Hans Ivar Stordals blogg

Beirut, sigøyner-folk-indie-bandet til den unge amerikaneren Zach Condon, er i disse dager aktuell med sin tredje fullengder, The Rip Tide, som jeg gleder meg til å få tak i. I mellomtiden publiserer jeg to anmeldelser av bandets tidligere utgivelser, opprinnelig skrevet for Studentmagasinet IKON. Den første anmeldelsen ble aldri publisert på grunn av økonomiske omstendigheter i magasinet, noe som kanskje er grunnen til at den noen innledende partier i de to anmeldelsene likner litt.

Beirut – The Flying Club Cup (2007)
Playground

Ta meg til Beirut!

Hvis noen hadde spurt meg for et år siden om jeg likte sigøynermusikk, ville jeg nok ha dratt usikkert på skuldrene. Akkurat nå ville jeg nok ha ropt ja, for så å bli litt usikker. For kan Beirut egentlig kalles sigøynermusikk?
Seksten år gamle Zach Condon droppet ut av Santa Fe High School, New Mexico, for å reise i Øst-Europa, der han ble eksponert for Balkans sigøynermusikk (foretrukket begrep er forresten «romani»), særlig Boban Marković Orchestra. Han startet gruppa/prosjektet Beirut, og spilte inn debutalbumet Gulag Orkestar da han var nitten. Og det er bare å bøye seg langflat for den nå (EDIT: da) 21-årige guttens modenhet i både stemmebruk, komposisjon og låtskriving.
Med trekkspill, orgel, mandoliner, balalaikaer, blåserekker, fioliner, ukuleler, cymbaler og haugevis av andre instrumenter, skaper melodiene hans indre bilder av et levende og forlokkende Balkan, tykt av bondsk romantikk og den særegne, Østeuropeiske melankolien. Jeg klarer ikke å kjempe mot stemningen av «de gode, gamle dager», av falmede postkort, sirkusvogner, flate bygdelandskap, vevde stoffer og leirbål.
Siden sist har Condon også utvidet spekteret sitt med en del instrumenter og harmonier som strekker seg både lenger østover i Asia og lenger vestover til gamle dagers mellomeuropeiske ballsaler. Også innspillingskvaliteten har bedret seg det lille nødvendige hakket som gjør lytteopplevelsen langt mer behagelig.
Hver dag på vei til jobb går jeg forbi to sigøynere som spiller trekkspill. Begge spiller stort sett den samme triste, banalt enkle og skalapregede melodien. Jeg har aldri gitt penger, men prøver å smile hyggelig. I det siste har jeg blitt plaget av den åpenbare ironien i at jeg går og suger ivrig inn romani-vibber skapt av en jypling fra det amerikanske bondelandet, mens de tilreisende tiggerne i mine (selvrettferdige) øyne fremstår nesten som lite troverdige klisjéer.
Så liker jeg romani-musikk? Jeg vet ikke helt. Men jeg elsker Beirut.

Beirut – March of the Zapotec/Realpeople: Holland (2009)
Pompeii Records/Tuba

Veien fra Beirut

Den uinnvidde tror kanskje at Beirut er en Libanesisk hovedstad, og lurer på hvorfor den anmeldes på denne måten. Jeg presiserer derfor at vi her snakker om Santa Fe-bandet som oppsto da 17-åringen og High School-dropouten Zach Condon reiste til Europa og snublet over folkemusikk fra Balkan. I 2006 kom debutalbumet Gulag Orkestar, full av messingblåsere, trekkspill, ukulele, orgel og generell melankolsk romani-stemning. Det var rått, skittent, utight og folksy (dog kanskje ikke folkelig). Og veldig … annerledes. Den langt mer sofistikerte oppfølgeren The Flying Club Cup ble Beiruts virkelige gjennombrudd.
Når dette som kunne vært Beiruts tredje fullengder isteden ble to EP’er, er det fordi dette er to klart atskilte utgivelser. Den første, March of the Zapotec, er Condons samarbeid med det obskure 19 mann sterke meksikanske begravelsesbandet The Jimenez Band. Lydmessig er det en slags tilbakevending til «gutteromsproduksjonen» på debutalbumet. Men selv om dette altså skal slekte på meksikansk folkemusikk, har fortsatt melodiene en klar likhet med tidligere utgivelser. Og nettopp dette er både utgivelsens styrke og svakhet: De vellykkede og gjennomkomponerte låtene som The Shrew og The Akara er suggererende og forførende, men ellers er March en litt tynn affære, der Beirut-formlene er fulgt til punkt og prikke, men med for halvtygde og ensformige låter.
Den andre utgivelsen, Holland, er Condons retur til sitt gutteroms-elektronika-prosjekt Realpeople. Her er folkemusikk-orkestrene byttet ut med et kobbel av trommemaskiner og analoge og digitale synther, men både melodiføringer, komposisjoner og ikke minst den selvsikre crooner-vokalen er en umiskjennelig rød tråd til Beirut. Men forsøkene på 80-tallspop og indietronica får på grunn av Condons karakteristiske vokal dessverre høyst varierende utfall – vellykket på den behagelige og drømmende Venice, direkte flaut og ensformig på My Wife, Lost in The World.
At Beiruts tredje album ble erstattet av en dobbel EP av såpass sprikende art, er trolig et tegn på at Condon er litt usikker på veien videre. Utgivelsen forsterker inntrykket av at Beirut ønsker å fornye seg, men stiller for meg store spørsmålstegn ved om han egentlig vet hvordan han skal gjøre det, for ikke å snakke om hvorvidt disse to forsøkene representerer gode utveier. Jeg er ikke så sikker, men smiler iallfall gjerne litt ekstra til sigøynertiggeren på gatehjørnet.