Buddha revisited

1. desember 2010 § 2 kommentarer

Dette er en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #1-2009.

Buddha av Osamu Tezuka

Den oppvåknede Buddha

«Veldig mye». Det er denne ekstremt upresise beskrivelsen jeg gjerne føler meg forvist til når jeg skal prøve å beskrive tegneseriene til den japanske mangalegenden Osamu Tezuka. Det er vanskelig å si det bedre på under en tettpakket side: Tezuka-serier er fremfor alt mye historiefortelling – mannen formelig dreit historier – og alle handler først og fremst om menneskelig drama, relasjoner og etiske og eksistensielle spørsmål. Han behersket alle sjangere, og var en mester i å bruke «hva hvis»-fortellinger, science fiction, myter eller en slags magisk realisme, til å fortette og intensivere dramaet. I tillegg er det mye av både refleksjon, melodrama, spenning, sterke følelser, meningsløse slapstick-gags, visuelle fortellerteknikker og innovativ tegneseriekunst.

KLATREMUS I DUKKEHUS
Det er umulig å forstå Japans forhold til tegneserier (manga) uten å nevne Osamu Tezuka, «the God of comics». Og det er umulig å forklare Tezukas betydning og innflytelse i Japan uten å ty til klønete sammenlikninger som «en sammenslåing av Henrik Ibsen, Ivo Caprino, Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Frode Øverli i én og samme person» … forholdsvis upresist, men like fullt effektivt.
Men hvorfor maser jeg om dette? Vel, Tezuka er først og fremst aktuell fordi en stadig større andel av de «voksne» seriene hans nå blir gjort tilgjengelig på engelsk av det amerikanske forlaget Vertical. Men nå har han altså også blitt introdusert for et norsk publikum gjennom «Buddha». Serien er et av Tezukas største tegneserieverk på til sammen imponerende 2900 sider, skapt over ti år mellom 1974 og 1984. Serien er utgitt på engelsk i åtte tykke bøker, designet av bokcover-stjernen Chip Kidd, og hittil har tre (fire per 2010, forf.anm.) av disse bøkene kommet ut på norsk fra Gyldendal.

LEGENDER OG LÆRE
«Buddha» forteller først og fremst historien om Siddharta Gautamas liv: Prinsen som vokste opp i beskyttede omgivelser, men som i møtet med lidelse konkluderte at alt i livet er tomhet, og som gjennom askese og meditasjon ble den første som oppnådde «oppvåkning». Historien åpner allerede før Siddhartas fødsel, og introduserer oss først for Brahmin-kasten (vismennene) og kongeriket Kapilavastu. Historien tar oss deretter igjennom Siddhartas ungdomsår i hoffet, de fire møtene, perioden som omflakkende asket, meditasjonen under fikentreet og den store oppvåkningen, hans forkynnelse, samlingen av en disippelflokk og til sist hans død. Men serien fletter også inn en rekke bipersoner, noen historiske og haugevis av helt fiktive. Bipersonenes historier tar faktisk til sammen langt mer plass enn Buddhas egen, ja, det går ofte både 100 og 200 sider uten at Buddha selv har vært i fokus.
Med andre ord: Vi snakker ikke her om noen historisk dokumentasjon, men snarere en personlig tolkning av legendematerialet som omkranser Buddha. Noen av legendene er gitt en forholdsvis realistisk utførelse (Siddharta snakker for eksempel ikke fra fødselen av), andre er bevart mer mytiske (den oppvåknede Buddhas karakteristiske utseende er for eksempel beholdt). Men de fiktive elementene forstyrrer ikke egentlig historien eller dens trofasthet mot den buddhistiske læren. Alle karakterene spinner en levende verden rundt Buddha som tydeligere viser hvordan hans liv og lære blir gjensidig påvirket av menneskene rundt ham. Dessuten fungerer bipersonene som objekter for lidelser og fristelser, og sørger for akkurat så mye tragedie og meningsløshet at det virkelig etableres en verden der læren om at alt er lidelse og tomhet kan oppleves. Disse læresetningene som er så sentrale for buddhismen kan virke overdrevent pessimistiske på utenforstående, men er like fullt essensielle for å forstå buddhismen. Og siden opplevelsen av lidelse og tomhet kan variere, er historier som denne, om enn både fiktive og legendepregede, nyttige for å komme under huden på Buddhas lære.

RASKERE ENN SIN EGEN TANKE?
For så til slutt å bite meg selv i halen som et karmahjul: Det kanskje eneste det ikke er mye av i Tezuka-serier er finesse, raffinement og perfeksjon av den typen vi gjerne forventer av «høyverdig litteratur» i et vestlig kunstperspektiv. Skal man nyte seriene, må man huske på at stort sett alt han produserte faktisk var ment som folkelig underholdning, om enn med en alvorlig undertone. Dessuten var verkene hans produsert så raskt at det er tvilsomt om mannen i det hele tatt hadde tid til å tenke seg om før han dyppet pennen sin i blekk – noe man kun kan skryte av hvis resultatet er så godt som dette. Som leser er det best å bare puste dypt, dykke ned i sidene og la seg rive med av fortellingens eget tempo, dens rytme og stadige krumspring. Gjør man det, kan man komme til å merke at Tezuka er i en klasse for seg, selv lenge etter hans død.

FAKTA OM OSAMU TEZUKA:

Osamu Tezuka
  • 1928-1989, fra Takarazuka i Japan.
  • Utdannet lege.
  • Tegnet over 150.000 seriesider, stort sett uten assistenter, og regisserte en mengde animasjon i løpet av sitt liv.
  • Blant hans mest kjente verk er Tezuwan Atom (Astro Boy), Jungle Emperor (Kimba the White Lion), Black Jack, Hi No Tori (Phoenix) og Adolf.

Tagged: , , , , , , , , ,

§ 2 Responses to Buddha revisited

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Buddha revisited at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: