Står det en tanke bak?

31. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en reprise av en gammel artikkel som sto i Vårt Land 20. desember 2005 i spalten Tro, etikk og eksistens, om hypotesen «Intelligent Design». Akkurat hvordan livet på jorda har endt opp slik det er i dag er ikke egentlig en tematikk som opptar meg voldsomt personlig, og jeg føler meg ikke kvalifisert til å mene så altfor mye om det. Jeg har imidlertid registrert en viss interesse for denne artikkelen, og det er derfor jeg nå legger den ut i bloggosfæren. Jeg ber for øvrig om at ikke bloggen min brukes som arena for opphetet debatt om akkurat dette teamet, for det har jeg litt dårlig erfaring med.

Verden er så komplisert at den umulig kan ha utviklet seg tilfeldig. Kan det stå en tanke bak? Det hevder vitenskapsfolkene bak Intelligent Design-teorien.

Intelligent Design (ID) bygger på en alternativ hypotese til darwinismens tanke om naturlig utvalg. ID-tilhengerne står ikke for en bokstavelig forståelse av skapelsesberetningen. De godtar tanken om utvikling over milliarder av år, og de gjør ikke noe forsøk på å bevise Guds eksistens. Motstanderne hevder likevel at dette bare er et forsøk på å forkynne skapelse i forkledning, og at teoriene ikke kan kalles vitenskap.
– Liv kan ikke bli til av seg selv fra uorganiske molekyler, og nye kompliserte organer og organismer kan ikke oppstå utelukkende ved naturlover og tilfeldighet. ID-bevegelsen nærmer seg naturen på naturvitenskapelige forutsetninger, men den frigjør seg fra den reduksjonismen og naturalismen som er bundet til den forestilling at det bare finnes mekanistiske årsaker til alt som skjer i naturen, forklarer Jon Kvalbein. Han er cand. real. med fysikk som hovedfag, og er en av de fremste talsmennene for Intelligent Design-bevegelsen (ID) i Norge.
– Hva skiller ID fra kreasjonisme – det vil si de som bygger på skapelse?
– De fleste kreasjonister vil ha et teologisk utgangspunkt, og forutsetter at det er Bibelens Gud som har skapt universet og alt levende. Noen betrakter 1. Mosebok som en naturhistorisk beskrivelse av skapelsen, mens andre gir vitenskapen frihet til å forske ut fra sine forutsetninger, men fastholder i utgangspunktet at Bibelens Gud er skaperen. ID-bevegelsen skiller mellom livssyn og det som kan beskrives på naturvitenskapelig grunnlag, men den utvider det naturvitenskapelige perspektivet ved å hevde at en intelligent aktør er nødvendig for å forklare livet. ID betrakter det som umulig på naturvitenskapelig grunnlag å si noe om denne aktørens egenskaper eller motiver. Gud kan ikke bli et resultat av vitenskapelig forskning, sier Kvalbein.

For retten i USA
I staten Pennsylvania i USA har det nylig rast en rettssak over hvorvidt biologilærere i high school skal være forpliktet til å lese opp en erklæring som sår tvil om Darwins evolusjonsteori. Erklæringen skulle gjøre oppmerksom på ID som et mulig alternativ, men elleve foreldre gikk til sak mot skolestyret, og fikk dem kastet. En av advokatene til foreldrene kalte ID for «kreasjonisme anno det 21. århundre». Og det har ikke manglet på nettopp denne typen kritikk. I vitenskapelige miljøer peker mange på at det neppe vil være mulig å faktisk drive naturvitenskapelig forskning, basert på testing av hypoteser, når en metafysisk størrelse som en «ukjent, intelligent kraft» er inne i bildet. Også Ole Jørgen Anfindsen, dr. scient i informatikk, som i mange år har interessert seg sterkt for debatten om evolusjon kontra skapelse, kommer med denne typen bemerkninger:.
– Det er helt legitimt å kritisere evolusjonsteorien, eller å påpeke det man mener er forutinntatte holdninger hos evolusjonister. Det er også helt legitimt å spørre om det kan stå en intelligens av noe slag bak vår verdens eksistens. Men det er vanskelig å se hvordan man på en fornuftig måte kan drive naturvitenskap uten å ta utgangspunkt i såkalt metodologisk naturalisme, og jeg kan ikke se at ID-folkene har lykkes noe særlig med å komme forbi dette som, etter min mening, er et helt avgjørende hinder for å kunne etablere en troverdig og alternativ tilnærming til naturvitenskap, sier Anfindsen.

Livet og universet
Men Anfindsen stiller seg også tvilende til andre sider ved ID.
– Så langt jeg har sett skiller ikke ID-bevegelsen tilstrekkelig klart mellom de tre spørsmålene «hvordan har universet oppstått?», «hvordan har livet oppstått?» og «hvordan har livet utviklet seg?». Vitenskapen har foreløpig ingen gode svar på de to første spørsmålene, men har samlet inn en enorm mengde kunnskap om det siste. Jeg mener ID-folk beveger seg helt i grenseland mot uredelig argumentasjon når de fremstiller manglende svar om universets og livets opprinnelse som en fundamental svakhet også hva angår hvordan livet har utviklet seg, sier Anfindsen. Men dette er ikke Kvalbein helt enig i:
– ID-bevegelsen tar først og fremst stilling til det som har med livet å gjøre, ikke med universet som helhet, sier Kvalbein. – ID tar heller ikke avstand fra at det har kunnet foregå en utvikling, og at darwinistiske mekanismer kan forklare utvikling innenfor artene, men mener at livets tilblivelse og tilblivelsen av nye, komplekse organer og organismer ikke kan forklares utelukkende ved naturlover og tilfeldighet.

Tegn på intelligens
– Hva mener du er de sterkeste argumentene for ID?
– ID viser til at kjennetegnet ved levende organismer er meget høy spesifisert kompleksitet, sier Kvalbein. – Et eksempel finner vi i letingen etter intelligente vesener på andre kloder. Da tror man at tallbegrepet kan være noe vi har felles, så hvis et signal skulle inneholde f. eks. en serie primtall, vil man tolke signalet slik at det stammer fra et intelligent vesen. Det er fordi det er komplekst, det er altså lite sannsynlig at det skal ha oppstått av seg selv, samtidig som det er spesifisert. Hvordan livet oppsto på jorda er selvsagt fortsatt et uløst problem. Men når man ser hvordan livet selv i den enkleste celle fungerer i et komplekst samspill mellom DNA, RNA og meget spesialiserte proteiner, er det umulig å forklare hvordan dette er blitt til av seg selv, mener Kvalbein. Et annet argument er at utviklingen av komplekse organer og organismer ikke kan skje utelukkende ved hjelp av naturlover og tilfeldigheter.
– Darwin forutsatte at utviklingen fra A til B gikk gjennom en rekke små sprang, men vi vet at mutasjoner svært sjelden er positive for individet. Det naturlige utvalg, som skal prioritere en positiv variant, må føre til at dette individet har større sjanse til å overleve i kampen for tilværelsen og at denne egenskapen kan overføres ved arv. ID benekter ikke at det kan ha foregått en utvikling, men hevder at nye organer ikke kan forklares utelukkende med mekanistiske årsaker, men at det må stå en intelligent designer bak, sier Kvalbein.
Men Ole Jørgen Anfindsen er skeptisk til angrepet på evolusjons-mekanismene:
– Når livets utvikling diskuteres av ID-folk, så har de en sterk tendens til å snakke om det de mener er svakheter ved de antatte mekanismene for evolusjon, nemlig kombinasjonen av variasjon og naturlig utvalg. Men de er mye mindre villige til å snakke om de overveldende bevisene for at evolusjon faktisk har funnet sted, uansett hvordan det har skjedd. Dette er etter min mening temmelig avslørende.

Irreduserbar kompleksitet
Da Darwin skrev sin «Artenes Opprinnelse» hadde naturvitenskapen ennå liten kunnskap om celler, og cellens bestanddeler var ennå praktisk talt ukjente. I dag har vi langt bedre kunnskap, og vet bl.a. at en celle består av en rekke ulike deler som må virke sammen for at cellen skal leve. Denne typen samspill mener ID at gir evolusjonsteorien problemer:
– Molekylærbiologen Michael J. Behe har pekt på at levende organismer har en såkalt «irreduserbar kompleksitet». Det betyr at et komplekst organ ikke kan fungere uten at alle delene er på plass, forklarer Kvalbein. – Motoren som driver en bakterie fremover ved hjelp av roterende flageller er resultat av et meget komplekst samspill mellom 30-40 proteiner, og det er umulig å se hvordan en halvveis utviklet motor kan ha noe positiv funksjon. Og ikke bare skal maskinen fungere, den må også ha kontrollmekanismer som sier når den skal slås på og endre retning, forklarer Kvalbein. Men Anfindsen er ikke helt overbevist:
– Det at noe er så komplekst at vi enn så lenge ikke kan forklare hvordan det er blitt til, gir oss ikke uten videre grunnlag for å hevde at det ikke kan ha oppstått ene og alene ved hjelp av naturlige prosesser. Jeg mener ID-folkenes begrep om «irreduserbar kompleksitet» ikke har spesielt stor troverdighet. Det er et interessant konsept, men jeg mener at de ikke har lykkes i å etablere at denne typen kompleksitet virkelig finnes i naturen.

Verdier i vitenskapsklær?
Noen sier at det er klarere hva ID-bevegelsen mener ikke har skjedd en hva den mener at faktisk har skjedd. Det mener Kvalbein at har sin naturlige forklaring:
– Når ID-bevegelsen sier at livet ikke har blitt til utelukkende ved naturlover og tilfeldigheter, så mener vi altså at det må stå en form for intelligent designer bak. Men ingen kan forvente at vi skal vite noe om hva som har skjedd i designerens tanker. Når geologer undersøker berggrunnen, og plutselig finner steiner som ligger pent og systematisk plassert på hverandre, så tenker de at det ser designet ut og må overlate det til arkeologene å si noe mer. Slik er det her også. På en måte representerer ID et slags paradigmeskifte, et åpenlyst brudd med reduksjonismen, når den sier at livet ikke kan forklares utelukkende ved fysikk og kjemi, sier Kvalbein.
ID-teori har, ikke overraskende, møtt mye kritikk i etablerte forskersamfunn, og Ole Jørgen Anfindsen er slett ikke sikker på om det kan endre seg med det første:
– Enhver ærlig forsker bør selvsagt være villig til å ta sine teorier opp til vurdering dersom ny forskning tilsier dette. Det ID-forskerne foreslår, er i virkeligheten et helt nytt forskingsprogram. Det er uhyre ambisiøst, og sjansene for å lykkes er små. Jeg tør ikke utelukke at det kan komme et stemningsskifte innen de aktuelle forskersamfunnene som gjør at det blir mulig for ID-folk å vinne mer gehør for sine synspunkter, men jeg tror det er langt frem.
– Kreasjonister og ID-bevegelsen har blitt kritisert for å skjule en verdiagenda bak vitenskapen. Synes du evolusjonsteorien kan frikjennes for det samme?
– Vel, evolusjonsteorien har verdimessige eller livssynsmessige implikasjoner, uansett hvordan vi snur og vender på det. ID-folkene har i hvert fall delvis rett på det punktet. Evolusjonister bør være åpne og ærlige på dette, noe jeg opplever at mange også er. Det er imidlertid ikke entydig gitt hvilke implikasjoner evolusjonsteorien gir. Dessuten mener jeg det er ganske klart at evolusjonsteorien står enormt mye sterkere enn ID når det gjelder empiriske bevis. Det blir derfor helt feil å sette dem opp mot hverandre som to alternative, men likeverdige, forklaringer på livets mangfold, mener Anfindsen. Han er heller ikke enig med de som vil knytte evolusjonsteorien til ateisme:
– Dersom noen hevder at evolusjonsteorien egentlig bare er dårlig skjult propaganda for en ateistisk verdensanskuelse, så mener jeg det er en fullstendig urimelig kritikk. Svært mange, inkludert meg selv, vil mene at bevisene for at livet har utviklet seg er så overveldende at det er hevet over rimelig tvil at alt liv på jorden faktisk har felles avstamning. Så får det ikke hjelpe at det tvinger oss til å revidere visse kjente og kjære oppfatninger om hvordan ting henger sammen, avslutter Anfindsen.

 

Sidesak:

BAK NATURLOVENE

Det er ikke bare innenfor biologi at intelligent design-teorien har gjort seg gjeldende. Også i fysikken finnes det kjensgjerninger som gir rom for undring, særlig det som kalles «fine-tuning»: Hvor nøyaktig de såkalte naturkonstantene ser ut til å være tilpasset karbonbasert liv, inkludert det menneskelige. Den elektromagnetiske kraften og styrken på kraften som binder atomene sammen er eksempler på konstanter som praktisk talt ikke kunne vært endret uten at liv ville være umulig. Dette har enkelte fysikere, deriblant noen ID-tilhengere, tatt til inntekt for tanken om at universet er skapt for mennesket.
– I fysikken ser man et perfekt system som er lagt til rette for liv. Det er lett å si at det fysiske systemet er usannsynlig følsomt, og at det virker skreddersydd for menneskelig liv. Men derfra til å si at dette er et tegn på Guds finger, det er ikke vitenskapelig mulig, man kan ikke trekke metafysiske slutninger av vitenskap, sier Katarina Pajchel. Hun er partikkelfysiker og ansatt ved UiO, men også nonne i Dominikanerordenen.
– Jeg tror vi må være forsiktige med å bruke det vi ikke har svar på som gudsbevis. Det er noe veldig velment med argumentet, «se så perfekt de fysiske lovene passer for menneskene», men hva gjør vi den dagen vi eventuelt kan forklare disse fenomenene på en annen måte? Da sitter vi igjen med en slags «hullenes Gud», en som bare passer der vi ennå ikke har noen andre svar, og da tror jeg vi gjør oss en bjørnetjeneste, sier Pajchel.
Konflikten mellom evlusjonsteorien og ID eller kreasjonisme blir ofte karakterisert som en konflikt mellom tro og vitenskap. Men dette er ikke Pajchel så sikker på at stemmer.
– Når vi ser konfliktene over evolusjon i USA, så må vi ikke ha så dårlig hukommelse at vi tenker at tro og vitenskap er i konflikt. Vi må heller se tilbake til middelalderen, for å se noe av den teologiske og filosofiske utviklingen som gjorde at grunnlaget for naturvitenskapen kunne bli lagt. Vi ser at både grekerne og kineserne kom langt, men det var først i Vesten, i en jøde-kristen kultur, at naturen ble virkelig interessant. For både jøder og kristne var ikke naturen gudommelig, Gud er transcendent, men i naturen kunne de se noe av Guds vesen, forklarer Pajchel, og presiserer:
– Jeg tror ikke konflikten egentlig står mellom tro og vitenskap, men mellom et materialistisk og et religiøst verdensbilde.
Men Katarina Pajchel ønsker ikke å bli forstått som at hun setter et vanntett skott mellom religion og vitenskap:
– Jeg er jo troende selv, men for meg er det viktig å si «Hvem er Gud?» Om ikke Gud akkurat er i likningene våre, så er han iallfall bak alt. Dette er en tanke fra middelalderen, fra Thomas Aquinas, som sier at selv om Gud står bak alt, så kan universet allikevel følge sin egen lovmessighet og være «fritt», slik vi mennesker er frie, sier hun.
– Jeg vil også presisere at det å kritisere ID ikke betyr at jeg ikke tror at Gud står bak alt. Men jeg tror mange fysikere kan være med på at uansett om man finner de mest fundamentale lovene i universet, så vil det aldri kunne svare på hva, eller hvem, som blåser liv i de lovene, avslutter Pajchel.

De intervjuede:

Jon Kvalbein er cand. real. med fysikk som hovedfag (radioaktiv stråling). Han har undervist på Oslo Lærerhøgskole i 20 år, og vært rektor på Kvitsund Gymnas.

Ole Jørgen Anfindsen er Dr. Scient i informatikk. Han har i mange år interessert seg meget sterkt for evolusjonsteori og spørsmål om evolusjon kontra skapelse. Han endret for ca 10 år siden sin egen oppfatning, og er nå en uttalt evolusjonist.

Katarina Pajchel er opprinnelig fra Polen. Hun arbeider ved UiO innenfor eksperimentell partikkelfysikk. Hun er også nonne i Dominikanerordenen.

Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with Thomas Aquinas at Hans Ivar Stordals blogg.