Mitt år som Tommy og Tigern-redaktør

19. november 2015 § Legg igjen en kommentar

omslag.indd

30 år har det altså gått siden den første stripen med Calvin & Hobbes, eller Tommy og Tigern, ble trykket i en amerikansk avis. Og jeg tør påstå at verden aldri ble den samme. Iallfall ikke min verden. Jeg visste det ikke i 1985, men senere skulle denne serien, og de norske bladene og bøkene den fikk, skape mye av den begeistringen i meg som gjorde at jeg aldri helt vokste fra tegneseriene. For Bill Watterson evnet mer enn noen andre det å treffe barn og voksne samtidig – og få begge til å le av seg selv.

Det var derfor litt uvirkelig da jeg i 2008 fikk spørsmålet om jeg ville være redaktør for et nytt blad med seksåringen og tigeren hans. Jeg var selvsagt klar over at serien på dette tidspunktet hadde vært avsluttet fra skaperens side i lang tid allerede, så utfordringen var å lage en samlet pakke av serier, innhold og innpakning som utstrålte noe av den «ånden» jeg synes hovedserien formidler. Heldigvis fikk jeg også med meg en dyktig gjeng kolleger og frilansere som bidro sterkt til dette, ikke minst Karl Bryhn som fargelegger på forsidene og Pogo-serien, og designerne Sindre Goksøyr og Kristoffer Kjølberg, samt mannen som har oversatt Tommy og Tigern-serien til norsk, og dermed har en hel del av æren for at serien ble så godt mottatt som den gjorde: Sigbjørn Stabursvik.

Nå vel. Til syvende og sist levde ikke bladet mer enn et drøyt år, så konseptet kan neppe kalles en suksess etter kommersielle vilkår – men jeg synes fremdeles det var noen veldig fine blader vi lagde. Så i dag mimrer jeg litt med lederen fra den første utgaven, og et lite knippe av omslagene våre: « Read the rest of this entry »

Advertisements

Fem lovende nettserier som ikke er striper

4. februar 2011 § 2 kommentarer

Dette er kanskje feil innledning, men jeg må advare om at jeg ikke er noen stor fan av nettserier. Jeg er en gammel mann i en ung kropp, og liker best å lese på papir. Dessuten er det altfor få nettserier (foruten striper, så klart, og ingen av de jeg nevner her) som egentlig er skreddersydd for å leses på skjerm. Og da må det scrolles og navigeres og tas hensyn til alle mulige andre ting enn nettopp leseropplevelsen. Zuda Comics så en stund ut til å skjønne noe (seriene var i liggende format tilpasset skjerm, og mange kom i papirutgaver til slutt), men verken den tekniske løsningen eller selve seriene holdt mål. På dette området har jeg forresten tro på norske Fredrik Rysjedal og hans kommende samarbeid med Bringsværd, Kodémus.

Men selv om mange nettserier fortsatt bare er papirserier som blir lagt ut på nett, så er det klart at nettserier har masse for seg: De er gratis, man kan følge med på dem jevnlig, man kommer (ofte) tettere på skaperen og den kreative prosessen, pluss at det selvsagt alltid vil finnes en liten gjeng fantastisk talentfulle folk som av en eller annen grunn ikke passer inn i de store forlagenes rammer, men som likevel har livets rett. Derfor har jeg her samlet fem nettserier jeg synes er ganske kule akkurat nå, presentert i noenlunde tilfeldig rekkefølge.

  1. Ratfist av Doug TenNapel – I Ratfist møter vi Ricky, i hovedrollen som den evneløse superhelten Ratfist, og rotta hans Milt. Men allerede på de første snaut tjue sidene tror jeg vi har vært vitne til en superhelts origin story, der Ratfist har pådratt seg mer evner enn han kanskje skulle ønske. TenNapel er en av mine tegneserie-helter fra langt tilbake. Skaperen av dataspillkarakteren Earthworm Jim har lenge operert i et slags mellomsjikt mellom kommersielle serier og undergrunnsserier, med uhyre fantasifulle og underholdende bøker som Creature Tech, Eearthboy Jacobus, Tommysaurus Rex og Iron West. Et av kjennetegnene hans er pastisj-bruken av popkulturelle fenomener som zombier, romvesener, roboter, spøkelser, dinosaurer og alt annet som er kult, gjerne kombinert med ellers «realistiske settinger». I det siste har han tatt steget opp til det mer etablerte forlaget Scholastic med sin «grafiske roman» Ghostopolis.
  2. Runners av Sean Wang –En underholdene actionserie om den brokete besetningen på et smugler-romskip. I likhet med tv-serien Firefly minner den meg om hvorfor jeg syntes de gamle Star Wars-filmene var så kule (nemlig fordi de var morsomme, og ikke stive i maska).
  3. Unsounded av Ashley Cope – Lovende fantasyserie med en høylydt jente og zombien hennes i hovedrollene. Jeg har ikke lest langt ennå, men noen av konseptene i serien har virkelig gjort meg nysgjerrig. Historien virker ganske fantasy-anime-inspirert, om det går an å si noe sånt.
  4. Lackadaisy Cats av Tracy J. Butler – Visuelt lekker sepia-serie satt i forbudstida i USA, bare med katter i hovedrollene. Jazz, booze, femme fatales og gangstere. Og jeg er riktignok ikke noen kattekjenner, men jeg er rimelig sikker på at denne dama er utrolig flink til å tegne kule katter!
  5. Copper av Kazu Kibuishi – OK, denne er kanskje strengt tatt ikke lovende lenger siden den vel er ferdig, samt at den alt har holdt det den lovte. Men den var noe av det første den utrolig talentfulle Kibuishi ga ut. Noen kjenner den kanskje igjen fra Tommy og Tigern i 2008, da jeg trykket en del utvalgte episoder herfra. Blant mine favoritter er episoden der de hopper på Super Mario-sopper. Og så liker jeg godt det lavmælte samspillet mellom de to karakterene. Kibuishi er forresten også bidragsyter og redaktør for de nydelige Flight-antologiene, og har gått videre med den veldig vellykkede fantasy-serien Amulet for forlaget Scholastic.

Prosjekt bokinnkjøpsstopp del 2: BookMooch

14. januar 2011 § Legg igjen en kommentar

En liten slenger til siste post om mitt midlertidige og selvpåførte bokinnkjøpsstopp: Det finnes jo selvsagt gode veier rundt regelrette kjøp av bøker som ikke involverer piratvirksomhet, og som jeg synes er ganske akseptable. Bibliotek har jeg alt nevnt, men jeg sparer meg for å skrive mer om det til jeg en dag får realisert planen min om å skrive en kjærlighetssonett til den offentlige bibliotektjenesten.

BookMooch

BookMooch - tigg en bok

I dag tenkte jeg heller på tjenesten BookMooch, som er en slags avansert bokbyttering på nett. Prinsippet er enkelt: Hver bruker legger inn i basen bøker han/hun kunne tenke seg å gi bort (for engelske/amerikanske bøker kreves bare ISBN-nummeret, så kommer alt annet på plass av seg selv), og disse bøkene kan hvem som helst av de andre brukerne be om å få tilsendt gratis fra deg. (Man kan reservere seg mot å sende til andre land eller verdensdeler). Hver gang du sender noen en bok opparbeider du deg poeng, som du så kan bruke til å be om å få tilsendt bøker gratis fra andre. Enkelt og greit.

Det engelske ordet «mooch», i betydningen «tigge» eller «bomme», kom jeg for øvrig første gang over i tegneserien Pooch Café (norsk: Bar Bikkje) som vi tok inn i Tommy og Tigern-bladet sammen med Pogo. Seriens hovedperson, bikkja Poncho, er nemlig nærmest en jedimester i tigging ved bordet, noe blant annet denne sekvensen er et godt eksempel på.

Heltedyrkelse: Pogo av Walt Kelly

26. november 2010 § 3 kommentarer

Pogo på norsk

I jobben som tegneserieredaktør i Egmont Serieforlaget, var jeg så heldig å komme borti mange «helter» – både kolleger jeg fra før av kjente ved navn fra utallige kolofoner og forord, og tegneseriehelter som jeg personlig har hatt mye glede av.

En av arbeidsoppgavene som i størst grad bidro til dette, var jobben som redaktør for et nytt Tommy og Tigern-blad. Med på laget fikk jeg mannen som har oversatt hele Tommy og Tigern-produksjonen til norsk som min mentor/medredaktør, nåværende Nemi-redaktør Sigbjørn Stabursvik. Sammen drodlet vi om hvordan det nye bladet skulle se ut, hvilke andre serier som skulle finnes i det, og hva slags profil bladet skulle ha. Den viktigste bestanddelen (ved siden av Tommy og Tigern, selvsagt) var allerede bestemt, nemlig Jeff Smiths episke mesterverk Bone, som Egmont allerede hadde begynt å utgi i store og lekre samlebøker til bokklubben Serieverket (RIP).

Disse to seriene satte straks både Sigbjørn og meg på samme tanke: Hva er den store fellesnevneren for både Tommy og Tigern og Bone? Jo, skapernes uttalte forkjærlighet og respekt for en serie de begge anser som en av sine viktigste inspirasjonskilder, nemlig Pogo av Walt Kelly. Stripserien Pogo gikk i en rekke amerikanske aviser fra 1949 til 1975, og nevnes som regel i samme åndedrag som Charles Schultz’ Peanuts (Knøttene), hva både kvalitet, ambisjonsnivå, målgruppe og popularitet angår.

Hovedpersonene i Pogo

Hovedpersonene i Pogo

Pogo handler om et fargerikt figurgalleri av antropomorfe dyr i Okefenokee-sumpen i det sørøstlige USA. Serien er ekstremt rik i mange henseender – rik på ordkunstneri og moro med sørstatsdialekten, rik på misforståelser og forviklingskomikk, rik på referanser til politikk og samfunnsliv, rik på detaljer og visuell skjønnhet, rik på håndskrifttyper og kaligrafiske krumspring, og ikke minst rik på uforglemmelige figurer. Men der andre stripeserier er lettfordøyelige og umiddelbare som popcorn, er Pogo omtrent like mektig som en Sarah Bernard. Hver stripe må leses nøye, for det skjuler seg gjerne både doble bunner, skjulte poenger og to parallelle handlinger i en og same stripe. Det er i det hele tatt lett å forstå at serien opprinnelig er skapt for å leses i små daglige doser, og i større format enn dagens aviser bruker på striper.

Tilfeldigvis hadde Sigbjørn bare litt tidligere blitt introdusert for Carolyn Kelly, datter av avdøde Walt og forvalter av seriens videre liv. Dette viste seg å bli veldig strategisk, siden hun ble overbegeistret over å høre at noen var interesserte i å publisere Pogo i Norge. Det hadde nemlig aldri blitt gjort før, untatt en liten runde med en nytegnet, gjenopplivet variant som gikk i Tommy og Tigern tidlig på nittitallet.

Vårt første store hodebry med serien var språket: Som nevnt renner originalen formelig over av ordspill, dialektuttrykk skrevet på snodige måter, misforståtte fremmedord og andre oversetter-mareritt. Det var imidlertid én løsning vi kunne komme på, og ganske riktig viste det seg at vi tross alt bare trengte én løsning: Tor Lier. Tor har lang fartstid som oversetter av stripeserier, og innehar akkurat den riktige blandingen av nesegrus beundring for originalen og det nødvendige stormannsgale overmotet som trengs for å tørre å radbrekke poengene, gjendikte nonsensdiktene og -sangene, og transportere dialektene og referansene til norsk. Og, nevnte jeg god humor? Resultatet ble iallfall så bra som jeg tør påstå en oversettelse av Pogo noensinne kan bli, på noe språk

Til slutt, etter mye om og men og svært strenge kvalitetskrav fra rettighetshaveren, fikk vi også lov til, som første publikasjon i verden, å publisere Pogo-stripene i farger! Og det som skulle til for å overbevise skaperens datter om dette, var fargeleggeren Karl Bryhn. Karl hadde i flere år vært Egmont Serieforlagets hemmelige fargevåpen, med en pensel med i spillet i en rekke stripeserier og ikke minst bladforsider (Særlig Nemi). Og da Karl fikk stikkordet «Technicolor» fra rettighetshaveren, som forklaring på hva Walt Kelly en gang hadde sett for seg, forstod han med en gang hva det dreide seg om. Ut fra maskinen hans rant en strøm av sterke, varme og vennlige farger som nærmest oste av gamle tegnefilmer, pluss psykdeliske innslag som mintgrønne himler, røde trær og lilla gress. Akkurat slik Walt Kelly hadde ønsket det.

Vi begynte publiseringen fra 1951-årgangen, og prøvde så godt som råd var å dele handlingen inn i bolker som kunne leses som én historie. Dette til tross for at handlingen i serien foregår fortløpende, og at Walt Kelly elsket å flette både tre og fire parallelle handlingsforløp sammen til en forviklingssuppe av dimensjoner.

Ønsker du å lese Pogo, finnes det en god del samlebøker «tilgjengelig» (de fleste må kjøpes brukt), som alle inneholder et vell av ekstramateriale og artikler. Amerikanske Fantagraphics arbeider i samarbeid med Carolyn Kelly med å publisere hele Pogo samlet, og bind 1 har vært i kjømda i et par år, men er dog ikke kommet ut ennå.

Ønsker du derimot å lese Pogo på norsk, så er den å finne i Tommy og Tigern-bladene 1-9/2008, 1/2009 og alle Tommy og Tigern-spesialene som har kommet ut kvartalsvis siden. En stor del av dette materialet er også samlet i en bok som kom ut i Seriesamlerkubben i 2009.

Linker:
Offisiell Pogo-side
Pogo på Wikipedia

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with tommy og tigern at Hans Ivar Stordals blogg.