Beirut

16. august 2011 § Legg igjen en kommentar

Beirut, sigøyner-folk-indie-bandet til den unge amerikaneren Zach Condon, er i disse dager aktuell med sin tredje fullengder, The Rip Tide, som jeg gleder meg til å få tak i. I mellomtiden publiserer jeg to anmeldelser av bandets tidligere utgivelser, opprinnelig skrevet for Studentmagasinet IKON. Den første anmeldelsen ble aldri publisert på grunn av økonomiske omstendigheter i magasinet, noe som kanskje er grunnen til at den noen innledende partier i de to anmeldelsene likner litt.

Beirut – The Flying Club Cup (2007)
Playground

Ta meg til Beirut!

Hvis noen hadde spurt meg for et år siden om jeg likte sigøynermusikk, ville jeg nok ha dratt usikkert på skuldrene. Akkurat nå ville jeg nok ha ropt ja, for så å bli litt usikker. For kan Beirut egentlig kalles sigøynermusikk?
Seksten år gamle Zach Condon droppet ut av Santa Fe High School, New Mexico, for å reise i Øst-Europa, der han ble eksponert for Balkans sigøynermusikk (foretrukket begrep er forresten «romani»), særlig Boban Marković Orchestra. Han startet gruppa/prosjektet Beirut, og spilte inn debutalbumet Gulag Orkestar da han var nitten. Og det er bare å bøye seg langflat for den nå (EDIT: da) 21-årige guttens modenhet i både stemmebruk, komposisjon og låtskriving.
Med trekkspill, orgel, mandoliner, balalaikaer, blåserekker, fioliner, ukuleler, cymbaler og haugevis av andre instrumenter, skaper melodiene hans indre bilder av et levende og forlokkende Balkan, tykt av bondsk romantikk og den særegne, Østeuropeiske melankolien. Jeg klarer ikke å kjempe mot stemningen av «de gode, gamle dager», av falmede postkort, sirkusvogner, flate bygdelandskap, vevde stoffer og leirbål.
Siden sist har Condon også utvidet spekteret sitt med en del instrumenter og harmonier som strekker seg både lenger østover i Asia og lenger vestover til gamle dagers mellomeuropeiske ballsaler. Også innspillingskvaliteten har bedret seg det lille nødvendige hakket som gjør lytteopplevelsen langt mer behagelig.
Hver dag på vei til jobb går jeg forbi to sigøynere som spiller trekkspill. Begge spiller stort sett den samme triste, banalt enkle og skalapregede melodien. Jeg har aldri gitt penger, men prøver å smile hyggelig. I det siste har jeg blitt plaget av den åpenbare ironien i at jeg går og suger ivrig inn romani-vibber skapt av en jypling fra det amerikanske bondelandet, mens de tilreisende tiggerne i mine (selvrettferdige) øyne fremstår nesten som lite troverdige klisjéer.
Så liker jeg romani-musikk? Jeg vet ikke helt. Men jeg elsker Beirut.

Beirut – March of the Zapotec/Realpeople: Holland (2009)
Pompeii Records/Tuba

Veien fra Beirut

Den uinnvidde tror kanskje at Beirut er en Libanesisk hovedstad, og lurer på hvorfor den anmeldes på denne måten. Jeg presiserer derfor at vi her snakker om Santa Fe-bandet som oppsto da 17-åringen og High School-dropouten Zach Condon reiste til Europa og snublet over folkemusikk fra Balkan. I 2006 kom debutalbumet Gulag Orkestar, full av messingblåsere, trekkspill, ukulele, orgel og generell melankolsk romani-stemning. Det var rått, skittent, utight og folksy (dog kanskje ikke folkelig). Og veldig … annerledes. Den langt mer sofistikerte oppfølgeren The Flying Club Cup ble Beiruts virkelige gjennombrudd.
Når dette som kunne vært Beiruts tredje fullengder isteden ble to EP’er, er det fordi dette er to klart atskilte utgivelser. Den første, March of the Zapotec, er Condons samarbeid med det obskure 19 mann sterke meksikanske begravelsesbandet The Jimenez Band. Lydmessig er det en slags tilbakevending til «gutteromsproduksjonen» på debutalbumet. Men selv om dette altså skal slekte på meksikansk folkemusikk, har fortsatt melodiene en klar likhet med tidligere utgivelser. Og nettopp dette er både utgivelsens styrke og svakhet: De vellykkede og gjennomkomponerte låtene som The Shrew og The Akara er suggererende og forførende, men ellers er March en litt tynn affære, der Beirut-formlene er fulgt til punkt og prikke, men med for halvtygde og ensformige låter.
Den andre utgivelsen, Holland, er Condons retur til sitt gutteroms-elektronika-prosjekt Realpeople. Her er folkemusikk-orkestrene byttet ut med et kobbel av trommemaskiner og analoge og digitale synther, men både melodiføringer, komposisjoner og ikke minst den selvsikre crooner-vokalen er en umiskjennelig rød tråd til Beirut. Men forsøkene på 80-tallspop og indietronica får på grunn av Condons karakteristiske vokal dessverre høyst varierende utfall – vellykket på den behagelige og drømmende Venice, direkte flaut og ensformig på My Wife, Lost in The World.
At Beiruts tredje album ble erstattet av en dobbel EP av såpass sprikende art, er trolig et tegn på at Condon er litt usikker på veien videre. Utgivelsen forsterker inntrykket av at Beirut ønsker å fornye seg, men stiller for meg store spørsmålstegn ved om han egentlig vet hvordan han skal gjøre det, for ikke å snakke om hvorvidt disse to forsøkene representerer gode utveier. Jeg er ikke så sikker, men smiler iallfall gjerne litt ekstra til sigøynertiggeren på gatehjørnet.

Advertisements

Snodig hynpotisk bakgrunnsstøy

29. april 2011 § 1 kommentar

Jeg hører mye på musikk på jobb, men siden jeg stort sett jobber med skriving, korrekturlesing og andre oppgaver som krever litt konsentrasjon, blir det lite rap, rock eller andre sjangere som lett havnerforrerst i pannebrasken. I stedet ender jeg ofte på chill musikk som instrumental hiphop eller jazz, ambient, elektronika og ulike varianter av «sløye beats».

Hvem skulle trodd at en mashup av ambient musikk og politiradio skulle være så avslappende?

I den kategorien kom jeg nylig over denne snodige siden, You are listening to, som blander ambient musikk (fra utvalgte elektronikaartister på nettstedet Soundcloud) med live politiradio fra enten Los Angeles, San Francisco, New York, Chicago eller fransktalende Montréal. Blandingen er virkelig merkelig hypnotisk, som et slags evigvarende foranderlig kunstverk. Anbefales. Tror jeg.

Musikklytting for viderekommende: Last.fm, LastHistory og Stalkify

8. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

I serien «Hans Ivar gir etter for nevroser» har vi i dag kommet til det å føre statistikk over musikklytting. Mange har sikkert hørt om tjenesten last.fm, som automatisk fører statistikk over all musikklytting man gjør på iTunes, Winamp, Spotify, mp3-spillere og mange andre programmer og enheter (kalt scrobbling). Etter hvert danner denne lyttingen en slags profil som lar en finne ny musikk man liker basert på hva andre brukere med samme smak også lytter til. Dessuten kan det jo være gøy (les: nerdete) å se hvilke artister og låter man hører mest på etc. Ulempen er at når man runder, si, 25 000 lyttinger, så er det forholdsvis sjeldent at stillingen i teten endrer seg.

Stalkify kombinerer last.fm og Spotify

Men dette er altså bare begynnelsen, det er her den virkelige nerdingen begynner. Noen glupe mennesker har nemlig kommet på muligheten for å sy sammen last.fm med streamingtjenesten Spotify. Det kuleste resultatet er Stalkify. Her kan man taste inn brukernavnet sitt på last.fm og få ut en rekke spillelister generert på bakgrunn av statistikken sin: Mest hørte låter, mest hørt i det siste, sanger man har trykket «love» på og mange andre. Tjenesten er noen ganger litt buggete, blant annet tar det ofte lang tid før spillelistene genereres, og noen sanger jeg iallfall aldri har hørt på dukker plutselig opp, men ellers er tjenesten glimrende. Like kult er forresten Discoverfy som bruker statistikken på last.fm (ikke bare din egen) til å generere Spotify-spillelister med artister som likner på en valgt artist.

Med LastHistory kan du gå på oppdagelsesferd i musikkhistorien din

Virkelig next level-nerding blir det imidlertid først med LastHistory, et program for mac som gir deg en visuell fremstilling av hele din last.fm-historie. Ved å bevege muspilen over de fargede punktene dukker det opp navn og informasjon på hver enkelt sang, med forgreninger til de alle andre forekomstene av sangen i historien din. Programmet integrerer med iTunes så du kan lytte til sangene direkte, mimre om hva du hørte på sist sommer, enkelt se når på døgnet du hører på ulik musikk, snuble over den gruppa du hørte på mens du var på den Tokyo-turen for tre år siden osv osv. Artig for unga, særlig siden programmet er veldig lekkert designet.

LastHistory – Interactive Visualization of Last.fm Listening Histories and Personal Streams from Frederik Seiffert on Vimeo.

Hip hop + science fiction

24. februar 2011 § 1 kommentar

Rapperen Richard Rich og produsenten Max Tannone (ukjente for meg) har akkurat sluppet en gratis femspors EP som er samplet og insipirert av den glitrende science fiction-filmen Moon fra 2009 (takk io9 for nyheten).

Selene EP

Selene EP-en inspirert av og samplet fra filmen Moon (2009)

Jeg sjekka ut EP-en, og likte godt mye av det jeg hørte, særlig de siste sporene – på sitt beste ga den meg noe av de samme vibbene som samarbeidene til rapperen Aesop Rock og produsenten Blockhead. Men poenget mitt her var egentlig ikke å komme med noen anmeldelse av denne EP-en. Snarere satte utgivelsen i gang et skred av tanker hos meg om hip hops evne til å ta opp i seg ulike elementer.

Hip hop er uløselig knyttet til sampling av eksisterende musikk, og har alltid vært det. Og nettopp det er noe av det jeg liker absolutt best med hip hop – tilsynelatende slekter kulturen på byen den ble til i, på det viset at den er i stand til å ta opp i seg alle mulige elementer og innflytelser uten å miste selve essensen sin. Og dette gjelder ikke bare musikalsk. Stadig vekk dukker det opp interessante utgivelser og låter der samplingen ikke bare ligger på det musikalske planet, men også påvirker selve tematikken og konseptet. Wu Tang Clan lånte rått fra kung fu-filmer, Dr Doom (aka. Kool Keith, Dr Octagon, Black Elvis) lånte fra superhelttegneserier … og det finnes så mange eksempler på rappere som tydelig har har lånt inspirasjon fra dataspill, gangsterfilmer, tegnefilmer og annen populærkultur at jeg ikke engang orker å komme på dem (legg gjerne inn kommentar nederst om du har noen lysende eksempler du har likt godt).

I walk past with a nod and a reminisce
Swear to god hip hop and comic books was my genesis
Respect the life and the fashions of the children
It’s the only culture I’ve got, exactly what we’ve been building
– Slug fra Atmosphere, Always Coming Back Home to You

For min del har jeg av en eller annen grunn alltid hatt et veldig intenst forhold til science fiction-tradisjonen som portretterer fremtidens arbeidermiljøer i pressede situasjoner i verdensrommet. 2001: En romodyssé (1968), Alien (1979), Planetes (anime), Sunshine (2007), Cargo (2009)… og så altså Moon fra 2009. Filmen var regissert av Duncan Jones (sønnen til David Bowie, faktisk), og handler om en ensom arbeider som arbeider med å høste inn helium3, jordens viktigste energikilde, på månen. Hans tre år lange periode i ensomhet er snart over, og han venter ivrig på å få komme hjem til kona og sønnen som venter der hjemme. I mellomtiden har han bare selskap fra roboten Gerty (med stemme fra Kevin Spacey, mer enn et lite nikk til Hal9000) og videoklipp hjemmefra. Så en dag kommer han ut for en ulykke ute i innhøstningsmaskinen, og våkner opp på sykestua til synet av Gerty og … seg selv. Har du ikke sett filmen, så vil jeg absolutt anbefale den, om ikke annet for å la deg imponere av at en hel film kan bæres av kun én skuespiller.

Deltron 3030

Deltron 3030

BONUS: Deltron 3030
Selene er på ingen måte den første konseptutgivelsen som kombinerer hip hop med science fiction. Jeg tipper at flere har gjort noe liknende også enda tidligere, men albumet Deltron 3030 (2000) fra supergruppa bestående av rapperen Del the Funkee Homosapien, produsenten Dan the Automator og DJ-en Kid Koala er iallfall et jeg selv har likt veldig godt. Albumet fortalte en slags snodig historie om battlerapperen og romhelten Deltron Zero som tok opp kampen mot de onde intergalaktiske selskapene, men det var selsagt bare en unnskyldning for å lage et knippe fantastiske hiphoplåter (og en del mediokre). Plata bruker et veldig fremmedartet lydbilde, obskure samples og tonnevis med intertekstuelle referanser for å bringe et superfett science fiction-pulp-pastisj-univers til liv (med to streker under «pastisj»). Sjekk særlig låtene 3030, Virus, Upgrade og Love Story.
Etter sigende skal et nytt album, Deltron Event II allerede ha vært omtrent klart i flere år, så det er lov å håpe at det er rett rundt hjørnet.

Grand Archives

21. februar 2011 § Legg igjen en kommentar

Band of Horses spilte i Oslo Spektrum i helga, dessverre uten at jeg fikk hørt det. I den anledning tenkte jeg at jeg kunne legge ut denne anmeldelsen av «utbryterbandet» Grand Archives som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON # 1-2008:

Grand Archives

Grand Archives – The Grand Archives

Lyden av mugne lenestoler

Grand Archives
The Grand Archives (2008)
Sub Pop Records

Det er et passende navn, egentlig – «Grand Archives»: Tørre loft opplyst av støvete lysstrimer eller halvmugne kjellere fulle av historier, svunnen tid og gamle dagers glemte storhet. Det er mulig ikke alle har disse assosiasjonene til gamle arkiver, men så har dere kanskje ikke hørt denne skiva heller.
Seattle-bandet Grand Archives ble til da Mat Brooke forlot nycountry-kometene Band of Horses og teamet opp med en trio av venner. Og selv om det er feil å si at Brooke tok en helt annen retning, er det beskrivende å si at der Band of Horses ofte peker mot den bittersøte skumringen, søker Grand Archives sødme, sollys og strand. Og der Band of Horses’ vokal er skarp og småskeiv, er Grand Archives’ varm og dempet. Fokuset på vokalharmonier og et analogt, smånostalgisk lydbilde er imidlertid noe de har felles – det, og en haug med gode poplåter som er både catchy og slitesterke. Høydepunktet kommer imidlertid mot platas slutt, i form av den rolig suggererende Sleepdriving.
Stemningen i skiva er lett og bekymringsløs, dog ikke virkelighetsfjern eller naiv, og harmoniene prioriteres over spenningene. Lydbildet er omtrent akkurat så «retro» som man er tjent med, og den tradisjonelle pop-besetningen utfylles tidvis av litt småhawaiisk calypsofeeling, lapsteel, strykere, glockenspiel og annet snacks. Og selv om Grand Archives og jeg bare så vidt har blitt kjent, har jeg allerede latt meg ta med til en annen tid og et annet sted – en tid og et sted som kanskje aldri har eksistert, uansett må det ha vært langt før min tid, men jeg har blitt knyttet til dem. Kanskje kan jeg si at det lukter god, gammel, muggen ørelappstol av dette? Det mener jeg i så fall positivt.

LINKER:

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with musikk at Hans Ivar Stordals blogg.