OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

Ukas lenker: Gammel Miyazaki-moro, norsk retrospill og ?uestlove

22. august 2011 § 1 kommentar

Jeg er sakte, men sikkert litt på vei tilbake til blogg-livet igjen etter sommerens lange pause. Jeg fortsetter å kalle disse sammenraskede lenkesamlingene uten lange tekster for «Ukas lenker», uten at det må tolkes som noe løfte.

1. Ny-gammel Miyazaki-historie: Den japanske animasjons-regissøren Hayao Miyazaki begynte tidlig å utvikle mange av figurene og universene som er blitt så mesterlig portrett i filmene hans, som Nausicaä, Prinsesse Mononoke og Min Nabo Totoro. På japansk er det tidligere utgitt en av hans illustrerte historier fra 1983 som tydelig hinter frem til de to førstnevnte av disse filmene. For en tid tilbake la fanbloggen The Ghibli Blog ut enda en slik historie, denne gang fra 1980, som tydelig hinter til alle tre nevnte filmer. De har også vært så snille å oversette historien til engelsk.

Og mens vi er inne på Studio Ghibli: Visste du at mange av personene bak de nevnte filmene også på et tidspunkt var involvert i å lage en filmversjon av Little Nemo in Slumberland, den klassiske storformat-tegneserien fra Winsor McCay? De endte alle opp med å forlate filmen, som ble utgitt i 1992, men de rakk først å produsere denne mesterlige piloten som jeg nylig kom over. Ah, tenk for en film det kunne blitt:

2. Norsk eventyrplattformer: Det norske tomanns-spillstudioet D-Pad, nylig behørig hypet på VGTV, har akkurat lansert første demo til deres svært etterlengtede Owlboy. Spillet er så vidt jeg har forstått et plattform-eventyrspill, og den nydelige håndtegnede pixel-2D-grafikken levner liten tvil om at disse guttene er oppvokst med de første generasjonene Nintendo- og Sega-konsoller. Jeg har ikke rukket å spille demoen selv enda, men gleder meg som en liten unge (bokstavelig talt). Jeg er litt inne i en retrospill-periode om dagen og forundres ikke så rent lite over de sterke følelsene lavoppløste pixler kan vekke i meg. Derfor håper jeg å rekke å komme tilbake til temaet dataspill-nostalgi ved en senere anledning.

3. ?uestlove: Musikknettstedet Pitchfork publiserte nylig et langt intervju med Amir «?uestlove» Thompson, trommisen i hiphopgruppa The Roots. ?uestlove har nå i femten år vært det sannsynligvis mest sentrale musikalske og produserende geniet bak den særegne The Roots-sounden (jeg våger påstanden at gruppa er den eneste som virkelig har fått instrument-hiphop til å fungere like bra som «two turntables and a microphone»-oppskriften). Som produsent har han også bidratt betydelig på mange av «Soulquarrians»-medlemmenes plater, som Erykah Badu, D’Angelo og Common. I dette intervjuet snakker han, som den intelligente karen han er, om hele karrieren sin.

Ukas lenker: Historiefortelling, bildedeling og 90-tallshiphop

1. juli 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg er i sommermodus om dagen og kommer neppe til å legge ut noe særlig på bloggen før august, med mindre jeg plutselig får ånden over meg. For tiden holder jeg på å researche en artikkel om hviledagen/sabbaten – hvordan og hvorfor praktisere dette budet – og da føles det av en eller annen grunn ikke riktig å stresse med noe så trivielt som å holde en blogg oppdatert. Har du innspill til dette med hviledag, må du forresten gjerne ta kontakt. Imidlertid kan jeg jo dele med meg noen lenker jeg har likt den siste uka_

1. Plot device: Denne fete lille kortfilmen er en slags metafilm om filmsjangere. «Plot devices» er elementer i en historie som introduseres kun for å føre historien fremover, og jeg antar at man kan si denne filmen har godt og vel sin andel av dem.

Totoro-kaker, funnet på mlkshk.com

2. Mlkshk: På den verdensvide veven skorter det ikke akkurat på muligheter for å dele morsomme og quirky bilder med hverandre, gjerne av katter, og fremtidens digitale arkeologer kan kanskje unnskyldes for å konkludere med at Internett ble skapt med nettopp dette som hensikt. Mlkshk.com er en slik side, men en god sådn, som jeg foreløpig har falt for rett og slett fordi den tilsynelatende er befolket av folk med relativt god smak.

3. Obi One: I kveld skal jeg på releaseparty med Kristiansands/Skiens-rapperen Obi One, som i disse dager slipper debutalbumet Siste av sitt slag. Jeg gleder meg fælt, for jeg har mange felles referanser og preferanser med Obi – insisteringen på at hiphop var best på 90-tallet, tegneserie- og Star Wars-universet blant annet.

EDIT: Albumet kan visst lastes ned gratis her, og jeg anbefaler særlig låtene Frihet, Offentlig transport og Sand i maskineriet.

DJ Shadow endelig til Norge

15. juni 2011 § Legg igjen en kommentar

I kveld skal jeg på den andre av denne vårens konserter med en av mine store musikalske inspirasjonskilder som jeg aldri før har sett live, og som det derfor knytter seg ganske stor spenning til: Den første var Belle & Sebastian på Sentrum Scene i april, en konsert som virkelig innfridde. Kveldens er noe helt annet, nemlig DJ Shadow.

Det er sikkert andre enn meg som bedre kan sette fingeren på hva som har gjort denne DJ-en, produsenten, platesamleren og turntablisten så spesiell og innflytelsesrik. Med debutalbumet Endtroducing….. (sic) fra 1996, konstruert utelukkende fra samples, gis han ofte æren for å ha skapt sjangeren «instrumental hiphop».

Noe av det mest karakteristiske ved DJ Shadows musikk, i all sin variasjon og eklektiske sammensetning, har sprunget ut av hans enorme kunnskap, respekt og interesse for all mulig musikk – alt som finnes på vinyl. Han har ofte godt utenfor sample-allfarvei, men alltid hatt et godt øre for karakteristiske lyder, en fantastisk rytmefølelse, en forkjærlighet for harde og dominerende trommelyder av det ikke-elektroniske slaget, samt fingerspissfølelse for stemning og lydbilde. Likevel har omtrent alt Shadow har gjort hatt en umiskjennelig eim av hiphop, om ikke i selve lydbildet eller resultatet, så i selve konstruksjonen, i selve kjernen eller sjelen av musikken. Dette skiller ham fra en god del i mengden av 90-tallets store navn innenfor elektronika.

Noe av det aller mest imponerende som har kommet fra DJ Shadow er turneen Live: In Tune and on Time, som også finnes som cd og dvd. Her remikset han hele sin tidligere katalog totalt, ved å blande samples fra ulike sanger og totalt omkalfatre alt, og slik oppnå å kunne mikse alle sangene i hverandre både rytmisk og melodisk. Dette er en utrolig bragd som det gir meg gåsehud bare å tenke på.

Dessverre var det en grunn til at DJ Shadows debutalbum het det det het, nemlig at han alt på dette tidspunktet etter eget sigende var i ferd med å gjøre seg ferdig med akkurat den tilnærmingen til musikk som det albumet representerer. Og riktignok har jeg fortsatt holdt meg i fanskaren, men det er ikke til å komme bort fra at mye av det han har kommet med de seneste årene, særlig albumet The Outsider, har gjort lite inntrykk på meg. Derfor er jeg ganske spent før kveldens show, og må roe meg ned med følgende nydelige klipp fra filmen Scratch, der Shadow tar oss med til sitt nirvana.

Hip hop + science fiction

24. februar 2011 § 1 kommentar

Rapperen Richard Rich og produsenten Max Tannone (ukjente for meg) har akkurat sluppet en gratis femspors EP som er samplet og insipirert av den glitrende science fiction-filmen Moon fra 2009 (takk io9 for nyheten).

Selene EP

Selene EP-en inspirert av og samplet fra filmen Moon (2009)

Jeg sjekka ut EP-en, og likte godt mye av det jeg hørte, særlig de siste sporene – på sitt beste ga den meg noe av de samme vibbene som samarbeidene til rapperen Aesop Rock og produsenten Blockhead. Men poenget mitt her var egentlig ikke å komme med noen anmeldelse av denne EP-en. Snarere satte utgivelsen i gang et skred av tanker hos meg om hip hops evne til å ta opp i seg ulike elementer.

Hip hop er uløselig knyttet til sampling av eksisterende musikk, og har alltid vært det. Og nettopp det er noe av det jeg liker absolutt best med hip hop – tilsynelatende slekter kulturen på byen den ble til i, på det viset at den er i stand til å ta opp i seg alle mulige elementer og innflytelser uten å miste selve essensen sin. Og dette gjelder ikke bare musikalsk. Stadig vekk dukker det opp interessante utgivelser og låter der samplingen ikke bare ligger på det musikalske planet, men også påvirker selve tematikken og konseptet. Wu Tang Clan lånte rått fra kung fu-filmer, Dr Doom (aka. Kool Keith, Dr Octagon, Black Elvis) lånte fra superhelttegneserier … og det finnes så mange eksempler på rappere som tydelig har har lånt inspirasjon fra dataspill, gangsterfilmer, tegnefilmer og annen populærkultur at jeg ikke engang orker å komme på dem (legg gjerne inn kommentar nederst om du har noen lysende eksempler du har likt godt).

I walk past with a nod and a reminisce
Swear to god hip hop and comic books was my genesis
Respect the life and the fashions of the children
It’s the only culture I’ve got, exactly what we’ve been building
– Slug fra Atmosphere, Always Coming Back Home to You

For min del har jeg av en eller annen grunn alltid hatt et veldig intenst forhold til science fiction-tradisjonen som portretterer fremtidens arbeidermiljøer i pressede situasjoner i verdensrommet. 2001: En romodyssé (1968), Alien (1979), Planetes (anime), Sunshine (2007), Cargo (2009)… og så altså Moon fra 2009. Filmen var regissert av Duncan Jones (sønnen til David Bowie, faktisk), og handler om en ensom arbeider som arbeider med å høste inn helium3, jordens viktigste energikilde, på månen. Hans tre år lange periode i ensomhet er snart over, og han venter ivrig på å få komme hjem til kona og sønnen som venter der hjemme. I mellomtiden har han bare selskap fra roboten Gerty (med stemme fra Kevin Spacey, mer enn et lite nikk til Hal9000) og videoklipp hjemmefra. Så en dag kommer han ut for en ulykke ute i innhøstningsmaskinen, og våkner opp på sykestua til synet av Gerty og … seg selv. Har du ikke sett filmen, så vil jeg absolutt anbefale den, om ikke annet for å la deg imponere av at en hel film kan bæres av kun én skuespiller.

Deltron 3030

Deltron 3030

BONUS: Deltron 3030
Selene er på ingen måte den første konseptutgivelsen som kombinerer hip hop med science fiction. Jeg tipper at flere har gjort noe liknende også enda tidligere, men albumet Deltron 3030 (2000) fra supergruppa bestående av rapperen Del the Funkee Homosapien, produsenten Dan the Automator og DJ-en Kid Koala er iallfall et jeg selv har likt veldig godt. Albumet fortalte en slags snodig historie om battlerapperen og romhelten Deltron Zero som tok opp kampen mot de onde intergalaktiske selskapene, men det var selsagt bare en unnskyldning for å lage et knippe fantastiske hiphoplåter (og en del mediokre). Plata bruker et veldig fremmedartet lydbilde, obskure samples og tonnevis med intertekstuelle referanser for å bringe et superfett science fiction-pulp-pastisj-univers til liv (med to streker under «pastisj»). Sjekk særlig låtene 3030, Virus, Upgrade og Love Story.
Etter sigende skal et nytt album, Deltron Event II allerede ha vært omtrent klart i flere år, så det er lov å håpe at det er rett rundt hjørnet.

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

Hans Ivars 1. tese: Loven om musikk fra ens femtende leveår

15. november 2010 § 3 kommentarer

Plater fra 1996

Et knippe musikkalbum fra 1996 som har påvirket meg mye

Jeg er alt blitt 29, og har ennå ikke formulert noen lover. Det er med andre ord på tide å slippe innsikten min løs på verden, og den kommer i første omgang i form av en lov om musikk, som lyder som følger:

Musikken som ble utgitt i ens femtende leveår vil, uavhengig av når en person først hørte denne musikken, være den soleklart sterkeste påvirkningskraft på en gitt persons musikksmak.

Jeg skal være den første til å innrømme at dataene jeg baserer denne loven på er noe mangelfulle, siden de først og fremst består av én persons erfaringer, nemlig mine egne. Likevel: Jeg har lenge vært klar over at det var noe snodig med at mange av platene jeg liker best, og som er av band/artister som jeg i stor grad har fulgt sporene av senere, ble utgitt i nettopp 1996, året da jeg fylte 15. Så tok jeg meg litt tid til å undersøke saken nærmere, og ble helt satt ut da jeg oppdaget hvor godt det stemte.

Som enhver god forsker, begynte jeg å lete etter feilkilder. Kan det rett og slett være at 1996 var et år da jeg fikk mange nye venner og ble utsatt for mye ny påvirkning og dro på et par vesentlige festivaler, kort sagt gikk igjennom en musikalsk makeover? Men nei, saken er nemlig den at det bare er et fåtall, om noen, av albumene jeg tenker på som jeg faktisk oppdaget i 1996. Langt de fleste kom jeg over i årene fra 1998-2002. Og her er altså observasjonene som førte meg frem til loven:

  • Hvis jeg plukker ut de 15-20 albumene som har påvirket meg mest, som min musikksmak på mange måter mest har bygget videre på, så er ca 12-15 av dem fra 1996.
  • Bare ett eller to av disse kom jeg over i 1996.
  • De spenner fra vidt forskjellige sjangere som hiphop/rap, skrangle-/indiepop, elektronika, jazz og indierock.
  • Av favorittartistene mine, mange som fortsatt gir ut plater jeg liker, er det forsatt nesten uten unntak albumet fra 1996 som er mitt favorittalbum.
  • De få artistene eller albumene jeg ikke har fått til å passe inn i dette bildet, smetter på plass hvis jeg utvider 1996 til også å omfatte 1997. Det føler jeg at jeg kan leve med uten å skrive om teorien min.

Psycho? Jeg synes det. Kan noen fortelle meg om de har det på samme måte? Er det mer data som flyter rundt der ute i cd-samlingene deres som jeg kan bruke til å underbygge forskningen min? Finnes det andre forklaringer dere kan komme på der ute?

For ordens skyld er dette en liste over de viktigste platene jeg har hatt i tankene, en liste jeg offentliggjør med forbehold om at ikke alt føles riktig så relevant fjorten år senere … :

  • A Tribe Called Quest – Beats, Rhymes and Life (1996)
  • Belle & Sebastian – Tigermilk (1996)
  • Belle & Sebastian – If You’re Feeling Sinister (1996)
  • Boogiemonsters – God Sound (1997) [EDIT]
  • Damien Jurado – Waters Ave. S. (1997)
  • Danielson Famile – Tell Another Joke at the Ol’ Choppin Block (1997)
  • Diverse artister – Soundbombing (1997)
  • DJ Krush – MiLight (1996)
  • DJ Shadow – Endtroducing (1996)
  • Jan Garbarek – Visible World (1995)
  • Jars of Clay – Jars of Clay (1995)
  • Mazzy Star – Among My Swan (1996)
  • Motorpsycho – Blissard (1996)
  • Pedro the Lion – Whole EP (1997)
  • The Roots – Illadelph Halflife (1996)
  • Velour 100 – Fall Sounds (1996)

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with hip hop at Hans Ivar Stordals blogg.