Hans Ivar Stordals blogg

I jobben som tegneserieredaktør i Egmont Serieforlaget, var jeg så heldig å komme borti mange «helter» – både kolleger jeg fra før av kjente ved navn fra utallige kolofoner og forord, og tegneseriehelter som jeg personlig har hatt mye glede av.

En av arbeidsoppgavene som i størst grad bidro til dette, var jobben som redaktør for et nytt Tommy og Tigern-blad. Med på laget fikk jeg mannen som har oversatt hele Tommy og Tigern-produksjonen til norsk som min mentor/medredaktør, nåværende Nemi-redaktør Sigbjørn Stabursvik. Sammen drodlet vi om hvordan det nye bladet skulle se ut, hvilke andre serier som skulle finnes i det, og hva slags profil bladet skulle ha. Den viktigste bestanddelen (ved siden av Tommy og Tigern, selvsagt) var allerede bestemt, nemlig Jeff Smiths episke mesterverk Bone, som Egmont allerede hadde begynt å utgi i store og lekre samlebøker til bokklubben Serieverket (RIP).

Disse to seriene satte straks både Sigbjørn og meg på samme tanke: Hva er den store fellesnevneren for både Tommy og Tigern og Bone? Jo, skapernes uttalte forkjærlighet og respekt for en serie de begge anser som en av sine viktigste inspirasjonskilder, nemlig Pogo av Walt Kelly. Stripserien Pogo gikk i en rekke amerikanske aviser fra 1949 til 1975, og nevnes som regel i samme åndedrag som Charles Schultz’ Peanuts (Knøttene), hva både kvalitet, ambisjonsnivå, målgruppe og popularitet angår.

Hovedpersonene i Pogo

Pogo handler om et fargerikt figurgalleri av antropomorfe dyr i Okefenokee-sumpen i det sørøstlige USA. Serien er ekstremt rik i mange henseender – rik på ordkunstneri og moro med sørstatsdialekten, rik på misforståelser og forviklingskomikk, rik på referanser til politikk og samfunnsliv, rik på detaljer og visuell skjønnhet, rik på håndskrifttyper og kaligrafiske krumspring, og ikke minst rik på uforglemmelige figurer. Men der andre stripeserier er lettfordøyelige og umiddelbare som popcorn, er Pogo omtrent like mektig som en Sarah Bernard. Hver stripe må leses nøye, for det skjuler seg gjerne både doble bunner, skjulte poenger og to parallelle handlinger i en og same stripe. Det er i det hele tatt lett å forstå at serien opprinnelig er skapt for å leses i små daglige doser, og i større format enn dagens aviser bruker på striper.

Tilfeldigvis hadde Sigbjørn bare litt tidligere blitt introdusert for Carolyn Kelly, datter av avdøde Walt og forvalter av seriens videre liv. Dette viste seg å bli veldig strategisk, siden hun ble overbegeistret over å høre at noen var interesserte i å publisere Pogo i Norge. Det hadde nemlig aldri blitt gjort før, untatt en liten runde med en nytegnet, gjenopplivet variant som gikk i Tommy og Tigern tidlig på nittitallet.

Vårt første store hodebry med serien var språket: Som nevnt renner originalen formelig over av ordspill, dialektuttrykk skrevet på snodige måter, misforståtte fremmedord og andre oversetter-mareritt. Det var imidlertid én løsning vi kunne komme på, og ganske riktig viste det seg at vi tross alt bare trengte én løsning: Tor Lier. Tor har lang fartstid som oversetter av stripeserier, og innehar akkurat den riktige blandingen av nesegrus beundring for originalen og det nødvendige stormannsgale overmotet som trengs for å tørre å radbrekke poengene, gjendikte nonsensdiktene og -sangene, og transportere dialektene og referansene til norsk. Og, nevnte jeg god humor? Resultatet ble iallfall så bra som jeg tør påstå en oversettelse av Pogo noensinne kan bli, på noe språk

Til slutt, etter mye om og men og svært strenge kvalitetskrav fra rettighetshaveren, fikk vi også lov til, som første publikasjon i verden, å publisere Pogo-stripene i farger! Og det som skulle til for å overbevise skaperens datter om dette, var fargeleggeren Karl Bryhn. Karl hadde i flere år vært Egmont Serieforlagets hemmelige fargevåpen, med en pensel med i spillet i en rekke stripeserier og ikke minst bladforsider (Særlig Nemi). Og da Karl fikk stikkordet «Technicolor» fra rettighetshaveren, som forklaring på hva Walt Kelly en gang hadde sett for seg, forstod han med en gang hva det dreide seg om. Ut fra maskinen hans rant en strøm av sterke, varme og vennlige farger som nærmest oste av gamle tegnefilmer, pluss psykdeliske innslag som mintgrønne himler, røde trær og lilla gress. Akkurat slik Walt Kelly hadde ønsket det.

Vi begynte publiseringen fra 1951-årgangen, og prøvde så godt som råd var å dele handlingen inn i bolker som kunne leses som én historie. Dette til tross for at handlingen i serien foregår fortløpende, og at Walt Kelly elsket å flette både tre og fire parallelle handlingsforløp sammen til en forviklingssuppe av dimensjoner.

Ønsker du å lese Pogo, finnes det en god del samlebøker «tilgjengelig» (de fleste må kjøpes brukt), som alle inneholder et vell av ekstramateriale og artikler. Amerikanske Fantagraphics arbeider i samarbeid med Carolyn Kelly med å publisere hele Pogo samlet, og bind 1 har vært i kjømda i et par år, men er dog ikke kommet ut ennå.

Ønsker du derimot å lese Pogo på norsk, så er den å finne i Tommy og Tigern-bladene 1-9/2008, 1/2009 og alle Tommy og Tigern-spesialene som har kommet ut kvartalsvis siden. En stor del av dette materialet er også samlet i en bok som kom ut i Seriesamlerkubben i 2009.

Linker:
Offisiell Pogo-side
Pogo på Wikipedia