Tegneserieundervisning på folkehøgskole

13. september 2011 § Legg igjen en kommentar

På lørdag var jeg invitert til å holde fire timers undervisning om tegneserier generelt, og manga spesifikt, for alle elevene på Folkehøgskolen Sørlandet. Det var et kult oppdrag, for det ble en fin anledning for meg til å videreutvikle noe av det undervisningsopplegget jeg etter hvert har lagret meg opp om disse temaene. Det er nemlig helt klart størst etterspørsel for slik undervisning på ungdomsskoler, som har tegneserier på læreplanen sin i norsk, og derfor er det denne målgruppen jeg som regel har spisset meg mot. Og selv om jeg selvsagt koser meg på ungdomsskoler, skal jeg ikke legge skjul på at det er morsomt å kunne gå ørlite grann dypere i materien. Blant annet kunne jeg skyve litt mer vekt over på det man kan kalle mediekunnskap, eller metaperspektiver om selve mediettegneserier, og hvordan det fungerer.

Utdrag fra Scott McCLouds teoriverk Understanding Comics, om ulike ord-bilde-relasjoner

Det varierer gjerne litt hvilke temaer jeg klarer å få presset inn, men denne dagen hadde jeg heldigvis noe mer tid enn vanlig. De viktigste punktene jeg kom innom, var:

  • Definisjonen på hva en tegneserie er – samtale om gode/dårlige forklaringer og bevisstgjøring på hvordan tegneserier forteller historier: Tegneserier skjer mellom rutene, tegneserier er et eget medium, sånne ting.
  • eksempler på tegneserier som bruker vidt forskjellige fortellerteknikker, for eksempel serier uten ord, typiske stripeserier, nyfranske serier og manga, for å nevne noen
  • ulike typer bildeoverganger og ord-bilde-relasjoner, og hvordan disse påvirker historiefortellingen (takk til Scott McCloud for å ha etablert denne terminologien)
  • tegneseriens historie og elementene som plutselig skapte et nytt medium – en god anledning til å bevisstgjøre omkring definisjonen på hva en tegneserie egentlig er
  • tegne og vise hvordan tegneserier bruker en rekke visuelle symboler for å fortelle historier. Bevisstgjøre på hvordan symbolene fungerer og hvordan de kan brukes for å oppnå ønskede effekter
  • snakke om sammenheng mellom tegnestil og historie, hva oppnår skaperne ved å bruke den tegnestilen de har valgt?

Karakterstudier av Katsushika Hokusai fra det enorme verket med tittelen Manga. Tresnitt.

I bolken om manga var jeg nødt til å korte litt mer ned, men samtidig kunne jeg bygge på en del av det teoretiske grunnlaget som var lagt i den første bolken. Noen av hovedpunktene jeg tok for meg, var:

  • beskrive rollen manga spiller i det japanske samfunnet i dag, prøve å formidle dens selvsagte plass i de fleste japaneres liv og mangaindustriens enorme proporsjoner
  • beskrive de generelle rammevilkårene i mangaindustrien, de ukentlige antologiheftene til lav pris, og hvilken effekt disse rammene har på seriene som blir skapt
  • Hvordan har tegneserier fått en slik posisjon? Peke på en del mulige delforklaringer, inkludert den lange tradisjonen for bildefortellinger og strekbasert (i motsetning til flate- og fargebasert) grafisk kunst. Eksempler fra 11- og 1200-tallets buddhistiske skriftruller og 17- og 1800-tallets tresnitt (ukiyo-e).
  • Osamu Tezukas unike posisjon i japansk etterkrigstid og hans pionervirksomhet når det gjaldt å videreutvikle nye visuelle fortellerteknikker innenfor tegneseriemediet
  • nærstudie av fortellerteknikken i noen utvalgte mangasekvenser: Bruken av ulike perspektiver og bildevinkler, ulike bildeutsnitt, varierende bildestørrelse og -form, brudd på ruterammene og veksling mellom utfallende og ikke-utfallende rutelayout, veksling mellom realistiske og abstrakte bakgrunner, kontrast mellom karikerte figurer og realistiske bakgrunner, utstrakt bruk av aspekt-til-aspekt-bildeoverganger, sterk kontroll over tidsopplevelse etc.

Til slutt avsluttet jeg med en ørliten bolk om anime, japansk animasjon, før jeg viste en av mine favorittfilmer, Tokyo Godfathers av Satoshi Kon. Det var iallfall prikken over i’en på dagen min.

Les mer om tegneserieforedragene mine her.

Reklamer

Cowboy Bebop og Samurai Champloo: To nydelige nær døden-scener

11. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en liten hyllest til to scener som har gjort enormt inntrykk på meg, fra animeseriene Cowboy Bebop og Samurai Champloo. Hvis du har sett seriene, husker du helt sikkert disse scenene – hvis du ikke har sett dem, håper jeg at de kanskje gjør deg nysgjerrig på seriene. Eller i det minste lar deg inspirere av den mesterlige historiefortellingen.

Vanligvis mener jeg nok at det er en slags svakhet for en kunstner å gjenta seg selv, men likevel kommer jeg ikke unna at mange av mine favorittregissører, -forfattere og -musikere stadig kretser rundt de samme temaene – og at jeg elsker dem for det! Aller tydeligst er dette faktisk innenfor anime, der dette er et veldig fremtredende trekk ved alle mine fire favorittregissører: Hayao Miyazaki (Min nabo Totoro, Chihiro og Heksene m.fl.) har med flyving og sterke kvinne-/jenteskikkelser i nesten alle filmene sine, Mamoru Oshii kretser stadig rundt temaer som teknologi og menneskelighet (og har i tillegg med en bassetthund i alle filmene sine!) og nylig avdøde Satoshi Kon (Perfect Blue, Paprika m.fl.) lot nesten alle filmene sine spille på vekslingen mellom illusjon og virkelighet.

Også arbeidene til regissøren Shinichirô Watanabe har flere fellestrekk. Han har til nå skrevet og regissert tre hele animeserier på 26 epsioder hver, de nevnte Cowboy Bebop og Samurai Champloo, samt Michiko to Hatchin og enkeltepisoder i andre serier og flere kortfilmer som bl.a. «Kid’s Story» og «Detective Story» i Animatrix. Men det er særlig de to førstnevnte seriene som hadde mange fellestrekk: Begge var sjangerpastisjer (henholdsvis sci-fi/western/beatnik/jazz og samurai/hip-hop), begge hadde sterkt fokus på musikk (lagd av henholdsvis Yoko Kanno og Nujabes) og brukte musikk til dels som en integrert del av historiefortellingen, og begge handlet om en usannsynlig sammensatt gjeng som er nødt til å holde ut med hverandre mens de stadig prøver å nå et tilsynelatende uoppnåelig mål – konstant skrubbsultne. Og som disse to scenene viser, har han også trukket to ganske like ess ut av ermet for å gi karakterene sine en fortid – liknende ess, men like fullt ess.

Den første scenen er fra episode 5, «Ballad of Fallen Angels». Den viser dusørjegeren Spike Spiegel som havner ansikt til ansikt med sin nemesis Vicious, en skygge fra fortiden hans i Syndikatet. Vi vet hittil omtrent ingenting om fortiden disse deler, dessuten viser rulletekst-sekvensen på slutten av hver episode  en mystisk blond kvinne som vi hittil ikke har sett noe til i serien. Vicious har nå kidnappet Faye, en av Spikes dusørjegerkolleger, for å lure ham i en felle. Spike kommer til en forlatt kirke, der Faye holdes. Etter en heftig skytesekvens i kirken står Spike og Vicious plutselig i en mexican standoff foran et glassmaleri. Det som deretter skjer er en mesterlig leksjon i historiefortelling: I løpet av to minutter med en kollasje av klipp i sakte film, tilbakeblikk, små visuelle detaljer og et musikkspor som bryter totalt med stilen i serien ellers, kan seeren selv lappe sammen et vagt, men likevel tilstrekkelig klart, bilde av hva kampen i kirken egentlig handlet om – og så må man bare digge den lydløse eksplosjonen. (En mer inngående analyse av scenen kan forresten finnes her og her.)

Den andre scenen er fra Samurai Champloo episode 14, «Misguided Miscreants pt.2», andre del av en dobbelepisode. Her har Mugen, en rå og ubehøvlet sverdmester med tonnevis av attitude og en mørk fortid som pirat (ikke helt ulik Spike, altså) igjen blitt fanget opp av en jente og en medskurk fra fortiden sin, og dratt med på en siste kapring av et pengetransportskip. Imidlertid blir Mugen forrådt av sine medsammensvorne og etterlatt på det brennende skipet som syndebukk, før han til slutt må kaste seg i havet. I mellomtiden har Jin, en av de andre hovedpersonene, lagt to og to sammen og funnet ut at Mugen trolig en gang ble rekruttert som pirat ved hjelp av en vanlig, men spesielt grusom metode: Piratene drepte alle kvinner og barn i en landsby, og lot mennene kjempe mot hverandre til bare noen få gjenlevende sto igjen, og disse fikk bli med piratene. Det er meningsløst med noen inngående analyse, men det er verdt å vite at de mystiske pelskledde skikkelsene er pantu, en slags mytologisk gudeskikkelse. (Musikken er forresten av Ikue Asazaki, en folkemusikk-sanger, og mye mer info om episodene og serien finnes f.eks. her.)

Selvsagt er det ikke helt det samme å se disse scenene isolert som å se dem i sammenhengen i episoden de forekommer i, eller i hele serien. Mye av styrken i scenene ligger jo i den følelsesmessige kontakten seeren har med hovedpersonene, og kraften i det å bli mer kjent med noe av fortiden til disse karakterne. Men likevel – for meg er dette stor fortellerkunst.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with satoshi kon at Hans Ivar Stordals blogg.