Hans Ivars 2. tese: Læringskurven ved nye interesseområder
31. januar 2011 § Legg igjen en kommentar
Etter å ha levd i snart tretti år har jeg akkumulert en liten porsjon livsvisdom som det ville være egoistisk å holde for seg selv. Det er tross alt snakk om visdom jeg tilfeldigvis, eller nærmest ved en serie uhell, har snublet over. Som dette:
Når en får et nytt interesseområde, går læringen gjennom disse tre lett gjenkjennelige stegene:
- A: En innser at interesseområdet eller kunnskapsfeltet eksisterer. Litt som å oppdage en ny dør i sitt eget hus. En føler seg dum som ikke har hatt øynene åpne for dette før, og motivasjonen for å sette seg mer inn i materien stiger. Går på biblioteket (etc).
- B: En er i gang med å lese sine første par bøker om emnet (etc.), og motivasjonen går rett til værs. En føler seg raskt som en av «de innvidde», og har alt meldt seg inn i sin første forening, samt flagget sin interesse høyt og skingrende for alle som vil høre. Sliter med å konsentrere seg om noe som helst annet.
- C: En innser (på en hard og brutal måte) at emnet eller feltet var en hel del mer omfattende enn det virket i den første boka, og at det trolig vil ta en livstid med beinharde studier eller trening å virkelig skaffe seg oversikt eller evner verdt å skilte med.
Etter å ha nådd punkt C, står man som oftest igjen med to alternativer: Å gå plystrende videre og prøve å glemme hele greia, eller å gjøre en eller annen hard prioritering for å jobbe seg videre inn i materien. Eventuelt kan man definere et tredje alternativ, nemlig å beholde interesseområdet som et slags «hobbyprosjekt», der man legger til side alle ambisjoner og klarer å glede seg over å lære det lille man klarer. Det siste er kanskje ofte det mest fornuftige, iallfall for folk som meg med allsidighet som et ideal. Men jeg synes også det er det vanskeligste alternativet.
Jeg vil forresten ikke helt utelukke at det faktisk finnes mennesker der ute som har realistiske forventinger til hvor mye det er mulig å lære seg i løpet av et liv, men jeg er iallfall ikke en av dem. Jeg mener, en gang trodde jeg faktisk at det gikk an å leve av å lese tegneserier …
Hans Ivar Stordals blogg 
Legg igjen en kommentar