Carl Barks og Don Rosa på kontoret
6. mai 2011 § Legg igjen en kommentar
For å feire et kult jobboppdrag har jeg hengt opp denne fine kortstokken med Donald Duck-motiver av tegneren Carl Barks (designet av en tidligere kollega, Egmont Serieforlagets AD Stein Hjelmerud) på kontorveggen min. Endene henger nå i ramme og plast og kikker meg over skulderen, for å passe på at jeg jobber samvittighetsfullt. Onkel Skrue ville nok helst jeg skulle jobbet til femti øre timen.
Slik blir bok 1 av 9 i Don Rosa Samlede Verk seende ut.
Anledningen for denne etterlengtede «extreme office makeover»-en er at jeg rett før påske fikk et kult oppdrag, å være korrekturleser for et kommende Donald-praktverk i ni bind (ca 2 500 sider!) ved navn Don Rosa Samlede Verk. For den uinnvidde er Keno Don Rosa de siste tredve årenes soleklart mest populære Donald Duck-tegner. Den eksentriske mannen fra Kentucky har bygget hele karrieren sin (eller skal vi kalle det forfatterskapet sitt) på Carl Barks’ Donald- og Skrue-fortellinger, og har på et vis gjort hver eneste Carl Barks-fjær om til fem ender. Noen av Don Rosas fremste kjennetegn som forfatter er stor fantasi og humor, sans for eventyr og spenning, respekt for leserens intelligens, interesse for historie og geografi, en nesten autistisk oppmerksomhet for detaljer og en flammende lidenskap for at alt som skjer i (og utenfor) Andeby skal være konsekvent og sammenhengende. For ikke å snakke om en nesegrus beundring for, helt på grensen til tilbedelse av, Carl Barks.
Don Rosa er den Donald-tegneren jeg likte klart best i barndommen (det var jo i hans glansdager, sikkert noe av grunnen til at jeg kjente til ham tidligere enn f.eks. Carl Barks), men det er fortsatt en rekke av historiene hans jeg ikke har lest, og iallfall ikke i sammenheng. Dessuten inneholder jo bøkene til sammen ca 500 sider med artikler, bakgrunnsinformasjon og referanselister, og den slags elsker jeg å pirke med. Så det kommende året har jeg mange timer i lenestolen å se fram mot.
Visittkort – del 2
13. april 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg viste tidligere et par visittkortdesign jeg forkastet på kladdstadiet, men som jeg likevel fortsatt har en viss forkjærlighet for. Imidlertid glemte jeg ett, pluss at jeg vel heller aldri viste frem hva jeg landet på.
Post-it
Forkastet versjon 3: Dette er kanskje en litt småteit idé, men jeg liker den like fullt, særlig siden den faktisk sier litt om hva jeg driver med: På slutten av en arbeidsdag kan det ligge og slenge en del slike post-its rundt omkring på pulten. Skulle jeg ha gått videre med ideen, måtte jeg definitivt ha tatt bilde av en ekte lapp, og ikke brukt en tegnet versjon som her. Dessuten hadde det jo vært kulest å skrive på den for hånd, og kanskje inkludere litt mer «telefondrodling» og kanskje et par bokstaver som er klusset over etc. Men til syvende og sist ville det nok blitt for uklart og uleselig, og kanskje drept selve poenget med kortet. (Men å lime en fysisk post-it-lapp på et hvitt visittkort, det hadde vært fett. Bare synd det ville falt fra hverandre og blitt totalt meningsløst.)
Slå det opp!
Endelig versjon: Så falt altså valget på denne versjonen. Ideen fikk jeg egentlig fra Majlin Kelihau, AD og tidligere kollega på Egmont Serieforlaget, som på sedvanlig lurt vis påpekte at jeg kanskje burde tenke i retning av noe som er beslektet med det jeg faktisk driver med. Ideen er forhåpentligvis åpenbar for de fleste, og jeg håper også at all teksten rundt er akkurat passe synlig, så den komplementerer snarere enn overdøver den vesentlige informasjonen i cyan. Kamerat og typoguru Frode Helland reddet meg forresten fra å begå en grov typografisynd med den første kombinasjonen av fonter jeg valgte, men han skal ikke ha skylda for at jeg trosset hans råd og holdt meg til litt kjipere (og langt billigere) fonter enn han foreslo. Jeg har forresten regelmessige panikkanfall om å oppdage skrivefeil på dette kortet.
Visittkort som aldri fikk se dagens lys
3. mars 2011 § 3 kommentarer
Jeg har akkurat sendt mitt første visittkort i trykken, det er jo liksom noe man må ha (sies det). I den forbindelse fikk også litt lyst til å vise fram et par av de forkastede designforslagene mine.
Syntax error
Forkastet versjon 1: Dette var lenge min personlige favoritt – bare synet av denne skjermen vekker så mange gode følelser i meg. Jeg er også ganske fornøyd med den nøyaktige gjenskapningen, og det faktum at det (til tross for litt juks med den store, inverterte skriften i navnet) faktisk skulle være mulig å få frem nøyaktig dette skjermbildet (bare i 4:3-format) på den gamle boksen. Men tross dette: Det ble litt for mye skrift som ikke tjener formålet med et visittkort, og noen forsøk viste at alderssegmentet der jeg kunne forvente at folk forstod referansen i beste fall strakk seg fra 25–40. Og enda mer grunnleggende: Det er jo faktisk ikke dataspill jeg jobber med, selv om jeg kanskje skulle ønske det. Rett på den digitale skrahaugen med det!
Mixtape
Forkastet versjon 2: Jeg likte godt ideen om å la visittkortet representere et velkjent fysisk objekt, så jeg lagde denne skissen. Hadde jeg gått videre med ideen, ville jeg nok ha håndskrevet teksten på etikettene og fått selve etikettene til å se enda mer «fysiske» ut. Tanken var å kanskje stanse kortet med avrundede hjørner og legge spottlakk på selve kassetten. Men til syvende og sist strandet også dette på selve relevansen – jeg driver ikke akkurat noe særlig med musikk lenger, og hva i innerste granskauen har da en kassett med noe som helst å gjøre? Unntatt å se kul ut, da, selvfølgelig … FAIL!
Fine, nye kontoret
10. september 2010 § 1 kommentar
Overgangen fra å være et striglet, velsmurt og sjelløst tannhjul i et corporate maskineri, til å leve Herrens late dager som frilans-slabbedask i landsens omgivelser, har selvsagt vært tøff. For eksempel må jeg nå tømme kontorsøpla mi selv, og jeg har heller ingen kaffemaskin å snakke nedsettende om mens jeg håndkverner nøye utvalgte kaffebønner til presskanna.
Den første måneden av denne nye tilværelsen tilbragte jeg innesperret på et hjemmekontor, avskjermet fra all annen mellommenneskelig kontakt enn de ulende ekkoene av barnelatter som trengte ned fra husets oppholdsrom og til min fuktige, mørke kjellerkrok. Og om ikke arbeidets asosiale natur tok fra meg all følelse av menneskelig verdighet, så gjorde iallfall frilans-foreningens strenge opptakskrav om å arbeide i bare undertøyet det.
Det er derfor ikke uten en viss porsjon begeistring at jeg nå kunngjør selve den offisielle åpningen av mitt nye kontor på Etablerersenteret i Vest-Agder, i forbindelse med at innredningen av det ovennevnte kontoret i dag nådde et nytt og foreløpig høydepunkt: Innsettingen (bokstavelig talt) av en lampe og lenestol for bruk til korrekturlesing og/eller eventuell avslapping.
Takk til NMS Gjenbruk, Lillesand og Finn.no.
