenesteformer og menighetsfellesskap. Artikkelen sto på trykk i spalten Tro, Etikk og Eksistens den 6. september 2010.

Unge kristne i Norge er lite opptatt av hva som skiller ulike kirkesamfunn fra hverandre. Gudstjenestenes form og relevans for eget liv er blant det viktigste ved en kirke for unge kristne i dag.

Skjærgårds Music & Mission. NKSS. Get Focused. KRIK. Smootown. Impuls. Ten-Oase. Ny Generasjon. Sorthvit. Dette er et knippe av de viktigste festivaler, organisasjoner og medier som når ut til store mengder kristne ungdommer i dag. Alle har et forholdsvis konservativt teologisk ståsted – de forkynner at Bibelen er Guds Ord og at hvert enkelt menneske må ta imot Jesus. Men de har også én annen ting felles: De har en tydelig tverrkirkelig profil.
For bare 20 og 30 år siden så det kirkelige landskapet ganske annerledes ut. Både festivaler/stevner og medier sprang i hovedsak ut fra det enkelte kirkesamfunn, og hadde en tydeligere identitet i kirkesamfunnets lære og egenart.

DÅPEN
Dåpssyn har tradisjonelt vært et av de spørsmålene der de teologiske grøftene har vært dypest, særlig siden dette kan være et spørsmål om frelse. Det Norske Misjonsforbund har i over 100 år hatt et åpent ståsted i synet på dåpsform, et standpunkt de til dels har blitt kritisert for. Nå blir imidlertid liknende standpunkter vanligere. Oslo Vineyard og Sub Church er eksempler på menigheter med åpent dåpssyn. Den unge pinsemenigheten Bergenskirken har valgt å ikke kreve at nye medlemmer skal være døpt baptistisk, såkalt «troende dåp», slik det ellers kreves i pinsebevegelsen. De forkynner baptistisk dåp, men begrunner praksisen med at dåp og medlemskap er to separate spørsmål.
Så hva er egentlig i ferd med å skje med de gamle skillelinjene mellom kirkesamfunnene? Er ungdom ikke lenger opptatt av teologi og lærespørsmål?

TØFFE TIDER
– Jeg tror totalt sett at unge mennesker i dag er mindre opptatt av lære, og kan mindre om dogmatikk, enn foreldrene sine. Det sier Vegard Husby, menighetsprest i Storsalen i Oslo, et av hovedstadens største kristne ungdomsmiljøer. Han tror dette har flere årsaker.
– Det forkynnes lite lære i menigheter og på store ungdomstreff, og særlig forkynnes det lite om de tradisjonelle stridsspørsmålene, som dåp og nattverd. Jeg tror det kommer som en reaksjon på at mange føler det er tøffe tider for kristne i dagens samfunn, og at man derfor har større behov for å føle enhet og samhørighet med alle kristne, enn man har for å skille mellom de ulike retningene, sier Husby. Han opplever at skillelinjene mellom kristne fra ulike kirkesamfunn på mange måter er blitt borte de siste 10-15 årene.
– Ett av unntakene fra denne trenden er f.eks. i KFUK/KFUM, som er tydelige på sitt virkeområde i Den norske kirke. Men ellers kan for eksempel mange som er barndøpte gå på møter i en pinsemenighet uten å reflektere over at dåpen deres egentlig ikke anerkjennes der, sier Husby. Han tror at denne trenden også påvirker unge kristne i valget av menighet eller kirke:
– Det å velge seg en menighet eller kirke er nesten blitt et konstruert spørsmål, fordi mange velger egentlig ikke. Da tenker jeg for eksempel på KRIK, som har en klar tverrkirkelig profil, for eksempel ved at de ikke ønsker å ta standpunkt i kristne stridsspørsmål. Veldig mange ungdommer ser på KRIK som sitt kristne fellesskap, og hvis de vil ha noe mer, dropper de heller innom på et møte eller en gudstjeneste et sted. Jeg tror mange ikke føler noe behov for å velge, for det å være kristen sammen med vennekretsen er mye viktigere for dem, sier Husby. Han understreker at han ikke bare er negativ til den nye trenden:
– Jeg synes det er utrolig flott at vi som kristne omgås hverandre på tvers av kirkesamfunn. Det er også bra hvis vi nå tenker rausere og mer mangfoldig om hva et kristent fellesskap er og kan være. Det som kan være problematisk er hvis vi som unge i dag slutter å reflektere over lærespørsmål. Det er ikke sunt for oss som kirke hvis vi tenker at «all mat er god mat», sier Husby.

HVERDAGSTEOLOGI
Men ikke alle tror at ungdom er blitt mindre teologisk bevisste.
– Jeg vil iallfall først stille spørsmålet «hva er teologi?», sier Morten Holmqvist, universitetslektor på Menighetsfakultetet og ansvarlig for bachelorprogrammet Ungdom, kultur og tro.
– Hvis vi sier at unge kristne er mindre teologisk bevisste enn sine foreldre, så definerer vi også til en viss grad hvilken teologi som har høyest kvalitet: Er det den systematiske teologien, den som er reflektert og velformulert, eller er det det vi kan kalle «hverdagsteologien», som utøves praktisk og litt mer ureflektert? spør Holmqvist retorisk.
Holmqvist får følge av Karl-Inge Tangen, førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi:
– Jeg tror absolutt ikke lærespørsmål og sannhetsspørsmål oppfattes som uviktige, men at buntingen av dem ikke er viktig, sier Tangen. Han har blant annet forsket på hvorfor folk identifiserer seg med en konkret menighet eller et kirkesamfunn. Han mener at den konfesjonelle bevisstheten er lav i aldersgruppen under 30 år, men mener likevel ikke at de unge er likegyldige til lærespørsmål:
– Først og fremst er det andre og nye spørsmål som er blitt viktige. Konfesjonelle skillelinjer er bare ett av flere parametere, men i dag er for eksempel homofili og andre etikkspørsmål kanskje en ennå viktigere skillelinje. For eksempel vil en konservativ «lavkirkelig» lutheraner kanskje føle sterkere tilhørighet til en konservativ pinsevenn enn til en liberal biskop i Den norske kirke, sier Tangen. Han mener i likhet med Holmqvist at det også finnes en mer praktisk teologi:
– Unge mennesker i dag vurderer nok teologiske spørsmål mest etter hvilke konsekvenser de får for deres eget liv, og ikke etter et definert konfesjonelt system. Men jeg stiller meg også spørsmålet om man noen gang har gjort det, eller om vi postulerer en fortid som ikke fantes. Jeg tror det først og fremst var lederne som bygde læren, men at medlemmene var del av ett bestemt fellesskap hvor de hadde de viktigste vennene sine. Sånn sett er nok det viktigste at folk har fått flere venner i andre kirkesamfunn, sier Tangen.
Husby i Storsalen er ikke helt enig i Tangen i dette:
– Man har definitivt mye mer kontakt på tvers av konfesjonene, der er vi som kirke en del av den generelle samfunnsutviklingen. Men jeg tror ikke dette er det eneste svaret. Jeg tror også at lederne var tydeligere før, og heiste flagg i lærespørsmål, sier Husby.

ERFARE GUD
Tangen forteller at det er forsket en del på hvilke faktorer som er mest avgjørende når unge mennesker velger seg en kirke eller menighet.
– Den klart viktigste grunnen for valg av kirke er hvorvidt man har eller får kristne venner å be sammen med og dele Jesus med. Noen vennekretser går også i flere menigheter eller kirker sammen. Dernest kommer en rekke faktorer som lære og estetikk og spiritualitet, det som har å gjøre med selve gudstjenestenes og samlingenes former, og det spirituelle innholdet som formene formidler. Læren er mindre viktig for mange enn erfaringen av Gud, men den er ikke uviktig, selv om organisasjon og konfesjon er mindre interessant for mange, sier Tangen. Han tar forbehold om at geografi kan være en faktor, og at det nok kan være høyere konfesjonell bevissthet på Vestlandet enn i Oslo.
– Men selv der går de unge ofte i mange menigheter uten å se noe problematisk i det, sier Tangen. Holmqvist er helt enig i at venner er den viktigste faktoren, men peker på at også foreldre fortsatt er viktig for unge:
– Man var nok mer knyttet til trossamfunnet man var vokst opp i før, men det er helt feil å si at foreldrenes valg ikke lenger har mye å si. Vi forstår rett og slett raskere de kulturelle «kodene» vi er vant til, særlig når det gjelder alt det som ikke sies eksplisitt, påpeker Holmqvist.

FORM SKILLER
Tangen mener at gudstjenestenes form og uttrykk i dag er en av de tydeligste skillelinjene mellom ulike kirker:
– Jeg tror det er det som er mest kirkesplittende i dag. Og dette er definitivt et spørsmål som går på tvers av generasjonene. En typisk Willow Creek-inspirert retning legger for eksempel mest vekt på det offentlige i møtet, at det er profesjonelt og forståelig for utenforstående. En annen retning legger mer vekt på det intime, som inderlig lovsang og forbønn for den enkelte. En tredje retning er den klassisk liturgiske, og en fjerde som skiller seg tydelig ut er det vi kan kalle en postmoderne, kontemplativ stil, som gjerne forholder seg litt eklektisk til tradisjoner, med tenning av lys, resitering og liknende, sier Tangen. Han påpeker at en estetikk og form også uttrykker en viss teologi, og at mange også vurderer denne intuitivt.
– Folk er seg kanskje ikke bevisste på teologien som ligger implisitt i en ytre form. Men det betyr ikke at de ikke vurderer den kritisk. Vi kan kanskje kalle det for en slags følelsesmessig, intuitiv teologi, sier Tangen, og understreker at det ikke ligger noen nedvurdering i et slikt begrep.

HÅP OG GLEDE
Husby er helt enig. Han tror at møteformen i gudstjenester ofte betyr mye mer enn selve innholdet i forkynnelsen.
– Hvordan lovsangen er, hva slags stemning det er, hvem som leder, om det er humor og liv – dette oppleves som viktigere enn hva menigheten mener om åndsdåp og nådegaver, sier Husby.
– Kan det hende at mange instinktivt vurderer den teologien som formene gir uttrykk for, og slik er mer dogmatisk bevisste enn det ellers ser ut?
– Jeg tror til en viss grad at ting som stemning og valg av ord i en gudstjeneste kan si en del om teologien der. Det indikerer en viss teologi om man velger lystige, glade lovsanger i stedet for mørke salmer. Jeg tror vår generasjon er opptatt av å ha det lyst og lett, og tenker «la oss ikke gjøre alt så vanskelig.» De er nok mye mindre orientert rundt det ondes problem enn verdier som håp og glede. Jeg tror også det er lite angst for helvete blant unge i dag, og det sier også noe om teologien vi er bærere av. Det kan være et problem hvis man begynner å helle mot herlighetsteologi, eller ikke tør å snakke sant om livet og stille de virkelig vanskelige spørsmålene, sier Husby.

OM INTERVJUOBJEKTENE:

Vegard Husby (29) er menighetsprest i Storsalen i Oslo. Utdannet prest fra Menighetsfakultetet.
Startet ungdomsarbeidet YES i KFUK-KFUM og jobbet med det i ti år, samt ledet Storsalens misjonsteamsatsing 2005-2008.

Morten Holmqvist (36) er cand. theol og stipendiat i religionspedagogikk på Menighetsfakultetet, underviser bl.a. på bachelorprogrammet Ungdom, kultur og tro. Ledet i 2006 forskningsprosjektet Nasjonal ungdomsundersøkelse – ung tro og hverdag, og skrev boka Jeg tror jeg er lykkelig (Kloster forlag, 2006) på basis av funnene i undersøkelsen. Tidligere pastor i Sub Church i Oslo.

Karl Inge Tangen (46) er førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, utdannet PHd fra Menighetsfakultetet og pastor i menigheten Filadelfia i Oslo.

Omflakkende bokturné-tilværelse

1. oktober 2010 § Legg igjen en kommentar

Den siste måneden har jeg i tre korte omganger vært med ut på turné med min tidligere arbeidsgiver (som jeg fortsatt jobber mye frilans for), Egmont Serieforlaget. Sammen med forlagene Vega, Vigmostad & Bjørke, Font, Mangschou og Piratforlaget, har vi reist til seks av de største byene i landet for å presentere årets bøker for bokhandlere og bibliotekarer. Min rolle i det hele har simpelthen vært å holde selve den 20 minutter lange presentasjonen på hvert sted, sammen med en eller flere av serieskaperne bak bøkene jeg presenterer. Det anstrengende rampelys-arbeidet, altså.
Foruten den alltid overraskende døllheten ved det å reke fra flyplass til flyplass, har turnéen vært et veldig kult oppdrag. Det er ikke hverdagskost for en frilanser å komme seg ut og snakke med (eller i det minste til) hundrevis av nye mennesker på en dag. I tillegg har serieskaperne vi har hatt med oss alle vært usedvanlig hyggelige bekjentskaper. Som en slags bonus på toppen kommer de andre forlagenes forfatterbesøk, denne gangen var det særlig Petter Schjervens presentasjon av sin nye Nostalgisk ordbok som traff spikeren midt i fleisen. Herved på ønskelista mi til jul.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for oktober, 2010 at Hans Ivar Stordals blogg.