Tegneseriemanus om Tårnagentene

28. februar 2011 § 1 kommentar

I skrivende stund er jeg godt i gang med et spennende oppdrag jeg har fått fra Norsk Søndagsskoleforbund. Jeg skal nemlig skrive manus for en tegneserie inspirert av TV-serien Tårnagentene som gikk på NRK Super i jula. Tegneserien heter Tomaskirken Tårnagentklubb og handler ikke om barna i TV-serien, men om fire barn som har dannet sin egen Tårnagentklubb etter å ha latt seg inspirere av TV-serien, og den foregår i en verden uten tidsreiser og andre uvirkelige elementer. Også disse barna har fått lov til å bruke tårnrommet i sin lokale kirke som klubblokale, og har startet en klubb for å hjelpe mennesker, løse mysterier og gjøre gode gjerninger. De som kjenner meg, skjønner sikkert at jeg synes det er litt småartig at seriens hovedpersoner inkluderer både en gutt ved navn Lukas og en japansk jente som har med seg sin rosa Nintendo DS overalt.

I første omgang skal jeg skrive en historie i seks deler à én side, og har spunnet en liten detektivhistorie der barna må spore opp eieren av en mystisk konvolutt de finner på gaten. Underveis har jeg også klart å skrive inn noen elementer som står hjertet mitt nært, en av de store gledene ved å skrive historier. Tegneserien tegnes av de to japanske damene Kanako og Yuzuru, som blant annet tegner de grafiske romanene i Alex Rider-serien. Den vil bli publisert høsten 2011 over seks utgaver av medlemsbladet Barnas, som går ut til alle Søndagsskolens medlemmer. Over kan dere se en work-in-progress-rute fra seriens første episode.

Hip hop + science fiction

24. februar 2011 § 1 kommentar

Rapperen Richard Rich og produsenten Max Tannone (ukjente for meg) har akkurat sluppet en gratis femspors EP som er samplet og insipirert av den glitrende science fiction-filmen Moon fra 2009 (takk io9 for nyheten).

Selene EP

Selene EP-en inspirert av og samplet fra filmen Moon (2009)

Jeg sjekka ut EP-en, og likte godt mye av det jeg hørte, særlig de siste sporene – på sitt beste ga den meg noe av de samme vibbene som samarbeidene til rapperen Aesop Rock og produsenten Blockhead. Men poenget mitt her var egentlig ikke å komme med noen anmeldelse av denne EP-en. Snarere satte utgivelsen i gang et skred av tanker hos meg om hip hops evne til å ta opp i seg ulike elementer.

Hip hop er uløselig knyttet til sampling av eksisterende musikk, og har alltid vært det. Og nettopp det er noe av det jeg liker absolutt best med hip hop – tilsynelatende slekter kulturen på byen den ble til i, på det viset at den er i stand til å ta opp i seg alle mulige elementer og innflytelser uten å miste selve essensen sin. Og dette gjelder ikke bare musikalsk. Stadig vekk dukker det opp interessante utgivelser og låter der samplingen ikke bare ligger på det musikalske planet, men også påvirker selve tematikken og konseptet. Wu Tang Clan lånte rått fra kung fu-filmer, Dr Doom (aka. Kool Keith, Dr Octagon, Black Elvis) lånte fra superhelttegneserier … og det finnes så mange eksempler på rappere som tydelig har har lånt inspirasjon fra dataspill, gangsterfilmer, tegnefilmer og annen populærkultur at jeg ikke engang orker å komme på dem (legg gjerne inn kommentar nederst om du har noen lysende eksempler du har likt godt).

I walk past with a nod and a reminisce
Swear to god hip hop and comic books was my genesis
Respect the life and the fashions of the children
It’s the only culture I’ve got, exactly what we’ve been building
– Slug fra Atmosphere, Always Coming Back Home to You

For min del har jeg av en eller annen grunn alltid hatt et veldig intenst forhold til science fiction-tradisjonen som portretterer fremtidens arbeidermiljøer i pressede situasjoner i verdensrommet. 2001: En romodyssé (1968), Alien (1979), Planetes (anime), Sunshine (2007), Cargo (2009)… og så altså Moon fra 2009. Filmen var regissert av Duncan Jones (sønnen til David Bowie, faktisk), og handler om en ensom arbeider som arbeider med å høste inn helium3, jordens viktigste energikilde, på månen. Hans tre år lange periode i ensomhet er snart over, og han venter ivrig på å få komme hjem til kona og sønnen som venter der hjemme. I mellomtiden har han bare selskap fra roboten Gerty (med stemme fra Kevin Spacey, mer enn et lite nikk til Hal9000) og videoklipp hjemmefra. Så en dag kommer han ut for en ulykke ute i innhøstningsmaskinen, og våkner opp på sykestua til synet av Gerty og … seg selv. Har du ikke sett filmen, så vil jeg absolutt anbefale den, om ikke annet for å la deg imponere av at en hel film kan bæres av kun én skuespiller.

Deltron 3030

Deltron 3030

BONUS: Deltron 3030
Selene er på ingen måte den første konseptutgivelsen som kombinerer hip hop med science fiction. Jeg tipper at flere har gjort noe liknende også enda tidligere, men albumet Deltron 3030 (2000) fra supergruppa bestående av rapperen Del the Funkee Homosapien, produsenten Dan the Automator og DJ-en Kid Koala er iallfall et jeg selv har likt veldig godt. Albumet fortalte en slags snodig historie om battlerapperen og romhelten Deltron Zero som tok opp kampen mot de onde intergalaktiske selskapene, men det var selsagt bare en unnskyldning for å lage et knippe fantastiske hiphoplåter (og en del mediokre). Plata bruker et veldig fremmedartet lydbilde, obskure samples og tonnevis med intertekstuelle referanser for å bringe et superfett science fiction-pulp-pastisj-univers til liv (med to streker under «pastisj»). Sjekk særlig låtene 3030, Virus, Upgrade og Love Story.
Etter sigende skal et nytt album, Deltron Event II allerede ha vært omtrent klart i flere år, så det er lov å håpe at det er rett rundt hjørnet.

VG-haiku

23. februar 2011 § Legg igjen en kommentar

En litt ny innfalssvinkel til poesien i dag, her kommer nemlig et sample-haiku fra VG.no:

VG-overskrift #1

VG-overskrift #2

VG-overskrift #3

Grand Archives

21. februar 2011 § Legg igjen en kommentar

Band of Horses spilte i Oslo Spektrum i helga, dessverre uten at jeg fikk hørt det. I den anledning tenkte jeg at jeg kunne legge ut denne anmeldelsen av «utbryterbandet» Grand Archives som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON # 1-2008:

Grand Archives

Grand Archives – The Grand Archives

Lyden av mugne lenestoler

Grand Archives
The Grand Archives (2008)
Sub Pop Records

Det er et passende navn, egentlig – «Grand Archives»: Tørre loft opplyst av støvete lysstrimer eller halvmugne kjellere fulle av historier, svunnen tid og gamle dagers glemte storhet. Det er mulig ikke alle har disse assosiasjonene til gamle arkiver, men så har dere kanskje ikke hørt denne skiva heller.
Seattle-bandet Grand Archives ble til da Mat Brooke forlot nycountry-kometene Band of Horses og teamet opp med en trio av venner. Og selv om det er feil å si at Brooke tok en helt annen retning, er det beskrivende å si at der Band of Horses ofte peker mot den bittersøte skumringen, søker Grand Archives sødme, sollys og strand. Og der Band of Horses’ vokal er skarp og småskeiv, er Grand Archives’ varm og dempet. Fokuset på vokalharmonier og et analogt, smånostalgisk lydbilde er imidlertid noe de har felles – det, og en haug med gode poplåter som er både catchy og slitesterke. Høydepunktet kommer imidlertid mot platas slutt, i form av den rolig suggererende Sleepdriving.
Stemningen i skiva er lett og bekymringsløs, dog ikke virkelighetsfjern eller naiv, og harmoniene prioriteres over spenningene. Lydbildet er omtrent akkurat så «retro» som man er tjent med, og den tradisjonelle pop-besetningen utfylles tidvis av litt småhawaiisk calypsofeeling, lapsteel, strykere, glockenspiel og annet snacks. Og selv om Grand Archives og jeg bare så vidt har blitt kjent, har jeg allerede latt meg ta med til en annen tid og et annet sted – en tid og et sted som kanskje aldri har eksistert, uansett må det ha vært langt før min tid, men jeg har blitt knyttet til dem. Kanskje kan jeg si at det lukter god, gammel, muggen ørelappstol av dette? Det mener jeg i så fall positivt.

LINKER:

Haiku # 2

20. februar 2011 § Legg igjen en kommentar

Haikuknitring i peisen
en liten stabel bøker
må jeg sove nå?

Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for februar, 2011 at Hans Ivar Stordals blogg.