Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Tagged: , , , , , , , ,

§ 7 Responses to Kristen tro i en postmoderne tid

  • […] Brian McLaren: A New Kind of Christian (omtale) […]

  • Tomas sier:

    Veldig godt skrevet innlegg.
    Er interessert i å høre mer om tankene til disse to forfatterne.
    Personlig vet jeg ikke om jeg er glad i å tenke på meg selv som en «postmodernistisk» kristen.
    Men jeg må si jeg liker tanken (og i kirka vår så har vi også resonnert oss fram til dette) at om Jesus levde i vår tid, og skulle kommunisere til mennesker her og nå så er det mest sannsynlig at han ville snakket vårt «språk».

    Det er ikke til å legge skjul på at han snakket annerledes til fariseerne enn han gjorde til disiplene.
    Bare der har ser vi at han tar i bruk forskjellige virkemidler når han prater.

    Skulle gjerne likt og visst tonefallet til Jesus når han snakket.

    • Enig i at man ikke bør kalle seg «postmodernistisk (eller postmoderne) kristen». Egentlig er jeg ikke noen fan av verken å bruke modifikatorer foran ordet kristen (personlig kristen, brennende kristen, protestantisk kristen …) eller å bruke ordet kristen som modifikator (kristen musikk, kristen kultur, kristen festival, kristen avis …). Ordet kristen burde bety en person som følger Jesus, enkelt og greit. De som gjør det trenger ikke å bruke ord for å markere avstand til verken hverandre eller andre.

      • Tomas sier:

        Der er jeg delvis enig.
        Jeg vil på en måte ikke sette en vegg foran alt som inkluderer ordet «kristen-«.

        Eks: hvis jeg har satt denne veggen så velger jeg av prinsipp å ikke høre hva det handler om.

        Det i seg selv kan jo gjøre at jeg støter vekk noe som kan potensielt være veldig bra.

        Men jeg tror det er vist/klokt å være bevisst på det du sier her; En kristen er en som følger Jesus.

  • Gunnar sier:

    Så kommer jeg i postmodernistisk ånd og lurer på om det i det hele tatt er lurt å kalle seg kristen. De første kristne utnevnte ikke seg selv som kristne men fikk hedersbetegnelsen enkelt og greit fordi de ligna på Jesus. I vår tid er ikke «kristen» nødvendigvis en hedersbetegnelse. Kanskje det er best å leve livene våre også får heller andre lande på om de ligner på Jesu liv? Nå mener jeg jo naturligvis at man kan si at man følger Jesus, eller i hvert fall forsøker å følge han.

    Likte også resumeet ditt veldig godt – og dette er jo rett og slett uhyre relevant for en som forsøker å følge Jesus i 2011.

  • David sier:

    Fornuftige tanker Hans Ivar.

  • […] av magasinet Strek, nr. 2/2011, i spalten Visitt. Teksten sier litt om mine tanker omkring temaet i to bøker jeg leste nylig: Hvordan kristen tro forholder seg til tiden og kulturen omkring. Strek […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Kristen tro i en postmoderne tid at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: