Winter’s Bone og det grå Amerika

17. november 2011 § 1 kommentar

Her om dagen fikk jeg endelig sett en film jeg har hatt på lista mi lenge, Winter’s Bone. Og den gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Det har fått meg til å tenke nøyere gjennom hva det egentlig er ved filmen som treffer meg så sterkt. Jeg tror det har med en myte å gjøre. Men en sann myte.

Filmen handler om 17 år gamle Ree fra de fattige områdene oppe i Ozark-fjellene i Louisiana. Her tar hun seg av sin psykisk syke mor og sine to småsøsken. En dag kommer sheriffen og forteller henne at faren, som er fengslet for metamfetamin-produksjon, har pantsatt huset deres som kausjon. Nå har han imidlertid ikke møtt opp til rettssaken, og hvis han ikke dukker opp i løpet av en uke, blir huset deres tvangssolgt. Ree ser ingen annen utvei enn å sette i gang å lete etter faren, en leting som tar henne dypt ned i områdets dystre underverden preget av mistenksomhet og en knallhard indre justis. Men til tross for at både Ree’s situasjone og miljøet historien utspiller seg i, er ganske nedslående saker, var likevel filmen på et vis oppløftende og inspirerende, sikkert på grunn av Rees ukuelige ståpåvilje og bein i nesa.

NWA – Gangsterhistorier i ny drakt

Men tilbake til hva ved filmen som fester seg så: Det er nok ingen land i verden en gjennomsnittlig nordmann har fått så inngående skildret som USA. Gjennom tv, film, bøker, musikk og alle andre medier blir vi stadig presentert for ulike versjoner av dette myteomspunne landet som selvsikkert og selvfølgelig tar hovedrollen i verdens underholdningsbransje – iallfall slik de selv ser det. Og selv om glatte Hollywood-inspirerte fortellinger om de vellykkede, rike og hvite stort sett alltid har dominert, er det heller ingen mangel på alternative bilder av dette landet. Et så sammensatt land som USA skulle det forresten bare mangle at det fantes mange ulike bilder av: Nybygger- og western-historier, den amerikanske drømmen, collegelivet, borgerkrigshistorier, road movies, gangsterhistorier i gammel og ny drakt –  og de fleste av dem er i en eller annen grad sanne.

Med jevne mellomrom blir dessuten en film eller tv-serie ansett for å bryte gjennom mytene og gjøre eksisterende historier i samme sjanger til skamme som ren fiksjon. De siste årene har særlig serier som The Sopranos, The Wire og Treme blitt hyllet for å revitalisere sine respektive sjangre med godt researchete realistiske skildringer av dagens USA. Og jeg tviler overhodet ikke på at disse og andre filmer og serier portretterer noe som finnes. Mange seere sitter igjen med en ubevisst følelse av å ha fått et glimt av noe ekte, noe virkelig. Men hvem er egentlig i stand til å si med en viss troverdighet hva som er det ekte USA? Det finnes tross alt millioner av mennesker som virkelig lever klisjéen av den amerikanske drømmen, men likevel avfeier jeg denne historien ofte som en myte, og hvorfor det? Ikke fordi den ikke er oppnåelig eller mulig, for det er den, men fordi den ikke er representativ – det finnes for mange unntak. (Dessuten vekker selvsagt suksesshistorier en viss mistenkelighet i oss egalitære nordmenn – når noen virker for desperate i sitt forsøk på å bevise sin egen suksess, kan man til slutt ikke kan annet enn å tvile på sannhetsgehalten – men dette er et sidespor.)

Jeg synes ordet «myte» passer bra på disse bildene av USA. Ikke for å antyde at disse bildene ikke er sanne, det er ikke hovedsaken. Snarere er det for å antyde at vi forholder oss til mange av bildene mer med følelsene våre enn med argumenter, fakta og befolkningsstatistikk. Som det står på Wikipedia: «’mythos’ begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens ‘logos’ betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett.» I denne betydning merker jeg at Winter’s Bone virkelig appellerer til meg på en mytisk måte, med noe som jeg best kan beskrive som «myten om det grå Amerika». Det er selve bildet eller følelsen av den amerikanske landsbygda, gjerne midt-Vesten, med endeløse veier, slitte hus og bygninger, altfor store og mange biler fra for lengst nedlagte fabrikker, trailer parks, fast food-sjapper og vanlige arbeiderklassefolk som lever sine stille og usynlige liv i komfortabel avstand til maktens sentrum og i skyggen av den amerikanske drømmen.

Men hvor har jeg dette bildet fra? Jeg har bare vært i USA én gang, og holdt meg altfor nært de store byene til å se mer enn små glimt av dette. Snarere må jeg innrømme at en stor del av dette bildet kommer fra filmer, bøker, tv-serier, tegneserier og musikk jeg har konsumert opp igjennom årene. En del av dem er åpenbart fra virkeligheten, fotografier og dokumentarer, men selv de lyver på sitt vis, ved å rette fokus på det som passer inn og utelate alt det andre. Til syvende og sist spiller det uansett ikke så stor rolle i denne sammenheng hvorvidt bildet er sant eller ei: Hvis jeg tror det er sant, at filmen eller tv-serien gjenspeiler en virkelighet som faktisk eksisterer, bidrar det i beste fall til å forsterke mitt følelsesmessige engasjement i historien, og skaper slik en fascinasjon eller til og med lengsel etter å oppleve mer. Hvis jeg finner meg selv i dette humøret, hører jeg ofte på noen av låtene under, som alle forteller historier om folk i «det grå Amerika»:

Sufjan Stevens – Flint (For The Unemployed And Underpaid)
Damien Jurado – Denton, TX
Damien Jurado – Ohio
Damien Jurado – Medication
Jim White – Still Waters

Searching for the Wrong-Eyed Jesus

En annen film som portretterer USAs backwoods, i dette tilfellet sørstatene, er dokumentaren Searching for the Wrong-Eyed Jesus. Her guider alt.country-artisten Jim White seeren gjennom det religiøse og musikalske sør. Det gjør han i et stort, bensinslukende drog som kjører i skytteltrafikk mellom de tre typene steder der folk samles, nemlig kirker, barer og diners. Filmen er akkompagnert av nydelig musikk av bl.a. Jim White selv, Cat Power og David Eugene Edwards (16 Horsepower). Interessant nok er folks forhold til kirker og (kulturell) kristendom også temaet for ekstramateriale-dokumentaren til Winter’s Bone, der en del av filmens statister fra Ozark-fjellene diskuterer hillbilly-kulturen og hva som er unikt med den. Det er nok umulig å forstå denne delen av USA uten å forstå den lavkirkelige kristendommen som egentlig lå til grunn for en stor, stor del av den opprinnelige europeiske utvandringen til USA. Jeg kunne godt skrive litt om at jeg synes det er viktig å utfylle det sosiologiske og psykologiske perspektivet på religion med et perspektiv som faktisk tar troen på alvor på troens egne premisser, men det hører ikke hjemme i denne bloggposten. Nyt heller denne traileren:

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with damien jurado at Hans Ivar Stordals blogg.