Bok: Det rene landet

17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.

På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.

Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.

Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.

Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham.  Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.

Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.

LINKER:

Tagged: , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Bok: Det rene landet at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: