Erfaringer fra tre ukers digital avrusning
13. januar 2013 § 4 kommentarer
Hei, jeg heter Hans Ivar, og jeg er avhengig.
I fjor høst ble jeg med på en tre ukers detox fra alt digitalt tidsfordriv. Jeg ville nok ikke kommet på det selv, men det begynte med at jeg fikk en telefon fra en kamerat, Stian Kilde Aarebrot i Substans. Han skulle skrive en artikkel basert på en slik detox, og lurte på om jeg ville være med på eksperimentet. Nå er artikkelen hans publisert, i Strek 5/2012, og den er også tilgjengelig på nett. Herved anbefalt.
Den viktigste erfaringen min fra eksperimentet er dette: Det er ikke før man legger begrensninger på sin egen nett- og teknologibruk, at man merker hvor dypt denne bruken har satt seg i livet – i vaner, i tanker, ja, til og med i kroppen. Vi er avhengige, de aller fleste av oss. Hei, jeg heter Hans Ivar, og jeg er avhengig.
Jeg har alltid vært en over gjennomsnittlig teknologi- og datainteressert kar, men slett ikke tenkt på meg selv som ekstrem. Nå har jeg dessuten familie som krever sitt etter jobb, og som derfor legger visse sunne begrensninger på tidsbruken til spill, nettsurfing, tv-titting og annet digitalt tidsfordriv. Jeg bestemte meg likevel for å hoppe på eksperimentet, med en tre ukers hestekur bestående av følgende ingredienser: Ingen sosiale medier (selvsagt), kun jobbrelatert databruk i arbeidstiden (ingen nettaviser etc.), ingen privat nettsurfing overhodet (med unntak av nettbank og andre «praktiske» ærender), legge fra meg telefonen i gangen når jeg er hjemme, ingen bruk av mobilapps, ingen podcaster eller musikk på ørene som stenger verden ute, ingen spilling – og dessuten skulle tv-titting eller film-titting kun være i sosiale settinger der andre tok initiativ til det. Tiden jeg sparte, ville jeg heller bruke på å lese mer bøker, deriblant i Bibelen, samt å ringe eller møte venner mer. Målet var jo ikke å kommunisere mindre med andre folk, men å kommunisere bedre – mer ansikt til ansikt, med hjernen fullstendig til stede hos dem jeg er til stede hos fysisk.
I ettertid er jeg veldig glad for at jeg inngikk eksperimentet sammen med andre venner, fordi vissheten om at vi skulle fortelle hverandre hvordan det hadde gått, gjorde det lettere å utøve beinhard selvjustis. Jeg oppdaget fort at hverdagen er full av små innskytelser der det ville passe godt med en «jeg skal bare kjapt sjekke …» Og det var ikke bare én gang jeg grep etter mobilen i lomma, bare for å oppdage at den jo ikke var der, men lå ute i gangen.
Det mest overraskende var hvor fort abstinensen etter Facebook og andre sosiale medier ga seg. Jeg hadde trodd at dette skulle oppleves som et savn, men det viste seg at jeg klarte meg utmerket godt uten å vite hva studiekameratene mine fra 2003 hadde til lunsj. Jeg sluttet rett og slett å tenke på hva som skjedde der.
På jobb ble jeg mer effektiv. Plutselig merket jeg hvor ofte jeg (en frilanser som bare svarer til meg selv) får innskytelser om å sjekke noe tidsfordriv på nett, bare fordi det krevde en lang tanke å komme videre i arbeidet. Vissheten om at avbrudd var utelukket, fikk meg ofte til å beholde konsentrasjonen akkurat lenge nok til å komme videre der og da, og ikke når jeg kom tilbake fra distraksjonen min fem minutter senere.
På hjemmebane merket familien min at jeg var mer til stede. Det er ytterst sjelden jeg tar fram laptop mens ungene er våkne, men mobilen er en slu oppmerksomhetstyv. Ikke sjelden kan jeg trekke fram mobilen mens jeg sitter og leker med lego på gulvet med guttene, bare for å sjekke om jeg har fått svar på en mail jeg sendte før jeg dro fra jobb. Totalt unødvendig, og et sterkt signal om at hodet mitt egentlig ikke er til stede. Praksisen med ikke å ha mobilen i lomma, var en effektiv påminner om at det er her det skjer – her og nå.
For min egen del, føltes fritiden på kveldene som en av de største endringene. Når guttene er i seng og nødvendig husarbeid gjort, koker ofte hodet av planer om alle mulige tidsfordriv jeg ønsker å fylle kvelden med, både nettbruk, film og spilling. Og selv om 75 % av det gjerne ikke blir noe av, kan selv ønsket om å få tid, ofte utelukke mye annet. Under eksperimentet boblet jeg i stedet av initiativ til sunnere, nyttigere og mer sosiale ting: Prosjekter i huset, trening og en gåtur med en venn er noen av tingene jeg tror neppe ville blitt noe av under vanlige omstendigheter, rett og slett fordi jeg vanligvis har hodet altfor dypt nede i sanden som heter digitalt tidsfordriv.
Men hva har skjedd etterpå? Har alt blitt som før? Både ja og nei. På overflaten er det få ting jeg har tatt med meg fullt ut. jeg prøver fortsatt å huske på å legge fra meg telefonen i gangen etter jobb, iallfall fram til ungene har lagt seg, men det hender nok det glipper. Og jeg er litt tilbake på sosiale medier, selv om terskelen er blitt langt høyere for å oppdatere statusen min med fjas. Den viktigste forskjellen er bevisstgjøringen. Der jeg før grep til mobilen eller åpnet en nettavis uten å ofre det en tanke, kjenner jeg nå en ørliten tanke, et lite kontrollspørsmål langt bak i hodet: «Er du sikker? Er det egentlig nødvendig? Er dette viktigere enn det du egentlig gjør akkurat nå? Du vet at du kan la være?»
Relatert innlegg: Tiden, den dårlige
Hans Ivar Stordals blogg 
Det var spennende lesning å lese artikkelen i Strek. Mye bra generelt i det siste Strek, når jeg tenker meg om. Hadde vært spennende å kjørt et lignende eksperiment for en kortere periode.
Det kan jeg på det sterkeste anbefale, det er en tankevekker og en berikende opplevelse. Det viktigste er bare å ha tenkt igjennom på forhånd hvilke retningslinjer man vil ha for seg selv, og hvorfor. Og så er det godt å gjøre det sammen med noen, for å ha noen å dele erfaringer med og å diskutere med underveis.
[…] Jesusdojo, «Digital avrusning». I den forbindelse har Substansielt fått tillatelse til å gjengi Hans Ivar Stordals bloggpost om sine erfaringer fra det samme eksperimentet i sin helhet. Bloggen anbefales herved på det aller […]
[…] jeg skal vurdere å gjøre som Hans Ivar Stordal, og ta en digital avrusning […]