Tiden, den dårlige
22. oktober 2012 § 3 kommentarer
Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 4/2012, i gjestespalten Visitt. For enkelhets skyld er den gjengitt i sin uredigerte form.
Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med en ny mobiltelefon kan alle tidshull på over ti sekunder tettes. Kjenner noen seg igjen?
Jeg er en sånn som alltid har prøvd å få gjort mest mulig, gjerne samtidig. Og følte jeg at tiden var knapp før jeg fikk barn, har jeg iallfall gjort det etterpå. Småbarnslivet gir riktignok hverdagen fast rytme, men det er unektelig mindre tid igjen å disponere fritt. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på alt det nyttige eller givende jeg gjerne skulle rukket i løpet av en dag, og selv det å lese seg gjennom en bunke bøker kan av og til settes på en mental må-gjøres-liste: Jeg sitter vel i både tidsklemma og fritidsklemma.
Dårlig tid
Når vi sier at vi har «dårlig tid», mener vi egentlig lite tid. Men det å klage på for lite tid er egentlig som når kredittslaver sier at de «bare har for liten inntekt»: Det er selvsagt først og fremst forbruket det er noe galt med. Ingen er gitt for liten tid. Alle har fått 24 timer i døgnet og et visst antall tilmålte dager. Spørsmålet er hvordan vi bruker tiden. Likevel er uttrykket «dårlig tid» egentlig ironisk presist – følelsen av å ha for lite tid har faktisk en tendens til å gjøre selve tiden vår dårlig. Denne opplevelsen, eller innstillingen, frarøver tiden vår nytelse og tilstedeværelse. Tiden reduseres fra en gave til en knapp ressurs. Den er ikke lenger kvalitet, men kvantitet.
Tidens etikk
Tidsopplevelsen min har også en viktigere side: Følelsen av knapp tid gjør meg nemlig mindre våken og villig til å se andre rundt meg og deres behov. Den gir meg skylapper og gjør meg selvsentrert – mine egne planer blir plutselig viktigst av alt. I tillegg blir jeg utålmodig med andre, distré og urolig. Hvis jeg vil være nestekjærlig, sjenerøs og hjelpende, må jeg rett og slett ha god tid … og gape over mindre.
«Tid er penger», sies det. Og da spør jeg meg: Hvordan kan jeg forvalte tiden min slik jeg som kristen prøver å forvalte pengene mine? Hvordan kan jeg være raus med tid til andres behov, trofast i tiden med Gud, nøysom med tiden til underholdning, mindre begjærlig etter mer? Hvordan kan jeg forvalte tiden min bærekraftig, i samsvar med prioritetene jeg ønsker å ha i livet? Og ikke minst: Hvordan kan tidsbruken min reflektere at jeg til syvende og sist stoler på at Gud gir meg alt jeg trenger – både av tid og materielle ting?
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] Relatert innlegg: Tiden, den dårlige […]
Takk for en fin tekst om tid. Den likte jeg godt.
«Hva er tid?», spør kirkefaderen Augustin. «Om noen spør meg om hva tid er, vet jeg det. Hvis jeg skal forklare det for ham, vet jeg det ikke». Takk igjen. Jeg har jobbet endel med begrepet stillhet – som tidvis overlapper noe av det du skriver om. Sjekk her, dersom du TID :-). http://www.larsenkim.no/ (under linkene Artikler og Kronikker).
Alt godt, Kim Larsen.
Takk for det. Spennende artikler om stillhet på bloggen din, jeg har lagt dem i leselisten:)