Foredrag på Astrup Fearnley-museet

26. april 2017 § 2 kommentarer

17626499_10155059224638815_205642667299168428_n

Torsdag 27. april har jeg fått i oppdrag å holde et foredrag om manga og anime på Astrup Fearnley-museet på Vippetangen i Oslo. Anledningen er deres ambisiøse utstiling av den japanske samtidskunstneren Takashi Murakami. Foredraget inngår i en serie kalt Torsdagsprogram, ulike foredrag knyttet til de til enhver tid stående utstillingene i museet.

Tittelen jeg har fått tildelt, er det generelle «Hva er manga og anime?» Det blir derfor ingen inngående analyser av Murakamis kunst, men snarere en introduksjon som kan tjene som bakgrunn for å forstå Murakamis visuelle og narrative univers. Jeg vil fortelle om framveksten av moderne tegnet underholdning i Japan og blinke ut noen særtrekk som gjør at manga og anime fremdeles ses på som relativt særegne fenomener, sammenliknet med tegneserier og tegnefilmer fra andre deler av verden.

Siden anledningen er en kunstutstilling, er det  naturlig å skjele spesielt til Murakamis uttalte inspirasjonskilder, og de linjene han har trukket fra klassisk japansk bildekunst (f.eks. ukiyo-e-, toba-e- og ryakugashiki-bilder) og frem til dagens moderne masseunderholdning. En annen uttalt inspirasjonskilde jeg vil se litt nærmere på, er animatøren Yoshinori Kanada, som er relativt oversett i forhold til den innflytelsen hans særegne stil har hatt på utviklingen av anime som medium.

Foredraget begynner kl 18, og det er gratis inngang.

En ode til bokstavene – The 26 Letters av Oscar Ogg

1. september 2011 § Legg igjen en kommentar

I går tok jeg meg endelig tid til å sette meg ned med en bok jeg fikk tak i på et loppemarked for lenge siden – The 26 Letters av den amerikanske kalligrafen Oscar Ogg. Boka er fra 1948 (brukt f.eks. her og her), og er en slags krysning mellom en lærebok og en kunstbok: En lærebok i den forstand at den inneholder en grundig og detaljert historisk gjennomgang av skriftspråkets og bokstavenes utvikling over 250 sider, og kunstbok i den forstand at hovedfokuset er skriftens og bokstavenes estetiske kvalitet, ikke først og fremst dens kulturelle eller meningsbærende betydning. Det siste betyr også at boka er rikt illustrert med over 275 illustrasjoner trykt i svart og rødt, i god klassisk boktrykkertradisjon. Boka har forresten mange fellestrekk med typografen Frederic W. Goudys The Alphabet and Elemets of Lettering (brukt her).

Boken begynner allerede med menneskens første kjente forsøk på å uttrykke et innhold grafisk, nemlig hulemaleriene. Den beveger seg derfra og videre gjennom skriftens kjente historie, fra egypternes hieroglyfer og indianernes billedspråk, via fønikerne som standardiserte visse tegn for handel, til grekerne som videreutviklet de fønikiske tegnene, og endelig til romerne som utviklet dagens romerske alfabet, versalene. Deretter følger Ogg den mangslungne utviklingen av det vi i dag kjenner som små bokstaver, eller minuskler, som særlig skylder sin eksistens til europas kristne munker. Boken ender opp med en gjennomgang av boktrykkerkunstens fremvekst og utvikling. Dette er forresten en bok som primært omhandler den vestlige skriftens utvikling, så f.eks. de asiatiske skrifttegnene er kun overfladisk nevnt i kapittelet om boktrykkerkunst (en teknikk kineserne jo var først ute til å utvikle, men som ikke ble like revolusjonerende i et språkområde med tusenvis av ulike skrifttegn).

Jeg har ikke lest hele boka ennå, så dette er ikke egentlig noen anmeldelse. Men jeg vil avslutte med å si at noe av det jeg hittil liker best med boka, er at Ogg viser hvordan skriftens og bokstavenes utseende til enhver tid har blitt påvirket av skriveredskapenes egenart. Han understreker også at bokstavenes utvikling ikke først og fremst må ses på som teknologiske fremskritt, men som kunstneriske fremskritt, drevet fremover av kunstnere som har satt sitt personlige preg på de skrifttegnene de selv har lært. For eksempel er det svært interessant å lese om de romerske versalene, som ifølge Ogg helt åpenbart i utgangspunktet er håndtegnet på steinen (derav de runde formene), og først etterpå hugget inn av steinhuggere. Han viser også hvordan serifene ble født av denne teknikken, nettopp fordi serifene viste seg å være en svært praktisk metode for å få en pen avslutning på det hugde snittet. Senere ble altså serifene værende på bokstavene, som en naturlig (ikke obligatorisk, så klart) del av bokstavens form.

Den interesserte kan også se innlegget mitt om Eric Gill’s An Essay on Typography, som tar opp noen beslektede temaer.

Og apropos boktrykking, her er en nydelig dokumentar om boktrykking med Linotype-maskin, en grundig og detaljert gjennomgang av boktrykkingens aller mest avanserte fase før offset- og senere digitaltrykk tok over. (Et godt eksempel på at den teknologien som sist ble overflødig, oppleves som mest sidrumpa – akkurat slik minidsic er 100 ganger mer ut enn vinylplater.)

Louis Moe – norske funny animals fra 1800-tallet

26. mai 2011 § 3 kommentarer

Visste du at det fantes en norsk tegner, endatil av samme årsmodell og fra samme landsdel som Theodor Kittelsen, som alt mot slutten av 1800-tallet gjorde seg bemerket med funny animals-tegninger og -tegneserier? Ikke jeg heller (Evt: Jaså, din smartass?). Ikke før jeg leste om ham i et forord av Olav Norheim, tidligere redaktør for Norsk Barneblad. Tegneren het Louis Moe (1857–1945), og under ser du noen av tegningene hans:

Først en liten omvei: Noe av det jeg elsker aller mest med jobben min, er muligheten til å stadig komme borti nye interessante temaer og stoffområder. Et av de faste oppdragene mine som bidrar til det, er jobben for bokserien Donald Duck: De komplette årganger. Bokserien samler hvert eneste Donald-blad som er utkommet i Norge, i kronologisk rekkefølge, helt fra starten i 1948 og fremover. I hver av bøkene er det et snaut ti sider langt forord, som det er min jobb å skaffe og redigere. Derfor kommer jeg altså stadig borti nye personer som skriver interessant og lesverdig om sitt forhold til Donald eller ulike temaer som berører universene fra Donald-bladene.

Nå vel, Norheim skrev altså om Louis Moe, eller Louis Maria Niels Peder Halling Moe som hans fulle navn var. Sammenhengen med Donald er først og fremst funny animals-stilen, Louis Moes opphold og popularitet i USA, og det hypotetiske spørsmålet: Kan Walt Disney i sin barndom ha sett Louis Moes funny animals-tegninger og latt seg inspirere av de morsomme tegningene av antropomorfe dyr? Det er selvsagt helt hypotetisk, og Louis Moe var for øvrig slett ikke den eneste som tegnet slike tegninger (selv nevnte Theodor Kittelsen ga ut sin Har dyrene sjel?). Likevel er det en besnærende tanke, spesielt med tanke på hvor utbredt funny animals-stilen (det er riktigere å kalle det en stil enn en sjanger) har blitt i Vestlige tegneserier og -filmer.

Louis Moe tegnet for øvrig slett ikke bare i funny animals-stil. Mange av illustrasjonene hans, som noen i utvalget over, er i et langt mer mytisk og nasjonalromantisk landskap à la Kittelsen, med alver, feer, drager og andre elementer som i dag ofte får merkelappen «fantasy» (en betegnelse som selvsagt er av mye nyere dato). Noen av illustrasjonene har også et mildt erotisk tilsnitt. Han viser i mine øyne en sterk evne til å vekke mange av stemningene og skikkelsene fra folkediktningen til live på en frisk og personlig måte. Moe har imidlertid havnet ganske i skyggen av Kittelsen i ettertid, uvisst av hvilken grunn. De to delte for øvrig en utstilling i Arendal, Moes fødeby, for noen år siden. Ellers har det faktisk vist seg ganske vanskelig å finne noe særlig av Moes illustrasjoner eller egne bøker i nyere utgivelser, med unntak av et par av hans barnebøker som Samlaget ga ut på nittitallet. For å se et bredt utvalg av illustrasjonene hans i ulike stilarter vil jeg anbefale boken det er bilde av over, Louis Moe og hans kunst (1949), en paperback som ennå finnes på Deichmanske bibliotek.

Fem nyskapende flashspill som fortjener fem minutter

1. mars 2011 § 3 kommentarer

Jeg fikk Commodore64 da jeg var åtte år, og har helt siden den gang hatt dataspill som en selvfølgelig (om enn ikke alltid så stor) del av hverdagen min. Tjueto år senere er det så selvfølgelig for meg at dataspill kan være kunst, at det ikke engang faller meg inn at det kan finnes noen der ute som er uenige. Nå er det for øvrig ikke alltid noe poeng i at alt mulig skal gå rundt og være kunst, og slett ikke dataspill – men for alle dere der ute som synes kunst er et fint ord som dere liker å strø om dere med:

Her kommer en liten liste over fem enkle dataspill som bruker nyskapende spilldesign og spillmekanikk til å skape en unik opplevelse som til og med noen ganger peker utover selve spillet, kanskje i form av et slags meta-plan, og som ikke kunne vært formidlet i noe annet medium. Felles for dem alle er også at de på en eller annen måte bidrar til en form for nyskapning innenfor den spillsjangeren de tilhører. Så vidt jeg vet er alle spillene også laget av bare én eller noen få personer, og de tar ganske kort tid å spille.

1. Mitoza er egentlig ikke et spill, men en slags surrealistisk lekegrind. Du begynner med et frø, og blir med visuelle ikoner presentert for to valgmuligheter, å gi det til en fugl som spiser det, eller plante det i en potte. Hvert valg du tar fører til to nye valg, men før eller siden fører alle valg tilbake til det lille frøet. Spørsmålet er bare hvor mange, og ikke minst hvor morsomme, veier du kan finne tilbake til frøet igjen.

Small Worlds2. Small Worlds er et slags retro-plattformspill der karakteren du spiller bare består av noen ganske få pixler. Etter som du finner veien rundt og utforsker verdenen omkring deg, zoomer skjermbildet gradvis ut og åpenbarer stadig mer av de fine pixelart-omgivelsene … og omgivelsene forteller også spillets bakgrunnshistorie. Lyddesignet er for øvrig et kapittel for seg, så ta på headphones.

Get Home3. Get Home er et ganske emo retro-plattformspill som ved første tastekast kan virke ganske sjangertypisk. Formålet er å hoppe og løpe for å finne veien hjem før sangen er ferdig, og til å hjelpe seg finner man ulike drikker og power-ups. Twisten som gjør spillet så unikt kommer først når man har nådd målet …

4. Continuity er et plattformspill der brettene ikke scroller, men i stedet er delt opp i enkeltskjermer. Det interessante i spillmekanikken er at man ved å trykke på space zoomer ut, og så kan omrokkere på brettskjermene for å løse spillgåtene.

5. Samorost er et nydelig pek-og-klikk-eventyrspill fra skaperne av Machinarium (og  Samorost 2). Det har nydelige tilsynelatende håndtegnede bakgrunner som mest av alt minner om Dáli-malerier med en steampunk-vri, og forteller en historie av det litt småsurrealistiske slaget. Mye av gleden ligger i å utforske hvilke elementer som lar seg manipulere for å løse de ulike puzzlene. (Spillmatic har forresten befestet uttrykket fiklespill som den norske oversettelsen av uttrykket puzzle game, siden puslespill selvsagt var opptatt. Herved tatt til følge.)

BONUS: Jeg kan nesten ikke la være å nevne Super Mario Crossover, selv om det kanskje ikke akkurat hører hjemme på denne listen. En Mario-fan har gjenskapt det originale Super Mario Bros i flash-versjon, men lagt til muligheten for å spille som Link, Mega-Man, Snake, Seamus og flere andre av de klassiske NES-karakterene. Disse har i stor grad beholdt egenskapene de hadde i sine respektive spill, og spillopplevelsen blir derfor en helt annen alt etter hvilken karakter man velger å spille med. Fantastisk!

PS. Takk til det ypperlige radioprogrammet/podcasten/bloggen Spillmatic for tips om noen av disse spillene.

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass

26. januar 2011 § 3 kommentarer

Asterios Polyp coverJeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)

De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie».  Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?

Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.

Asterios Polyp side

Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler

Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:

  • Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
  • Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
  • Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
  • Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).

Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.

City of Glass

City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli

Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».

An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?

19. januar 2011 § 5 kommentarer

Eric Gill - An Essay on Typography

An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936

Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.

Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller  fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Presstrykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)

Eric Gill

Eric Gill

Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.

Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.

Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:

Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …

Market Day

Market Day av James Sturm

Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.

Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt.  Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.

An Essay on Typography sideeksempelTil slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with kunst at Hans Ivar Stordals blogg.