Var det alt? – bok + vinyl = fett
24. januar 2011 § 1 kommentar
Var det alt? av Kjetil Gilberg
Det store i det lille. Det er er stikkordene for de 21 korte tekstene som utgjør samlingen Var det alt? av debutanten Kjetil Gilberg. Tekstene er for det meste små scener eller gjenfortalte historier, noen ren fiksjon, andre gjenfortalt fra tv-programmer og filmer eller forfatterens egne opplevelser. I form er mange av dem nesten nærmere anekdoter enn noveller, for den som er opptatt av merkelapper. Men poenget med tekstene er åpenbart å etterlate en slags tanke, en udefinert eller eksistensiell undring om store spørsmål. For meg personlig var det særlig «Hva nå?», «Bodies» og «Prikk»som gjorde inntrykk, men det kan sikkert være annerledes for andre.
Så kommer spørsmålet: Hvor høyt opp må man komme for å se at det som utgjør livet vårt bare er en liten prikk? Hvor mange meter snakker vi? Hvor skjer forvandlingen fra altoppslukende hverdagsliv, ambisjoner, drømmer, gleder og sorger – til en prikk?
– Fra «Prikk»
Jeg har ikke tenkt til å gå inn i noen grundig analyse av boka her, detntror jeg ikke engang jeg er i stand til. Men jeg anbefaler boka som «coffee-table»-bok, eller do-bok (for hvem i huleste er egentlig de menneskene som går rundt og har coffee-tables?), siden det passer mye bedre å lese av ett og ett stykke enn å lese alt i én jafs.
Jeg skal innrømme at jeg aller helst har lyst til å snakke om det lekre formatet på boka. Den er designet av neue, som jeg synes har gjort en modig, enkel og særdeles vellykket jobb. Omslaget er helt hvitt, med kvartbind i hvitt tekstil og med de enkle, håndskrevne, pikslete ordene «Var det alt?» på coveret. Disse ordene går også igjen som en slags seksjonsdelere inni boka. I tillegg har boka forsats, baksats, kapitelbånd og lesebånd i sterk rød. Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg leste en hel bok som var satt i sans-serif, noe jeg må innrømme at fungerte overraskende godt på disse korte tekstene.
Var det alt? i lydbokversjon – på vinyl!
Likevel er det ikke til å komme bort fra at det mest bemerkelsesverdige ved denne utgivelsen (no offense til noen, aller minst til forfatteren som sikkert sto for ideen selv) er at den også har kommet ut som lydbok – på vinyl! Jepp, en svart, rund, flat, deilig plastklump full av fine riller med lyd i. Riktignok er denne lydbokversjonen litt forkortet, bare ca halvparten av tekstene er med, men likevel … Ikke siden jeg som femåring spilte i hjel lp-en med Dyrene i Hakkebakkeskogen har jeg hørt en lydbok på vinyl, og det var virkelig en god følelse å sette den på. Kudos til Gilberg og Avenir forlag!
… håndverket var ikke dødt: Field Notes
20. januar 2011 § 2 kommentarer
Field Notes-notatbøker og ymse materiell
I forbindelse med Eric Gills tanker om «det edle håndverket», kom jeg på en av mange ting som tyder på at håndverket som filosofi og tradisjon ikke er helt dødt. Sist bursdag fikk jeg nemlig en gave jeg ble veldig glad for av broren min, en notatbok av typen «Field Notes«. Selv om jeg er en passelig teknologisk type som unektelig liker å ha allting tilgjengelig digtalt, er det likevel uaktuelt for meg å gå noe sted uten notatbok og penn. Og disse enkle notatbøkene i brun og røff utførelse, trykket for hånd på gammelt vis, er faktisk en glede å skrive i. De koster dessuten ikke mer enn tankene man kan skrive i dem er verdt.
På nettsiden til bøkene kan man også se videoer som viser hvordan bøkene blir trykket, og stadig kommer det nye opplag av bøker i nye utførelser (hva med svart omslag med trykk i svart, blankt blekk med preget trykk?) – selvsagt bare tilgjengelige i limited editions. Dessuten må man jo bare like bøkenes slagord:
I’m not writing it down to remember it later. I’m writing it down to remember it now.
I bakre perm kan man lese en detaljert beskrivelse av trykketeknikkene, maskinene, papiret, blekket, stiftene, fontene (eller snarere fonten, det er Futura Bold all the way) og metodene som er brukt for å lage bøkene, pluss en morsom liste med forslag til hva man bruke bøkene til.
Som et morsomt apropos oppdaget jeg at til og med tegneserieforfatteren Warren Ellis skryter av Field Notes-bøkene sine. (Her.) Men nå er det nok reklame, jeg får tross alt ikke prosenter av denne omtalen.
An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?
19. januar 2011 § 5 kommentarer
An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936
Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.
Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Press–trykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)
Eric Gill
Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.
Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.
Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:
Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …
Market Day av James Sturm
Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.
Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt. Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.
Til slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.
Lone Wolf and Cub – tilgi meg for å ikke ha lest deg
17. januar 2011 § 1 kommentar
Lone Wolf and Cub 1 - her i nesten full størrelse:(
Årene 2010/11 ser ut til å bli et år av lange episke verk for min del. Ikke bare er jeg nylig ferdig med en ny gjennomlesing av Ringenes Herre (lydbok denne gangen) og hele mangaserien Monster, men jeg har også akkurat begynt på to klassikere jeg utrolig nok aldri har kommet i gang med før, nemlig Sandman og samurai-mangaen Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima.
For nordmenn på min alder (+/- 5 år) var det stort sett en av tre veier inn i manga: Dragon Ball, Akira eller Lone Wolf and Cub. Og min var altså Akira, scifi-mesterverket til Katsuhiro Otomo. Jeg har møtt noen Lone Wolf-fanatikere på min vei, og har sant å si irritert meg litt over noen av dem, særlig siden flere av dem har hatt til felles at de ikke virker så opptatt av annen manga. Dessuten har jeg nok i mitt stille sinn betvilt de faktiske litterære kvalitetene til denne serien, siden jeg har lest et par av de første bøkene og anså historiene som rimelig repetitive og bygget over én litt klisjéfylt lest: Ôgami Ittô er den råeste samuraien som finnes (og så har han en unge).
Personlig har jeg holdt meg til Vagabond av Takehiko Inoue, som jeg har hatt inntrykk av at er en mye mer sofistikert og «spirituell» serie – men nå er jeg altså fem bøker inn i Lone Wolf, og må innrømme at jeg er litt positivt overrasket. Jeg må likevel vente en stund før jeg skriver noe inngående om den 28 bøker lange serien.
Bare tre observasjoner foreløpig:
- Hvilken idiot i Dark Horse bestemte å publisere serien i et så knøttlite format, omtrent 1/4 av arealet til originalen? Serien er komplett uleselig på buss eller i dårlig lys (og nei, jeg har ikke dårlig syn og leser ellers hva som helst på buss), og jeg griner av å tenke på hvor mye sterkere en del av tegningene ville vært i større format. Serien ble jo opprinnelig publisert på amerikansk og dansk i originalformat, men bare i kortere hefter … og var ikke engang halvveis da det amerikanske forlaget gikk konk. Sikkert bra for skogen og klimaet, men synd for leserne.
- Jeg kan ikke noe for å irritere meg over at Frank Miller har tegnet coverne på bøkene, hva har liksom han med denne serien å gjøre? Joda, det var sikkert bra at en «superstjerne» som han fikk øynene opp for denne serien og ga den litt drahjelp i statene, men likevel … Det er som å se «Quentin Tarantino presents» på en filmplakat … det er bare noe med det som er turn-off for meg. Dessuten er Frank Millers versjoner av Ôgami Ittô, og ikke minst bevegelsene hans, veldig ulike originalen.
- Jeg har en åpenbar moralsk aversjon mot den sanseløse og til dels meningsløse nedslaktningen som hovedpersonen står for, og at dette gang på gang forsvares med det enkle og uimotsigelige faktum at han har «chosen the way of the meifumadô». Men dette må jeg nok tenke litt mer inngående og nyansert på senere.
Kurosagi Corpse Delivery Service – horror som ikke er horror
8. desember 2010 § 2 kommentarer
Omslagene til KCDS skiller seg effektivt ut i manga-mengden.
Det finnes geniale historier, formfullendte historier, historier som har klartenkt oppbygning, karakterutvikling, en perfekt symbiose mellom form og innhold … og så finnes det god gammeldags underholdning! I den siste kategorien har jeg de siste par årene fulgt mangaserien Kurosagi Corpse Delivery Service av Eiji Otsuka og Housui Yamazaki med stor fornøyelse.
Til å begynne med var det rett og slett coverdesignet som fanget oppmerksomheten min fra Outlands mangahyller av skrikende farger – det minimalistiske og abstrakte designuttrykket kombinert med den røffe, ublekede kartongen som paperbackbøkene er innbundet i, var veldig utypisk manga. (Veldig opp min gate, må jeg legge til.) Men så fikk jeg altså sans for den bisarre serien inni coveret også.
Serien låner det meste av uttrykket og handlingen sin fra horror-sjangeren, men er i sitt vesen en slags overnaturlig detektiv-komedie i horror-innpakning. Og det er altså ikke en kritikk fra min side, snarere en kompliment. Jeg er ingen stor horror-fan selv, har rett og slett aldri prøvd å sette meg inn i sjangerens pensum, men liker godt sjangerlek. Og jeg synes horror-sjangerens tydelige formspråk og særegne virkemidler og konvensjoner fungerer veldig effektivt å stjele (i likhet med western-sjangeren). Det er noe med horror-elementene som har evnene til å røre ved oss på en veldig fysisk og sjokkartet måte, og når det som her blandes med en ganske annen sjanger, føles resultatet overraskende og friskt. (Et helt annerledes eksempel på noe liknende er forresten den svenske boken/filmen La den rette komme inn, som bygger et vart og følsomt tenåringsdrama over en vampyrhistorie.) Jeg må forresten legge til at jeg selvsagt vet at mye horror har de facto undertoner av en slags mørk komedie, men jeg mener altså at vi her snakker om noe litt annet.
Den snodige gjengen som utgjør Kurosagi Coprse Delivery Service
Serien som har tagline «Your body is their business», handler om en snodig, sammenrasket gjeng eks-studenter fra et buddhistisk universitet som ikke har klart å skaffe seg vanlige jobber. På oppskriftsmessig vis har de alle en eller annen slags spesiell egenskap, enkelte av dem overnaturlige sådanne. Den soleklart mest spesielle av disse egenskapene tilhører seriens hovedperson Kuro (betyr sort), som ved berøring kan snakke med døde sjeler som ennå ikke helt har forlatt en kropp. Legg til en balsameringsekspert, en som kan finne lik med pendel og et par andre, og VIPS – du har en gruppe med et kult navn og en litt uklar businessidé: Kurosagi Corpse Delivery Service jobber med å utføre døde menneskers siste vilje. Dette kan være så enkelt som å gravlegges på et bestemt sted (selv om heller ikke det nødvendigvis er enkelt), og så komplisert som når døde kropper brukes av robotutviklere til å teste robotdrakter som uheldigvis har bygd systemvaren sin over gamle Nintendo-spill … ganske off-beat greier altså. Felles for de fleste «oppdragene», er at det hører til sjeldenhetene at døde mennesker er gode betalere. Manusforfatter Otsuka er et oppkomme av ideer som kobler horror-elementer til det hverdagslige, moderne og urbane, en konvensjon japanere jo etter hvert er blitt kjent for. Legg til de stilrene, enkle og forholdsvis realistiske tegningene til Yamazaki, som klarer å formidle både de komiske og skremmende elementene like godt, så sitter du med en klar vinner.
Noe av det som fungerer aller best i Kurosagi, er det komiske i at gruppen innehar utrolige evner, men overhodet ikke finner noen politisk korrekt måte å utnytte disse evnene på. Gjengen er derfor gjerne forvist til en Cowboy Bebop-aktig konstant blakk tilværelse. Alle er dessuten ganske asosiale og nerdete typer, og kommer ikke nødvendigvis bedre ut av det med andre asosiale nerder enn de gjør med vanlige folk. Kanskje det er derfor de heller søker de dødes selskap, noe som i så fall heller ikke kan karakteriseres som spesielt vellykket.
Serien er stort sett bygd opp av asvluttede enkelthistorier som spenner over alt fra to til fem-seks kapitler, og selv om serien foregår kronologisk er det etter 11 bøker forholdsvis lite karakterutvikling eller overliggende plotstruktur å spore. Det eneste store, overliggende mysteriet av denne typen er den arrede ånden ved navn Yaichi som fra tid til annen manifesterer seg rundt Kuro, og en sjelden gang griper inn i historiens gang. Hvis serien noen gang beveger seg mot en klimaktisk avslutning, vil Yaichi definitivt spille en viktig rolle.
Det er også verdt å nevne at Dark Horse Manga har gjort en forbilledlig jobb med å utgi denne serien på amerikansk. Siden serien retter seg mot voksne, har de valgt å gå i retning av å holde seg så trofast som mulig til originalen. Det betyr blant annet at lydord har fått stå uretusjert, og at oversettelsen finnes bakerst i boka for den som absolutt vil forstå dem (ikke mitt førstevalg personlig, men like fullt en prinsipiell avgjørelse jeg respekterer). Men viktigere er det at også en rekke historie-elementer, ordspill, vitser og kulturelle referanser har fått inngående forklaringer bak i bøkene av oversetter og redaktør Carl Gustav Horn. Disse er ikke bare nyttige, men også direkte morsomme og godt skrevet. Dette gir bøkene en merverdi, siden serien faktisk renner over av slike referanser som ellers ville gått de fleste vestlige lesere hus forbi.
FAKTA:
Kurosagi Corpse Delivery Service på Wikipedia
Bok 1 hos den amerikanske utgiveren Dark Horse (klikk First Looks for en prøvesmak)
Kurosagi hos Deichmanske Bibliotek
Buddha revisited
1. desember 2010 § 2 kommentarer
Dette er en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #1-2009.
Den oppvåknede Buddha
«Veldig mye». Det er denne ekstremt upresise beskrivelsen jeg gjerne føler meg forvist til når jeg skal prøve å beskrive tegneseriene til den japanske mangalegenden Osamu Tezuka. Det er vanskelig å si det bedre på under en tettpakket side: Tezuka-serier er fremfor alt mye historiefortelling – mannen formelig dreit historier – og alle handler først og fremst om menneskelig drama, relasjoner og etiske og eksistensielle spørsmål. Han behersket alle sjangere, og var en mester i å bruke «hva hvis»-fortellinger, science fiction, myter eller en slags magisk realisme, til å fortette og intensivere dramaet. I tillegg er det mye av både refleksjon, melodrama, spenning, sterke følelser, meningsløse slapstick-gags, visuelle fortellerteknikker og innovativ tegneseriekunst.
KLATREMUS I DUKKEHUS
Det er umulig å forstå Japans forhold til tegneserier (manga) uten å nevne Osamu Tezuka, «the God of comics». Og det er umulig å forklare Tezukas betydning og innflytelse i Japan uten å ty til klønete sammenlikninger som «en sammenslåing av Henrik Ibsen, Ivo Caprino, Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Frode Øverli i én og samme person» … forholdsvis upresist, men like fullt effektivt.
Men hvorfor maser jeg om dette? Vel, Tezuka er først og fremst aktuell fordi en stadig større andel av de «voksne» seriene hans nå blir gjort tilgjengelig på engelsk av det amerikanske forlaget Vertical. Men nå har han altså også blitt introdusert for et norsk publikum gjennom «Buddha». Serien er et av Tezukas største tegneserieverk på til sammen imponerende 2900 sider, skapt over ti år mellom 1974 og 1984. Serien er utgitt på engelsk i åtte tykke bøker, designet av bokcover-stjernen Chip Kidd, og hittil har tre (fire per 2010, forf.anm.) av disse bøkene kommet ut på norsk fra Gyldendal.
LEGENDER OG LÆRE
«Buddha» forteller først og fremst historien om Siddharta Gautamas liv: Prinsen som vokste opp i beskyttede omgivelser, men som i møtet med lidelse konkluderte at alt i livet er tomhet, og som gjennom askese og meditasjon ble den første som oppnådde «oppvåkning». Historien åpner allerede før Siddhartas fødsel, og introduserer oss først for Brahmin-kasten (vismennene) og kongeriket Kapilavastu. Historien tar oss deretter igjennom Siddhartas ungdomsår i hoffet, de fire møtene, perioden som omflakkende asket, meditasjonen under fikentreet og den store oppvåkningen, hans forkynnelse, samlingen av en disippelflokk og til sist hans død. Men serien fletter også inn en rekke bipersoner, noen historiske og haugevis av helt fiktive. Bipersonenes historier tar faktisk til sammen langt mer plass enn Buddhas egen, ja, det går ofte både 100 og 200 sider uten at Buddha selv har vært i fokus.
Med andre ord: Vi snakker ikke her om noen historisk dokumentasjon, men snarere en personlig tolkning av legendematerialet som omkranser Buddha. Noen av legendene er gitt en forholdsvis realistisk utførelse (Siddharta snakker for eksempel ikke fra fødselen av), andre er bevart mer mytiske (den oppvåknede Buddhas karakteristiske utseende er for eksempel beholdt). Men de fiktive elementene forstyrrer ikke egentlig historien eller dens trofasthet mot den buddhistiske læren. Alle karakterene spinner en levende verden rundt Buddha som tydeligere viser hvordan hans liv og lære blir gjensidig påvirket av menneskene rundt ham. Dessuten fungerer bipersonene som objekter for lidelser og fristelser, og sørger for akkurat så mye tragedie og meningsløshet at det virkelig etableres en verden der læren om at alt er lidelse og tomhet kan oppleves. Disse læresetningene som er så sentrale for buddhismen kan virke overdrevent pessimistiske på utenforstående, men er like fullt essensielle for å forstå buddhismen. Og siden opplevelsen av lidelse og tomhet kan variere, er historier som denne, om enn både fiktive og legendepregede, nyttige for å komme under huden på Buddhas lære.
RASKERE ENN SIN EGEN TANKE?
For så til slutt å bite meg selv i halen som et karmahjul: Det kanskje eneste det ikke er mye av i Tezuka-serier er finesse, raffinement og perfeksjon av den typen vi gjerne forventer av «høyverdig litteratur» i et vestlig kunstperspektiv. Skal man nyte seriene, må man huske på at stort sett alt han produserte faktisk var ment som folkelig underholdning, om enn med en alvorlig undertone. Dessuten var verkene hans produsert så raskt at det er tvilsomt om mannen i det hele tatt hadde tid til å tenke seg om før han dyppet pennen sin i blekk – noe man kun kan skryte av hvis resultatet er så godt som dette. Som leser er det best å bare puste dypt, dykke ned i sidene og la seg rive med av fortellingens eget tempo, dens rytme og stadige krumspring. Gjør man det, kan man komme til å merke at Tezuka er i en klasse for seg, selv lenge etter hans død.
FAKTA OM OSAMU TEZUKA:
- 1928-1989, fra Takarazuka i Japan.
- Utdannet lege.
- Tegnet over 150.000 seriesider, stort sett uten assistenter, og regisserte en mengde animasjon i løpet av sitt liv.
- Blant hans mest kjente verk er Tezuwan Atom (Astro Boy), Jungle Emperor (Kimba the White Lion), Black Jack, Hi No Tori (Phoenix) og Adolf.
Hans Ivar Stordals blogg 