«Monster» av Naoki Urasawa

12. november 2010 § Legg igjen en kommentar

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?

Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.

Utdrag fra mangaserien Monster

Utdrag fra mangaserien Monster, møte med Johan

Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.

Karaktergalleriet i Monster

Naoki Urasawa har et bredt repertoar av karakterskildringer

Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri av Twin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.

Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.

Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.

Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.

Det å være «formfullendt» er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20–25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til å avslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.

Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster – at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.

Tagged: , , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading «Monster» av Naoki Urasawa at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: