Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Reklamer

Prosjekt bokinnkjøpsstopp

12. januar 2011 § 4 kommentarer

Bøker

Bøker

Nye år er gjerne tiden for å evaluere sin egen livsførsel, og eventuelt gjøre korrigeringer. Jeg må innrømme at jeg har liten tro på nyttårsforsetter som sådan, men rimelig stor tro på når-som-helst-forsetter, vel å merke hvis de består av små og gjennomførbare skritt, med en slags konkret plan bak.

I år ville det seg altså slik at jeg i desember gjorde to oppdagelser jeg ikke likte. Den ene var at jeg slet med å finne på noe å ønske meg til jul. Den andre var at jeg oppdaget årsaken til dette, nemlig at jeg er altfor rask til å innfri mine egne ønsker selv, ved å bare kjøpe meg det jeg ønsker meg med en gang jeg kommer på det. Dette tror jeg er en dårlig uvane, fordi det a) gjør meg mindre takknemlig for alt jeg eier eller skaffer meg, og b) skaper et unødvendig høyt forbruk, fordi jeg da visker ut grensen mellom «ønsker meg» og «trenger».

Jeg har derfor startet et lite, konkret og veldig gjennomførbart prosjekt, ved navn «bokinnkjøpsstopp». (Jeg innfører et mer generelt innkjøsstopp også, men det er ikke temaet her.) Jeg er nemlig altfor glad i å kjøpe bøker, og kunne sannsynligvis fylt minst et par kasser med bøker jeg ikke har lest hjemme (jeg tør ikke telle). Bare tanken på disse uleste bøkene, som bare er papirbunter før de blir lest og omgjort til tanker, idéer og opplevelser, gjør meg jo nesten litt trist. Jeg setter meg derfor som mål å lese (evt.lese  ferdig) følgende 15 bøker jeg allerede eier, pluket fra et bredt spekter av sjangere, før jeg kjøper meg noe som helst nytt av papir og papp (e-bøker frister meg uansett ikke noe særlig, så det er ikke noe problem).

  • Enki Bilal: Monstertetralogien
  • G.K. Chesterton: The Everlasting Man
  • Philip K. Dick: The Divine Invasion
  • Kjetil Gilberg: Var det alt? (omtale)
  • Eric Gill: An Essay on Typography (omtale)
  • Peter Halldorf: Jomfrumark
  • Kazuo Ishiguro: En kunstner i den flytende verden
  • Hitomi Kanehara: Slanger, piercing
  • Karl-Ove Knausgård: En tid for alt
  • Brian McLaren: A New Kind of Christian (omtale)
  • George MacDonald: Phantastes
  • Frank Mangs: Høyst personlig II
  • Chil Rajchmann: Jeg er den sidste jøde
  • Francis Schaeffer: He Is There and He Is Not Silent Escape from Reason (omtale)
  • Doug TenNapel: Ghostopolis
  • Frank Viola: Pagan Christianity? (omtale)

Da er prosjektet offentliggjort, og dermed litt mer bindende. Alt annet enn dette (for jeg har også som mål å lese gjennom Lone Wolf and Cub og Sandman i år, mer om dette senere) må jeg nøye meg med å låne, fortrinnsvis på bibliotek. Tvi tvi.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with Brian McLaren at Hans Ivar Stordals blogg.