Winter’s Bone og det grå Amerika
17. november 2011 § 1 kommentar
Her om dagen fikk jeg endelig sett en film jeg har hatt på lista mi lenge, Winter’s Bone. Og den gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Det har fått meg til å tenke nøyere gjennom hva det egentlig er ved filmen som treffer meg så sterkt. Jeg tror det har med en myte å gjøre. Men en sann myte.
Filmen handler om 17 år gamle Ree fra de fattige områdene oppe i Ozark-fjellene i Louisiana. Her tar hun seg av sin psykisk syke mor og sine to småsøsken. En dag kommer sheriffen og forteller henne at faren, som er fengslet for metamfetamin-produksjon, har pantsatt huset deres som kausjon. Nå har han imidlertid ikke møtt opp til rettssaken, og hvis han ikke dukker opp i løpet av en uke, blir huset deres tvangssolgt. Ree ser ingen annen utvei enn å sette i gang å lete etter faren, en leting som tar henne dypt ned i områdets dystre underverden preget av mistenksomhet og en knallhard indre justis. Men til tross for at både Ree’s situasjone og miljøet historien utspiller seg i, er ganske nedslående saker, var likevel filmen på et vis oppløftende og inspirerende, sikkert på grunn av Rees ukuelige ståpåvilje og bein i nesa.
NWA – Gangsterhistorier i ny drakt
Men tilbake til hva ved filmen som fester seg så: Det er nok ingen land i verden en gjennomsnittlig nordmann har fått så inngående skildret som USA. Gjennom tv, film, bøker, musikk og alle andre medier blir vi stadig presentert for ulike versjoner av dette myteomspunne landet som selvsikkert og selvfølgelig tar hovedrollen i verdens underholdningsbransje – iallfall slik de selv ser det. Og selv om glatte Hollywood-inspirerte fortellinger om de vellykkede, rike og hvite stort sett alltid har dominert, er det heller ingen mangel på alternative bilder av dette landet. Et så sammensatt land som USA skulle det forresten bare mangle at det fantes mange ulike bilder av: Nybygger- og western-historier, den amerikanske drømmen, collegelivet, borgerkrigshistorier, road movies, gangsterhistorier i gammel og ny drakt – og de fleste av dem er i en eller annen grad sanne.
Med jevne mellomrom blir dessuten en film eller tv-serie ansett for å bryte gjennom mytene og gjøre eksisterende historier i samme sjanger til skamme som ren fiksjon. De siste årene har særlig serier som The Sopranos, The Wire og Treme blitt hyllet for å revitalisere sine respektive sjangre med godt researchete realistiske skildringer av dagens USA. Og jeg tviler overhodet ikke på at disse og andre filmer og serier portretterer noe som finnes. Mange seere sitter igjen med en ubevisst følelse av å ha fått et glimt av noe ekte, noe virkelig. Men hvem er egentlig i stand til å si med en viss troverdighet hva som er det ekte USA? Det finnes tross alt millioner av mennesker som virkelig lever klisjéen av den amerikanske drømmen, men likevel avfeier jeg denne historien ofte som en myte, og hvorfor det? Ikke fordi den ikke er oppnåelig eller mulig, for det er den, men fordi den ikke er representativ – det finnes for mange unntak. (Dessuten vekker selvsagt suksesshistorier en viss mistenkelighet i oss egalitære nordmenn – når noen virker for desperate i sitt forsøk på å bevise sin egen suksess, kan man til slutt ikke kan annet enn å tvile på sannhetsgehalten – men dette er et sidespor.)
Jeg synes ordet «myte» passer bra på disse bildene av USA. Ikke for å antyde at disse bildene ikke er sanne, det er ikke hovedsaken. Snarere er det for å antyde at vi forholder oss til mange av bildene mer med følelsene våre enn med argumenter, fakta og befolkningsstatistikk. Som det står på Wikipedia: «’mythos’ begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens ‘logos’ betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett.» I denne betydning merker jeg at Winter’s Bone virkelig appellerer til meg på en mytisk måte, med noe som jeg best kan beskrive som «myten om det grå Amerika». Det er selve bildet eller følelsen av den amerikanske landsbygda, gjerne midt-Vesten, med endeløse veier, slitte hus og bygninger, altfor store og mange biler fra for lengst nedlagte fabrikker, trailer parks, fast food-sjapper og vanlige arbeiderklassefolk som lever sine stille og usynlige liv i komfortabel avstand til maktens sentrum og i skyggen av den amerikanske drømmen.
Men hvor har jeg dette bildet fra? Jeg har bare vært i USA én gang, og holdt meg altfor nært de store byene til å se mer enn små glimt av dette. Snarere må jeg innrømme at en stor del av dette bildet kommer fra filmer, bøker, tv-serier, tegneserier og musikk jeg har konsumert opp igjennom årene. En del av dem er åpenbart fra virkeligheten, fotografier og dokumentarer, men selv de lyver på sitt vis, ved å rette fokus på det som passer inn og utelate alt det andre. Til syvende og sist spiller det uansett ikke så stor rolle i denne sammenheng hvorvidt bildet er sant eller ei: Hvis jeg tror det er sant, at filmen eller tv-serien gjenspeiler en virkelighet som faktisk eksisterer, bidrar det i beste fall til å forsterke mitt følelsesmessige engasjement i historien, og skaper slik en fascinasjon eller til og med lengsel etter å oppleve mer. Hvis jeg finner meg selv i dette humøret, hører jeg ofte på noen av låtene under, som alle forteller historier om folk i «det grå Amerika»:
Sufjan Stevens – Flint (For The Unemployed And Underpaid)
Damien Jurado – Denton, TX
Damien Jurado – Ohio
Damien Jurado – Medication
Jim White – Still Waters
Searching for the Wrong-Eyed Jesus
En annen film som portretterer USAs backwoods, i dette tilfellet sørstatene, er dokumentaren Searching for the Wrong-Eyed Jesus. Her guider alt.country-artisten Jim White seeren gjennom det religiøse og musikalske sør. Det gjør han i et stort, bensinslukende drog som kjører i skytteltrafikk mellom de tre typene steder der folk samles, nemlig kirker, barer og diners. Filmen er akkompagnert av nydelig musikk av bl.a. Jim White selv, Cat Power og David Eugene Edwards (16 Horsepower). Interessant nok er folks forhold til kirker og (kulturell) kristendom også temaet for ekstramateriale-dokumentaren til Winter’s Bone, der en del av filmens statister fra Ozark-fjellene diskuterer hillbilly-kulturen og hva som er unikt med den. Det er nok umulig å forstå denne delen av USA uten å forstå den lavkirkelige kristendommen som egentlig lå til grunn for en stor, stor del av den opprinnelige europeiske utvandringen til USA. Jeg kunne godt skrive litt om at jeg synes det er viktig å utfylle det sosiologiske og psykologiske perspektivet på religion med et perspektiv som faktisk tar troen på alvor på troens egne premisser, men det hører ikke hjemme i denne bloggposten. Nyt heller denne traileren:
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en […]