Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii
11. april 2011 § Legg igjen en kommentar
Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.
Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!
Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii
Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.
Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.
Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.
Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.
Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.
Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.
I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.
Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.
Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.
Book Depository: Bedre enn Amazon, eller like ille?
15. februar 2011 § 7 kommentarer
Jeg oppdaget for en stund siden nettbokhandelen Book Depository, og er blitt ganske imponert over den. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har kjøpt fra Amazon gjennom årenes løp (ikke slik at vi snakker om et ufattelig stort tall, jeg har bare ikke oversikt), men det har vært med en stadig sterkere bismak. For det første vet jeg at stadig flere uavhengige bokhandlere har gått dunken i årevis, særlig stilt overfor konkurransen fra de store bokhadelkjedene. Men i de siste årene sliter til og med de store kjedene, kanskje særlig med konkurransen fra Amazon, og svarer med et stadig dårligere og mer bestselger-orientert tilbud, noe som sikkert er dømt til å dytte dem enda lenger ut mot kanten. Dessuten har Amazon fått et stadig dårligere rykte blant alle i bokbransjen (kanskje unntatt den lille promillen med suksessrike self-publishers) for å presse priser, utestenge forlag som nekter å innrette seg etter kravene deres og generelt oppføre seg som klassens bølle fordi de er så soleklart størst.
Book Depository, mitt nye førstevalg … tror jeg.
Så tilbake til Book Depository: Jeg har altså tatt en kikk på nettstedet (har ikke kjøpt noe enda), og til å begynne er jeg blitt litt begeistret. Noen av de viktige forskjellene på Book Depository og Amazon er blant annet:
- Alle priser er inkludert frakt, noe som oftest gir lavere pris ved kjøpt av én eller noen få bøker.
- Bøkene sendes enkeltvis.
- Book Depository selger bare bøker, det er ikke et gigantisk digitalt kjøpesenter.
- Et uttalt mål om bredde og tilgjengelighet, som blant annet gir seg utslag i at de stadig trykker opp mange utilgjengelige bøker på sitt eget imprint, Dodo, samt linker til bruktboksiden AbeBooks.com når titler er umulige å oppdrive.
- Enklere og mer brukervennlig kjøpsopplevelse (litt subjektivt, men det synes iallfall både jeg og denne testen.)
- De støtter litt uavhengig forskning og noen gode formål, selv om jeg ikke helt kan gå god for hvor mye dette i virkeligheten monner.
- For ikke å glemme: Prisene er, så langt jeg selv har sett, som oftest lavere enn på Amazon.
Men det siste punktet har jeg et litt ambivalent forhold til: Som forbruker er jeg selvsagt ute etter lave priser, og betaler nødig mer enn nødvendig. Ja, jeg skal faktisk innrømme at jeg svært, svært sjelden går inn i en norsk bokhandel og kjøper en ny norsk bok til fullpris. Men: Det er allikevel en forskjell for meg på det å kjøpe en paperbackutgave av en bestselger til lavest mulig pris (en pris forlaget selv har satt lavt), og på det at f.eks Amazon, verdens største bokhandelkjede, skal presse fortjenestemarginene overfor forlagene til en slik grad at alle taper på det, unntatt forbrukerne (i første omgang) og Amazon selv, som uansett tjener mer penger på å selge smykker og elektronikk. Sistnevnte, at en aktør som har en slags kvasi-monopol-status nærmest kan diktere forlag å selge med tap, liker jeg ekstremt dårlig. Det er nemlig sånt som til syvende og sist vil gå ut over bredden i bokmarkedet. Og det er jeg opptatt av.
Jeg skal slett ikke skryte av å være så «sær» i bokveien, men jeg vet iallfall godt at mange av bøkene i hylla mi er av sorten som enten er gått ut av trykk eller har ligget og balansert på fortjeneste-knivseggen helt fra begynnelsen. Og slike bøker, der jeg vet at forlagene har tatt en sjanse og har et genuint ønske om å gjøre tilgjengelig en bok eller et stoffområde de vet er smalt, det er jeg opptatt av å støtte. Og nettopp derfor er jeg litt ambivalent til dette med å alltid kjøpe billigst. Det er jo åpenbart at jo mindre penger jeg gir fra meg, jo mindre penger (i snitt) sitter forlaget igjen med. Og uansett hvor viktig forhandlerleddet er, så blir det ingen bokutgivelser uten forlag. Iallfall ingen bra bøker.
Så hva skal jeg gjøre? Noen andre som har tanker eller nye perspektiver på dette? Jeg ønsker nemlig virkelig å gjøre det beste for alle parter her, men synes det er vanskelig å orientere seg.
Se en live presentasjon av hvilke bøker som kjøpes hvor i verden.
Et lite apropos: En fiffig gimmick er forresten Book Depository Live, der man kan se live hvilke bøker som blir kjøpt over hele verden, og kanskje få seg et lite tips?
Fem lovende nettserier som ikke er striper
4. februar 2011 § 2 kommentarer
Dette er kanskje feil innledning, men jeg må advare om at jeg ikke er noen stor fan av nettserier. Jeg er en gammel mann i en ung kropp, og liker best å lese på papir. Dessuten er det altfor få nettserier (foruten striper, så klart, og ingen av de jeg nevner her) som egentlig er skreddersydd for å leses på skjerm. Og da må det scrolles og navigeres og tas hensyn til alle mulige andre ting enn nettopp leseropplevelsen. Zuda Comics så en stund ut til å skjønne noe (seriene var i liggende format tilpasset skjerm, og mange kom i papirutgaver til slutt), men verken den tekniske løsningen eller selve seriene holdt mål. På dette området har jeg forresten tro på norske Fredrik Rysjedal og hans kommende samarbeid med Bringsværd, Kodémus.
Men selv om mange nettserier fortsatt bare er papirserier som blir lagt ut på nett, så er det klart at nettserier har masse for seg: De er gratis, man kan følge med på dem jevnlig, man kommer (ofte) tettere på skaperen og den kreative prosessen, pluss at det selvsagt alltid vil finnes en liten gjeng fantastisk talentfulle folk som av en eller annen grunn ikke passer inn i de store forlagenes rammer, men som likevel har livets rett. Derfor har jeg her samlet fem nettserier jeg synes er ganske kule akkurat nå, presentert i noenlunde tilfeldig rekkefølge.
-
- Ratfist
-
- Runners
-
- Unsounded
-
- Lackadaisy
-
- Copper
- Ratfist av Doug TenNapel – I Ratfist møter vi Ricky, i hovedrollen som den evneløse superhelten Ratfist, og rotta hans Milt. Men allerede på de første snaut tjue sidene tror jeg vi har vært vitne til en superhelts origin story, der Ratfist har pådratt seg mer evner enn han kanskje skulle ønske. TenNapel er en av mine tegneserie-helter fra langt tilbake. Skaperen av dataspillkarakteren Earthworm Jim har lenge operert i et slags mellomsjikt mellom kommersielle serier og undergrunnsserier, med uhyre fantasifulle og underholdende bøker som Creature Tech, Eearthboy Jacobus, Tommysaurus Rex og Iron West. Et av kjennetegnene hans er pastisj-bruken av popkulturelle fenomener som zombier, romvesener, roboter, spøkelser, dinosaurer og alt annet som er kult, gjerne kombinert med ellers «realistiske settinger». I det siste har han tatt steget opp til det mer etablerte forlaget Scholastic med sin «grafiske roman» Ghostopolis.
- Runners av Sean Wang –En underholdene actionserie om den brokete besetningen på et smugler-romskip. I likhet med tv-serien Firefly minner den meg om hvorfor jeg syntes de gamle Star Wars-filmene var så kule (nemlig fordi de var morsomme, og ikke stive i maska).
- Unsounded av Ashley Cope – Lovende fantasyserie med en høylydt jente og zombien hennes i hovedrollene. Jeg har ikke lest langt ennå, men noen av konseptene i serien har virkelig gjort meg nysgjerrig. Historien virker ganske fantasy-anime-inspirert, om det går an å si noe sånt.
- Lackadaisy Cats av Tracy J. Butler – Visuelt lekker sepia-serie satt i forbudstida i USA, bare med katter i hovedrollene. Jazz, booze, femme fatales og gangstere. Og jeg er riktignok ikke noen kattekjenner, men jeg er rimelig sikker på at denne dama er utrolig flink til å tegne kule katter!
- Copper av Kazu Kibuishi – OK, denne er kanskje strengt tatt ikke lovende lenger siden den vel er ferdig, samt at den alt har holdt det den lovte. Men den var noe av det første den utrolig talentfulle Kibuishi ga ut. Noen kjenner den kanskje igjen fra Tommy og Tigern i 2008, da jeg trykket en del utvalgte episoder herfra. Blant mine favoritter er episoden der de hopper på Super Mario-sopper. Og så liker jeg godt det lavmælte samspillet mellom de to karakterene. Kibuishi er forresten også bidragsyter og redaktør for de nydelige Flight-antologiene, og har gått videre med den veldig vellykkede fantasy-serien Amulet for forlaget Scholastic.
Prosjekt bokinnkjøpsstopp del 2: BookMooch
14. januar 2011 § Legg igjen en kommentar
En liten slenger til siste post om mitt midlertidige og selvpåførte bokinnkjøpsstopp: Det finnes jo selvsagt gode veier rundt regelrette kjøp av bøker som ikke involverer piratvirksomhet, og som jeg synes er ganske akseptable. Bibliotek har jeg alt nevnt, men jeg sparer meg for å skrive mer om det til jeg en dag får realisert planen min om å skrive en kjærlighetssonett til den offentlige bibliotektjenesten.
BookMooch - tigg en bok
I dag tenkte jeg heller på tjenesten BookMooch, som er en slags avansert bokbyttering på nett. Prinsippet er enkelt: Hver bruker legger inn i basen bøker han/hun kunne tenke seg å gi bort (for engelske/amerikanske bøker kreves bare ISBN-nummeret, så kommer alt annet på plass av seg selv), og disse bøkene kan hvem som helst av de andre brukerne be om å få tilsendt gratis fra deg. (Man kan reservere seg mot å sende til andre land eller verdensdeler). Hver gang du sender noen en bok opparbeider du deg poeng, som du så kan bruke til å be om å få tilsendt bøker gratis fra andre. Enkelt og greit.
Det engelske ordet «mooch», i betydningen «tigge» eller «bomme», kom jeg for øvrig første gang over i tegneserien Pooch Café (norsk: Bar Bikkje) som vi tok inn i Tommy og Tigern-bladet sammen med Pogo. Seriens hovedperson, bikkja Poncho, er nemlig nærmest en jedimester i tigging ved bordet, noe blant annet denne sekvensen er et godt eksempel på.
DJ Krush: Teknologi, tradisjon og tøfler
29. oktober 2010 § 1 kommentar
Dette er en reprise av en sak jeg skrev for hiphop-magasinet KingSize i 2004, da jeg var i Japan og fikk et intervju med DJ Krush, en av mine store personlige helter. Intervjuet ble gjort mens han arbeidet med albumet Jaku. Artikkelen bærer nok litt preg av å være skrevet av en nerd og (delvis) for nerder.
Hvis du vet om én DJ fra Japan, er det sannsynligvis DJ Krush. Og siden det er så vanskelig å definere musikken hans, vil han helst at musikken hans skal stå under kategorien «DJ Krush music» i butikkene.
DJ Krush sitter med en sigarett i den ene hånda og en kopp med kald, grønn te på bordet foran seg. Han har et veldig skarpt og intenst blikk, men ansiktet er furete og slitent. Han har slitte, baggy jeans, en svart skinnjakke med «Futura» skrevet i store bokstaver på ryggen, og en lue der det lange, strie, svarte håret stikker ut som dreads på toppen. Det eneste som ikke helt stemmer med imagen er de grønne plysjtøflene som er så typisk for Japan.
– Akkurat nå jobber jeg med et nytt album, forteller DJ Krush på hes japansk. Han kan nemlig knapt et ord engelsk, men heldigvis har han tolk tilgjengelig.
– Jeg spiller inn omtrent halve albumet her i Tokyo, og den andre halvdelen i New York. Der skal jeg spille inn noe sammen med Aesop Rock og Mr Lif, så får vi se hva som kommer ut av det, fortsetter han. DJ Krush lager for det meste instrumental hiphop av den mørke, tunge sorten. Og selv om han ikke sjelden har med rappere, sangere eller andre DJs på platene sine, er allikevel det meste av musikken hans laget for å stå alene.
– Det er litt vanskelig å forklare hvordan det nye albumet blir musikalsk, fordi hvert album går stort sett i forskjellige retninger. Men det blir mye som det forrige, et album som er mest instrumentalt, men med to eller tre emcees. Denne gangen er konseptet Wa, det er et uttrykk for japansk tradisjon. Derfor har jeg også hatt musikere i studio som har spilt forskjellige tradisjonelle japanske instrumenter, sier Krush, og gestikulerer for å illustrere ulike fløyter.
NIP-HOP
– Hvordan er situasjonen for hiphop i Japan?
– Jeg tror at hiphop i Japan nå, som de fleste andre steder, er todelt. Den ene er de som vil gjøre tradisjonell, amerikansk hiphop, sier Krush og poser som en b-boy med både bein og armer i sittende stilling, alt med et stort glis. – Den andre siden, fortsetter han, prøver å gjøre noe helt nytt. Det er fortsatt rim og dj’ing, men de vil gjøre noe nytt. Jeg for min del blir mye mer påvirket av de som gjør noe som virkelig kommer fra hjertet. Men det er heldigvis mange up and coming artister som gjør det veldig bra med den nye teknologien, sett fra mitt old-school synspunkt, sier Krush.
Japansk hiphop har ikke akkurat den største hylla i butikkene, heller ikke i Japan, men det finnes tross alt en del. Allikevel er Krush trolig den eneste som er stor i internasjonal målestokk, og jeg spør hvorfor:
– Ja, hvorfor? spør Krush retorisk tilbake, og ler rått. – Jeg liker virkelig å støtte japanske artister, fortsetter han, for det er mange gode, men det er vanskelig å komme opp for tida. Det er noen japanske DJer som klarer seg utenlands innen house og techno, men det virker som om det er vanskeligere innen hiphop, sier han.
– Merker du forskjell på responsen i Japan og internasjonalt?
– Det var egentlig i Europa at folk ble oppmerksomme på musikken min først, med utgivelsene på MoWax. Jeg husker at folk her i Japan som hørte musikken min på den tida sa at det ikke var ordentlig hiphop, forteller han. – Men jeg bare fortsatte. Det tar nok tid før denne typen musikk blir veldig populær i Japan, vi er fortsatt dårlig på å produsere helt nye typer musikk her. Sånn var det med punkrock også, i begynnelsen sa folk «hva er dette?». Men nå hører jo alle på det. Japanere hører ofte på det bladene og avisene sier at er populært i USA. Der tror jeg folk i Europa er litt annerledes, at dere lytter til den musikken som dere synes er bra, uansett hva magasinene sier, sier Krush.
KRUSH MUSIC
– Jeg har lagt merke til at platene dine alltid blir satt under ulike kategorier i butikkene, hvor burde de egentlig stå?
– Ja, jeg synes også det er interessant, jeg finner også skivene mine under både jazz, abstract og hiphop. Jeg synes egentlig de burde lage en egen kategori som heter «DJ Krush music», ellers blir platene mine så vanskelige å finne, ler han, tydelig imponert over sin egen idé: – Jeg vil egentlig ikke kategorisere min egen musikk, så det ville jo vært best å hatt en egen sjanger.
– Hvilke andre artister føler du at du har mest til felles med?
– Det er jo mange DJs som har samme basic tankegang som meg, men som lager musikk som er helt annerledes. F.eks. tenker jeg og DJ Shadow mye likt, «hvor mye kan man uttrykke med denne typen breakbeats?». Men musikken er jo helt forskjellig.
– Hva er det som påvirker deg til å lage musikk?
– Det er vanskelig å si hva som påvirker meg, men når jeg lager musikk pleier jeg å se for meg bildene og filmene som musikken skal skape hos lytteren. Hvilke bilder ser du? Er det de samme som meg? Nei, alle ser forskjellige bilder, det kommer an på hvem du er og i hvilken form du er, forklarer Krush.
– Men har du noe budskap?
– Ja, det er veldig enkelt: I verden bruker folk våpen for å løse konflikter, men når det gjelder musikkverdenen bør vi gi hverandre en hånd og ha fred, vi er mennesker alle sammen.
SAVNER DAMEPRAT
– Du har lagd musikk lenge, har utstyret ditt forandret seg mye i løpet av årene?
– Det har egentlig vært det samme fram til nå, til og med forrige album har jeg bare brukt Akai S1000 sampler, Roland MC50 sequencer og turntables. Men nå har jeg begynt å bruke mer data, Pro Tools og annen software. Det er mye enklere når jeg får forskjellige tilbud fra utlandet, f.eks. om filmmusikk og andre samarbeid, og kan sende musikken over nettet.
– Hvordan påvirker det musikken din å gå over til digitalt utstyr?
– Vel, jeg likte jo godt det analoge lydbildet jeg hadde før, og jeg har vært redd for å miste det. Men nå er det heldigvis så mange effekter og plugins som høres bra ut, så fordelen med samarbeid får gå foran, sier Krush. Og det er lett å forstå at han sier det. Opp igjennom årene har nemlig DJ Krush jobbet med en rekke internasjonale storheter, fra Black Thought til Ronny Jordan, via CL Smooth og til en rekke japanske DJer og musikere som er mindre kjente her i Norge. Men hvilke har han satt mest pris på å jobbe med?
– Det er veldig vanskelig å si hvilke jeg har likt spesielt, for alle har vært bra. Egentlig var det største samarbeidet jeg har vært med på, da jeg fikk lage en remix av Miles Davis, selv om jeg jo ikke jobbet sammen med han. Det var en veldig stor ære å få jobbe med musikken til en så stor legende. Men en annen jeg likte særlig godt å jobbe med, var DJ Shadow på «Duality», da jeg fikk se hvordan han programmerte og scratchet. Som DJ var det veldig spennende, han er utrolig god på MPCen sin.
– Men hvordan går det å samarbeide når du ikke snakker engelsk?
– Stort sett holder det faktisk å spille musikk, det er jo et språk i seg selv, så nikker jeg og smiler eller rister på hodet. Men noen ganger er det vanskelig å få kommunisert om spesifikke detaljer i musikken. Men det dummeste er at vi ikke får snakket sammen om damer.
FUTURA
Som 42-åring er Krush absolutt blant de eldste og mest erfarne innenfor hiphopkulturen. Han har også tidligere viet et helt album, Milight, til filosofering om fremtiden. Derfor er det interessant å høre hvor han tror at hiphop er på vei.
– Hiphop begynte jo i USA, men så har det sakte spredd seg utover, og nå gjør folk sine egne ting mange steder i verden. her i Japan rapper folk på japansk, og på fransk i Frankrike… det jeg først og fremst håper, er at folk over hele verden skal lage sin egen versjon av hiphop.
– Hvor er du om ti år?
– Hmm, da er jeg femti… Kanskje jeg lar en sykepleier stå ved siden av meg og gi meg sprøyter mens jeg spiller. Eller scratcher ved å skjelve naturlig på hånda, fortsetter han og ler rått. – Nei seriøst, jeg håper at jeg fortsatt holder på. Teknologien blir jo så mye bedre nå, så det blir jo interessant å se hva som skjer. Kanskje vi får MPC innplantet i kroppen, med usb- og firewire-utganger. Det er vanskelig å se for seg hva som skal skje, men musikk går alltid i sirkel, og jeg håper at nye up and coming artister gjør fremtiden spennende. Vi må ikke la teknologien ta over, selv om det blir lettere å lage musikk for alle, det må fortsatt være menneskene som styrer utviklinga, sier han, men han fortsetter å tenke:
– I fremtiden kan man kanskje få en maskin man kan putte hjertet sitt inn i, og få musikken rett ut, filosoferer han videre. – Jeg vil gjerne se hvordan musikkscenen blir, men jeg vil ikke kikke inn vinduet dit enda, det får komme når det kommer.
Mellom ånd og maskin
17. september 2010 § 2 kommentarer
En reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON i utgave #2-2008, om en regissør jeg synes er svært, svært interessant.
Hva gjør et menneske til et menneske? Det er spørsmål den japanske regissøren Mamoru Oshii tar opp i filmene sine – og han tror bassethunder kan hjelpe oss frem til svaret.
Hvor langt kan teknologien bevege seg inn i det menneskelige før det forandrer mennesket til noe annet? Og hva, i så fall, blir mennesket da? Dette er kanskje de mest sentrale spørsmålene i filmene til den japanske regissøren Mamoru Oshii, mest kjent for sine nærmest legendariske animasjonsfilmer Ghost in the Shell og oppfølgeren Innocence.
Teknologisk reinkarnasjon
Øyeblikket brant seg til netthinnen min: Over skjermen flakket bilder av maskinelle kvinnekroppsdeler som gradvis ble montert sammen med en organisk hjerne og nervevev, så dekket av muskler og sener, og til slutt steg sakte opp av et basseng dekket av syntetisk hud. De dvelende, nesten halverotiske bildene ble ledsaget av mystisk, suggererende korsang med ord fra et shintoistisk ritual. Sammen med den (da) svært avanserte datagenererte grafikken, ga det hele meg en umiddelbar følelse av å være vitne til en ny, teknologisk form for reinkarnasjon – en hittil utenkelig manifestasjon av eldgamle religiøse sannheter.
Åpningsscenen, der vi er vitne til skapelsen av en ny kropp for en kvinnelig cyborg, tilhører animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, trolig det foreløpige høydepunktet i Oshiis karriere. Den høstet enorm suksess fra kritikere for sin kombinasjon av kratfull, estetisk action og filosofisk tyngde, og ble også filmen som for alvor slo opp dørene for japansk animasjon i USA og Vesten. Filmen bygger på en manga av Masamune Shirow med samme navn. Her møter vi et cyberpunkaktig fremtids-Japan som er gjennomsyret av et allestedsnærværende datanettverk, et nettverk som også de fleste menneskers hjerner i ulik grad er koblet til. Men, forteller filmens åpningstekst oss, «nettverket har ennå ikke fullstendig visket ut grensene mellom nasjonalstater.»
I et speil, i en gåte
Kroppen tilhører filmens hovedperson, cyborgen Motoko Kusanagi, major i politiets Seksjon 9 som har ansvaret for datakriminalitet. Den nye teknologien har gitt opphav til en rekke kriminelle handlinger som aldri tidligere kunne vært påtenkt, som hjernehacking for å kontrollere andre mennesker, innplanting av falske minner, etc. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske og om hun kan stole på sine egne minner, spørsmål som gir svak gjenlyd av replikanten Rachels undringer i Blade Runner.
Oshii forklarer aldri hva et «ghost» er, men det fremgår tydelig at det er noe en kropp enten har eller ikke har, et slags være eller ikke være som blant annet avhenger av hvorvidt kroppen faktisk har vært et menneske eller ikke. Det kan derfor tolkes som en slags «sjel» eller «ånd», men det interessante er at en persons «ghost» tilsynelatende er plassert i hjernen, og kan hackes eller kopieres. Betyr dette at filmen forkaster den tradisjonelle delingen mellom «intelligensens hjerne» og «kjærlighetens hjerte»? Eller kan den uklare definisjonen på et «ghost» nettopp ses på som en innrømmelse av at det innvendig menneskelige vil fortsette å være like uhåndgripelig som nå?
Midt i en av Kusanagis monologer omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, og hun sier «for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Det viser seg at bibelsitatet leveres gjennom hennes munn av «Marionettmesteren», et dataprogram som hevder å ha utviklet intelligens i «den store uendeligheten av informasjon», og som nå søker politisk asyl. Kusanagi blir på samme tid tiltrukket og skremt av Marionettmesterens eksistens: Den konfronterer henne med spørsmålene som plager henne, og krever til slutt en uunngåelig og umulig stillingtagen til hennes egen menneskelighet.
Religion og mytologi, og særlig temaer fra Toraen/Bibelen, er faktisk et tilbakevendende tema i Oshiis filmer. Som ung hadde Oshii en sterk fascinasjon for kristendommen, en fascinasjon som ifølge ham selv aldri utviklet seg til en faktisk tro. Men både Patlabor-filmene (se under) og Ghost in the Shell-filmene har en utstrakt bruk av religiøse symboler som sentrale elementer, og det er også bredt anerkjent at Oshiis første egne animasjonsprosjekt, Angel’s Egg, kan tolkes som en fabel om hans eget forhold til religion.
Himmelske hunder
Innocence, eller Ghost in the Shell 2, kom ut først i 2004, og de teknologiske virkemidlene en anime-regissør har til rådighet hadde selvsagt gjennomgått en revolusjon siden 1995. Innocence er derfor trolig noe av det mest visuelt perfeksjonerte og modne som hittil er produsert av animasjonsfilm, med sin kombinasjon av 3D-bakgrunner og 2D-karakterer.
Batou, Kusanagis partner og det nærmeste hun kom en menneskelig elsker, har siden sist gradvis fått en nesten totalt maskinell kropp. Imidlertid klynger han seg til den siste rest av menneskelighet han finner i seg selv, særlig ved en kjærlig omsorg for bassethunden sin. Filmen er ingen direkte oppfølger av handlingen fra den originale filmen. Den kan imidlertid ses på som en direkte videreføring og fordypning av spørsmålene som Ghost in the Shell stilte.
For øvrig har nær sagt alle Oshiis filmer faktisk inneholdt en bassethund, enten som statist eller som et sentralt plotelement. Oshii eier selv en bassethund ved navn Gabu (japansk forkortelse for Gabriel, budbringer-engelen), og har ved en rekke anledninger gitt uttrykk for at han bruker dette dyret som et symbol for det menneskelige: I Oshiis verdener etterlikner maskinene menneskene til perfeksjon, men hundene står i skarp kontrast til dette med sitt lite menneskelige ytre som allikevel skjuler et sjelsliv som gjennom årtusener har blitt «menneskeliggjort».
Og hundene er bare ett eksempel. Oshii har på en rekke andre måter en veldig distinkt og særegen stil som regissør, en gjenkjennelig tone som preger de aller fleste av filmene hans, til tross for at flere av hans største filmer har bygd på univers og historier fra andre skapere. Filmene preges særlig av en tredelt rytmikk: Vekslingen mellom sekvenser med rask og heftig action, lange og innholdsrike dialoger, og dvelende scener nesten uten handling, kun med billedkollasjer akkompagnert av instrumental musikk.
Polsk live-action
Før Ghost in the Shell var Oshiis største kunstneriske bragder Patlabor: The Movie og Patlabor 2: The Movie. Vi blir her tatt med til en umiddelbar og svært virkelighetsnær fremtid (sammenliknet med mye annen sci-fi), der det økte behovet for nybygg har mant frem bruken av menneskestyrte roboter, såkalte «labors», til bruk i byggebransjen. Men tilgangen på slike kraftige arbeidsredskaper kommer ikke uten at noen ser sitt snitt til å misbruke de voldsomme maskinene med kriminelle hensikter, og Tokyo-politiet svarer med å opprette en egen seksjon for Labor-beslektet kriminalitet, utstyrt med sine egne «patrol labors» eller «patlabors».
Begge Patlabor-filmene tar for seg det moderne samfunnets sårbarhet for terrorisme, og kan til dels ses på som politiske kommentarer til Japans utenrikspolitikk etter andre verdenskrig, da landet nedfelte i sin grunnlov å ikke ha en egen hær. Filmene er også gode eksempler på at Oshii alltid plasserer sine fremtidsvisjoner i en konkret politisk virkelighet som ofte kan være vanskelig å sette seg inn i, men som gir historiene og karakterene både tyngde og troverdighet. Selv om Oshii har høstet mest ros for sine animasjonsfilmer, har han i store deler av sin karriere også arbeidet med spillefilm, dog med langt mindre kommersiell suksess. Hans definitivt beste produksjon på dette feltet er Avalon fra 2001. Cyberpunk-filmen ble spilt inn i Polen med polske skuespillere, etter eget sigende blant annet fordi han ønsket å lage en film som måtte ses med undertekster av sitt hjemmepublikum.
I filmen møter vi den unge kvinnen Ash, en av en mengde ungdommer som spiller et ulovlig virtual reality-krigsspill ved navn Avalon. Spillerne kobler selve nervesystemet sitt til spillet i ulovlige spillebuler, og bruker all sin tid på å konkurrere på spillets rankinglister. Imidlertid går det rykter om at det eksisterer et øverste, hemmelig nivå, der det er umulig å avbryte spillet og vende tilbake til vanlig bevissthet uten å fullføre nivået.
Teknologi og sjel
Hvis vi trekker en kronologisk linje fra filmene i Patlabor-universet, via Ghost in the Shell og til Avalon, den mest sentrale delen av Oshiis filmografi, kommer det en interessant trend til syne. I Patlabor-franchisen er teknologien et ytre skall menneskene kan utruste seg med, i Ghost in the Shell har den smeltet helt inn i menneskenes kropper, og knytter også sansene til seg, mens Avalon viser oss mennesker som lar selve sin bevissthet trekkes fullt og helt inn på teknologiens domene. Ved slik å la én problemstilling følge den neste, dykker Oshii stadig dypere inn i sin søken etter det grunnleggende menneskelige. Og for å klare dette benytter han seg altså av sin egen hund Gabu – en «himmelsendt» påminnelse om hvem vi har vært? Samtidig kan man spørre om han søker å fange det genuint åndelige og sjelelige. Eller søker han nettopp å demonstrere hvordan dette ikke lar seg definere, men alltid vil sameksistere med en teknologi som gjør stadig flere spørsmål om til svar?
Kilder:
Thebassethound.net, Stray Dog of Anime: The Films of Mamoru Oshii av Brian Ruh, Cinema of Mamoru Oshii: Fantasy, Technology and Politics av Dani Cavallaro.
Oshiis viktigste filmverk:
Dallos OVA (1983)
Urusei Yatsura 2: Beautiful Dreamer (1984)
Angel’s Egg (1985)
The Red Spectacles (1987, spillefilm)
Patlabor OVA (1988)
Patlabor the Movie (1989)
StrayDog: Kerberos Panzer Cops (1991, spillefilm)
Talking Head (1992, spillefilm)
Patlabor 2: The Movie (1993)
Ghost in the Shell (1995)
Jin-Roh: The Wolf Brigade (1999, ikke regi)
Avalon (2001, spillefilm)
Innocence: Ghost in the Shell 2 (2004)
Sky Crawlers (2008)
Hans Ivar Stordals blogg 