Hans Ivars 2. tese: Læringskurven ved nye interesseområder

31. januar 2011 § Legg igjen en kommentar

Etter å ha levd i snart tretti år har jeg akkumulert en liten porsjon livsvisdom som det ville være egoistisk å holde for seg selv. Det er tross alt snakk om visdom jeg tilfeldigvis, eller nærmest ved en serie uhell, har snublet over. Som dette:

Når en får et nytt interesseområde, går læringen gjennom disse tre lett gjenkjennelige stegene:

  • A: En innser at interesseområdet eller kunnskapsfeltet eksisterer. Litt som å oppdage en ny dør i sitt eget hus. En føler seg dum som ikke har hatt øynene åpne for dette før, og motivasjonen for å sette seg mer inn i materien stiger. Går på biblioteket (etc).
  • B: En er i gang med å lese sine første par bøker om emnet (etc.), og motivasjonen går rett til værs. En føler seg raskt som en av «de innvidde», og har alt meldt seg inn i sin første forening, samt flagget sin interesse høyt og skingrende for alle som vil høre. Sliter med å konsentrere seg om noe som helst annet.
  • C: En innser (på en hard og brutal måte) at emnet eller feltet var en hel del mer omfattende enn det virket i den første boka, og at det trolig vil ta en livstid med beinharde studier eller trening å virkelig skaffe seg oversikt eller evner verdt å skilte med.

Etter å ha nådd punkt C, står man som oftest igjen med to alternativer: Å gå plystrende videre og prøve å glemme hele greia, eller å gjøre en eller annen hard prioritering for å jobbe seg videre inn i materien. Eventuelt kan man definere et tredje alternativ, nemlig å beholde interesseområdet som et slags «hobbyprosjekt», der man legger til side alle ambisjoner og klarer å glede seg over å lære det lille man klarer. Det siste er kanskje ofte det mest fornuftige, iallfall for folk som meg med allsidighet som et ideal. Men jeg synes også det er det vanskeligste alternativet.

Jeg vil forresten ikke helt utelukke at det faktisk finnes mennesker der ute som har realistiske forventinger til hvor mye det er mulig å lære seg i løpet av et liv, men jeg er iallfall ikke en av dem. Jeg mener, en gang trodde jeg faktisk at det gikk an å leve av å lese tegneserier …

Reklamer

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with tese at Hans Ivar Stordals blogg.