Juleforberedelser: Sun Tzi og krangelens kunst

21. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Jula er familiens høytid, og dermed også høytid for familie-, kjæreste- og ekteskapskrangler. Som en forberedelse til årets julehøytid, kommer her en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #3-2008, der temaet var «Krangel».

Krangelens kunst oppslag

Krangelens kunst fra IKON #3-2008, Illustrasjon av Astri Neema Nyen

Sun Tzi sa: Krigens vesen må studeres og forstås til fulle.
IKON sa: Det viktigste er ikke å ha rett, men å få rett.

Kjenner du følelsen av å plutselig stå midt i en krangel og føle deg naken? Det kan skje enhver som kommer uforberedt. Heldigvis for deg har IKON lest det eldgamle krigsstrategiverket Krigføringens kunst av Sun Tzi. Og her presenterer vi Krangelens kunst – de beste strategiene for å knuse kjæresten din i en krangel!

Den forutseende
Du vet du er en drittsekk. Du vet du kan anklages for tusen ting, og du vet at du ganske snart vil bli det. Da er det bare én ting å gjøre: Kom anklagerne i forkjøpet med motanklager.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den strategiske
Sun Tzi sa: «Den som inntar slagmarken først (…) vil være rolig. Den som kommer senere til og styrter ut i kampen, vil være utmattet.»

Den reaktive
Hvorfor i det hele tatt trekke pusten og la motstanderen slippe til med et mulig motangrep? Dette er et spørsmål du overhodet ikke finner noe godt svar på. Derfor svarer du på hver minste kritiske antydning med å ignorere den og isteden gå til frontalangrep på samtlige av motstanderens svake punkter – samtidig. Cowabunga!
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Gi aldri fienden ro. Tapp ham for krefter.»

Den analytiske
Hvorfor krangle om dine egne feil og mangler, når man heller kan stille en psykisk diagnose på fienden som tillater en å overse alle dens argumenter? For hvem trenger ærlig talt å ta imot kritikk fra en schizofren, kverulant psykopat med autistiske trekk? Og hvis alle abstraheringer slår feil, har du alltids kronargumentet «Men nyere forskning viser at…»
Særlig effektiv mot: Den forutseende og Den tellende
Sun Tzi sa: «Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og din seier vil aldri være truet.»

Den gråtende
En gråter svarer på alle angrep, hint om kommende angrep eller ubehagelige situasjoner med å gråte, gjerne hikstende og uhemmet, i håp om å forvirre fienden og ta fra han/henne ønsket om å angripe.
Særlig effektiv mot: Alle unntatt Den voldelige
Sun Tzi sa: «Jeg hevder at seier kan skapes. Selv om fienden er tallrik, kan jeg hindre ham i å angripe.»

Den voldelige
Det kan hende oss alle: En situasjon oppstår der ord rett og slett kommer til kort . Det kreves handling , det kreves mot, det kreves – en saftig knehøne, en finger i øynene og prikkedøden. For deg oppstår disse situasjonene ganske ofte, og du forundres egentlig over hvor undervurdert denne metoden er.
Særlig effektiv mot: Like forbasket effektiv mot alle sammen
Sun Tzi sa: Selv ikke med den største godvilje kan man tolke Sun Tzi til å gå god for denne strategien.

Den strategiske
I en krangel er det viktig å ikke fremstå som den drittsekken du faktisk er. Det  er derfor strategisk å krydre dine krav, anklager og ufordelaktige personkarakteristikker med fraser som «ikke at jeg er så mye bedre, men…» og «jeg liker ikke å kalle deg en …, men jeg føler jeg bare må være ærlig.» Dette vil lamme motstanderen i et nett av dårlig samvittighet og hindre han/henne i å slå tilbake med full kraft.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den forutseende
Sun Tzi sa: «All krigføring er basert på å villede. Når du er dyktig, gi inntrykk av at du er udugelig.»

Den tellende
Har kun ett våpen: Å telle til hundre hver gang det oppstår antydning til gnisninger. Det tilsynelatende nære slektskapet med Taushet er gull-typen er bare overflatisk: Der den tause bruker stillheten for å stenge ubehageligheter ute, bruker telleren sin strategi langt mer offensivt; for å signalisere at han/hun hever seg over fiendens lavmål, og dermed vippe fienden ut av balanse.
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Er fienden rolig, terg ham.»

Den brente jord-typen
Av og til er den eneste muligheten man har å minimere tapet, og for noen mennesker har dette utviklet seg til en grunnleggende livsholdning: Hvis man unnskylder seg for absolutt ALT, inkludert sin del av Nord-Sør-konflikten og CO2-utslippene, kan man håpe at fienden vil miste krigslysten og kampmoralen.
Særlig effektiv mot: Den forutseende og eventuelle halvhjertede av De reaktive
Sun Tzi sa: «Er man underlegen i antall, må man være i stand til retrett.»

Den tause
Skilpadden er ikke så dum. Du synes i grunnen vi har mye å lære av kloke dyr som klarer å leve så lenge som skilpadden: Derfor stenger du alle tegn på konflikt ute, og svarer med å bli stum som en østers. I ekstreme tilfeller har du også hatt god erfaring med å stikke fingrene i ørene og synge «Bæ, bæ lille lam». Alt må jo gå over en gang?
Særlig effektiv mot: Alle i den utspekulerte strategigruppen, samt Den forutseende
Sun Tzi sa: «For å være sikker på å holde det du forsvarer, skal du forsvare et sted som fienden ikke angriper.»

FAKTA OM «KRIGFØRINGENS KUNST»:

Krigføringens kunst av Sun Tzi

Krigføringens kunst av Sun Tzi, Damm 2006

Krigføringens kunst er et klassisk kinesisk militærstrategiverk av Sun Tzi fra det 6. århundre f.Kr. Det består av 13 kapitler om ulike aspekter ved krigføring, og har lenge vært regnet som sin tids fremste verk om militær strategi.
I moderne tid har strategiprinsippene i Krigføringens kunst også blitt flittig brukt på andre områder. Mange firmaer, særlig i Japan, har gjort boken til obligatorisk lesning for sine toppsjefer, og en rekke sportsmanagere hevder også å være sterkt inspirert av boken.
Å bruke den i krangel kan også, for alt vi vet, fungere utmerket. Men husk at Sun Tzi sa: «Hundre seiere i løpet av ett hundre slag er ikke toppen av dyktighet. Å overvinne fienden uten kamp er toppen av dyktighet.»
Utgitt på norsk både av Gyldendal (1999) og Damm Forlag (praktutgave, 2006).

Illustrasjon: Astri Neema Nyen

Advertisements

Trosmøte utenfor kirken

20. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

En liten pause fra Japan-manien min nå om dagen. Dette er en reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Lands spalte Tro, Etikk og Eksistens 31.05.2010. Det var et intervju med den svenske forleggeren Dan-Erik Sahlberg. Han har spilt en vesentlig rolle i å gjøre bøker om spiritualitet og eksistensielle spørsmål til bestselgere og gjenstand for de mest populære bokmesse-programpostene i Sverige, noe som foreløpig virker fjernt i den norske bokbransjen.

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Kanskje finnes det mer tro i våre sekulariserte samfunn enn vi kan se ved første øyekast? Det gjelder bare å bli oppmerksom på den.

Det har kanskje vært en tid da de aller fleste skandinaver gikk regelmessig i kirken, og kirken hadde en selvsagt posisjon i samfunnet. I dagens sekulariserte samfunn er imidlertid situasjonen svært annerledes. Kristne ser ut til å miste innflytelse på mange arenaer i samfunnet. Mange kristne har kalt utviklingen for en «avkristning».
– Et annet synonym for sekularisering kan være «religiøs forandring». Det siste er et begrep med mer muligheter i seg, sier Dan-Erik Sahlberg (48), tidligere forlagssjef i svenske Cordia forlag. Han er kanskje mest kjent for å ha vært med på å forandre profilen til forlagene han har arbeidet i, fra kun å være interne forlag for egne kirkesamfunn, til å nå forholdsvis bredt ut. Innsatsen med Bibel 2000 skaffet ham en pris som «Årets markedsfører» i Sverige.

Positiv sekularisering
Utviklingen i Sverige tyder på at sekulariseringen nå har gått hele runden, mener Sahlberg.
– Hele perioden fra 50- til 80-tallet var preget av oppgjør med statskirken og kritikk av kirkemonopolet. I dag har troen i stor grad blitt flyttet til den private sfæren, særlig etter at skillet mellom kirke og stat ble virkelighet i år 2000. Jeg synes faktisk det har vært en veldig bra prosess, for den lange tradisjonen med en «enhetskultur» har gitt lite rom til å snakke om hva troen egentlig er og hva den betyr for enkeltmennesker – lite rom for å nærme seg de eksistensielle spørsmålene. I stedet har det handlet mest om institusjonene. Men i et sekularisert samfunn, må kirken tilpasse seg det positive med sekulariseringen, sier Sahlberg.
– Har du eksempler på hva du mener er positive sider ved sekulariseringen?
– Ja, blant annet at den myndiggjør både mennesker og Gud i forholdet til hverandre. Man er ikke lenger kristen bare fordi man er norsk eller svensk, men fordi det er ens eget valg.
Sahlberg mener at denne individualiseringen av troen og det endrede åndelige klimaet var spesielt synlig i Sverige på 80-tallet og fremover, med fremveksten av New Age-bevegelsen.
– Slik jeg ser det, snudde det store samfunnsprosjektet på denne tiden mer innover i mennesket, og fokuserte på hvordan man kan takle sine egne problemer. For mange mennesker med en eksplisitt åndelig søken ledet dette til New Age, og for noen av dem videre inn i kristen mystikk, som også mange kristne begynte å gjenoppdage. Dette kunne vi blant annet se i bokutgivelsene på 70- og 80-tallet, da mange av de klassiske kristne mystikerne ble gitt ut i nye utgaver.
– Hva tror du dette var et uttrykk for?
– Jeg tror det dreide seg om en generasjon i 40-årene og eldre, som oppdaget at 60- og 70-tallets idealisme sakte hadde glidd over i materialisme. Mange opplevde nok at dette skapte et eksistensielt tomrom som ble større og større, sier Sahlberg.

Kulturens røtter
Men slett ikke alle har umiddelbart søkt mot det åndelige. Sahlberg mener også å ha sett en litt annerledes trend i sekulariseringen:
– En annen bevegelse er den økte betoningen på etikk, moral og verdier i samfunnsdebatten. Når den ene institusjonen som har stått som leverandør av dette, altså statskirken, ikke lenger har denne rollen, så oppstår det et vakuum som må fylles av noe. Dette «noe» ble politiske prosjekter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Men mange forstår jo instinktivt at disse ideene også må komme fra et sted, og ser at røttene i kulturene våre ofte finnes i religionene – i vår vestlige kultur først og fremst i kristendommen, sier Sahlberg.
Han oppfatter denne mer intellektuelt baserte tilnærmingen som typisk for en viss gruppe mennesker:
– I de kretsene jeg har beveget meg, har jeg sett disse tankene særlig blant intellektuelle mennesker og kunstnere. Jeg har inntrykk av at mange av dem jeg møter er følsomme mennesker av natur, som for eksempel er svært åpne for estetiske budskap formidlet gjennom kunst. Jeg har også sett mange eksempler på mennesker som har opplevd ting i sitt eget kunstneriske virke som, til slutt, har ledet dem frem til en tro.

Finne troen
Gjennom sitt virke som forlegger har Dan-Erik Sahlberg selv vært i kontakt med mange mennesker som har opplevd å finne troen på uventede steder og måter, og som har skrevet om opplevelsen. En av dem er den anerkjente svenske forfatteren og poeten Maria Küchen. På et tidspunkt ble Küchen innbudt av Svenska kyrkan til et salmeprosjekt, der en gruppe skribenter skulle reise til et kloster i Italia for å arbeide med svenske salmer for 2000-tallet.
– Mens hun var på dette klosteret, opplevde hun plutselig å høre en stemme som sa «Det er jeg», og hun var helt klar på at det var Guds stemme hun hørte, forteller Sahlberg.
– Det er mange andre som sier de har hatt en slik dyp, eksistensiell opplevelse i livet, men som ikke vet hvordan de skal gå videre med det, og til slutt renner det bare ut i sanden. Men Maria Küchen skjønte at hun ikke kunne gå forbi dette. Hun gjorde dog ikke som mange andre gjør, og prøvde å finne en menighet som passet for henne. I stedet gikk hun rett til nærmeste, kjedelige, vanlige Svenska kyrkan-menighet, der hun snakket med presten og etter hvert ble døpt og konfirmert.

Utenfor kirken
Sahlberg forteller at han synes han har sett mye spor av tro fra mennesker langt utenfor kirkens vegger, men presiserer at det å se denne troen ofte avhenger av øynene som ser:
– Hvorvidt man får øye på denne troen, avhenger ofte av hva slags syn man har på kunst og kultur. Hvis man opererer med et klart skille mellom «oss» og «dem», «kristen» og «sekulær», hvem som er innenfor og utenfor, da ser man kanskje ikke disse sporene så tydelig. Men jeg liker uttrykket semper major, «alltid større» – Gud er alltid større enn våre tenkte systemer og rammer, og han virker utenfor dem. Og hvis vi er åpne, kan vi få se det, sier Sahlberg, som også er opptatt av at man ikke skal tenke for snevert om hvilke veier som kan føre mennesker til tro.
Sahlberg mener kirken har mye å gi til menneskene utenfor, men at den ofte ikke lykkes så godt i å kommunisere bra utad. Han tror at en av mange årsaker til dette, kan være at vi i kirken møter stemmene til offisielle representanter som snakker på vegne av en institusjon, mens vi i kulturen og kunsten oppfatter avsenderne mer som personlige og frie fra bindinger, noe mange oppfatter som mer troverdig.
– En kirke er naturligvis en felles teologisk og sosial kontekst, og er man biskop eller pastor, så har man jo dette fellesskapet i ryggen og må tilpasse seg det. Men når det er sagt, så skaper slike roller kanskje ikke de mest interessante stemmene som folk vil høre på. Da er det nok for eksempel mer interessant med dem man kan kalle «kristne kulturpersonligheter»: Mennesker i offentligheten som alle vet at er kristne, men som ikke bare snakker om troen sin for kirkens del, men til intellektuell stimulans for andre og som en naturlig del av livet. Problemet er at det gjerne er for få mennesker som har evnen til å ha denne rollen. Biskoper får for eksempel veldig sjelden denne rollen, på grunn av embetet de har.

Til stede
Et unntak er Martin Lönnebo, tidligere biskop i Linköping, som også er kjent for et stort forfatterskap.
– Han var en mann som folk også hørte på da han var biskop, for han hadde en tydelig visdom og var så grunnfestet. Men etter at han pensjonerte seg, har han allikevel kunnet være mye friere og mer personlig, nå som han ikke har det ansvaret som ligger i selve vervet. Da tror jeg man kan møte mennesker på en litt annen måte, sier Sahlberg.
– Hva mener du er kirkens største utfordring overfor de menneskene som i utgangspunktet er kirkefremmede?
– Jeg tror den største utfordringen er i det hele tatt å være til stede i det offentlige rom, et rom som består av mange deler. En del er kulturen og kunsten, der eksistensielle spørsmål om liv, død, krig, mislykkethet, kjærlighet og lignende temaer bearbeides hele tiden. Videre finner veldig mye av det offentlige rom sted i nyhetsmedia, som i sin natur er raske, spissete og konfliktorientert. Skal man presentere tro i media er det viktig å vite hvordan media virker, og for å være ærlig fraråder jeg ofte folk å stille i debattprogrammer og lignende, fordi jeg har mer tro på samtalen, sier Sahlberg.
Et eksempel er bokmessen i Gøteborg, der det siden 1999 har vært en egen scene under vignetten Se Människan. Der arrangerer kirken samtaler med kjente forfattere og kulturpersonligheter, som gjerne stiller opp.
– Media har ofte har en klar idé om hvor de vil ha religion. På den ene siden har vi tv-gudstjenester, der man så og si bare setter et kamera inn i religionens egen verden. Og på den andre siden har man konfliktsakene i nyhetene, om homofili, kvinnelige prester og så videre. Det er veldig sjelden at en vanlig kristen person får mulighet til å fortelle hvordan han eller hun lever, tenker, tror, går gjennom kriser og slike ting. Hvorfor er det sånn? spør Sahlberg.

Inn i kirken
Tro kan fødes utenfor kirken, men den kan ikke overleve i lang tid utenfor kirken, mener Sahlberg. Han legger ikke skjul på at mange kirkefremmede kan oppleve veien inn i kirken som enda lenger og tyngre enn selve veien til troen.
– Noe av den vanligste kritikken mot kirken, er at den presenteres som «en ferdig pakke», som man kun kan svelge hel. Jeg mener ikke at kirken skal være vid åpen for alle meninger heller, men mange savner en tydelighet på at det finnes et stort spekter av meninger som er representert i kirken. Jeg tror det viktigste er at kirken har et sterkt, levende og tydelig sentrum som menneskene kan bevege seg mot, og ikke at den setter opp gjerder av regler og meninger som man må passe på å befinne seg innenfor, sier Sahlberg.
– En annen stor utfordring, særlig for folkekirkene som er overalt der folk bor, er å møte kirkefremmede folk som har hatt eksistensielle opplevelser i gode samtaler. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke møtes med holdninger som at opplevelsen høres for karismatisk og sprø ut, eller at den bortforklares og rasjonaliseres med religionspsykologi, eller til og med at opplevelsen man har hatt ikke følger en korrekt teologi.

Dan-Erik Sahlberg

Dan-Erik Sahlberg

FAKTA DAN-ERIK SAHLBERG:

  • Programsjef på det økumeniske kultur- og kurssenteret Sigtunastiftelsen (www.sigtunastiftelsen.se)
  • Tidligere forlegger i de kristne bokforlagene Libris og Cordia. Cordia var også utgiver av de svenske tidsskriftene Pilgrim og Trots Allt.
  • Ble i 2000 kåret til Årets markedsfører i Sverige for sitt arbeid med lanseringen av bibeloversettelsen Bibel 2000 som solgte over en million eksemplarer.
  • Sluttet i Corda i 2006, etter at det opphørte som selvstendig forlag og ble tatt opp i eierforlaget Verbum.
  • Bok: Det rene landet

    17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

    Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

    Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

    Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.

    På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.

    Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.

    Thomas Glover med familie, ca år 1900

    Thomas Glover med familie, ca år 1900

    Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.

    Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.

    Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham.  Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.

    Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.

    LINKER:

    Tips: Dropbox

    10. desember 2010 § 2 kommentarer

    Dropbox

    Dropbox - et utrolig nyttig og enkelt verktøy

    Jeg lider, som de fleste av oss, av et par små personlighetsforstyrrelser som jeg liker å tro at jeg holder sånn omtrent i sjakk. Den ene av dem er redselen for å ikke ha noe tilgjengelig akkurat idet jeg trenger det. Det betyr for eksempel at jeg som regel pakker med meg mer enn dobbelt så mye klær som jeg faktisk ender opp med å bruke på enhver tur. Det betyr også at jeg er litt smått nevrotisk når det gjelder backup-løsninger og løsninger som lar meg ha datafiler tilgjengelig på lure måter.

    Nå kan det selvsagt diskuteres hvorvidt det er en bra ting å handle i henhold til nevrosene sine, for slik å dempe symptomene, men la oss for et øyeblikk forutsette at det er det. Da kan jeg nemlig skryte fælt av en liten hjelper som har fått meg til å slappe atskillig mer av, nemlig Dropbox. Denne snedige tjenesten som har eksistert en liten stund gir enhver bruker 2GB med lagringsplass et eller annet sted i skyene, og lar deg installere små (og rimelig lette) applikasjoner på din PC, Mac, Linux-maskin, iPhone, Android-telefon, Blackberry-telefon eller hva det måtte være. Der får du en mappe ved navn «My Dropbox», og alt som puttes i denne mappen lastes automatisk opp til serveren i skyene og synkroniseres på tvers av alle enheter. Slik har du altså til enhver tid oppdaterte filer tilgjengelig på alle enheter (og selvsagt via enhver nettleser), samt at alle gamle filversjoner også er tilgjengelige som backups. Tjenesten skryter til og med av en tilsynelatende «intelligent» oppdatering, som gjør at store filer som kun endres bittelitt ikke må lastes opp i sin helhet hver gang.

    Som om ikke dette var nok, kan man også dele mapper med en hvilken som helst annen Dropbox-bruker, og det finnes et tonn av andre nyttige funksjoner som stadig utvikles.

    Sjekk ut Dropbox her om du ikke har prøvd det før.

    Kurosagi Corpse Delivery Service – horror som ikke er horror

    8. desember 2010 § 2 kommentarer

    Kurosagi Corpse Delivery Service bind 1

    Omslagene til KCDS skiller seg effektivt ut i manga-mengden.

    Det finnes geniale historier, formfullendte historier, historier som har klartenkt oppbygning, karakterutvikling, en perfekt symbiose mellom form og innhold … og så finnes det god gammeldags underholdning! I den siste kategorien har jeg de siste par årene fulgt mangaserien Kurosagi Corpse Delivery Service av Eiji Otsuka og Housui Yamazaki med stor fornøyelse.

    Til å begynne med var det rett og slett coverdesignet som fanget oppmerksomheten min fra Outlands mangahyller av skrikende farger – det minimalistiske og abstrakte designuttrykket kombinert med den røffe, ublekede kartongen som paperbackbøkene er innbundet i, var veldig utypisk manga. (Veldig opp min gate, må jeg legge til.) Men så fikk jeg altså sans for den bisarre serien inni coveret også.

    Serien låner det meste av uttrykket og handlingen sin fra horror-sjangeren, men er i sitt vesen en slags overnaturlig detektiv-komedie i horror-innpakning. Og det er altså ikke en kritikk fra min side, snarere en kompliment. Jeg er ingen stor horror-fan selv, har rett og slett aldri prøvd å sette meg inn i sjangerens pensum, men liker godt sjangerlek. Og jeg synes horror-sjangerens tydelige formspråk og særegne virkemidler og konvensjoner fungerer veldig effektivt å stjele (i likhet med western-sjangeren). Det er noe med horror-elementene som har evnene til å røre ved oss på en veldig fysisk og sjokkartet måte, og når det som her blandes med en ganske annen sjanger, føles resultatet overraskende og friskt. (Et helt annerledes eksempel på noe liknende er forresten den svenske boken/filmen La den rette komme inn, som bygger et vart og følsomt tenåringsdrama over en vampyrhistorie.) Jeg må forresten legge til at jeg selvsagt vet at mye horror har de facto undertoner av en slags mørk komedie, men jeg mener altså at vi her snakker om noe litt annet.

    Kurosagi Coprse Delivery Service

    Den snodige gjengen som utgjør Kurosagi Coprse Delivery Service

    Serien som har tagline «Your body is their business», handler om en snodig, sammenrasket gjeng eks-studenter fra et buddhistisk universitet som ikke har klart å skaffe seg vanlige jobber. På oppskriftsmessig vis har de alle en eller annen slags spesiell egenskap, enkelte av dem overnaturlige sådanne. Den soleklart mest spesielle av disse egenskapene tilhører seriens hovedperson Kuro (betyr sort), som ved berøring kan snakke med døde sjeler som ennå ikke helt har forlatt en kropp. Legg til en balsameringsekspert, en som kan finne lik med pendel og et par andre, og VIPS – du har en gruppe med et kult navn og en litt uklar businessidé: Kurosagi Corpse Delivery Service jobber med å utføre døde menneskers siste vilje. Dette kan være så enkelt som å gravlegges på et bestemt sted (selv om heller ikke det nødvendigvis er enkelt), og så komplisert som når døde kropper brukes av robotutviklere til å teste robotdrakter som uheldigvis har bygd systemvaren sin over gamle Nintendo-spill … ganske off-beat greier altså. Felles for de fleste «oppdragene», er at det hører til sjeldenhetene at døde mennesker er gode betalere. Manusforfatter Otsuka er et oppkomme av ideer som kobler horror-elementer til det hverdagslige, moderne og urbane, en konvensjon japanere jo etter hvert er blitt kjent for. Legg til de stilrene, enkle og forholdsvis realistiske tegningene til Yamazaki, som klarer å formidle både de komiske og skremmende elementene like godt, så sitter du med en klar vinner.

    Noe av det som fungerer aller best i Kurosagi, er det komiske i at gruppen innehar utrolige evner, men overhodet ikke finner noen politisk korrekt måte å utnytte disse evnene på. Gjengen er derfor gjerne forvist til en Cowboy Bebop-aktig konstant blakk tilværelse. Alle er dessuten ganske asosiale og nerdete typer, og kommer ikke nødvendigvis bedre ut av det med andre asosiale nerder enn de gjør med vanlige folk. Kanskje det er derfor de heller søker de dødes selskap, noe som i så fall heller ikke kan karakteriseres som spesielt vellykket.

    Serien er stort sett bygd opp av asvluttede enkelthistorier som spenner over alt fra to til fem-seks kapitler, og selv om serien foregår kronologisk er det etter 11 bøker forholdsvis lite karakterutvikling eller overliggende plotstruktur å spore. Det eneste store, overliggende mysteriet av denne typen er den arrede ånden ved navn Yaichi som fra tid til annen manifesterer seg rundt Kuro, og en sjelden gang griper inn i historiens gang. Hvis serien noen gang beveger seg mot en klimaktisk avslutning, vil Yaichi definitivt spille en viktig rolle.

    Det er også verdt å nevne at Dark Horse Manga har gjort en forbilledlig jobb med å utgi denne serien på amerikansk. Siden serien retter seg mot voksne, har de valgt å gå i retning av å holde seg så trofast som mulig til originalen. Det betyr blant annet at lydord har fått stå uretusjert, og at oversettelsen finnes bakerst i boka for den som absolutt vil forstå dem (ikke mitt førstevalg personlig, men like fullt en prinsipiell avgjørelse jeg respekterer). Men viktigere er det at også en rekke historie-elementer, ordspill, vitser og kulturelle referanser har fått inngående forklaringer bak i bøkene av oversetter og redaktør Carl Gustav Horn. Disse er ikke bare nyttige, men også direkte morsomme og godt skrevet. Dette gir bøkene en merverdi, siden serien faktisk renner over av slike referanser som ellers ville gått de fleste vestlige lesere hus forbi.

    FAKTA:
    Kurosagi Corpse Delivery Service på Wikipedia
    Bok 1 hos den amerikanske utgiveren Dark Horse (klikk First Looks for en prøvesmak)

    Kurosagi hos Deichmanske Bibliotek

    Buddha revisited

    1. desember 2010 § 2 kommentarer

    Dette er en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #1-2009.

    Buddha av Osamu Tezuka

    Den oppvåknede Buddha

    «Veldig mye». Det er denne ekstremt upresise beskrivelsen jeg gjerne føler meg forvist til når jeg skal prøve å beskrive tegneseriene til den japanske mangalegenden Osamu Tezuka. Det er vanskelig å si det bedre på under en tettpakket side: Tezuka-serier er fremfor alt mye historiefortelling – mannen formelig dreit historier – og alle handler først og fremst om menneskelig drama, relasjoner og etiske og eksistensielle spørsmål. Han behersket alle sjangere, og var en mester i å bruke «hva hvis»-fortellinger, science fiction, myter eller en slags magisk realisme, til å fortette og intensivere dramaet. I tillegg er det mye av både refleksjon, melodrama, spenning, sterke følelser, meningsløse slapstick-gags, visuelle fortellerteknikker og innovativ tegneseriekunst.

    KLATREMUS I DUKKEHUS
    Det er umulig å forstå Japans forhold til tegneserier (manga) uten å nevne Osamu Tezuka, «the God of comics». Og det er umulig å forklare Tezukas betydning og innflytelse i Japan uten å ty til klønete sammenlikninger som «en sammenslåing av Henrik Ibsen, Ivo Caprino, Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Frode Øverli i én og samme person» … forholdsvis upresist, men like fullt effektivt.
    Men hvorfor maser jeg om dette? Vel, Tezuka er først og fremst aktuell fordi en stadig større andel av de «voksne» seriene hans nå blir gjort tilgjengelig på engelsk av det amerikanske forlaget Vertical. Men nå har han altså også blitt introdusert for et norsk publikum gjennom «Buddha». Serien er et av Tezukas største tegneserieverk på til sammen imponerende 2900 sider, skapt over ti år mellom 1974 og 1984. Serien er utgitt på engelsk i åtte tykke bøker, designet av bokcover-stjernen Chip Kidd, og hittil har tre (fire per 2010, forf.anm.) av disse bøkene kommet ut på norsk fra Gyldendal.

    LEGENDER OG LÆRE
    «Buddha» forteller først og fremst historien om Siddharta Gautamas liv: Prinsen som vokste opp i beskyttede omgivelser, men som i møtet med lidelse konkluderte at alt i livet er tomhet, og som gjennom askese og meditasjon ble den første som oppnådde «oppvåkning». Historien åpner allerede før Siddhartas fødsel, og introduserer oss først for Brahmin-kasten (vismennene) og kongeriket Kapilavastu. Historien tar oss deretter igjennom Siddhartas ungdomsår i hoffet, de fire møtene, perioden som omflakkende asket, meditasjonen under fikentreet og den store oppvåkningen, hans forkynnelse, samlingen av en disippelflokk og til sist hans død. Men serien fletter også inn en rekke bipersoner, noen historiske og haugevis av helt fiktive. Bipersonenes historier tar faktisk til sammen langt mer plass enn Buddhas egen, ja, det går ofte både 100 og 200 sider uten at Buddha selv har vært i fokus.
    Med andre ord: Vi snakker ikke her om noen historisk dokumentasjon, men snarere en personlig tolkning av legendematerialet som omkranser Buddha. Noen av legendene er gitt en forholdsvis realistisk utførelse (Siddharta snakker for eksempel ikke fra fødselen av), andre er bevart mer mytiske (den oppvåknede Buddhas karakteristiske utseende er for eksempel beholdt). Men de fiktive elementene forstyrrer ikke egentlig historien eller dens trofasthet mot den buddhistiske læren. Alle karakterene spinner en levende verden rundt Buddha som tydeligere viser hvordan hans liv og lære blir gjensidig påvirket av menneskene rundt ham. Dessuten fungerer bipersonene som objekter for lidelser og fristelser, og sørger for akkurat så mye tragedie og meningsløshet at det virkelig etableres en verden der læren om at alt er lidelse og tomhet kan oppleves. Disse læresetningene som er så sentrale for buddhismen kan virke overdrevent pessimistiske på utenforstående, men er like fullt essensielle for å forstå buddhismen. Og siden opplevelsen av lidelse og tomhet kan variere, er historier som denne, om enn både fiktive og legendepregede, nyttige for å komme under huden på Buddhas lære.

    RASKERE ENN SIN EGEN TANKE?
    For så til slutt å bite meg selv i halen som et karmahjul: Det kanskje eneste det ikke er mye av i Tezuka-serier er finesse, raffinement og perfeksjon av den typen vi gjerne forventer av «høyverdig litteratur» i et vestlig kunstperspektiv. Skal man nyte seriene, må man huske på at stort sett alt han produserte faktisk var ment som folkelig underholdning, om enn med en alvorlig undertone. Dessuten var verkene hans produsert så raskt at det er tvilsomt om mannen i det hele tatt hadde tid til å tenke seg om før han dyppet pennen sin i blekk – noe man kun kan skryte av hvis resultatet er så godt som dette. Som leser er det best å bare puste dypt, dykke ned i sidene og la seg rive med av fortellingens eget tempo, dens rytme og stadige krumspring. Gjør man det, kan man komme til å merke at Tezuka er i en klasse for seg, selv lenge etter hans død.

    FAKTA OM OSAMU TEZUKA:

    Osamu Tezuka
    • 1928-1989, fra Takarazuka i Japan.
    • Utdannet lege.
    • Tegnet over 150.000 seriesider, stort sett uten assistenter, og regisserte en mengde animasjon i løpet av sitt liv.
    • Blant hans mest kjente verk er Tezuwan Atom (Astro Boy), Jungle Emperor (Kimba the White Lion), Black Jack, Hi No Tori (Phoenix) og Adolf.

    Where Am I?

    You are currently viewing the archives for desember, 2010 at Hans Ivar Stordals blogg.