Heltedyrkelse: Pogo av Walt Kelly

26. november 2010 § 3 kommentarer

Pogo på norsk

I jobben som tegneserieredaktør i Egmont Serieforlaget, var jeg så heldig å komme borti mange «helter» – både kolleger jeg fra før av kjente ved navn fra utallige kolofoner og forord, og tegneseriehelter som jeg personlig har hatt mye glede av.

En av arbeidsoppgavene som i størst grad bidro til dette, var jobben som redaktør for et nytt Tommy og Tigern-blad. Med på laget fikk jeg mannen som har oversatt hele Tommy og Tigern-produksjonen til norsk som min mentor/medredaktør, nåværende Nemi-redaktør Sigbjørn Stabursvik. Sammen drodlet vi om hvordan det nye bladet skulle se ut, hvilke andre serier som skulle finnes i det, og hva slags profil bladet skulle ha. Den viktigste bestanddelen (ved siden av Tommy og Tigern, selvsagt) var allerede bestemt, nemlig Jeff Smiths episke mesterverk Bone, som Egmont allerede hadde begynt å utgi i store og lekre samlebøker til bokklubben Serieverket (RIP).

Disse to seriene satte straks både Sigbjørn og meg på samme tanke: Hva er den store fellesnevneren for både Tommy og Tigern og Bone? Jo, skapernes uttalte forkjærlighet og respekt for en serie de begge anser som en av sine viktigste inspirasjonskilder, nemlig Pogo av Walt Kelly. Stripserien Pogo gikk i en rekke amerikanske aviser fra 1949 til 1975, og nevnes som regel i samme åndedrag som Charles Schultz’ Peanuts (Knøttene), hva både kvalitet, ambisjonsnivå, målgruppe og popularitet angår.

Hovedpersonene i Pogo

Hovedpersonene i Pogo

Pogo handler om et fargerikt figurgalleri av antropomorfe dyr i Okefenokee-sumpen i det sørøstlige USA. Serien er ekstremt rik i mange henseender – rik på ordkunstneri og moro med sørstatsdialekten, rik på misforståelser og forviklingskomikk, rik på referanser til politikk og samfunnsliv, rik på detaljer og visuell skjønnhet, rik på håndskrifttyper og kaligrafiske krumspring, og ikke minst rik på uforglemmelige figurer. Men der andre stripeserier er lettfordøyelige og umiddelbare som popcorn, er Pogo omtrent like mektig som en Sarah Bernard. Hver stripe må leses nøye, for det skjuler seg gjerne både doble bunner, skjulte poenger og to parallelle handlinger i en og same stripe. Det er i det hele tatt lett å forstå at serien opprinnelig er skapt for å leses i små daglige doser, og i større format enn dagens aviser bruker på striper.

Tilfeldigvis hadde Sigbjørn bare litt tidligere blitt introdusert for Carolyn Kelly, datter av avdøde Walt og forvalter av seriens videre liv. Dette viste seg å bli veldig strategisk, siden hun ble overbegeistret over å høre at noen var interesserte i å publisere Pogo i Norge. Det hadde nemlig aldri blitt gjort før, untatt en liten runde med en nytegnet, gjenopplivet variant som gikk i Tommy og Tigern tidlig på nittitallet.

Vårt første store hodebry med serien var språket: Som nevnt renner originalen formelig over av ordspill, dialektuttrykk skrevet på snodige måter, misforståtte fremmedord og andre oversetter-mareritt. Det var imidlertid én løsning vi kunne komme på, og ganske riktig viste det seg at vi tross alt bare trengte én løsning: Tor Lier. Tor har lang fartstid som oversetter av stripeserier, og innehar akkurat den riktige blandingen av nesegrus beundring for originalen og det nødvendige stormannsgale overmotet som trengs for å tørre å radbrekke poengene, gjendikte nonsensdiktene og -sangene, og transportere dialektene og referansene til norsk. Og, nevnte jeg god humor? Resultatet ble iallfall så bra som jeg tør påstå en oversettelse av Pogo noensinne kan bli, på noe språk

Til slutt, etter mye om og men og svært strenge kvalitetskrav fra rettighetshaveren, fikk vi også lov til, som første publikasjon i verden, å publisere Pogo-stripene i farger! Og det som skulle til for å overbevise skaperens datter om dette, var fargeleggeren Karl Bryhn. Karl hadde i flere år vært Egmont Serieforlagets hemmelige fargevåpen, med en pensel med i spillet i en rekke stripeserier og ikke minst bladforsider (Særlig Nemi). Og da Karl fikk stikkordet «Technicolor» fra rettighetshaveren, som forklaring på hva Walt Kelly en gang hadde sett for seg, forstod han med en gang hva det dreide seg om. Ut fra maskinen hans rant en strøm av sterke, varme og vennlige farger som nærmest oste av gamle tegnefilmer, pluss psykdeliske innslag som mintgrønne himler, røde trær og lilla gress. Akkurat slik Walt Kelly hadde ønsket det.

Vi begynte publiseringen fra 1951-årgangen, og prøvde så godt som råd var å dele handlingen inn i bolker som kunne leses som én historie. Dette til tross for at handlingen i serien foregår fortløpende, og at Walt Kelly elsket å flette både tre og fire parallelle handlingsforløp sammen til en forviklingssuppe av dimensjoner.

Ønsker du å lese Pogo, finnes det en god del samlebøker «tilgjengelig» (de fleste må kjøpes brukt), som alle inneholder et vell av ekstramateriale og artikler. Amerikanske Fantagraphics arbeider i samarbeid med Carolyn Kelly med å publisere hele Pogo samlet, og bind 1 har vært i kjømda i et par år, men er dog ikke kommet ut ennå.

Ønsker du derimot å lese Pogo på norsk, så er den å finne i Tommy og Tigern-bladene 1-9/2008, 1/2009 og alle Tommy og Tigern-spesialene som har kommet ut kvartalsvis siden. En stor del av dette materialet er også samlet i en bok som kom ut i Seriesamlerkubben i 2009.

Linker:
Offisiell Pogo-side
Pogo på Wikipedia

Advertisements

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

«Monster» av Naoki Urasawa

12. november 2010 § Legg igjen en kommentar

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?

Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.

Utdrag fra mangaserien Monster

Utdrag fra mangaserien Monster, møte med Johan

Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.

Karaktergalleriet i Monster

Naoki Urasawa har et bredt repertoar av karakterskildringer

Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri av Twin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.

Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.

Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.

Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.

Det å være «formfullendt» er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20–25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til å avslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.

Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster – at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for november, 2010 at Hans Ivar Stordals blogg.