«Avstandsforhold» slippes i dag

5. november 2013 § Legg igjen en kommentar

Avstandsforhold forside

Forsiden på Avstandsforhold, design av Frode Bo Helland

Som tidligere omtalt her har jeg jobbet som frilans redaktør for boken Avstandsforhold, en samling essayer, reportasjer og portretter om temaet verdighet. Boka kommer ut i dag, i forbindelse med 30-årsjubileet til Digni, bistandsorganisasjonen som står bak boka. Den gis ut på Luther Forlag. Jeg er veldig spent på mottakelsen, for samtidig som jeg innser at verdighet kanskje ikke er et veldig spenstig eller «sexy» ord, så har jeg personlig hatt utrolig stort utbytte av å dykke inn i tematikken sammen med den andre redaktøren og igangsetteren Kåre Eriksen.

Det har også vært en luksus å få med så mange dyktige bidragsytere som har strukket seg for å levere tekster med stor spennvidde og høy kvalitet. Personlig fikk jeg mye ut av Ellen Merete Wilkens Finnseths undrende tekst om Frans av Assisi, Patrik Hagmans tekst om hvordan kirken kan handle politisk med integritet, Geir Gulliksens personlige utforskning av egen og andres sårbarhet, Thomas Hylland Eriksens analytiske blikk på giverens makt og Erik Solheims flammende Jesus-fremstilling, bare for å nevne noen.

Kanskje får jeg anledning til å skrive mer om bokas mottakelse senere, men foreløpig nøyer jeg meg med å gjengi begynnelsen på bokas innledning:

Blikket møter deg hver dag. Et par øyne. Det er ikke nødvendigvis bedende, men det er et blikk som insisterer. Det sier: «Jeg finnes. Hva har du tenkt å gjøre med det?» Et lite barn med store øyne. Hudfargen, klærne og omgivelsene forteller deg at bildet er fra et annet sted. Et fattig sted. Du liker dette blikket, selv om det også er litt ubehagelig. Det minner deg om at verden er urettferdig. Det hjelper deg til å sette pris på det du har. Du gir litt penger til organisasjonen som har sendt deg bildet. Da har jeg i hvert fall gjort litt, tenker du, og plukker ut brie og aprikossyltetøy fra kjøleskapet.
Kanskje er det slik de fleste av oss møter bistandsarbeid. Barnet på kjøleskapet, kalenderen fra bistandsorganisasjonen, tv-aksjonen. Bilder og hendelser som skal få oss til å stoppe opp et øyeblikk, spandere en tanke og gjerne litt penger. Såpass må vi kunne avse. Ikke at det mangler kritikere. «Avlat!» roper de. Ja, for gjør vi ikke dette først og fremst som en symbolhandling, for å bøte på den dårlige samvittigheten vår? Det kan være uutholdelig å se på fjernsynsbilder av kjendiser med afrikanske spedbarn i armene. Det føles bare ikke troverdig. Det er falskheten kritikerne reagerer på. Den dårlige samvittigheten er umettelig. Så hvor mye skal vi bidra med? Alt eller ingenting? Det månedlige beløpet bistandsorganisasjonen foreslår? Eller handler det kanskje om noe helt annet?
Vi har kalt denne boken Avstandsforhold. Tittelen spiller på et av bokens viktigste mål, nemlig å gjøre kampen mot fattigdom og urettferdighet personlig. I en tid da naiviteten ved å ønske «å redde verden» er lett å latterliggjøre, synes vi det er på tide å spørre: Hva er egentlig vår plass i denne kampen? Oss vanlige middelklassenordmenn som føler på «den rikes ubehag»: Finnes det en annen måte å tenke om dette på, noe som går utover det å gi en hundrings til tv-aksjonen og kjøpe rettferdig kaffe?

Forsatsen på boka

Forsatsen på boka

Boka kan kjøpes direkte fra forlaget (se lenke over), bestilles hos alle bokhandlere og ellers kjøpes på nett fra f.eks. Adlibris, Norli, Haugenbok, Ark og sikkert flere andre.

Reklamer

Bokredaktør for «Avstandsforhold», en essaysamling om verdighet

3. september 2013 § 2 kommentarer

Det siste halvåret har jeg jobbet som redaktør for et spennende bokprosjekt for Digni, en paraplyorganisasjon for de fleste kristne bistandsorganisasjonene. I forbindelse med Dignis 30-årsjubileum har deres kommunikasjonsrådgiver Kåre Eriksen dratt i gang en svært lite jubilerende og selvforherligende jubileumsbok. Boka har i stedet tatt form av en relativt dyptpløyende essaysamling om temaet verdighet – et svært sentralt begrep innen bistand (og som også har gitt organisasjonen sitt navn).

Tittelen på boka blir «Avstandsforhold». Tittelen spiller på et av bokas viktigste mål, nemlig å gjøre kampen mot fattigdom og urettferdighet personlig. I en tid da bistandsfeltet (heldigvis) blir stadig mer preget av profesjonalisering og systemkritikk, og da naiviteten ved «å redde verden» er lett å latterliggjøre, synes vi det er på tide å stille spørsmålet: Hva er egentlig vår plass i denne kampen? Oss vanlige middelklassenordmenn som føler på «den rikes ubehag»: Finnes det en annen måte å tenke om dette på, noe som går utover det å gi en hundrings til tv-aksjonen og kjøpe rettferdig kaffe?
« Read the rest of this entry »

Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel

30. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Mine Bibelfortellinger kom ut på Luther forlag i høst. Copyright © Luther forlag.

I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).

Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »

Monokrom Type Foundry: Nytt norsk skriftforlag for kvalitetstyper

26. november 2012 § 3 kommentarer

Teaserside på Monokrom.no før lansering.

Jeg har gledet meg til å fortelle om dette, men har ventet til tiden var moden, noe den er nå. Noen av dere vet at jeg ikke bare interesserer meg for tekster, men også for selve bokstavene de er skrevet med, typografi og skriftdesign. Vel … nå får jeg endelig tatt denne interessen mer på alvor. Jeg er nemlig i disse dager med på å lansere et flunka nytt skriftforlag (eller fontforlag, som mange kanskje vil si): Monokrom Type Foundry. « Read the rest of this entry »

Seth og den uimotståelige nostalgien – Livet er til å holde ut, tross alt

8. juni 2012 § Legg igjen en kommentar

LIvet er til å holde ut, tross alt av Seth, på norsk fra No Comprendo Press

I dag åpner tegneseriefestivalen OCX 2012, og en av gjestene jeg gleder meg mest til, er den kanadiske serieskaperen Seth. (Det vil si, jeg har alltid moderate forventninger til å se serieskapere live, men innimellom kan noen glimte til .) Jeg kjenner ikke Seths karriere inngående, selv om jeg vet at den blant annet består av illustrasjonsoppdrag for Penguin Books, New York Times og The New Yorker. Jeg har imidlertid lest hans mest kjente bok mange ganger, nemlig It’s A Good Life If You Don’t Weaken, en tittel som ble glimrende oversatt til Livet er til å holde ut, tross alt da No Comprendo Press ga den ut i fjor. « Read the rest of this entry »

Bibelen som litteratur

30. januar 2012 § 1 kommentar

Bibel 2011 i trebinds litteraturutgave

Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.

Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver. « Read the rest of this entry »

Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?

10. juni 2011 § 2 kommentarer

Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.

På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»

Fra tilbakeblikkene om bestefaren som liten gutt.

Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.

De hodeløse bipersonene understreker Jimmys manglende evne til å relatere til dem.

Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.

Ikonbasert skjematisk fremstilling av slektsforhold.

Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.

Komprimert sammendrag med rik typografi.

Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.

Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.

Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with bokdesign at Hans Ivar Stordals blogg.