Erfaringer fra tre ukers digital avrusning

13. januar 2013 § 4 kommentarer

Artikkelen av Stian Kilde Aarebrot i StrekHei, jeg heter Hans Ivar, og jeg er avhengig.

I fjor høst ble jeg med på en tre ukers detox fra alt digitalt tidsfordriv. Jeg ville nok ikke kommet på det selv, men det begynte med at jeg fikk en telefon fra en kamerat, Stian Kilde Aarebrot i Substans. Han skulle skrive en artikkel basert på en slik detox, og lurte på om jeg ville være med på eksperimentet. Nå er artikkelen hans publisert, i Strek 5/2012, og den er også tilgjengelig på nett. Herved anbefalt.

Den viktigste erfaringen min fra eksperimentet er dette: Det er ikke før man legger begrensninger på sin egen nett- og teknologibruk, at man merker hvor dypt denne bruken har satt seg i livet – i vaner, i tanker, ja, til og med i kroppen. Vi er avhengige, de aller fleste av oss. Hei, jeg heter Hans Ivar, og jeg er avhengig. « Read the rest of this entry »

Reklamer

Tiden, den dårlige

22. oktober 2012 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 4/2012, i gjestespalten Visitt. For enkelhets skyld er den gjengitt i sin uredigerte form.

Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med en ny mobiltelefon kan alle tidshull på over ti sekunder tettes. Kjenner noen seg igjen?

Jeg er en sånn som alltid har prøvd å få gjort mest mulig, gjerne samtidig. Og følte jeg at tiden var knapp før jeg fikk barn, har jeg iallfall gjort det etterpå.  Småbarnslivet gir riktignok hverdagen fast rytme, men det er unektelig mindre tid igjen å disponere fritt. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på alt det nyttige eller givende jeg gjerne skulle rukket i løpet av en dag, og selv det å lese seg gjennom en bunke bøker kan av og til settes på en mental må-gjøres-liste: Jeg sitter vel i både tidsklemma og fritidsklemma.

« Read the rest of this entry »

Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om

19. september 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en reprise av et intervju jeg gjorde for Studentmagasinet IKON nr. 1-2010, der utgavens tema var balanse. Jeg tenkte temaet passet godt sammen med artikkelen om hviledag jeg publiserte tidligere.

Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om

Lars Fr. H. Svendsen (Foto: Simen Kjellin)

Lars Fr. H. Svendsen (39) – professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Har bl.a. gitt ut bøkene Kjedsomhetens filosofi (1999), Ondskapens filosofi (2001) og Work (2008).

– Beskriv en sunn balanse mellom jobb og fritid.
– Rett og slett at man er i stand til å bevare et mangfold og en bredde i hva man gjør i livet. Menneskelivet er mangedimensjonalt, og skal ikke reduseres til én ting. Det som kjennetegner alle typer avhengighet, er at én livsmening får overtrumfe alle andre og blir det man ordner hele livet etter. Da er man alvorlig ute av balanse.

– Er det best å blande jobb og hobby eller å rendyrke dem hver for seg?
– Jeg tror det optimale er å ha sin nest største hobby som jobb, og den største hobbyen kun som hobby. Det ligger i ordet «amatør» at man gjør noe av kjærlighet, «amare». Som profesjonell får man et annet forhold til det.

– Skiller du selv mellom jobbfilosofering og fritidsfilosofering?
– Ja, egentlig. Jeg er i alle fall lite sammen med filosofer og andre akademikere utenfor jobben.
Men i et slikt fag er det vanskelig å trekke helt klare linjer, for nær sagt hva som helst kan jo være faglig relevant. Jeg har f.eks. to katter som heter Lasse og Geir, og det har slått meg at jeg kunne skrive en filosofisk avhandling om hva det er å være katt.

– Hvem er mest fornøyd med balansen sin, de som jobber mye eller de som jobber lite?
– Hvis vi ser på tallene, ser det ut til at kvinner er mer fornøyd enn menn, og kvinner jobber mer deltid enn menn. Det kan indikere at de som jobber lite er mest fornøyde. På den annen side er det sikkert mange som jobber fryktelig mye som synes de har perfekt balanse, siden de outsourcer alt annet. Men en interessant studie i USA viste at folks faktiske tidsbruk og hvordan de ønsket å bruke tiden sin, var forbløffende like. Så med mindre de hadde en helt råtten selvforståelse, så var de faktisk i nabolaget til en slags balanse.

– Synes vi jobben krever mer av oss nå enn før?
– Det der er litt morsomt, for her svarer vi nordmenn helt annerledes på mikro- og makroplan. Generelt svarer vi at det har blitt tøffere, men individuelt er alle like fornøyde med sin egen jobb som før. Hele 90 % svarer enten at de er «svært fornøyde» eller «fornøyde» med jobben. Så jeg tror svaret på makronivå rett og slett er feil, det har ikke blitt tøffere.

– Kan det hende at jobben virkelig krever mer, men at vi liker at det stilles større krav?
– En hel del sier at det stilles flere krav og at de har fått mer ansvar, og dette er noe de fleste liker, så kanskje er det slik. Men da betyr det jo likevel at folk faktisk er fornøyde.

– Tidsklemma har vært mye diskutert. Har vi det virkelig så annerledes i dag enn tidligere generasjoner?
– Jeg liker uttrykket til Frønes, «fritidsklemma». For ja, vi lever livene våre annerledes og har en annen innstilling til det vi gjør. I boken Work skriver jeg om faren min som jobbet på Moss Verft hele livet, til han gikk av. Han stilte ikke store spørsmål om jobben var meningsfull, skilte skarpt mellom jobb og privatliv og hadde ikke et privatliv som var breddfullt med aktiviteter.

– Hvordan ser vi annerledes på jobb og fritid i dag?
– En dansk undersøkelse viste nylig at når folk definerte hva en jobb er, brukte de bl.a. ord som «morsom», «utviklende» og «gjøres sammen med folk en liker». Slike beskrivelser ville nok tidligere generasjoner brukt om fritid. Fritiden har også forandret seg mye, og Franklins tanke om at «time is money» har gjort seg gjeldende. Fritid er en knapp ressurs som må utnyttes til maks og fylles med mest mulig, som japanske bussturister som fyker fra det ene til det andre. Min hypotese er at når vi sier at vi er stresset, så er det fritiden som tar rotta på oss.

– Et spa i Oslo reklamerer med at «Å ta vare på seg selv er ikke luksus, det er en nødvendighet». Har de rett?
– Å gå på spa er selvsagt luksus, men å ta vare på seg selv er en nødvendighet. Man må jo ikke på spa for å ta vare på seg selv. Jeg hadde riktignok selv en uke på spahotell nylig, men kunne klart meg helt fint uten.

– En del aviser har skrevet om barn av rike foreldre som opplever å være stresset. Har de arvet foreldrenes uvaner?
– Vi har nok en tendens til å pushe for mye fritidsaktiviteter på barna, de får for liten tid til å gjøre absolutt ingenting. De bør ha det kjedelig og lære å håndtere kjedsomheten. På den annen side tror jeg det med barn og stress er litt dodgy, undersøkelser sier nemlig at den viktigste stressfaktoren er lekser. Da vi gikk på skolen var ingen stressa, vi hadde ikke hørt om stress. Jeg tror nok ikke leksene i seg selv er problemet, men det er vanskelig å få gjort dem oppå den trillionen av andre aktiviteter elevene har.

– Har vi mistet evnen til å kjede oss?
– Definitivt ikke, i den forstand at tallene på dem som sier at de kjeder seg, øker og øker. Men spør du om evnen til å håndtere kjedsomhet, så mener jeg den er dårlig. I altfor stor grad lar vi livet være en sammenhengende flukt fra kjedsomheten, slik lar vi kjedsomheten diktere livet. En vanlig misforståelse er at den som kjeder seg har lite å gjøre, det er helt feil. Det er viktigere om man oppfatter det man gjør som noenlunde meningsfylt.

An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?

19. januar 2011 § 5 kommentarer

Eric Gill - An Essay on Typography

An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936

Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.

Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller  fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Presstrykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)

Eric Gill

Eric Gill

Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.

Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.

Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:

Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …

Market Day

Market Day av James Sturm

Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.

Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt.  Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.

An Essay on Typography sideeksempelTil slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with fritid at Hans Ivar Stordals blogg.