Mitt år som Tommy og Tigern-redaktør

19. november 2015 § Legg igjen en kommentar

omslag.indd

30 år har det altså gått siden den første stripen med Calvin & Hobbes, eller Tommy og Tigern, ble trykket i en amerikansk avis. Og jeg tør påstå at verden aldri ble den samme. Iallfall ikke min verden. Jeg visste det ikke i 1985, men senere skulle denne serien, og de norske bladene og bøkene den fikk, skape mye av den begeistringen i meg som gjorde at jeg aldri helt vokste fra tegneseriene. For Bill Watterson evnet mer enn noen andre det å treffe barn og voksne samtidig – og få begge til å le av seg selv.

Det var derfor litt uvirkelig da jeg i 2008 fikk spørsmålet om jeg ville være redaktør for et nytt blad med seksåringen og tigeren hans. Jeg var selvsagt klar over at serien på dette tidspunktet hadde vært avsluttet fra skaperens side i lang tid allerede, så utfordringen var å lage en samlet pakke av serier, innhold og innpakning som utstrålte noe av den «ånden» jeg synes hovedserien formidler. Heldigvis fikk jeg også med meg en dyktig gjeng kolleger og frilansere som bidro sterkt til dette, ikke minst Karl Bryhn som fargelegger på forsidene og Pogo-serien, og designerne Sindre Goksøyr og Kristoffer Kjølberg, samt mannen som har oversatt Tommy og Tigern-serien til norsk, og dermed har en hel del av æren for at serien ble så godt mottatt som den gjorde: Sigbjørn Stabursvik.

Nå vel. Til syvende og sist levde ikke bladet mer enn et drøyt år, så konseptet kan neppe kalles en suksess etter kommersielle vilkår – men jeg synes fremdeles det var noen veldig fine blader vi lagde. Så i dag mimrer jeg litt med lederen fra den første utgaven, og et lite knippe av omslagene våre: « Read the rest of this entry »

Fem lovende nettserier som ikke er striper

4. februar 2011 § 2 kommentarer

Dette er kanskje feil innledning, men jeg må advare om at jeg ikke er noen stor fan av nettserier. Jeg er en gammel mann i en ung kropp, og liker best å lese på papir. Dessuten er det altfor få nettserier (foruten striper, så klart, og ingen av de jeg nevner her) som egentlig er skreddersydd for å leses på skjerm. Og da må det scrolles og navigeres og tas hensyn til alle mulige andre ting enn nettopp leseropplevelsen. Zuda Comics så en stund ut til å skjønne noe (seriene var i liggende format tilpasset skjerm, og mange kom i papirutgaver til slutt), men verken den tekniske løsningen eller selve seriene holdt mål. På dette området har jeg forresten tro på norske Fredrik Rysjedal og hans kommende samarbeid med Bringsværd, Kodémus.

Men selv om mange nettserier fortsatt bare er papirserier som blir lagt ut på nett, så er det klart at nettserier har masse for seg: De er gratis, man kan følge med på dem jevnlig, man kommer (ofte) tettere på skaperen og den kreative prosessen, pluss at det selvsagt alltid vil finnes en liten gjeng fantastisk talentfulle folk som av en eller annen grunn ikke passer inn i de store forlagenes rammer, men som likevel har livets rett. Derfor har jeg her samlet fem nettserier jeg synes er ganske kule akkurat nå, presentert i noenlunde tilfeldig rekkefølge.

  1. Ratfist av Doug TenNapel – I Ratfist møter vi Ricky, i hovedrollen som den evneløse superhelten Ratfist, og rotta hans Milt. Men allerede på de første snaut tjue sidene tror jeg vi har vært vitne til en superhelts origin story, der Ratfist har pådratt seg mer evner enn han kanskje skulle ønske. TenNapel er en av mine tegneserie-helter fra langt tilbake. Skaperen av dataspillkarakteren Earthworm Jim har lenge operert i et slags mellomsjikt mellom kommersielle serier og undergrunnsserier, med uhyre fantasifulle og underholdende bøker som Creature Tech, Eearthboy Jacobus, Tommysaurus Rex og Iron West. Et av kjennetegnene hans er pastisj-bruken av popkulturelle fenomener som zombier, romvesener, roboter, spøkelser, dinosaurer og alt annet som er kult, gjerne kombinert med ellers «realistiske settinger». I det siste har han tatt steget opp til det mer etablerte forlaget Scholastic med sin «grafiske roman» Ghostopolis.
  2. Runners av Sean Wang –En underholdene actionserie om den brokete besetningen på et smugler-romskip. I likhet med tv-serien Firefly minner den meg om hvorfor jeg syntes de gamle Star Wars-filmene var så kule (nemlig fordi de var morsomme, og ikke stive i maska).
  3. Unsounded av Ashley Cope – Lovende fantasyserie med en høylydt jente og zombien hennes i hovedrollene. Jeg har ikke lest langt ennå, men noen av konseptene i serien har virkelig gjort meg nysgjerrig. Historien virker ganske fantasy-anime-inspirert, om det går an å si noe sånt.
  4. Lackadaisy Cats av Tracy J. Butler – Visuelt lekker sepia-serie satt i forbudstida i USA, bare med katter i hovedrollene. Jazz, booze, femme fatales og gangstere. Og jeg er riktignok ikke noen kattekjenner, men jeg er rimelig sikker på at denne dama er utrolig flink til å tegne kule katter!
  5. Copper av Kazu Kibuishi – OK, denne er kanskje strengt tatt ikke lovende lenger siden den vel er ferdig, samt at den alt har holdt det den lovte. Men den var noe av det første den utrolig talentfulle Kibuishi ga ut. Noen kjenner den kanskje igjen fra Tommy og Tigern i 2008, da jeg trykket en del utvalgte episoder herfra. Blant mine favoritter er episoden der de hopper på Super Mario-sopper. Og så liker jeg godt det lavmælte samspillet mellom de to karakterene. Kibuishi er forresten også bidragsyter og redaktør for de nydelige Flight-antologiene, og har gått videre med den veldig vellykkede fantasy-serien Amulet for forlaget Scholastic.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with Kazu Kibuishi at Hans Ivar Stordals blogg.