Snodig hynpotisk bakgrunnsstøy

29. april 2011 § 1 kommentar

Jeg hører mye på musikk på jobb, men siden jeg stort sett jobber med skriving, korrekturlesing og andre oppgaver som krever litt konsentrasjon, blir det lite rap, rock eller andre sjangere som lett havnerforrerst i pannebrasken. I stedet ender jeg ofte på chill musikk som instrumental hiphop eller jazz, ambient, elektronika og ulike varianter av «sløye beats».

Hvem skulle trodd at en mashup av ambient musikk og politiradio skulle være så avslappende?

I den kategorien kom jeg nylig over denne snodige siden, You are listening to, som blander ambient musikk (fra utvalgte elektronikaartister på nettstedet Soundcloud) med live politiradio fra enten Los Angeles, San Francisco, New York, Chicago eller fransktalende Montréal. Blandingen er virkelig merkelig hypnotisk, som et slags evigvarende foranderlig kunstverk. Anbefales. Tror jeg.

Advertisements

To nye skriveredskaper jeg elsker

14. april 2011 § 5 kommentarer

En god del av jobben min går ut på å skrive. Og det er ikke alltid like enkelt. Ulike tekster byr på ulike utfordringer, og den største av dem alle er selvsagt det å HA noe å skrive, og å skrive det BRA. Det kan nok ingen redskaper i verden hjelpe meg med. Men i tillegg til denne åpenbare utfordringen, stanger jeg konstant hodet mot en vegg som ofte føles mye mer frustrerende: Min egen utålmodighet og uendelige evne og vilje til å bli distrahert! Jeg skal bare kjapt sjekke om den mailen har kommet, undersøke en faktaopplysning på Wikipedia, svare en chat som popper opp på Skype, bytte låt på Spotify, sjekke om det skjer noe på Facebook, kanskje den mailen har kommet da … og selv om jeg heldigvis maler med litt brede penselstrøk her, så er det sikkert flere enn meg som kan kjenne seg igjen. Men det er vel ingen verktøy som kan hjelpe med dette?

Screenshot av Omm Writer

Velkommen inn på scenen, Omm Writer. Dette er noe såpass sjeldent som et nytt tekstbehandlingsprogram. Og hva i alle dager skal man med det når man har MS Word eller Open Office med en million funksjoner? Jo, Omm Writer er et program som er designet for å hjelpe en å skrive. Det er en mega-nedstrippet tekstbehandler for Mac, PC og snart iPad, som kun kjører i fullskjerm. Og ikke bare det, eventuelle andre skjermer du har tilkoblet blir også svarte. På skjermen foran deg har du kun et dust bakgrunnsbilde og en blokk med enkel, uformatert tekst i den bredden og høyden du selv foretrekker. Tekstmarkøren er en diskret liggende strek som ikke blinker. Når man beveger musen kommer et lite, diskré sett med ikoner opp, samt en ordteller, og så snart du fortsetter å skrive forsvinner alt igjen og etterlater deg alene med teksten. Over høyttalerne kan du (hvis du vil, jeg vil sjelden) få et dempet, avslappende ambient-soundtrack eller papirrasling og annen kontentumlyd. Du kan velge mellom fire ulike fonter, og ellers kan du bare skrive. Ingen fet eller kursivert skrift, ingen lister eller tabeller, ingen linjaler eller Wordart (grøss!) – kun skriving!

Field Notes steno

Og hvis dette i all sin enkelhet fortsatt ble for høyteknologisk for deg, så anbefaler jeg denne notisboken fra tidligere nevnte Field Notes. En ca A5-stor notisbok i journalistblokk-aktig utførelse. Permene er i stiv kartong og er fulle av nyttig informasjon som «Tips for tic-tac-toe», «How to survive a paper cut», «Commonly misspelled words» og ikke minst «Uncommonly misspelled words» (deriblant bafflegab og gobbledygook). Boken har 80 linjerte sider som også har en vertikal midtdeler for eventuelle spalte-tilhengere. Som vanlig fra Field Notes er all tekst betryggende satt i Futura. Hvis du ikke liker å skrive i verken Omm Writer eller denne notisboka, spørs det om du liker å skrive i det hele tatt.

BONUS: Sjekk forresten denne artikkelen fra NRK Beta (stjålet fra digitalguru Cory Doctorow) om hvordan man unngår distraksjoner mens man skriver.

Visittkort – del 2

13. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg viste tidligere et par visittkortdesign jeg forkastet på kladdstadiet, men som jeg likevel fortsatt har en viss forkjærlighet for. Imidlertid glemte jeg ett, pluss at jeg vel heller aldri viste frem hva jeg landet på.

Post-it

Forkastet versjon 3: Dette er kanskje en litt småteit idé, men jeg liker den like fullt, særlig siden den faktisk sier litt om hva jeg driver med: På slutten av en arbeidsdag kan det ligge og slenge en del slike post-its rundt omkring på pulten. Skulle jeg ha gått videre med ideen, måtte jeg definitivt ha tatt bilde av en ekte lapp, og ikke brukt en tegnet versjon som her. Dessuten hadde det jo vært kulest å skrive på den for hånd, og kanskje inkludere litt mer «telefondrodling» og kanskje et par bokstaver som er klusset over etc. Men til syvende og sist ville det nok blitt for uklart og uleselig, og kanskje drept selve poenget med kortet. (Men å lime en fysisk post-it-lapp på et hvitt visittkort, det hadde vært fett. Bare synd det ville falt fra hverandre og blitt totalt meningsløst.)

Slå det opp!

Endelig versjon: Så falt altså valget på denne versjonen. Ideen fikk jeg egentlig fra Majlin Kelihau, AD og tidligere kollega på Egmont Serieforlaget, som på sedvanlig lurt vis påpekte at jeg kanskje burde tenke i retning av noe som er beslektet med det jeg faktisk driver med. Ideen er forhåpentligvis åpenbar for de fleste, og jeg håper også at all teksten rundt er akkurat passe synlig, så den komplementerer snarere enn overdøver den vesentlige informasjonen i cyan. Kamerat og typoguru Frode Helland reddet meg forresten fra å begå en grov typografisynd med den første kombinasjonen av fonter jeg valgte, men han skal ikke ha skylda for at jeg trosset hans råd og holdt meg til litt kjipere (og langt billigere) fonter enn han foreslo. Jeg har forresten regelmessige panikkanfall om å oppdage skrivefeil på dette kortet.

Min første oversatte bok

12. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Min første oversatte bok, selvbiografien til gospellegenden Bill Gaither

Nylig kom den første boken jeg har oversatt ut, det kan jo kalles en aldri så liten merkedag. Boken det er snakk om er Mer enn musikk, en selvbiografi av den amerikanske gospellegenden Bill Gaither som er utgitt på Luther Forlag. Ikke hørt om ham, sier du? Nei, mulig det, det hadde nesten ikke jeg heller. Likevel fyller han og de gamle vennene hans fortsatt fotballstadioner over hele verden så ofte de bare vil. Han har visst også vunnet fem Grammys, vært nominert til ytterligere åtte og ble i tillegg utnevnt til «Christian Songwriter of the Century» i 2000. I denne boken forteller han om livet sitt på en ganske likefrem og enkel måte, om alt fra oppveksten på landsbygda i Indiana til rampelyset på megakonsertene, og om hvordan han har prioritert å ta vare på ekteskapet, familien og det landsens livet sitt gjennom alt dette.

Boka ble lansert i mars da Bill Gaither & co fylte Oslo Spektrum for (iallfall) andre gang. Under er et lite utdrag fra et av bokas første kapitler, der han forteller om sin vei inn i sørstatsgospel.

I mellomtiden tok bestemor Gaither meg med til Joe´s Record Shop i Anderson, litt under en mil fra der vi bodde.
«Selger dere plater av disse her?» spurte jeg Joe, og holdt opp nyhetsbrevet fra The Stamps Quartet for ham.
«Ja visst gjør vi det,» svarte Joe. «Rett her borte, i hyllene med RCA Victor og Capitol Records».
Joe tok ut en enorm katalog omtrent på størrelse med en telefonkatalog og begynte å bla gjennom sidene. Han fant seksjonen for gospelplater, og jeg merket meg navn på grupper som The Dixie Four Quartet, The Blackwood Brothers Quartet og The Harmoneers. Hver 78rpm-plate inneholdt to sanger, én på hver side. Jeg bestilte en plate av The Harmoneers Quartet.
Da de fikk inn platen, tryglet jeg bestemor Gaither om å ta meg med til Joe´s med en gang, så jeg kunne hente bestillingen min. Jeg tok med meg den platen hjem og spilte den om og om igjen! Jeg var helt hekta! Pappa ga meg litt ukepenger for å melke kuene hver morgen. Det var ikke noe særlig til jobb, men det holdt i det minste hendene mine varme de kalde Indiana-morgenene. Og det viktigste var at hver gang jeg hadde spart opp nok penger til en ny plate, kunne jeg og bestemor dra til platebutikken igjen.
Jeg ble spesielt nysgjerrig da jeg så et bilde av en gruppe som het The Statesmen Quartet. Med de strektynne bartene og det mørke, krøllete håret deres så de nesten mer ut som mafiamedlemmer enn gospelsangere, men vegg-til-vegg-smilene deres var uimotståelige – de hadde virkelig det lille ekstra! Jeg sparte opp penger og kjøpte min første Statesmen-plate, og gjett om de kunne synge! Fra da av kjøpte jeg hver eneste Statesmen-plate som kom ut på RCA Records. Jeg kjøpte flere sangbøker også, i tillegg til store, glansede fotografier og flere og flere 78rpm-plater. Mens andre barn tapetserte veggene sine med bilder av pene jenter, biler, sportshelter, filmstjerner eller andre idoler, dekket jeg veggene på Dannys og mitt rom med bilder av berømte gospelkvartetter. Mange år senere kjente jeg meg godt igjen da jeg hørte Barbara Mandrell synge «I was country when country wasn´t cool», for jeg «var gospel» lenge før gospelmusikk var populært! Det var min store lidenskap. Jeg simpelthen elsket det!

Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii

11. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for april, 2011 at Hans Ivar Stordals blogg.