buddhisme | Hans Ivar Stordals blogg

Opplysning i svart

12. september 2016 § Legg igjen en kommentar

For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.

Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.

Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.

– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.

MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.

ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.

INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.

INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.

HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.

GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.

UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.

OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.

MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»

CHRISTOFOROS SCHUFF (37)

Prest i Den ortodokse kirke

Musiker, kunstner og deltidsbonde

Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger

Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder

Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose

SÅZEN LARSEN (53)

Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden

Spesialpedagog i videregående skole

Redaktør for magasinet Tørst

7. september 2016 § 2 kommentarer

Tørst 1/2016 forside

Tørst er navnet på et gratismagasin jeg var vikarredaktør for denne våren, som gis ut av misjonsorganisasjonen Areopagos *. (Nå er det dessverre i overkant sent å avbryte nær-bloggdøden min for å fortelle om dette, men bedre sent enn aldri, kanskje.) Temaet for denne utgaven var «Sammenheng: livet, troen og idealene», et tema vi prøvde å belyse fra ulike sider og perspektiver gjennom de 32 sidene, og som også samsvarte med temaet for organisasjonens sommerfestival.

Les dette og tidligere utgaver av Tørst digitalt på issuu.com.

I dette bladet kan du lese forfatteren Simon Stranger fortelle om hvorfor han er ferdig med å ha dårlig samvittighet hele tiden, Peter Halldorf skriver om at Gud roper til oss fra naturen, amerikanske Richard Rohr snakker om å leve et helhetlig liv, og den (u)ortodokse presten Christofóros Schuff og buddhistmunken Såzen Larsen møtes i buddhistklosteret og diskuterer hvordan bønn, meditasjon og skriftlesing ikke er verken mer eller mindre åndelig enn resten av livet. I tillegg anbefaler blant annet Harald Rosenløw Eeg, Tonje Tornes, Barbro Raen Thomassen, Leif Gunnar Engedal og Peter Espevoll bøker, tv-serier og musikk. For å nevne noe.

* For den som er uinnvidd i det norske misjonslandskapet: Areopagos er en misjonsorganisasjon med en ganske unik profil, med sitt uttalte mål om å gå i dialog med andre religioner og former for åndelighet. Grunnleggeren Karl Ludvig Reichelt regnes som en pioner i norsk misjon for sitt unike dialogiske misjonsarbeid blant buddhister og taoister i Kina og Hongkong. Han så etter Guds spor i mennesker med annen religion og knyttet sitt kristne vitnesbyrd til disse. I dag opererer Areopagos særlig i Kina, Norge og Danmark.

Bok: Det rene landet

17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.

På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.

Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.

Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.

Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham. Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.

Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.

LINKER:

Buddha revisited

1. desember 2010 § 2 kommentarer

Dette er en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #1-2009.

Den oppvåknede Buddha

«Veldig mye». Det er denne ekstremt upresise beskrivelsen jeg gjerne føler meg forvist til når jeg skal prøve å beskrive tegneseriene til den japanske mangalegenden Osamu Tezuka. Det er vanskelig å si det bedre på under en tettpakket side: Tezuka-serier er fremfor alt mye historiefortelling – mannen formelig dreit historier – og alle handler først og fremst om menneskelig drama, relasjoner og etiske og eksistensielle spørsmål. Han behersket alle sjangere, og var en mester i å bruke «hva hvis»-fortellinger, science fiction, myter eller en slags magisk realisme, til å fortette og intensivere dramaet. I tillegg er det mye av både refleksjon, melodrama, spenning, sterke følelser, meningsløse slapstick-gags, visuelle fortellerteknikker og innovativ tegneseriekunst.

KLATREMUS I DUKKEHUS
Det er umulig å forstå Japans forhold til tegneserier (manga) uten å nevne Osamu Tezuka, «the God of comics». Og det er umulig å forklare Tezukas betydning og innflytelse i Japan uten å ty til klønete sammenlikninger som «en sammenslåing av Henrik Ibsen, Ivo Caprino, Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Frode Øverli i én og samme person» … forholdsvis upresist, men like fullt effektivt.
Men hvorfor maser jeg om dette? Vel, Tezuka er først og fremst aktuell fordi en stadig større andel av de «voksne» seriene hans nå blir gjort tilgjengelig på engelsk av det amerikanske forlaget Vertical. Men nå har han altså også blitt introdusert for et norsk publikum gjennom «Buddha». Serien er et av Tezukas største tegneserieverk på til sammen imponerende 2900 sider, skapt over ti år mellom 1974 og 1984. Serien er utgitt på engelsk i åtte tykke bøker, designet av bokcover-stjernen Chip Kidd, og hittil har tre (fire per 2010, forf.anm.) av disse bøkene kommet ut på norsk fra Gyldendal.

LEGENDER OG LÆRE
«Buddha» forteller først og fremst historien om Siddharta Gautamas liv: Prinsen som vokste opp i beskyttede omgivelser, men som i møtet med lidelse konkluderte at alt i livet er tomhet, og som gjennom askese og meditasjon ble den første som oppnådde «oppvåkning». Historien åpner allerede før Siddhartas fødsel, og introduserer oss først for Brahmin-kasten (vismennene) og kongeriket Kapilavastu. Historien tar oss deretter igjennom Siddhartas ungdomsår i hoffet, de fire møtene, perioden som omflakkende asket, meditasjonen under fikentreet og den store oppvåkningen, hans forkynnelse, samlingen av en disippelflokk og til sist hans død. Men serien fletter også inn en rekke bipersoner, noen historiske og haugevis av helt fiktive. Bipersonenes historier tar faktisk til sammen langt mer plass enn Buddhas egen, ja, det går ofte både 100 og 200 sider uten at Buddha selv har vært i fokus.
Med andre ord: Vi snakker ikke her om noen historisk dokumentasjon, men snarere en personlig tolkning av legendematerialet som omkranser Buddha. Noen av legendene er gitt en forholdsvis realistisk utførelse (Siddharta snakker for eksempel ikke fra fødselen av), andre er bevart mer mytiske (den oppvåknede Buddhas karakteristiske utseende er for eksempel beholdt). Men de fiktive elementene forstyrrer ikke egentlig historien eller dens trofasthet mot den buddhistiske læren. Alle karakterene spinner en levende verden rundt Buddha som tydeligere viser hvordan hans liv og lære blir gjensidig påvirket av menneskene rundt ham. Dessuten fungerer bipersonene som objekter for lidelser og fristelser, og sørger for akkurat så mye tragedie og meningsløshet at det virkelig etableres en verden der læren om at alt er lidelse og tomhet kan oppleves. Disse læresetningene som er så sentrale for buddhismen kan virke overdrevent pessimistiske på utenforstående, men er like fullt essensielle for å forstå buddhismen. Og siden opplevelsen av lidelse og tomhet kan variere, er historier som denne, om enn både fiktive og legendepregede, nyttige for å komme under huden på Buddhas lære.

RASKERE ENN SIN EGEN TANKE?
For så til slutt å bite meg selv i halen som et karmahjul: Det kanskje eneste det ikke er mye av i Tezuka-serier er finesse, raffinement og perfeksjon av den typen vi gjerne forventer av «høyverdig litteratur» i et vestlig kunstperspektiv. Skal man nyte seriene, må man huske på at stort sett alt han produserte faktisk var ment som folkelig underholdning, om enn med en alvorlig undertone. Dessuten var verkene hans produsert så raskt at det er tvilsomt om mannen i det hele tatt hadde tid til å tenke seg om før han dyppet pennen sin i blekk – noe man kun kan skryte av hvis resultatet er så godt som dette. Som leser er det best å bare puste dypt, dykke ned i sidene og la seg rive med av fortellingens eget tempo, dens rytme og stadige krumspring. Gjør man det, kan man komme til å merke at Tezuka er i en klasse for seg, selv lenge etter hans død.

FAKTA OM OSAMU TEZUKA:

1928-1989, fra Takarazuka i Japan.
Utdannet lege.
Tegnet over 150.000 seriesider, stort sett uten assistenter, og regisserte en mengde animasjon i løpet av sitt liv.
Blant hans mest kjente verk er Tezuwan Atom (Astro Boy), Jungle Emperor (Kimba the White Lion), Black Jack, Hi No Tori (Phoenix) og Adolf.

Manga og åndelighet

26. oktober 2010 § 1 kommentar

Dette er en reprise av en sak jeg skrev i tidsskriftet Strek 3-2008. Artikkelen var beregnet på et publikum som er mer eller mindre ukjent med fenomenet manga, og inneholder derfor nødvendigvis noen forenklinger og generaliseringer. Jeg har oppdatert noe av den så smått utdaterte informasjonen nederst i artikkelen.

En søt kvinnestemme snakker over høyttaleren, og dørene på det rene, moderne rushtidstoget går stille igjen. Inne i kupeen sitter dresskledde menn, sirlig antrukne karrierekvinner og uniformerte skoleelever i alle aldere – alle i sin egen private, imaginære boble. Noen sover, noen later som om de sover, noen trykker på mobiltelefoner eller håndholdte dataspill, og noen leser bøker. Men de skoleguttene der, den voksne damen der og de dresskledde, alvorlige mennene der borte, leser virkelig alle sammen – tegneserier?

Fra skriftruller til roboter
Og ja, det er nettopp det de gjør. Episoden over er heller ingen sjeldenhet, men helt dagligdags. I Japan er det ingen som ser på tegneserier som en marginal form for barneunderholdning. Tegneserier – eller manga, som japanerne kaller det – er en enorm industri som omfatter mer enn en tredel av markedet for trykte medier; manga er en større inntektskilde enn både aviser og bøker.
Ordet «manga» kan oversettes løselig som «snodige bilder», og ble først brukt på 1800-tallet om et knippe humoristiske tegninger av tresnittkunstneren Hokusai. Men selv om manga faktisk har historiske røtter helt tilbake til 1200-tallets buddhistiske skriftruller med visuelle fortellinger om mennesker i dyreham, er nok forskjellene til dagens manga flere enn likhetene: De fleste bokhandler har et hundretalls hyllemeter med pocket-manga som frembyr de mest populære titlene. I et land med 127 millioner innbyggere betyr dette at vi snakker om et massivt medium og et sterkt kulturformende fenomen med en årlig omsetning tilsvarende mer enn 20 milliarder kroner.

Denne enorme produksjonen til tross, manga har inntil det siste tiåret vært rimelig ukjent og ganske eksotisk for et vanlig vestlig publikum. Møtet med manga kan være veldig fremmed og nesten sjokkartet for en nordmann som er vant til å kjøpe Donald-blader til barna sine og ønsker seg Stomperud under juletreet: Fra de japanske kioskhyllene skriker en visuell kakofoni av sterke farger, søte jenter med store, lyse dådyrøyne og fargerik hårpryd, samuraier i kampklare positurer, fargerike kjemperoboter og baseballspillere. Og kikker man nærmere etter, ser man at undersjangrene ingen ende vil ta: Temaene kan være matlaging, golf, spilleautomater (eller pachinko, som det kalles), romantiske historier om følsomme guttepar (populært blant voksne damer), science fiction, hverdagsdrama, offentlig informasjon og renspikket pornografi – alle målgrupper skal få sitt.
Seriene har gjerne et intenst og voldsomt formspråk, til tross for at de kun publiseres i svarthvitt: Rutelayouten er svært dynamisk, og det eksperimenteres kontinuerlig med dramatiske bildevinkler og filmatiske fortellerteknikker. I tillegg er tekstmengden gjerne minimal, noe som lar lystleserne på toget nærmest småløpe over sidene i bladene sine – en leseropplevelse som ligner mer på å se en film enn å lese en bok.

Den japanske invasjonen
Men det er ikke lenger bare i Japan at manga blir lest. «Ingen annen kultur utøver en så stor og magnetisk tiltrekningskraft på hundretusener av norske barn og ungdom, hver eneste dag, som den japanske,» skrev kommentatoren Dag Herbjørnsrud i Aftenposten i 2004. Og det er meget mulig at han har rett. For selv om vestlig underholdningsindustri og populærkultur fortsatt oppfattes som svært USA-dominert, er dette slett ikke hele sannheten: Fenomener som Pokémon og Beyblade har de siste årene vært enorme i barnesegmentet – i alle tilgjengelige medier – og kultregissører som Quentin Tarantino (Kill Bill) og brødrene Wachowski (The Matrix, Speed Racer) ser til Japan for inspirasjon. Dessuten er det ett område der Japan lenge har hatt et forsprang som påvirker kulturen vår i større og større grad: Spillteknologi. Norske tall viser at data– og tv-spill allerede står for en større omsetning enn all film samlet, både kino og hjemmevideo. Spill er ett av flere områder der Japan lenge har vært supermakten i verden, både på teknologi og innhold. Som Herbjørnsrud skrev: «Med lanseringen av Nintendos spillfigurer Mario og Luigi i ‘Mario Bros.’ tok det av for alvor. Nå står Tokyo-baserte Sonys Playstation på de fleste norske gutterom, eller øverst på ønskelisten. Eventuelt en Nintendo Gamecube eller en Gameboy, men de er fra øya i øst de også.»
Til tross for at skaperne av manga og søstermediet anime (japansk for animasjonsfilm, fra fransk) opprinnelig ikke har tenkt på eksport i særlig grad, har kulturformen for lengst fått sitt internasjonale gjennombrudd. I USA har manga blitt gitt ut siden slutten av åttitallet. De siste årene har markedet vokst med enorm hastighet, til et punkt der manga truer den amerikanske tegneserie-industrien, særlig på statistikken over bøker, eller såkalte graphic novels. I 2007 ble det i USA omsatt manga for over 220 millioner dollar, tilsvarende en prosent av bokmarkedet, og andelen øker for hvert år. Også i markeder som det franske, sør-koreanske, kinesiske og italienske, samt i spansktalende land har manga for lengst blitt en konkurrent å regne med. Også i Norge har utvalget av manga økt sakte, men sikkert siden den første utgivelsen. Kampsportserien Dragon Ball – verdens mest solgte tegneserie med et samlet opplag på over 85 millioner eksemplarer – kom ut i norske bladhyller for omtrent fem år siden. I kjølvannet har snart et tjuetalls nye kommet på norsk, både fra de etablerte forlagene og fra nye spesialforlag som satser på manga.

Åndelig mylder
I Vesten har kommersiell underholdning og populærkultur tradisjonelt vært ganske fattig på åndelighet, og heller bekreftet et ganske materialistisk verdensbilde. Mange har kommentert den nesten totale mangelen på religion i Walt Disney-konsernets historier. Verken i Andeby eller noen andre av de faste Disney-universene møter du en eneste kirke, prest, eller så mye som et «herregud»-utrop. Det samme gjelder for de aller fleste langfilmene (med unntak av katedralen som er kulissen for Ringeren i Notre Dame). I Japan er situasjonen annerledes – populærkulturen flommer formelig over av ulike typer overnaturlige elementer – alt fra overfladisk eventyrmagi og historier om småjenter med magiske krefter til varierende grader av flørt med japansk mytologi, shintoisme, buddhisme og til og med kristendom.
Morten Holmqvist, universitetslektor på linjen Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet og forfatter av boken Jeg tror jeg er lykkelig, har forsket på manga- og animekulturens åndelige sider. Han mener manga er med på å eksportere et japansk verdensbilde og syn på åndelighet til Vesten:
– Religion blir nok av mange japanere først og fremst sett på som en del av den nasjonale, folkelige tradisjonen. Paradokset er kanskje at flere snakker om Japan som et sekularisert samfunn,samtidig som det overnaturlige er en integrert del av hverdagen og slik sett også en del av japansk popkultur, sier Holmqvist. Han forklarer at det både dreier seg om typisk fiktive elementer og om direkte «lån» fra ulike religioner:
– Her kan man møte reinkarnasjon, ånder, guder, demoner, sjamaner og hekser. I noen serier er demoner sett på som hjelpere, i andre er de onde motstandere som må overvinnes. Noen serier inneholder også symboler og ritualer som er hentet ut av de religionene man møter på i Japan, som buddhisme, shintoisme og kristendom.

Annerledes religion
Shintoisme er den tradisjonelle religionen i Japan, og var statsreligion frem til kapitulasjonen for amerikanerne i 1945, etter andre verdenskrig. Religionen er praktisk talt uløselig sammenvevd med japansk kultur, siden det store flertallet av japanere regner seg som shintoister. Shintoisme kan best beskrives som en variant av sjamanisme, med få samlende dogmer, men en samlende tråd i tilbedelsen av kami, naturguder av ulike slag, i tillegg til en rekke ritualer. Som i mye annen østlig filosofi (for filosofi kan tidvis være et vel så dekkende begrep som religion), handler shintoisme mest om å finne og innta sin rette plass i det dennesidige, mer enn om en tro for livet etter døden.
Mark Teeuwen, professor i Japanstudier ved Universitetet i Oslo (UiO), mener det er viktig å forstå at et typisk japansk syn på religion er svært annerledes enn det typisk norske:
– Shinto er det tydeligste, mest ekstreme eksemplet på den japanske omgangen med religion. Man kan si at shinto er en fellesbetegnelse for et stort antall helligdommer og deres aktiviteter, snarere enn en religion i den tradisjonelle betydningen. Shinto har ingen lære, ingen hellige skrifter, og pålegger ikke sine «tilhengere» noen leveregler. En shintohelligdom har ingen menighet av troende, og det avholdes ingen ukentlige gudstjenester hvor de troende samles. Prestene forkynner ingen tro og er fullstendig uinteresserte i å ‘spre ordet’ eller omvende folk, forklarer Teeuwen.
Han påpeker at det er vanskelig å forstå japansk religion ut fra en oppfatning av at religion er noe som likner på kristendommen – og da særlig en form for kristendom hvor fromhet, moral og tro har presedens over ritualer.
Teeuwen har også lagt merke til at den japanske populærkulturen er på sterk fremmarsj i Norge, særlig blant ungdom. Dette har han blant annet merket på søkertallene til japansk ved UiO:
– Det er vanskelig å si sikkert at det er en sammenheng, siden søkertallene har gått opp mye for nesten alle ikke-vestlige språk. Men det er et faktum at det store flertallet av japanskstudenter er opptatt av manga og anime, og sikkert har fått sitt første møte med japansk kultur gjennom disse mediene. Dette står i motsetning til på åtti– og nittitallet, da det var «Japanese management» og Zen-mystikk som studenter forbandt med Japan, forteller Teeuwen. Han er ikke så overbevist om at verdensbildet som formidles gjennom manga nødvendigvis er representativt for Japan:
– Det er mange magiske og surrealistiske elementer i manga og anime, og en del av dem er direkte inspirert av tradisjonell japansk religion, men naturligvis med en egen vri. Å se på japansk religion gjennom manga, blir litt det samme som å tolke vestlig religion ut fra fantasy-bøker: Man får et inntrykk, men det er langt fra dekkende, sier Teeuwen.
Kanskje er det ikke så rart at det forekommer mye åndelighet og mystikk i historiefortellingen. For er det et punkt der de østlige religionene i stor grad sammenfaller med både okkultisme og gnostisisme, så er det opptattheten av å avdekke «skjult kunnskap.» Nettopp denne ideen fungerer knakende bra som element i gode historier: Det å ha en hovedperson som, av en eller annen grunn, har evnen til å se eller oppleve noe som er skjult for vanlige mennesker.

Demoner og dødsguder
En slik serie er Bleach. Her møter vi videregåendeeleven Ichigo Kurosaki som har den unike evnen at han kan se ånder. Etter et møte med en såkalt «sjele-høster» blir han trukket stadig lenger inn i en kamp mot ulike typer hvileløse ånder. Serien har solgt over 40 millioner bøker i Japan, og har stadig ligget på bestselgerlistene også i USA.
En liknende popularitet har serien Inu Yasha fått. Den handler om en skolejente fra det moderne Japan som, via en brønn i familiens tempel, havner i middelalderens Japan. Her møter hun Inu Yasha, halvt hundedemon og halvt menneske. Sammen med ham må hun kjempe mot en rekke demoner og mytologiske skapninger av typen som gjerne forbindes med shintoisme og japanske folkeeventyr.
En av de siste årenes aller største suksesser er serien Death Note, en serie for et noe eldre publikum. Her får hovedpersonen og studenten Light Yagami en spesiell notisbok av en «dødsgud», en slags «mannen med ljåen», med instruksjonen: «Det mennesket som får navnet sitt skrevet i notisboken, vil dø». Etter å ha kommet over det verste sjokket, setter Light raskt i gang med sitt prosjekt: Å ta livet av kjente forbrytere og kriminelle, med den hensikt å skape en moralsk perfekt verden. Men han må i løpet av kort tid også bruke boken for å holde politiet på armlengdes avstand, og den videre utviklingen setter stadig studentens moralske dilemma mer på spissen – dog uten at han virker berørt av dilemmaet. Noe av det spesielle med serien er hvordan den beskriver hendelsesforløpet uten noen tydelig moralsk stillingtaken; det er rett og slett i stor grad opp til leseren å bedømme hvorvidt Lights handlinger er moralsk akseptable. Og på diskusjonsfora på internett kan man ofte finne tenåringer diskutere seriens moralske implikasjoner, for eksempel tanken om at målet helliger middelet.

Apokryf og kryptisk
Men selv i dette selskapet av enorme, kommersielle underholdningsslagere har den animerte serien Neon Genesis Evangelion (jap. Shin Seiki Evangelion) en helt egen status, en serie som gikk på japansk tv i 1996. Den føyer seg inn i en enorm og (for vestlige øyne) obskur undersjanger kalt mechaserier, eller giant robot-serier. I denne sjangeren møter vi mennesker, ofte barn og tenåringer, som kriger fra innsiden av enorme, avanserte roboter med mer eller mindre menneskelig fasong. De representerer gjerne menneskehetens siste håp, for til tross for sin unge alder er barna de eneste som virkelig kan styre robotene. Så langt er det ikke noe unikt med Evangelion. Det spesielle, foruten seriens sjeldne kultetterfølgelse og aktualitet 12 år etter lanseringen, er at seriens rammehistorie henter praktisk talt alle sine elementer fra Bibelen, inkludert de apokryfe skriftene.
I år 2000 fant menneskeheten Adam innefrosset i isen i Antarktis, og som konsekvens inntraff en katastrofe ved navn Second Impact som utslettet halve menneskeheten. Apokalypsen er, ifølge serien, forutsagt i dødehavsrullene. Menneskeheten går i dekning i underjordiske byer. Der forsøker de å holde stand mot angrepene fra en rekke skapninger kalt engler. En hemmelig, internasjonal organisasjon ved navn seele (av tysk for sjel) svarer med å bruke Adam og Lilith (Adams første kone, ifølge apokryfe skrifter) til å utvikle forsvarsrobotene Evangelion, eller eva. For kristne seere skaper dette en assosiasjon til Jesus som «den andre Adam», Adams fullkomne motstykke og menneskenes redning. Imidlertid er det grunn til å hevde at forfatterne av serien, til tross for grundig research, bruker det kristne mer som et eksotisk bakteppe enn som en integrert del av historien.
– Dette er en serie med intrikate personkarakterer. Mange av hovedpersonene sliter med store følelsesmessige og sosiale problemer. Rundt alt dette er det et sammensurium av bibelnavn og jødisk mystikk, iblandet elementer av et gnostisk verdensbilde, sier Holmqvist, som har studert denne serien.
Forvirret?
I så fall er man ikke alene. For selv ikke regissøren mener seg å forstå alle aspekter av serien sin. Enda mer forvirrende er det kanskje at det
nettopp er jødisk-kristne begreper og symboler som dominerer en serie i det absolutte toppsjiktet hva popularitet angår. Japan er nemlig ikke noe land der kristendommen står sterkt. Snarere tvert imot. Kristendommen ble for første gang introdusert i Japan så sent som i 1549, av portugisiske misjonærer under ledelse av Francis Xavier, en av Jesuittordenens grunnleggere. For en tid var misjonsarbeidet i fremgang, men i 1614 ble kristendommen forbudt, kristne ble forfulgt og landet ble stengt for vestlig innflytelse helt frem til 1854. I motsetning til hva som ofte har vært tilfelle under voldsom forfølgelse, førte dette imidlertid ikke til noen synlig vekst eller fordypning blant de kristne. I dag regner man med at snaut én prosent av landets innbyggere tilhører et kristent kirkesamfunn.

Under i brødboksen
Men det finnes også serier der manga-skaperne pløyer dypere i det religiøse – og der dette er en mer integrert del av historien – enn i serier som Evangelion. En av Japans mest anerkjente regissører innen animasjonsfilm heter Mamoru Oshii, og står bak en rekke filmer særlig innen science fiction-sjangeren. Oshiis mest kjente verk er trolig animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, som gis en stor del av æren for gjennombruddet anime har fått i Vesten. Hovedpersonen Motoko Kusanagi er en cyborg – et kunstig menneske – med kun fragmenter av hjerne og ryggmarg igjen fra sin menneskekropp. Filmen åpner med en scene der Kusanagi ikles en ny, mekanisk kropp, med bilder som ledsages av shintoistisk korsang, et hint om at vi er vitne til en moderne form for reinkarnasjon.
På denne måten stiller filmen utfordrende spørsmål om hva som egentlig gjør et menneske til et menneske. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske. Og kan hun stole på sin egen hukommelse? Midt i en av Kusanagis samtaler omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, mens hun fastslår: «… for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Satt inn i denne helt nye og underlige sammenhengen virker sitatet fra korinterbrevet sjokkerende aktuelt. Og når sitatet til slutt gjengis i sin helhet, bidrar det til filmens konklusjon på en tankevekkende måte.

Selve «Gudfaren av manga», Osamu Tezuka (1928-1989), som gis mye av æren for å ha utviklet manga-mediet til det det er i dag, var også svært opptatt av religion. Nesten alle hans verk, fra det mest kommersielle og underholdende til det svært, svært ambisiøse, peker på ett eller annet plan ut over det rent materielle, selv om summen av hans produksjon nok antyder et ståsted mellom de østlige religionene og en sorts panteisme eller tro på og ærefrykt for selve livet. Blant verkene i hans enorme katalog, som omfatter mer enn 150.000 tegneseriesider og en rekke animerte filmer og serier, finner vi en tegnefilmserie med bibelhistorier, produsert i samarbeid med Vatikanet. Der finner man også Buddha, et åtte binds verk om Buddhas liv (hvorav de to første bindene så langt er gitt ut på norsk av Gyldendal ).
Religion er for øvrig ikke bare brukt på en seriøs måte. I februar 2008 gikk nemlig en ny tittel til topps på de japanske bestselgerlistene, nemlig humormangaen Saint Young Men av Hikaru Nakamura. Mangaen handler om Buddha og Jesus som unge menn og romkamerater i Tokyo, og de to havner stadig i ulike situasjoner der de må bruke sine overnaturlige evner – som når Jesus utfører
et brødunder i hybelens slunkne brødboks.

Manga som evangelisering

Men det er ikke bare denne typen fragmentert og, etter en Vestlig standard, postmoderne åndelighet som kommer til syne i manga. Med den gjennomslagskraften mediet har i dag, har også kristne utgivere og artister for alvor begynt å bruke manga til evangelisering, misjon og forkynnelse. Mest aktuelle er de ulike biblene i mangaform som de siste årene har gått i trykken rundt om i verden.
Blant de mest vellykkede er definitivt den eneste originalt japanske tittelen, Manga Messiah, fra det norskstøttede bibeltrykkeriet og forlaget New Life League (Nytt Livs Lys) i Saitama-regionen utenfor Tokyo. De har tidligere eksperimentert med evangeliserings-manga i mindre skala, men Manga Messiah er et langt større prosjekt: Profesjonelle manga-artister forteller hele Bibelen som manga i fem bind, hvorav historiene fra evangeliene fyller hele det første. Og trykkeriets direktør Roald Lidal har stor tro på den nye innfallsvinkelen.
– Fra før av hadde vi utgitt fem slike kristenmanga-bøker, med alt fra fantasihistorier til vitnesbyrd i mangaform. Totalt solgte vi bare rundt
70.000 eksemplarer. Dette var vi langt fra fornøyd med, sier Lidal til strek.
– Hva er de viktigste forskjellene på utførelsen og tankegangen bak disse tidligere forsøkene og Manga Messiah?
– De første bøkene var ikke på langt nær så profesjonelt utførte som Manga Messiah. De var også i sort-hvitt og mer rettet kun mot det japanske publikum. Den serien vi nå holder på med, er først og fremst helt annerledes innholdsmessig, i det at den er knyttet sterkt og direkte opp til bibeltekstene og Bibelens budskap. Den holder en langt høyere kvalitet. Fordi vi satser på hele verden som marked, har vi begynt med den engelske utgaven, selv om originalen var på japansk, forteller Lidal.
Boken er allerede under oversettelse til rundt 20 språk, hvorav de språkene som allerede er trykt alene utgjør et opplag på over 800.000. Den norske utgaven kommer ut på Hermon Forlag i sommer, og totalt regner Lidal med å komme opp i et opplag på flere millioner innen et par år.
– Hvordan har dine erfaringer vært med å jobbe mot den japanske kristenheten med denne typen prosjekter?
– Reaksjonene har vært blandede. Et mindretall mener at manga er for verdslig, at det er et medium som ikke passer sammen med evangeliet. Responsen på de fem første bøkene vi utgav, var spesielt laber, mens Manga Messiah-prosjektet har blitt møtt med mye mer entusiasme. Mange mener åpenbart – slik vi gjør – at dette er en innpakning som vil tale til dagens unge. Dette er et språk de forstår og en form de vil lese. Derfor er dette en unik mulighet for å nå gruppe som ellers vanskelig ville bli nådd, mener Lidal. Men han understreker at bøkene ikke bare er ment for ikkekristne, men også kan være med å blåse nytt liv i fortellingene for de som har kjenner dem før:
– Jeg har faktisk selv opplevd at bibelfortellingene i dette formatet har gitt meg noe helt spesielt. Jesu lidelse og død er så levende framstilt, jeg fikk se storheten på en ny måte. Det var bevegende, det fylte meg med takknemlighet. Den grafiske framstillingen i mangaformatet viste
nemlig hvor mye Jesu led for meg. Det faktum at han sonet min synd og betalte min gjeld da han gikk i døden for meg, ble helt spesielt levende for meg, forteller Lidal.
Men også andre steder i verden bobler det av kristen manga. Mange tegnere fra andre land enn Japan hevder nemlig å tegne nettopp manga, og da mener de gjerne tegneserier som viser noen av de samme kvaliteter – den samme «ånden» – som manga. Et eksempel på dette er britene med aliasene Siku og Akin, begge med en bakgrunn fra bl.a. britiske undergrunnstegneserier. I utgivelsen The Manga Bible, som er aktuell fra Bibelselskapet i sommer, har de tegnet og skrevet hele bibelen i mangastil, om enn bare på 224 sider. Denne tittelen er gitt ut både som ren tegneserie og i kombinasjon med selve bibelteksten. The Manga Bible legger mest vekt på de voldsomme, voldelige og visuelt slående historiene.
I tillegg til The Manga Bible, har det kristne, amerikanske forlaget Zondervan startet sin egen etikett med kristen manga, kalt Z Graphic Novels. En av disse seriene heter også Manga Bible, og har sitt opphav i Sør-Korea. Serien bruker langt flere sider på det samme hendelsesforløpet enn sin navnebror, noe som er et typisk trekk ved manga, Zondervan-versjonen har også en langt mer humoristisk tilnærming til materialet.
For mange kristne i Norge vil disse bibelmangaene kunne være et første møte med en eksotisk og annerledes kultur for historiefortelling. For norsk ungdom flest er allerede manga, anime og japansk populærkultur en verden de daglig forholder seg til, ja, noen få bruker praktisk talt all sin fritid og økonomi på det. Hvordan vil dette påvirke voksne nordmenns verdensbilde i tiårene som kommer?

Et par oppdateringer og nye perspektiver siden artikkelen sto på trykk:
– Dragon Ball er ikke lenger verdens mest solgte tegneserie, den plassen har mangaserien One Piece overtatt.
– Fra 2008 og fremover har manga og anime hatt en tilbakegang på verdensbasis. Markedet i USA og flere andre land har sunket, om enn marginalt, og per i dag (okt. 2010) blir ingen mangaserier løpende gitt ut på norsk.
– Serien Buddha har nå kommet ut i fire av totalt åtte bøker på norsk, meg bekjent er serien stoppet.
– Serien Manga Messiah har hittil kommet i fire av de fem planlagte utgavene, og til nå er to av dem utgitt på norsk av Hermon Forlag. Serien er hittil gitt ut i over tre millioner eksemplarer på 21 språk, og utgaver på 14 nye språk er under utarbeidelse.