To nye skriveredskaper jeg elsker

14. april 2011 § 5 kommentarer

En god del av jobben min går ut på å skrive. Og det er ikke alltid like enkelt. Ulike tekster byr på ulike utfordringer, og den største av dem alle er selvsagt det å HA noe å skrive, og å skrive det BRA. Det kan nok ingen redskaper i verden hjelpe meg med. Men i tillegg til denne åpenbare utfordringen, stanger jeg konstant hodet mot en vegg som ofte føles mye mer frustrerende: Min egen utålmodighet og uendelige evne og vilje til å bli distrahert! Jeg skal bare kjapt sjekke om den mailen har kommet, undersøke en faktaopplysning på Wikipedia, svare en chat som popper opp på Skype, bytte låt på Spotify, sjekke om det skjer noe på Facebook, kanskje den mailen har kommet da … og selv om jeg heldigvis maler med litt brede penselstrøk her, så er det sikkert flere enn meg som kan kjenne seg igjen. Men det er vel ingen verktøy som kan hjelpe med dette?

Screenshot av Omm Writer

Velkommen inn på scenen, Omm Writer. Dette er noe såpass sjeldent som et nytt tekstbehandlingsprogram. Og hva i alle dager skal man med det når man har MS Word eller Open Office med en million funksjoner? Jo, Omm Writer er et program som er designet for å hjelpe en å skrive. Det er en mega-nedstrippet tekstbehandler for Mac, PC og snart iPad, som kun kjører i fullskjerm. Og ikke bare det, eventuelle andre skjermer du har tilkoblet blir også svarte. På skjermen foran deg har du kun et dust bakgrunnsbilde og en blokk med enkel, uformatert tekst i den bredden og høyden du selv foretrekker. Tekstmarkøren er en diskret liggende strek som ikke blinker. Når man beveger musen kommer et lite, diskré sett med ikoner opp, samt en ordteller, og så snart du fortsetter å skrive forsvinner alt igjen og etterlater deg alene med teksten. Over høyttalerne kan du (hvis du vil, jeg vil sjelden) få et dempet, avslappende ambient-soundtrack eller papirrasling og annen kontentumlyd. Du kan velge mellom fire ulike fonter, og ellers kan du bare skrive. Ingen fet eller kursivert skrift, ingen lister eller tabeller, ingen linjaler eller Wordart (grøss!) – kun skriving!

Field Notes steno

Og hvis dette i all sin enkelhet fortsatt ble for høyteknologisk for deg, så anbefaler jeg denne notisboken fra tidligere nevnte Field Notes. En ca A5-stor notisbok i journalistblokk-aktig utførelse. Permene er i stiv kartong og er fulle av nyttig informasjon som «Tips for tic-tac-toe», «How to survive a paper cut», «Commonly misspelled words» og ikke minst «Uncommonly misspelled words» (deriblant bafflegab og gobbledygook). Boken har 80 linjerte sider som også har en vertikal midtdeler for eventuelle spalte-tilhengere. Som vanlig fra Field Notes er all tekst betryggende satt i Futura. Hvis du ikke liker å skrive i verken Omm Writer eller denne notisboka, spørs det om du liker å skrive i det hele tatt.

BONUS: Sjekk forresten denne artikkelen fra NRK Beta (stjålet fra digitalguru Cory Doctorow) om hvordan man unngår distraksjoner mens man skriver.

Reklamer

Japanske apokalypser 2: Nausicaä av Hayao Miyazaki

24. mars 2011 § 3 kommentarer

Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1):

Nausicaä of the Valley of the Wind av Hayao Miyazaki

Mangaserien Nausicaä of the Valley of the Wind er skrevet og tegnet av den svært anerkjente filmregissøren Hayao Miyazaki (Studio Ghibli) fra årene 1982 til 1994, med pauser innimellom for å jobbe på filmer. Miyazaki er jo nemlig mest kjent som regissør, og i forbløffende likhet med Akira ble også Nausicaä animert som helaftens film av skaperen selv før mangaen var fullført, og med en svært forkortet og forenklet historie. I mine øyne står absolutt filmen om Nausicaä seg som en flott og fascinerende eventyrfilm, men den kan på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.

I denne snaut 1200 sider lange økologiske fabelen skildrer Miyazaki en verden som er så kompleks og troverdig, på alle plan, at den eneste verdige sammenlikningen jeg kan komme på er Tolkiens Midgard (det er mulig det er skrevet andre fiktive verdener som er like dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger, men jeg har iallfall ikke kommet over noen). Vi møter en verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles forråtnelsens sjø (Sea of Corruption) hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Denne skogen har vokst frem over de tusen årene som er gått siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene» (Seven Days of Fire), en vagt beskrevet krig med en type masseødeleggelsesvåpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen kom som en kulminasjon av flere århundrer med grov ødeleggelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter. De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø er gigantiske, forvokste insekter. Aller størst blant disse er ohmuene, enorme, mystiske vesener som likner krysninger mellom hvaler og skrukketroll. De overlevende menneskene lever i skyggen av denne skogen, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å bruke gassmasker og på annet vis beskytte seg hver gang de skal nærme seg sporene.

Leserens første møte med en ohmu. Legg merke til Nausicaä foran ohumen i bilde to.Seriens hovedperson, prinsesse Nausicaä fra det lille kongeriket Vindens Dal, er en eventyrheltinne av det aller reneste og edleste slaget, helt uten at det føles overdrevet. Hun har en helt spesiell interesse for naturen og en egen evne til å forstå og kommunisere med dyr, inkludert insekter og de nevnte ohmuene. Det lille kongeriket Vindens Dal er en av flere små vasallstater som blir tvunget til å komme keiseren i det store riket Torumekia til unnsetning når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok. Torumekia har en stor konvensjonell armé, mens prestekasten i Dorok har utviklet et våpen fra sporene i forråtnelsesens sjø som de svarer med. Imidlertid har sporevåpenet en uant effekt, og ender opp med å spre forråtnelsens sjø over store deler av Dorok, noe som resulterer i enorme menneskelige tap og at mesteparten av landet blir ubeboelig. Av ukjente grunner kommer også de gigantiske ohumene strømmende til den nye soppskogen i enorme, rasende horder som legger alt øde i sin vei. Til sist konfronteres også Nausicaä med et enormt, radioaktivt biovåpen (eller «giftig lys», som det kalles) i en slags uhyggelig og enorm menneskeskikkelse, de omtalte gudekrigerne. Denne stammer fra de syv ilddagene, og er gravd frem fra bakken og gitt liv av den maktsyke Torumekiske keiseren.

workshopen om japansk populærkultur jeg nylig deltok på, tok faktisk to av foredragsholderne, Takayuki Tatsumi og Paul Rollason, for seg nettopp temaet om apokalypser i japansk populærkultur. Det ble pekt på at langt de fleste apokalyptiske historier, kanskje alle, portretterer en skapende ødeleggelse, en slutt som også er en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om Nausicaä. Selv om selve apokalypsen, de syv ilddagene, ligger omkring tusen år tilbake i tid, representerer forråtnelsens sjø fortsatt en slags tilstedeværelse av apokalypsen. Også utfallet av krigen med biologiske våpen resulterer i en slags apokalypse. Imidlertid har Nausicaä dyrket sporer i rent vann og oppdaget at soppskogen i seg selv ikke er giftig. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser sakte, men sikkert jordsmonnet og gjenoppretter livsgrunnlaget på jorden, for til slutt å bli til stein og forvitre. Denne oppdagelsen blir bekreftet av Skogfolket, en mystisk folkegruppe som har tilpasset seg et isolert liv midt i forråtnelsens sjø. Et av Nausicaäs viktigste anliggender er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.

Uten at jeg skal gjengi hele den lange og komplekse handlingen i serien, må jeg si noe om den mesterlige og unike behandlingen Miyazaki gir de store, filosofiske spørsmålene i serien. Prinsesse Nausicaä kommer nemlig til den ikke uventede, men likevel urovekkende konklusjonen at det er menneskene selv, og ikke forråtnelsens sjø, som utgjør den virkelige forurensningen på planeten. Dette fører imidlertid ikke prinsessen til noen slags fatalisme eller motløshet. Mot slutten av historien får hun vite at de siste menneskene før de syv ilddagene forutså de store ødeleggelsene som ville komme, og skapte forråtnelsens sjø som en rensende prosess, en slags siste utvei. Imidlertid lagret de også sitt eget DNA i en krypt i Dorok, slik at noen en dag kunne gjenreise en «ny og ren» menneskehet fra askene av den gamle. Dette gjør imidlertid Nausicaä sint. Hun vil ikke godta at menneskehetens håp ligger i å kunstig bringe frem en ny menneskeslekt. Hun ødelegger det lagrede DNAet og «dømmer» dermed menneskeheten til enten å forandre seg til det bedre, eller også gå til grunne. Denne konklusjonen er radikal og uventet, men står helt i tråd med Nausicaäs stadige understreking av livets ukrenkelighet.

Nausicaäs oppdagelse om at plantene (når de bare blir gitt rent vann og ren luft) selv er ufarlige, er også på et høyere plan en parallell til måten prinsessen møter hver eneste person, skapning og ytre fiende på: Med den overbevisning om at hvis de vises forståelse og respekt, vil de i mange tilfeller også gi det samme tilbake. Dette kommer tydelig fram  allerede i seriens første tyve sider, der hun redder et menneske fra en løpsk ohmu ved å roe den ned, og også får seg et trofast kjæledyr ved å la den lille ekornreven bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake. På denne og liknende måter stifter Nausicaä om mulig fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. Hun oppfyller også, svært uventet, både Dorokenes og skogfolkets profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse.

 

Nausicaä ble først samlet på engelsk i fire bøker med vestlig leseretning og ganske lite format. Senere har serien heldigvis kommet i forlaget Viz’ editor’s choice-serie i syv bøker i større format, nå med vestlig leseretning og de japanske lydordene intakt. I tillegg til at Miyazaki selv har gjort små visuelle forbedringer her og der, er serien bemerkelsesverdig i at den er trykket i et sepia-aktig blekk med en svak bruntone, og på et papir som ikke er helt bleket. Resultatet er en «mykere» opplevelse som føles mer organisk og eldet, perefekt for en serie med dette temaet. Hver utgave har i tillegg en utbrettsplakat med et maleri av Nausicaä og et kart i farger.

Les mer på nettets største uoffiselle fanside om Nausicaä og Studio Ghibli.

På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass

26. januar 2011 § 3 kommentarer

Asterios Polyp coverJeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)

De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie».  Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?

Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.

Asterios Polyp side

Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler

Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:

  • Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
  • Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
  • Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
  • Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).

Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.

City of Glass

City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli

Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».

Var det alt? – bok + vinyl = fett

24. januar 2011 § 1 kommentar

Var det alt?

Var det alt? av Kjetil Gilberg

Det store i det lille. Det er er stikkordene for de 21 korte tekstene som utgjør samlingen Var det alt? av debutanten Kjetil Gilberg. Tekstene er for det meste små scener eller gjenfortalte historier, noen ren fiksjon, andre gjenfortalt fra tv-programmer og filmer eller forfatterens egne opplevelser. I form er mange av dem nesten nærmere anekdoter enn noveller, for den som er opptatt av merkelapper. Men poenget med tekstene er åpenbart å etterlate en slags tanke, en udefinert eller eksistensiell undring om store spørsmål. For meg personlig var det særlig «Hva nå?», «Bodies» og «Prikk»som gjorde inntrykk, men det kan sikkert være annerledes for andre.

Så kommer spørsmålet: Hvor høyt opp må man komme for å se at det som utgjør livet vårt bare er en liten prikk? Hvor mange meter snakker vi? Hvor skjer forvandlingen fra altoppslukende hverdagsliv, ambisjoner, drømmer, gleder og sorger – til en prikk?

– Fra «Prikk»

Jeg har ikke tenkt til å gå inn i noen grundig analyse av boka her, detntror jeg ikke engang jeg er i stand til. Men jeg anbefaler boka som «coffee-table»-bok, eller do-bok (for hvem i huleste er egentlig de menneskene som går rundt og har coffee-tables?), siden det passer mye bedre å lese av ett og ett stykke enn å lese alt i én jafs.

Jeg skal innrømme at jeg aller helst har lyst til å snakke om det lekre formatet på boka. Den er designet av neue, som jeg synes har gjort en modig, enkel og særdeles vellykket jobb. Omslaget er helt hvitt, med kvartbind i hvitt tekstil og med de enkle, håndskrevne, pikslete ordene «Var det alt?» på coveret. Disse ordene går også igjen som en slags seksjonsdelere inni boka. I tillegg har boka forsats, baksats, kapitelbånd og lesebånd i sterk rød. Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg leste en hel bok som var satt i sans-serif, noe jeg må innrømme at fungerte overraskende godt på disse korte tekstene.

Var det alt?

Var det alt? i lydbokversjon – på vinyl!

Likevel er det ikke til å komme bort fra at det mest bemerkelsesverdige ved denne utgivelsen (no offense til noen, aller minst til forfatteren som sikkert sto for ideen selv) er at den også har kommet ut som lydbok – på vinyl! Jepp, en svart, rund, flat, deilig plastklump full av fine riller med lyd i. Riktignok er denne lydbokversjonen litt forkortet, bare ca halvparten av tekstene er med, men likevel … Ikke siden jeg som femåring spilte i hjel lp-en med Dyrene i Hakkebakkeskogen har jeg hørt en lydbok på vinyl, og det var virkelig en god følelse å sette den på. Kudos til Gilberg og Avenir forlag!

Les utdrag fra Var det alt? på issuu

Var det alt? på vinyl hos Bok&Media

… håndverket var ikke dødt: Field Notes

20. januar 2011 § 2 kommentarer

Field Notes kit

Field Notes-notatbøker og ymse materiell

I forbindelse med Eric Gills tanker om «det edle håndverket», kom jeg på en av mange ting som tyder på at håndverket som filosofi og tradisjon ikke er helt dødt. Sist bursdag fikk jeg nemlig en gave jeg ble veldig glad for av broren min, en notatbok av typen «Field Notes«. Selv om jeg er en passelig teknologisk type som unektelig liker å ha allting tilgjengelig digtalt, er det likevel uaktuelt for meg å gå noe sted uten notatbok og penn. Og disse enkle notatbøkene i brun og røff utførelse, trykket for hånd på gammelt vis, er faktisk en glede å skrive i. De koster dessuten ikke mer enn tankene man kan skrive i dem er verdt.

På nettsiden til bøkene kan man også se videoer som viser hvordan bøkene blir trykket, og stadig kommer det nye opplag av bøker i nye utførelser (hva med svart omslag med trykk i svart, blankt blekk med preget trykk?) – selvsagt bare tilgjengelige i limited editions. Dessuten må man jo bare like bøkenes slagord:

I’m not writing it down to remember it later. I’m writing it down to remember it now.

I bakre perm kan man lese en detaljert beskrivelse av trykketeknikkene, maskinene, papiret, blekket, stiftene, fontene (eller snarere fonten, det er Futura Bold all the way) og metodene som er brukt for å lage bøkene, pluss en morsom liste med forslag til hva man bruke bøkene til.

Field Notes (5)

Som et morsomt apropos oppdaget jeg at til og med tegneserieforfatteren Warren Ellis skryter av Field Notes-bøkene sine. (Her.) Men nå er det nok reklame, jeg får tross alt ikke prosenter av denne omtalen.

An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?

19. januar 2011 § 5 kommentarer

Eric Gill - An Essay on Typography

An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936

Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.

Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller  fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Presstrykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)

Eric Gill

Eric Gill

Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.

Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.

Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:

Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …

Market Day

Market Day av James Sturm

Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.

Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt.  Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.

An Essay on Typography sideeksempelTil slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.

Lone Wolf and Cub – tilgi meg for å ikke ha lest deg

17. januar 2011 § 1 kommentar

Lone Wolf and Cub 1

Lone Wolf and Cub 1 - her i nesten full størrelse:(

Årene 2010/11 ser ut til å bli et år av lange episke verk for min del. Ikke bare er jeg nylig ferdig med en ny gjennomlesing av Ringenes  Herre (lydbok denne gangen) og hele mangaserien Monster, men jeg har også akkurat begynt på to klassikere jeg utrolig nok aldri har kommet i gang med før, nemlig Sandman og samurai-mangaen Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima.

For nordmenn på min alder (+/- 5 år) var det stort sett en av tre veier inn i manga: Dragon Ball, Akira eller Lone Wolf and Cub. Og min var altså Akira, scifi-mesterverket til Katsuhiro Otomo. Jeg har møtt noen Lone Wolf-fanatikere på min vei, og har sant å si irritert meg litt over noen av dem, særlig siden flere av dem har hatt til felles at de ikke virker så opptatt av annen manga. Dessuten har jeg nok i mitt stille sinn betvilt de faktiske litterære kvalitetene til denne serien, siden jeg har lest et par av de første bøkene og anså historiene som rimelig repetitive og bygget over én litt klisjéfylt lest: Ôgami Ittô er den råeste samuraien som finnes (og så har han en unge).

Personlig har jeg holdt meg til Vagabond av Takehiko Inoue, som jeg har hatt inntrykk av at er en mye mer sofistikert og «spirituell» serie – men nå er jeg altså fem bøker inn i Lone Wolf, og må innrømme at jeg er litt positivt overrasket. Jeg må likevel vente en stund før jeg skriver noe inngående om den 28 bøker lange serien.

Bare tre observasjoner foreløpig:

  • Hvilken idiot i Dark Horse bestemte å publisere serien i et så knøttlite format, omtrent 1/4 av arealet til originalen? Serien er komplett uleselig på buss eller i dårlig lys (og nei, jeg har ikke dårlig syn og leser ellers hva som helst på buss), og jeg griner av å tenke på hvor mye sterkere en del av tegningene ville vært i større format. Serien ble jo opprinnelig publisert på amerikansk og dansk i originalformat, men bare i kortere hefter … og var ikke engang halvveis da det amerikanske forlaget gikk konk. Sikkert bra for skogen og klimaet, men synd for leserne.
  • Jeg kan ikke noe for å irritere meg over at Frank Miller har tegnet coverne på bøkene, hva har liksom han med denne serien å gjøre? Joda, det var sikkert bra at en «superstjerne» som han fikk øynene opp for denne serien og ga den litt drahjelp i statene, men likevel … Det er som å se «Quentin Tarantino presents» på en filmplakat … det er bare noe med det som er turn-off for meg. Dessuten er Frank Millers versjoner av Ôgami Ittô, og ikke minst bevegelsene hans, veldig ulike originalen.
  • Jeg har en åpenbar moralsk aversjon mot den sanseløse og til dels meningsløse nedslaktningen som hovedpersonen står for, og at dette gang på gang forsvares med det enkle og uimotsigelige faktum at han har «chosen the way of the meifumadô». Men dette må jeg nok tenke litt mer inngående og nyansert på senere.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with bokdesign at Hans Ivar Stordals blogg.