Nestenvinnere

22. september 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en artikkel jeg har skrevet for bladet Nemi, utgave 97 med temaet «andreplasser», som er ute i disse dager.

Nemi 97 med temaet "Andreplasser"

Andreplasser er sørgelig underkjente. ”Sølv er nederlag” og ”den første taperen” er typiske utsagn. Men bør ikke folk æres for at de prøver? Her er noen gode toere – og noen skikkelig dårlige.

Trange klær og kallenavn
For noen blir denne toer-rollen en slags identitet som det ikke lar seg gjøre å bli kvitt, verken i eget eller andres hoder. Slik ble det for gitaristen Dave Mustaine som ble sparket fra Metallica i april 1983, tre måneder før debutalbumet Kill’Em All ble utgitt. Han har forblitt bitter på denne behandlingen i all ettertid, til tross for at hans eget band Megadeth heller ikke har gjort det så verst med sine 30 millioner solgte album. (Metallicas debutalbum som Mustaine var med på å skrive, skulle opprinnelig ha den poetiske tittelen Metal Up Your Ass. Dette må på godt norsk bli «metall i toeren», og da er jo ringen på en måte sluttet.)
Nå til en ganske annen sfære (som riktignok også inneholder svette, unge menn med forkjærlighet for skarpt metall og tettsittende klær) – norsk skøytesport på 50-tallet. Her var den norske skøyteløperen Roald Aas kjent som «den evige toeren». Han tilbrakte første halvdel av karrieren i skyggen av «Hjallis» og andre halvdel i skyggen av «Kuppern» (konklusjon: det er de evige toernes magre trøst å ikke få kårny kallenavn). Og som om det ikke var straff nok å stå et helt tiår på Bislett stadion og fryse i skyggene; da Roald Aas i 1960 endelig fikk trå frem i lyset med sitt etterlengtede VM-gull, måtte han dele det med russeren Grisjin!
Mer sport (snart slutt, nå): Fotballaget Bayern Leverkusen fikk tilnavnet Neverkusen da de tapte Bundesligafinalene fire ganger på seks år mellom 1997 og 2002. Men er det noe å grine for, da?
Den soleklare og evige toeren über alles er uansett grunnstoffet helium, som med sin andel på kun 24 % av universet kommer på en god andreplass bak hydrogenatomenes 75 %.

Sirkuselefanter og elektriske stoler
For å holde oss til fysikk: Den amerikanske oppfinneren Thomas Alva Edison, med nesten 1100 patenter, er kanskje ikke en man tenker på som en taper. Men som oppfinner var han typisk en toer. De fleste tingene som gjorde ham berømt – og rik – var oppfinnelser andre hadde gjort, men som han kjøpte, stjal og iblant forbedret, men fremfor alt patenterte, markedsførte og solgte. Hans mest kjente strid var den såkalte strømkrigen i USA. Sent i 1880-årene fantes det to patenter som konkurrerte om å bli et landsomspennende strømnett, nemlig vår helt Nikola Teslas vekselstrøm, AC, og Edisons likestrøm, DC. (Les mer om Tesla i Nemi 57.) De to systemene var sikkert ett fett for menigmann, men likestrøm-systemet til Edison hadde én vesentlig ulempe: På grunn av spenningstapet i ledningene kunne ikke strøm overføres lenger enn 1–2 km fra kraftverket – noe som ville gjort praktisk talt alle amerikanere til naboer av kraftverk. For å gjøre en omtrent ti år lang historie kort vant Teslas system til slutt fram. Men Edison vant første stikk ved å reise rundt i landet og henrette uskyldige løskatter, gatebikkjer, gamle øk og til slutt en sirkuselefant – alt for å demonstrere farene ved vekselstrøm. Edisons siste dødsstøt-forsøk (!) var å finansiere oppfinnelsen av den elektriske stolen i 1890, også dette for å skade vekselstrømmens rykte. Edison fant forresten ikke opp platespilleren, filmfremviseren eller lyspæra heller …

Sikt mot stjernene
Verre enn andreplasser i sport og forretninger er likevel andreplassene som avgjøres én gang for alle – Scott som ble andremann på Sydpolen, og Anette Sagen som ble andrekvinne utfor i nye Holmenkollen. Fremst blant toerne troner selvsagt Buzz Aldrin – mannen som var så nær å være førstemann på månen at han nå defineres av at han ikke var først på månen. Ifølge en del NASA-kilder var Buzz Aldrin til å begynne med foreslått som førstemann ut, men til syvende og sist var det visstnok noe så trivielt som astronautenes fysiske plassering i romkapselen som gjorde utslaget – Armstrong sto nærmest døra! Buzz ble imidlertid først i noe, nemlig å holde en religiøs seremoni på månen – presbyterianeren delte nemlig ut nattverd til seg selv! Av Buzz’ senere aktiviteter er han mest kjent for deltakelsen i Dancing With the Stars, den amerikanske versjonen av Skal vi danse? Gjør det Steffen Tangstad og Einar Gelius til Norges svar på Buzz?
Men Aldrin kom iallfall helskinnet tilbake og «lived to tell the tale». Det er mer enn man kan si om andre, for eksempel kinesiske Wàn Hǔ som under Ming-dynastiet forsøkte å bli verdens første astronaut ved å feste 47 raketter under en stol. Det skrives om ham at «på oppskyningsdagen tok Wan, prangende kledt, plass i stolen, og 47 tjenere tente luntene og løp raskt i dekning. Det var en stor eksplosjon. Da røyken lettet, var Wan og stolen borte, og det sies at de aldri ble sett igjen.» Om dette kvalifiserer til noen form for andreplass er forresten tvilsomt, men det var like fullt et spektakulært mislykket forsøk på å komme først.

Toernes revansje
Det hører med til historien at mange toere ender opp med å ta igjen det tapte og vel så det: I 1977 mistet Star Wars Oscarprisen for beste film til Annie Hall, men det er vel liten tvil om hvilken av filmene som har etterlatt størst inntrykk på ettertiden. Apple har tilsynelatende klart seg fint som produsenter av verdens nest mest brukte operativsystem. Og til Buzz Aldrins fordel skal det sies at han iallfall har fått navnet sitt foreviget som en Pixar-figur, og at de fleste barn allerede nå tror Neil Armstrong var han fyren som hadde klippekort på pallen i Tour de France og fikk en hel generasjon til å gå med rare, gule gummistrikker rundt armene. Så kanskje er ikke andreplasser så ille allikevel? Det viktigste er tross alt å legge lista akkurat så høyt for seg selv at man kan gå rakrygget under.

Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om

19. september 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en reprise av et intervju jeg gjorde for Studentmagasinet IKON nr. 1-2010, der utgavens tema var balanse. Jeg tenkte temaet passet godt sammen med artikkelen om hviledag jeg publiserte tidligere.

Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om

Lars Fr. H. Svendsen (Foto: Simen Kjellin)

Lars Fr. H. Svendsen (39) – professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Har bl.a. gitt ut bøkene Kjedsomhetens filosofi (1999), Ondskapens filosofi (2001) og Work (2008).

– Beskriv en sunn balanse mellom jobb og fritid.
– Rett og slett at man er i stand til å bevare et mangfold og en bredde i hva man gjør i livet. Menneskelivet er mangedimensjonalt, og skal ikke reduseres til én ting. Det som kjennetegner alle typer avhengighet, er at én livsmening får overtrumfe alle andre og blir det man ordner hele livet etter. Da er man alvorlig ute av balanse.

– Er det best å blande jobb og hobby eller å rendyrke dem hver for seg?
– Jeg tror det optimale er å ha sin nest største hobby som jobb, og den største hobbyen kun som hobby. Det ligger i ordet «amatør» at man gjør noe av kjærlighet, «amare». Som profesjonell får man et annet forhold til det.

– Skiller du selv mellom jobbfilosofering og fritidsfilosofering?
– Ja, egentlig. Jeg er i alle fall lite sammen med filosofer og andre akademikere utenfor jobben.
Men i et slikt fag er det vanskelig å trekke helt klare linjer, for nær sagt hva som helst kan jo være faglig relevant. Jeg har f.eks. to katter som heter Lasse og Geir, og det har slått meg at jeg kunne skrive en filosofisk avhandling om hva det er å være katt.

– Hvem er mest fornøyd med balansen sin, de som jobber mye eller de som jobber lite?
– Hvis vi ser på tallene, ser det ut til at kvinner er mer fornøyd enn menn, og kvinner jobber mer deltid enn menn. Det kan indikere at de som jobber lite er mest fornøyde. På den annen side er det sikkert mange som jobber fryktelig mye som synes de har perfekt balanse, siden de outsourcer alt annet. Men en interessant studie i USA viste at folks faktiske tidsbruk og hvordan de ønsket å bruke tiden sin, var forbløffende like. Så med mindre de hadde en helt råtten selvforståelse, så var de faktisk i nabolaget til en slags balanse.

– Synes vi jobben krever mer av oss nå enn før?
– Det der er litt morsomt, for her svarer vi nordmenn helt annerledes på mikro- og makroplan. Generelt svarer vi at det har blitt tøffere, men individuelt er alle like fornøyde med sin egen jobb som før. Hele 90 % svarer enten at de er «svært fornøyde» eller «fornøyde» med jobben. Så jeg tror svaret på makronivå rett og slett er feil, det har ikke blitt tøffere.

– Kan det hende at jobben virkelig krever mer, men at vi liker at det stilles større krav?
– En hel del sier at det stilles flere krav og at de har fått mer ansvar, og dette er noe de fleste liker, så kanskje er det slik. Men da betyr det jo likevel at folk faktisk er fornøyde.

– Tidsklemma har vært mye diskutert. Har vi det virkelig så annerledes i dag enn tidligere generasjoner?
– Jeg liker uttrykket til Frønes, «fritidsklemma». For ja, vi lever livene våre annerledes og har en annen innstilling til det vi gjør. I boken Work skriver jeg om faren min som jobbet på Moss Verft hele livet, til han gikk av. Han stilte ikke store spørsmål om jobben var meningsfull, skilte skarpt mellom jobb og privatliv og hadde ikke et privatliv som var breddfullt med aktiviteter.

– Hvordan ser vi annerledes på jobb og fritid i dag?
– En dansk undersøkelse viste nylig at når folk definerte hva en jobb er, brukte de bl.a. ord som «morsom», «utviklende» og «gjøres sammen med folk en liker». Slike beskrivelser ville nok tidligere generasjoner brukt om fritid. Fritiden har også forandret seg mye, og Franklins tanke om at «time is money» har gjort seg gjeldende. Fritid er en knapp ressurs som må utnyttes til maks og fylles med mest mulig, som japanske bussturister som fyker fra det ene til det andre. Min hypotese er at når vi sier at vi er stresset, så er det fritiden som tar rotta på oss.

– Et spa i Oslo reklamerer med at «Å ta vare på seg selv er ikke luksus, det er en nødvendighet». Har de rett?
– Å gå på spa er selvsagt luksus, men å ta vare på seg selv er en nødvendighet. Man må jo ikke på spa for å ta vare på seg selv. Jeg hadde riktignok selv en uke på spahotell nylig, men kunne klart meg helt fint uten.

– En del aviser har skrevet om barn av rike foreldre som opplever å være stresset. Har de arvet foreldrenes uvaner?
– Vi har nok en tendens til å pushe for mye fritidsaktiviteter på barna, de får for liten tid til å gjøre absolutt ingenting. De bør ha det kjedelig og lære å håndtere kjedsomheten. På den annen side tror jeg det med barn og stress er litt dodgy, undersøkelser sier nemlig at den viktigste stressfaktoren er lekser. Da vi gikk på skolen var ingen stressa, vi hadde ikke hørt om stress. Jeg tror nok ikke leksene i seg selv er problemet, men det er vanskelig å få gjort dem oppå den trillionen av andre aktiviteter elevene har.

– Har vi mistet evnen til å kjede oss?
– Definitivt ikke, i den forstand at tallene på dem som sier at de kjeder seg, øker og øker. Men spør du om evnen til å håndtere kjedsomhet, så mener jeg den er dårlig. I altfor stor grad lar vi livet være en sammenhengende flukt fra kjedsomheten, slik lar vi kjedsomheten diktere livet. En vanlig misforståelse er at den som kjeder seg har lite å gjøre, det er helt feil. Det er viktigere om man oppfatter det man gjør som noenlunde meningsfylt.

Tegneserieundervisning på folkehøgskole

13. september 2011 § Legg igjen en kommentar

På lørdag var jeg invitert til å holde fire timers undervisning om tegneserier generelt, og manga spesifikt, for alle elevene på Folkehøgskolen Sørlandet. Det var et kult oppdrag, for det ble en fin anledning for meg til å videreutvikle noe av det undervisningsopplegget jeg etter hvert har lagret meg opp om disse temaene. Det er nemlig helt klart størst etterspørsel for slik undervisning på ungdomsskoler, som har tegneserier på læreplanen sin i norsk, og derfor er det denne målgruppen jeg som regel har spisset meg mot. Og selv om jeg selvsagt koser meg på ungdomsskoler, skal jeg ikke legge skjul på at det er morsomt å kunne gå ørlite grann dypere i materien. Blant annet kunne jeg skyve litt mer vekt over på det man kan kalle mediekunnskap, eller metaperspektiver om selve mediettegneserier, og hvordan det fungerer.

Utdrag fra Scott McCLouds teoriverk Understanding Comics, om ulike ord-bilde-relasjoner

Det varierer gjerne litt hvilke temaer jeg klarer å få presset inn, men denne dagen hadde jeg heldigvis noe mer tid enn vanlig. De viktigste punktene jeg kom innom, var:

  • Definisjonen på hva en tegneserie er – samtale om gode/dårlige forklaringer og bevisstgjøring på hvordan tegneserier forteller historier: Tegneserier skjer mellom rutene, tegneserier er et eget medium, sånne ting.
  • eksempler på tegneserier som bruker vidt forskjellige fortellerteknikker, for eksempel serier uten ord, typiske stripeserier, nyfranske serier og manga, for å nevne noen
  • ulike typer bildeoverganger og ord-bilde-relasjoner, og hvordan disse påvirker historiefortellingen (takk til Scott McCloud for å ha etablert denne terminologien)
  • tegneseriens historie og elementene som plutselig skapte et nytt medium – en god anledning til å bevisstgjøre omkring definisjonen på hva en tegneserie egentlig er
  • tegne og vise hvordan tegneserier bruker en rekke visuelle symboler for å fortelle historier. Bevisstgjøre på hvordan symbolene fungerer og hvordan de kan brukes for å oppnå ønskede effekter
  • snakke om sammenheng mellom tegnestil og historie, hva oppnår skaperne ved å bruke den tegnestilen de har valgt?

Karakterstudier av Katsushika Hokusai fra det enorme verket med tittelen Manga. Tresnitt.

I bolken om manga var jeg nødt til å korte litt mer ned, men samtidig kunne jeg bygge på en del av det teoretiske grunnlaget som var lagt i den første bolken. Noen av hovedpunktene jeg tok for meg, var:

  • beskrive rollen manga spiller i det japanske samfunnet i dag, prøve å formidle dens selvsagte plass i de fleste japaneres liv og mangaindustriens enorme proporsjoner
  • beskrive de generelle rammevilkårene i mangaindustrien, de ukentlige antologiheftene til lav pris, og hvilken effekt disse rammene har på seriene som blir skapt
  • Hvordan har tegneserier fått en slik posisjon? Peke på en del mulige delforklaringer, inkludert den lange tradisjonen for bildefortellinger og strekbasert (i motsetning til flate- og fargebasert) grafisk kunst. Eksempler fra 11- og 1200-tallets buddhistiske skriftruller og 17- og 1800-tallets tresnitt (ukiyo-e).
  • Osamu Tezukas unike posisjon i japansk etterkrigstid og hans pionervirksomhet når det gjaldt å videreutvikle nye visuelle fortellerteknikker innenfor tegneseriemediet
  • nærstudie av fortellerteknikken i noen utvalgte mangasekvenser: Bruken av ulike perspektiver og bildevinkler, ulike bildeutsnitt, varierende bildestørrelse og -form, brudd på ruterammene og veksling mellom utfallende og ikke-utfallende rutelayout, veksling mellom realistiske og abstrakte bakgrunner, kontrast mellom karikerte figurer og realistiske bakgrunner, utstrakt bruk av aspekt-til-aspekt-bildeoverganger, sterk kontroll over tidsopplevelse etc.

Til slutt avsluttet jeg med en ørliten bolk om anime, japansk animasjon, før jeg viste en av mine favorittfilmer, Tokyo Godfathers av Satoshi Kon. Det var iallfall prikken over i’en på dagen min.

Les mer om tegneserieforedragene mine her.

Den nye hviledagen

8. september 2011 § 7 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 06.09.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. For enkelhets skyld, og fordi det fortsatt er plass nok på Internett, kommer her den uredigerte versjonen – writer’s cut (or lack thereof).

Er generasjonen som alltid er tilkoblet, i ferd med å gjenoppdage hviledagen?

Boken The Sabbath World – Glimpses of a Diferent Order of Time av Judith Shulevitz

Man trenger ikke være en stor sosiolog for å se at hviledagen har vært på vikende front i Norge i iallfall tretti år. Sant nok er oppslutningen om å ha søndagsstengte butikker ganske stabil, men i realiteten har det aldri vært enklere å handle på søndager enn det er i dag. Mange av de tradisjonelle reglene for tillatte og forbudte hviledagsaktiviteter, særlig de fra kristne miljøer med pietistiske røtter, er også langt på vei forsvunnet fra den allmenne bevissthet. Med god grunn, vil mange hevde, fordi mange av normene var blitt et fjernt ekko av en fortid da folk flest jobbet med kroppen og lagde sine egne klær.
Men har vi kanskje glemt noe av hviledagens betydning i en tid da mange mer enn noensinne kunne trenge den?

Teknologisk hvile
Noen som mener det, er de unge amerikanske jødene i Reboot, en gruppe som de siste par årene har arrangert en årlig «National Day of Unplugging». Denne dagen oppfordrer de alle til å logge seg av Facebook, Twitter og e-post og skru av mobiltelefoner i 24 timer. De har til og med utviklet en egen telefon-applikasjon som automatisk logger brukeren ut fra alle tjenester med en beskjed om at de nå vil bli borte det neste døgnet. Tanken er at deltakerne, ved å frikople seg fra denne typen mediebruk, kan være mer til stede for Gud og sine nærmeste.
For selv om vi statistisk sett jobber stadig mindre, er trenden i stedet at vi fyller fritiden vår med stadig mer organisert innhold og behandler den mer og mer som jobb: Alt fra trening til oppussing og sosiale aktiviteter må inn i avtaleboka for å få plass. Når mange i tillegg fyller de små sprekkene mellom aktivitetene med å trekke ulike digitale dingser opp fra lomma, er det ikke rart at om tanken om en hviledag begynner å gjenvinne sin appell.
«Når vi klager over kommersialiseringen av fritiden, som forvandler moro til arbeid, og som krever både budsjettering og logistikk i militær målestokk […] – når vi engster oss over disse tingene, så blir vi minnet på sabbaten, dens kraft til å redde oss fra larmen av vårt eget begjær.» Det skriver den jødiske forfatteren og litteraturkritikeren Judith Shulevitz i sin nye bok, The Sabbath World. I boka ser hun tilbake på sin jødiske oppvekst og utforsker sabbatsfenomenet på en grundig og personlig måte, fra et både religiøst, historisk, filosofisk og sosiologisk perspektiv.
«Sabbaten er en gammel, men vakker idé som, i vår frenetisk forhastede kultur sultefôret på mening, skriker etter å gjenoppdages og nytes av mennesker av alle trosretninger,» skriver den profilerte amerikanske senatoren Joe Lieberman, også han en jøde, i sin ferske bok The Gift of Rest: Rediscovering the Sabbath. Og allerede i 1992 skrev nåværende biskop Ole Chr. Kvarme i sin bok Evighet i tiden: «Vi har i flere tiår vært så opptatt av å fjerne grensene for det vi ikke skal gjøre på søndagen, at vi nå oppslukes av alt det vi kan og bør og må gjøre på søndagen. Og så har vi glemt det vesentligste: Hva vil Herrens nærvær på Herrens dag gjøre med meg?»

Fra sabbat til søndag
Kanskje er det symptomatisk at de fleste eksemplene over er jødiske, for det er liten tvil om at den jødiske sabbaten og den kristne hviledagen har ulike konnotasjoner. Tilsynelatende forholder de fleste kristne i dag seg mye friere til det tredje (evt. fjerde) bud enn de ni andre.
Den kristne urkirken begynte tidlig skikken med å møtes på søndag, også kalt «den åttende dagen», for å minnes Jesu oppstandelse. Dette var imidlertid ikke først og fremst en erstatning av sabbaten, som mange av de jødekristne lenge fortsatte å praktisere, men snarere en dag å feire gudstjenesten sammen på.
Bakgrunnen for hviledagens posisjon i norsk kristenhet kan bl.a. belyses ved å se på arven fra Martin Luther. Selv med sin sterke betoning av «nåden alene» og frihet fra Moseloven forkastet han slett ikke de ti bud. Imidlertid behandler katekismen hviledagsbudet ganske annerledes enn de andre budene: «Hva denne ytre hvilen angår, er budet bare gitt til jødene. I sin bokstavelige forstand angår dette budet derfor slett ikke oss kristne,» skriver Luther, og beskriver dets nye funksjon som en praktisk forordning for at folk skal kunne gå i kirken. Han så nemlig med forferdelse på at en del samtidige kristne grupperinger begynte å vende tilbake til å holde den jødiske sabbaten, noe han så på som et knefall for loven. Særlig skriftet Brev mot sabbaterne til en god venn fra 1538, det første av hans såkalte antijødiske skrifter, advarer i sterke ordelag mot enhver flørt med jødedommen og den jødiske sabbaten.
Den kristne kirkehistorien er imidlertid full av grupperinger og kirkesamfunn som har vendt tilbake til å holde lørdag som hviledag, som anabaptistene og adventistene. Pietistene som utvandret til nordre USA, holdt stort sett fast på søndagen som hviledag, men gikk ofte langt i å vedta strenge offentlige lover for hva som var påbudt eller forbudt å foreta seg på hviledagen.

Mark Scandrette er leder og grunnlegger for ReImagine, og er i disse dager bokaktuell i Norge. Foto: Johnny Baker

Sabbatseksperimenter
– I USA gikk mange kristne vekk fra å praktisere sabbat i min foreldregenerasjon, sier den amerikanske forkynneren og forfatteren Mark Scandrette (41) fra San Francisco Han var i sommer i Norge for å tale på Korsvei-festivalen. – Mange i denne generasjonen forteller historier om reglene de vokste opp med fra den pietistiske tradisjonen – som å ikke fiske, ikke svømme, ikke drive med håndarbeid og ikke gå ut på restaurant – bare sitte hjemme. Det er et godt eksempel på at en leveregel kan bli giftig når den blir presset på andre. Da er den ikke lenger livgivende, sier Scandrette videre.
Mark Scandrette er også aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis, som nylig kom ut på norsk. I boka skriver Scandrette om arbeidet han har grunnlagt i San Francisco, ved navn ReImagine. Kort fortalt dreier Scandrettes arbeid seg om å tilnærme seg Jesu lære med kampsportens læringsmetode: Å lære ved å praktisere. ReImagine arrangerer små og store workshops der deltagerne deles opp i grupper som tar for seg skriftsteder om et gitt tema. Deretter forplikter de seg overfor hverandre til en eller flere selvvalgte måter å sette skriftstedet ut i praksis på i et antall uker fremover. Deltagerne møtes gjerne ukentlig for å evaluere erfaringene fra eksperimentet, som de kaller det. Hviledagen er et av temaene ReImagine har tatt for seg flere ganger.
– Som gruppe har vi blant annet gjort kollektive eksperimenter der vi har avtalt å holde en form for sabbat hver uke de neste seks ukene. For noen betød det å kutte ut all media, for andre å skrive dagbok eller på annen måte skape tid for stillhet og refleksjon, osv. Jeg tror at det å holde sabbaten ikke handler om et sett objektive regler, men om å finne ut og bestemme hva som utgjør hvile for en selv. Slik kan man skape rom for å gi oppmerksomhet til Gud og sine nærmeste, sier Scandrette. Han forteller at de også har forsøkt seg med nye former for hviledagspraksis i den nærmeste vennekretsen:
– I et års tid praktiserte vi noe vi kalte «felles sabbat», der et tjuetalls personer dro på en hytte fra lørdag kveld til søndag kveld. Vi tenkte at det var større sannsynlighet for at vi gjennomførte det, hvis vi gjorde det sammen. Vi lagde litt enkel mat sammen, slappet av, gikk turer, leste og hadde ellers lite program. Det viste seg for øvrig at de utadvendte blant oss syntes det var mye mer avslappende enn de innadvendte, innrømmer Scandrette.

Vår tids hvile
Et viktig poeng for Scandrette er at hvile og avbrekk fra hverdagens mønster kan bety ulike ting for mennesker med ulike yrker og til ulike tider.
– Da oldeforeldrene mine skulle praktisere sabbat, arbeidet de ellers stort sett med kroppen sin. Da betød sabbaten åpenbart at de ikke skulle være fysisk aktive, og ikke lage eller produsere noe. Å hvile betød for eksempel tid til å lese. For meg i dag, på den annen side, er kanskje det å ikke lese noe som jeg sjelden tar meg tid til. Den gangen var de mye alene på gården og trengte å komme sammen med andre i kirken på søndager. Vi som bor i store byer og ser folk hele tiden, trenger kanskje å være mer alene, sier Scandrette. Et liknende paradoks har han selv erfart i sin egen oppvekst:
– Som pastor var søndager aldri noen hviledag. Vi måtte opp tidlig, ta på fine klær, komme oss av sted, sitte på et møte i 2–3 timer, ha gjester til middag, dra på et møte til … Det føltes definitivt ikke som hvile, forteller han.
– Er det et aspekt ved sabbaten du vil trekke frem som spesielt viktig for oss i Vesten i dag?
– I vår tid tror jeg nok det å frigjøre seg fra maskinene våre og rette oppmerksomheten vår mot Guds skaperverk er en særlig viktig utfordring, sier Scandrette, og utdyper:
– Jeg tror naturen er viktig for å oppnå kontemplasjon. Mange av oss arbeider så mye foran maskiner og er så mye innendørs. Da har naturen en egen evne til å åpne oss opp for Gud. Vi bor i en stor by, så det å være ute i naturen er ofte en del av vår sabbatspraksis. Denne søndagen skal vi dra ut i skogen, ta med oss litt mat og tepper å ligge på og se hva som skjer, hvilke samtaler som kommer opp. Da barna var mindre, brukte vi også ofte hviledagen til å lese bøker høyt sammen som familie, forteller Scandrette.

Gode gjerninger

Boka Jesusveien – eksperimenter underveis av Mark Scandrette.

De få utsagnene om sabbaten vi har fra Jesu munn, ble alle gitt som svar til fariseere som kritiserte ham for å bryte et av de mange tilleggsbudene om sabbaten. Særlig måtte Jesus forsvare at han helbredet ikke-akutte sykdommer på sabbaten: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Dette mener Scandrette utfordrer oss til å sette sabbatshvilen i riktig perspektiv:
– Jeg har lagt merke til at noen kan misbruke den subjektive synet på hva som er hvile, og slik behandle sabbaten litt egoistisk, at «jeg trenger ikke gjøre noe jeg ikke har lyst til.» Men Jesus viser tydelig at vi skal gjøre gode gjerninger på sabbaten. Så vi kan spørre oss, hva er godt for fellesskapet vårt, for familien vår? Hvis jeg planlegger en dag som skal tilfredsstille alle mine behov og ønsker, så behandler jeg den fortsatt som arbeid, en liste med punkter som skal krysses av. I stedet tror jeg vi bør ha åpen tid, slik at vi for eksempel har tid til å ha en viktig samtale med noen vi møter, sier Scandrette.
– I boken din gjør du et poeng av at man ikke bare bør bestemme seg for noe en ikke skal gjøre, men også noe en skal gjøre. Er dette relevant for sabbatshvilen?
– Ja, i en klassisk åndelig disiplin-terminologi snakker man både om avholdenhet og aktiv handling, både ting man skal avstå fra og ting man skal begynne med, det passive og aktive. Jeg tror begge deler er relevante for sabbaten. Det er for eksempel interessant at sabbaten i den jødiske tradisjonen er en spesielt avsatt dag for å elske med ektefellen din, det er jo et eksempel på en aktiv handling, sier Scandrette

Avslørende
«Målet med sabbaten er kan hende hvile, men det er ikke personlig frihet eller ubundet fritid,» skriver Shulevitz i The Sabbath World. Kvarme skriver i Evighet i tiden om jøden Filon av Alexandria, som var den første til å gi en nytte-begrunnelse for sabbaten; at hvilen hjelper oss å arbeide bedre. Men, skriver Kvarme, «den bibelske sabbat har et dypere perspektiv. […] Sabbaten med Guds nærvær skal feires for at mennesket skal fornyes i sin fundamentale identitet – som den det er, skapt i Guds bilde.» Scandrette er også tydelig på at sabbaten først og fremst handler om å møte Gud:
– Noen ganger er det en fristelse å få hviledagen til å handle om din egen nytelse. Men det er et viktig prinsipp i åndelig modning at man trenger å gjøre noe som er nytt og annerledes for en selv. Noen kan si at, «jeg liker å slappe av med Facebook og tv», men det blir rett og slett en billig utvei. For å ta meg som eksempel, så er jeg veldig glad i å være aktiv og få trening, og jeg trener ofte. Jeg kan gjerne gå en seks timers tur når jeg har tid, men jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det på sabbaten. I stedet prioriterer jeg å ta meg tid til tankefullhet, refleksjon og lesing, ha tid til å kjede meg. Da gir jeg Gud en større sjanse til å trenge igjennom til meg, sier Scandrette. Han understreker også at vi noen ganger må tvinges til dette mot vår vilje:
– Det å praktisere sabbat er ikke alltid morsomt. Jeg synes vanligvis det er spennende å åpne datamaskinen og finne 60 uleste e-poster, da føler jeg meg ettertraktet og interessant. Det er smigrende for egoet mitt å se alt jeg kan produsere og få til. Derfor kan sabbaten noen dager være ren tortur, for da må jeg se spørsmålet «Hvem er jeg når jeg ikke produserer noe, når jeg er alene?» i øynene. På den måten tvinger hvilen oss til å komme ansikt til ansikt med vårt virkelige jeg, og de virkelige relasjonene våre. Sabbaten avslører tingenes virkelige tilstand.

Mark Scandrette (41) er en amerikansk forkynner, poet og forfatter fra San Francisco. Han er grunnlegger av arbeidet ReImagine!, som består av workshops der deltakerne utforsker hva det praktisk vil si å følge Jesu lære i dag. Er aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis (Luther forlag, 2011).

Judith Shulevitz er en jødisk amerikansk journalist, redaktør og litteraturkritiker, særlig kjent fra New York Times Book Review og The New Yorker. The Sabbath World: Glimpses of a Different Order of Time (Random House, 2010) er hennes første bok.

En ode til bokstavene – The 26 Letters av Oscar Ogg

1. september 2011 § Legg igjen en kommentar

I går tok jeg meg endelig tid til å sette meg ned med en bok jeg fikk tak i på et loppemarked for lenge siden – The 26 Letters av den amerikanske kalligrafen Oscar Ogg. Boka er fra 1948 (brukt f.eks. her og her), og er en slags krysning mellom en lærebok og en kunstbok: En lærebok i den forstand at den inneholder en grundig og detaljert historisk gjennomgang av skriftspråkets og bokstavenes utvikling over 250 sider, og kunstbok i den forstand at hovedfokuset er skriftens og bokstavenes estetiske kvalitet, ikke først og fremst dens kulturelle eller meningsbærende betydning. Det siste betyr også at boka er rikt illustrert med over 275 illustrasjoner trykt i svart og rødt, i god klassisk boktrykkertradisjon. Boka har forresten mange fellestrekk med typografen Frederic W. Goudys The Alphabet and Elemets of Lettering (brukt her).

Boken begynner allerede med menneskens første kjente forsøk på å uttrykke et innhold grafisk, nemlig hulemaleriene. Den beveger seg derfra og videre gjennom skriftens kjente historie, fra egypternes hieroglyfer og indianernes billedspråk, via fønikerne som standardiserte visse tegn for handel, til grekerne som videreutviklet de fønikiske tegnene, og endelig til romerne som utviklet dagens romerske alfabet, versalene. Deretter følger Ogg den mangslungne utviklingen av det vi i dag kjenner som små bokstaver, eller minuskler, som særlig skylder sin eksistens til europas kristne munker. Boken ender opp med en gjennomgang av boktrykkerkunstens fremvekst og utvikling. Dette er forresten en bok som primært omhandler den vestlige skriftens utvikling, så f.eks. de asiatiske skrifttegnene er kun overfladisk nevnt i kapittelet om boktrykkerkunst (en teknikk kineserne jo var først ute til å utvikle, men som ikke ble like revolusjonerende i et språkområde med tusenvis av ulike skrifttegn).

Jeg har ikke lest hele boka ennå, så dette er ikke egentlig noen anmeldelse. Men jeg vil avslutte med å si at noe av det jeg hittil liker best med boka, er at Ogg viser hvordan skriftens og bokstavenes utseende til enhver tid har blitt påvirket av skriveredskapenes egenart. Han understreker også at bokstavenes utvikling ikke først og fremst må ses på som teknologiske fremskritt, men som kunstneriske fremskritt, drevet fremover av kunstnere som har satt sitt personlige preg på de skrifttegnene de selv har lært. For eksempel er det svært interessant å lese om de romerske versalene, som ifølge Ogg helt åpenbart i utgangspunktet er håndtegnet på steinen (derav de runde formene), og først etterpå hugget inn av steinhuggere. Han viser også hvordan serifene ble født av denne teknikken, nettopp fordi serifene viste seg å være en svært praktisk metode for å få en pen avslutning på det hugde snittet. Senere ble altså serifene værende på bokstavene, som en naturlig (ikke obligatorisk, så klart) del av bokstavens form.

Den interesserte kan også se innlegget mitt om Eric Gill’s An Essay on Typography, som tar opp noen beslektede temaer.

Og apropos boktrykking, her er en nydelig dokumentar om boktrykking med Linotype-maskin, en grundig og detaljert gjennomgang av boktrykkingens aller mest avanserte fase før offset- og senere digitaltrykk tok over. (Et godt eksempel på at den teknologien som sist ble overflødig, oppleves som mest sidrumpa – akkurat slik minidsic er 100 ganger mer ut enn vinylplater.)

Where Am I?

You are currently viewing the archives for september, 2011 at Hans Ivar Stordals blogg.