Prosjekt bokinnkjøpsstopp del 2: BookMooch

14. januar 2011 § Legg igjen en kommentar

En liten slenger til siste post om mitt midlertidige og selvpåførte bokinnkjøpsstopp: Det finnes jo selvsagt gode veier rundt regelrette kjøp av bøker som ikke involverer piratvirksomhet, og som jeg synes er ganske akseptable. Bibliotek har jeg alt nevnt, men jeg sparer meg for å skrive mer om det til jeg en dag får realisert planen min om å skrive en kjærlighetssonett til den offentlige bibliotektjenesten.

BookMooch

BookMooch - tigg en bok

I dag tenkte jeg heller på tjenesten BookMooch, som er en slags avansert bokbyttering på nett. Prinsippet er enkelt: Hver bruker legger inn i basen bøker han/hun kunne tenke seg å gi bort (for engelske/amerikanske bøker kreves bare ISBN-nummeret, så kommer alt annet på plass av seg selv), og disse bøkene kan hvem som helst av de andre brukerne be om å få tilsendt gratis fra deg. (Man kan reservere seg mot å sende til andre land eller verdensdeler). Hver gang du sender noen en bok opparbeider du deg poeng, som du så kan bruke til å be om å få tilsendt bøker gratis fra andre. Enkelt og greit.

Det engelske ordet «mooch», i betydningen «tigge» eller «bomme», kom jeg for øvrig første gang over i tegneserien Pooch Café (norsk: Bar Bikkje) som vi tok inn i Tommy og Tigern-bladet sammen med Pogo. Seriens hovedperson, bikkja Poncho, er nemlig nærmest en jedimester i tigging ved bordet, noe blant annet denne sekvensen er et godt eksempel på.

Prosjekt bokinnkjøpsstopp

12. januar 2011 § 4 kommentarer

Bøker

Bøker

Nye år er gjerne tiden for å evaluere sin egen livsførsel, og eventuelt gjøre korrigeringer. Jeg må innrømme at jeg har liten tro på nyttårsforsetter som sådan, men rimelig stor tro på når-som-helst-forsetter, vel å merke hvis de består av små og gjennomførbare skritt, med en slags konkret plan bak.

I år ville det seg altså slik at jeg i desember gjorde to oppdagelser jeg ikke likte. Den ene var at jeg slet med å finne på noe å ønske meg til jul. Den andre var at jeg oppdaget årsaken til dette, nemlig at jeg er altfor rask til å innfri mine egne ønsker selv, ved å bare kjøpe meg det jeg ønsker meg med en gang jeg kommer på det. Dette tror jeg er en dårlig uvane, fordi det a) gjør meg mindre takknemlig for alt jeg eier eller skaffer meg, og b) skaper et unødvendig høyt forbruk, fordi jeg da visker ut grensen mellom «ønsker meg» og «trenger».

Jeg har derfor startet et lite, konkret og veldig gjennomførbart prosjekt, ved navn «bokinnkjøpsstopp». (Jeg innfører et mer generelt innkjøsstopp også, men det er ikke temaet her.) Jeg er nemlig altfor glad i å kjøpe bøker, og kunne sannsynligvis fylt minst et par kasser med bøker jeg ikke har lest hjemme (jeg tør ikke telle). Bare tanken på disse uleste bøkene, som bare er papirbunter før de blir lest og omgjort til tanker, idéer og opplevelser, gjør meg jo nesten litt trist. Jeg setter meg derfor som mål å lese (evt.lese  ferdig) følgende 15 bøker jeg allerede eier, pluket fra et bredt spekter av sjangere, før jeg kjøper meg noe som helst nytt av papir og papp (e-bøker frister meg uansett ikke noe særlig, så det er ikke noe problem).

  • Enki Bilal: Monstertetralogien
  • G.K. Chesterton: The Everlasting Man
  • Philip K. Dick: The Divine Invasion
  • Kjetil Gilberg: Var det alt? (omtale)
  • Eric Gill: An Essay on Typography (omtale)
  • Peter Halldorf: Jomfrumark
  • Kazuo Ishiguro: En kunstner i den flytende verden
  • Hitomi Kanehara: Slanger, piercing
  • Karl-Ove Knausgård: En tid for alt
  • Brian McLaren: A New Kind of Christian (omtale)
  • George MacDonald: Phantastes
  • Frank Mangs: Høyst personlig II
  • Chil Rajchmann: Jeg er den sidste jøde
  • Francis Schaeffer: He Is There and He Is Not Silent Escape from Reason (omtale)
  • Doug TenNapel: Ghostopolis
  • Frank Viola: Pagan Christianity? (omtale)

Da er prosjektet offentliggjort, og dermed litt mer bindende. Alt annet enn dette (for jeg har også som mål å lese gjennom Lone Wolf and Cub og Sandman i år, mer om dette senere) må jeg nøye meg med å låne, fortrinnsvis på bibliotek. Tvi tvi.

Juleforberedelser: Sun Tzi og krangelens kunst

21. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Jula er familiens høytid, og dermed også høytid for familie-, kjæreste- og ekteskapskrangler. Som en forberedelse til årets julehøytid, kommer her en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #3-2008, der temaet var «Krangel».

Krangelens kunst oppslag

Krangelens kunst fra IKON #3-2008, Illustrasjon av Astri Neema Nyen

Sun Tzi sa: Krigens vesen må studeres og forstås til fulle.
IKON sa: Det viktigste er ikke å ha rett, men å få rett.

Kjenner du følelsen av å plutselig stå midt i en krangel og føle deg naken? Det kan skje enhver som kommer uforberedt. Heldigvis for deg har IKON lest det eldgamle krigsstrategiverket Krigføringens kunst av Sun Tzi. Og her presenterer vi Krangelens kunst – de beste strategiene for å knuse kjæresten din i en krangel!

Den forutseende
Du vet du er en drittsekk. Du vet du kan anklages for tusen ting, og du vet at du ganske snart vil bli det. Da er det bare én ting å gjøre: Kom anklagerne i forkjøpet med motanklager.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den strategiske
Sun Tzi sa: «Den som inntar slagmarken først (…) vil være rolig. Den som kommer senere til og styrter ut i kampen, vil være utmattet.»

Den reaktive
Hvorfor i det hele tatt trekke pusten og la motstanderen slippe til med et mulig motangrep? Dette er et spørsmål du overhodet ikke finner noe godt svar på. Derfor svarer du på hver minste kritiske antydning med å ignorere den og isteden gå til frontalangrep på samtlige av motstanderens svake punkter – samtidig. Cowabunga!
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Gi aldri fienden ro. Tapp ham for krefter.»

Den analytiske
Hvorfor krangle om dine egne feil og mangler, når man heller kan stille en psykisk diagnose på fienden som tillater en å overse alle dens argumenter? For hvem trenger ærlig talt å ta imot kritikk fra en schizofren, kverulant psykopat med autistiske trekk? Og hvis alle abstraheringer slår feil, har du alltids kronargumentet «Men nyere forskning viser at…»
Særlig effektiv mot: Den forutseende og Den tellende
Sun Tzi sa: «Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og din seier vil aldri være truet.»

Den gråtende
En gråter svarer på alle angrep, hint om kommende angrep eller ubehagelige situasjoner med å gråte, gjerne hikstende og uhemmet, i håp om å forvirre fienden og ta fra han/henne ønsket om å angripe.
Særlig effektiv mot: Alle unntatt Den voldelige
Sun Tzi sa: «Jeg hevder at seier kan skapes. Selv om fienden er tallrik, kan jeg hindre ham i å angripe.»

Den voldelige
Det kan hende oss alle: En situasjon oppstår der ord rett og slett kommer til kort . Det kreves handling , det kreves mot, det kreves – en saftig knehøne, en finger i øynene og prikkedøden. For deg oppstår disse situasjonene ganske ofte, og du forundres egentlig over hvor undervurdert denne metoden er.
Særlig effektiv mot: Like forbasket effektiv mot alle sammen
Sun Tzi sa: Selv ikke med den største godvilje kan man tolke Sun Tzi til å gå god for denne strategien.

Den strategiske
I en krangel er det viktig å ikke fremstå som den drittsekken du faktisk er. Det  er derfor strategisk å krydre dine krav, anklager og ufordelaktige personkarakteristikker med fraser som «ikke at jeg er så mye bedre, men…» og «jeg liker ikke å kalle deg en …, men jeg føler jeg bare må være ærlig.» Dette vil lamme motstanderen i et nett av dårlig samvittighet og hindre han/henne i å slå tilbake med full kraft.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den forutseende
Sun Tzi sa: «All krigføring er basert på å villede. Når du er dyktig, gi inntrykk av at du er udugelig.»

Den tellende
Har kun ett våpen: Å telle til hundre hver gang det oppstår antydning til gnisninger. Det tilsynelatende nære slektskapet med Taushet er gull-typen er bare overflatisk: Der den tause bruker stillheten for å stenge ubehageligheter ute, bruker telleren sin strategi langt mer offensivt; for å signalisere at han/hun hever seg over fiendens lavmål, og dermed vippe fienden ut av balanse.
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Er fienden rolig, terg ham.»

Den brente jord-typen
Av og til er den eneste muligheten man har å minimere tapet, og for noen mennesker har dette utviklet seg til en grunnleggende livsholdning: Hvis man unnskylder seg for absolutt ALT, inkludert sin del av Nord-Sør-konflikten og CO2-utslippene, kan man håpe at fienden vil miste krigslysten og kampmoralen.
Særlig effektiv mot: Den forutseende og eventuelle halvhjertede av De reaktive
Sun Tzi sa: «Er man underlegen i antall, må man være i stand til retrett.»

Den tause
Skilpadden er ikke så dum. Du synes i grunnen vi har mye å lære av kloke dyr som klarer å leve så lenge som skilpadden: Derfor stenger du alle tegn på konflikt ute, og svarer med å bli stum som en østers. I ekstreme tilfeller har du også hatt god erfaring med å stikke fingrene i ørene og synge «Bæ, bæ lille lam». Alt må jo gå over en gang?
Særlig effektiv mot: Alle i den utspekulerte strategigruppen, samt Den forutseende
Sun Tzi sa: «For å være sikker på å holde det du forsvarer, skal du forsvare et sted som fienden ikke angriper.»

FAKTA OM «KRIGFØRINGENS KUNST»:

Krigføringens kunst av Sun Tzi

Krigføringens kunst av Sun Tzi, Damm 2006

Krigføringens kunst er et klassisk kinesisk militærstrategiverk av Sun Tzi fra det 6. århundre f.Kr. Det består av 13 kapitler om ulike aspekter ved krigføring, og har lenge vært regnet som sin tids fremste verk om militær strategi.
I moderne tid har strategiprinsippene i Krigføringens kunst også blitt flittig brukt på andre områder. Mange firmaer, særlig i Japan, har gjort boken til obligatorisk lesning for sine toppsjefer, og en rekke sportsmanagere hevder også å være sterkt inspirert av boken.
Å bruke den i krangel kan også, for alt vi vet, fungere utmerket. Men husk at Sun Tzi sa: «Hundre seiere i løpet av ett hundre slag er ikke toppen av dyktighet. Å overvinne fienden uten kamp er toppen av dyktighet.»
Utgitt på norsk både av Gyldendal (1999) og Damm Forlag (praktutgave, 2006).

Illustrasjon: Astri Neema Nyen

Trosmøte utenfor kirken

20. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

En liten pause fra Japan-manien min nå om dagen. Dette er en reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Lands spalte Tro, Etikk og Eksistens 31.05.2010. Det var et intervju med den svenske forleggeren Dan-Erik Sahlberg. Han har spilt en vesentlig rolle i å gjøre bøker om spiritualitet og eksistensielle spørsmål til bestselgere og gjenstand for de mest populære bokmesse-programpostene i Sverige, noe som foreløpig virker fjernt i den norske bokbransjen.

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Kanskje finnes det mer tro i våre sekulariserte samfunn enn vi kan se ved første øyekast? Det gjelder bare å bli oppmerksom på den.

Det har kanskje vært en tid da de aller fleste skandinaver gikk regelmessig i kirken, og kirken hadde en selvsagt posisjon i samfunnet. I dagens sekulariserte samfunn er imidlertid situasjonen svært annerledes. Kristne ser ut til å miste innflytelse på mange arenaer i samfunnet. Mange kristne har kalt utviklingen for en «avkristning».
– Et annet synonym for sekularisering kan være «religiøs forandring». Det siste er et begrep med mer muligheter i seg, sier Dan-Erik Sahlberg (48), tidligere forlagssjef i svenske Cordia forlag. Han er kanskje mest kjent for å ha vært med på å forandre profilen til forlagene han har arbeidet i, fra kun å være interne forlag for egne kirkesamfunn, til å nå forholdsvis bredt ut. Innsatsen med Bibel 2000 skaffet ham en pris som «Årets markedsfører» i Sverige.

Positiv sekularisering
Utviklingen i Sverige tyder på at sekulariseringen nå har gått hele runden, mener Sahlberg.
– Hele perioden fra 50- til 80-tallet var preget av oppgjør med statskirken og kritikk av kirkemonopolet. I dag har troen i stor grad blitt flyttet til den private sfæren, særlig etter at skillet mellom kirke og stat ble virkelighet i år 2000. Jeg synes faktisk det har vært en veldig bra prosess, for den lange tradisjonen med en «enhetskultur» har gitt lite rom til å snakke om hva troen egentlig er og hva den betyr for enkeltmennesker – lite rom for å nærme seg de eksistensielle spørsmålene. I stedet har det handlet mest om institusjonene. Men i et sekularisert samfunn, må kirken tilpasse seg det positive med sekulariseringen, sier Sahlberg.
– Har du eksempler på hva du mener er positive sider ved sekulariseringen?
– Ja, blant annet at den myndiggjør både mennesker og Gud i forholdet til hverandre. Man er ikke lenger kristen bare fordi man er norsk eller svensk, men fordi det er ens eget valg.
Sahlberg mener at denne individualiseringen av troen og det endrede åndelige klimaet var spesielt synlig i Sverige på 80-tallet og fremover, med fremveksten av New Age-bevegelsen.
– Slik jeg ser det, snudde det store samfunnsprosjektet på denne tiden mer innover i mennesket, og fokuserte på hvordan man kan takle sine egne problemer. For mange mennesker med en eksplisitt åndelig søken ledet dette til New Age, og for noen av dem videre inn i kristen mystikk, som også mange kristne begynte å gjenoppdage. Dette kunne vi blant annet se i bokutgivelsene på 70- og 80-tallet, da mange av de klassiske kristne mystikerne ble gitt ut i nye utgaver.
– Hva tror du dette var et uttrykk for?
– Jeg tror det dreide seg om en generasjon i 40-årene og eldre, som oppdaget at 60- og 70-tallets idealisme sakte hadde glidd over i materialisme. Mange opplevde nok at dette skapte et eksistensielt tomrom som ble større og større, sier Sahlberg.

Kulturens røtter
Men slett ikke alle har umiddelbart søkt mot det åndelige. Sahlberg mener også å ha sett en litt annerledes trend i sekulariseringen:
– En annen bevegelse er den økte betoningen på etikk, moral og verdier i samfunnsdebatten. Når den ene institusjonen som har stått som leverandør av dette, altså statskirken, ikke lenger har denne rollen, så oppstår det et vakuum som må fylles av noe. Dette «noe» ble politiske prosjekter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Men mange forstår jo instinktivt at disse ideene også må komme fra et sted, og ser at røttene i kulturene våre ofte finnes i religionene – i vår vestlige kultur først og fremst i kristendommen, sier Sahlberg.
Han oppfatter denne mer intellektuelt baserte tilnærmingen som typisk for en viss gruppe mennesker:
– I de kretsene jeg har beveget meg, har jeg sett disse tankene særlig blant intellektuelle mennesker og kunstnere. Jeg har inntrykk av at mange av dem jeg møter er følsomme mennesker av natur, som for eksempel er svært åpne for estetiske budskap formidlet gjennom kunst. Jeg har også sett mange eksempler på mennesker som har opplevd ting i sitt eget kunstneriske virke som, til slutt, har ledet dem frem til en tro.

Finne troen
Gjennom sitt virke som forlegger har Dan-Erik Sahlberg selv vært i kontakt med mange mennesker som har opplevd å finne troen på uventede steder og måter, og som har skrevet om opplevelsen. En av dem er den anerkjente svenske forfatteren og poeten Maria Küchen. På et tidspunkt ble Küchen innbudt av Svenska kyrkan til et salmeprosjekt, der en gruppe skribenter skulle reise til et kloster i Italia for å arbeide med svenske salmer for 2000-tallet.
– Mens hun var på dette klosteret, opplevde hun plutselig å høre en stemme som sa «Det er jeg», og hun var helt klar på at det var Guds stemme hun hørte, forteller Sahlberg.
– Det er mange andre som sier de har hatt en slik dyp, eksistensiell opplevelse i livet, men som ikke vet hvordan de skal gå videre med det, og til slutt renner det bare ut i sanden. Men Maria Küchen skjønte at hun ikke kunne gå forbi dette. Hun gjorde dog ikke som mange andre gjør, og prøvde å finne en menighet som passet for henne. I stedet gikk hun rett til nærmeste, kjedelige, vanlige Svenska kyrkan-menighet, der hun snakket med presten og etter hvert ble døpt og konfirmert.

Utenfor kirken
Sahlberg forteller at han synes han har sett mye spor av tro fra mennesker langt utenfor kirkens vegger, men presiserer at det å se denne troen ofte avhenger av øynene som ser:
– Hvorvidt man får øye på denne troen, avhenger ofte av hva slags syn man har på kunst og kultur. Hvis man opererer med et klart skille mellom «oss» og «dem», «kristen» og «sekulær», hvem som er innenfor og utenfor, da ser man kanskje ikke disse sporene så tydelig. Men jeg liker uttrykket semper major, «alltid større» – Gud er alltid større enn våre tenkte systemer og rammer, og han virker utenfor dem. Og hvis vi er åpne, kan vi få se det, sier Sahlberg, som også er opptatt av at man ikke skal tenke for snevert om hvilke veier som kan føre mennesker til tro.
Sahlberg mener kirken har mye å gi til menneskene utenfor, men at den ofte ikke lykkes så godt i å kommunisere bra utad. Han tror at en av mange årsaker til dette, kan være at vi i kirken møter stemmene til offisielle representanter som snakker på vegne av en institusjon, mens vi i kulturen og kunsten oppfatter avsenderne mer som personlige og frie fra bindinger, noe mange oppfatter som mer troverdig.
– En kirke er naturligvis en felles teologisk og sosial kontekst, og er man biskop eller pastor, så har man jo dette fellesskapet i ryggen og må tilpasse seg det. Men når det er sagt, så skaper slike roller kanskje ikke de mest interessante stemmene som folk vil høre på. Da er det nok for eksempel mer interessant med dem man kan kalle «kristne kulturpersonligheter»: Mennesker i offentligheten som alle vet at er kristne, men som ikke bare snakker om troen sin for kirkens del, men til intellektuell stimulans for andre og som en naturlig del av livet. Problemet er at det gjerne er for få mennesker som har evnen til å ha denne rollen. Biskoper får for eksempel veldig sjelden denne rollen, på grunn av embetet de har.

Til stede
Et unntak er Martin Lönnebo, tidligere biskop i Linköping, som også er kjent for et stort forfatterskap.
– Han var en mann som folk også hørte på da han var biskop, for han hadde en tydelig visdom og var så grunnfestet. Men etter at han pensjonerte seg, har han allikevel kunnet være mye friere og mer personlig, nå som han ikke har det ansvaret som ligger i selve vervet. Da tror jeg man kan møte mennesker på en litt annen måte, sier Sahlberg.
– Hva mener du er kirkens største utfordring overfor de menneskene som i utgangspunktet er kirkefremmede?
– Jeg tror den største utfordringen er i det hele tatt å være til stede i det offentlige rom, et rom som består av mange deler. En del er kulturen og kunsten, der eksistensielle spørsmål om liv, død, krig, mislykkethet, kjærlighet og lignende temaer bearbeides hele tiden. Videre finner veldig mye av det offentlige rom sted i nyhetsmedia, som i sin natur er raske, spissete og konfliktorientert. Skal man presentere tro i media er det viktig å vite hvordan media virker, og for å være ærlig fraråder jeg ofte folk å stille i debattprogrammer og lignende, fordi jeg har mer tro på samtalen, sier Sahlberg.
Et eksempel er bokmessen i Gøteborg, der det siden 1999 har vært en egen scene under vignetten Se Människan. Der arrangerer kirken samtaler med kjente forfattere og kulturpersonligheter, som gjerne stiller opp.
– Media har ofte har en klar idé om hvor de vil ha religion. På den ene siden har vi tv-gudstjenester, der man så og si bare setter et kamera inn i religionens egen verden. Og på den andre siden har man konfliktsakene i nyhetene, om homofili, kvinnelige prester og så videre. Det er veldig sjelden at en vanlig kristen person får mulighet til å fortelle hvordan han eller hun lever, tenker, tror, går gjennom kriser og slike ting. Hvorfor er det sånn? spør Sahlberg.

Inn i kirken
Tro kan fødes utenfor kirken, men den kan ikke overleve i lang tid utenfor kirken, mener Sahlberg. Han legger ikke skjul på at mange kirkefremmede kan oppleve veien inn i kirken som enda lenger og tyngre enn selve veien til troen.
– Noe av den vanligste kritikken mot kirken, er at den presenteres som «en ferdig pakke», som man kun kan svelge hel. Jeg mener ikke at kirken skal være vid åpen for alle meninger heller, men mange savner en tydelighet på at det finnes et stort spekter av meninger som er representert i kirken. Jeg tror det viktigste er at kirken har et sterkt, levende og tydelig sentrum som menneskene kan bevege seg mot, og ikke at den setter opp gjerder av regler og meninger som man må passe på å befinne seg innenfor, sier Sahlberg.
– En annen stor utfordring, særlig for folkekirkene som er overalt der folk bor, er å møte kirkefremmede folk som har hatt eksistensielle opplevelser i gode samtaler. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke møtes med holdninger som at opplevelsen høres for karismatisk og sprø ut, eller at den bortforklares og rasjonaliseres med religionspsykologi, eller til og med at opplevelsen man har hatt ikke følger en korrekt teologi.

Dan-Erik Sahlberg

Dan-Erik Sahlberg

FAKTA DAN-ERIK SAHLBERG:

  • Programsjef på det økumeniske kultur- og kurssenteret Sigtunastiftelsen (www.sigtunastiftelsen.se)
  • Tidligere forlegger i de kristne bokforlagene Libris og Cordia. Cordia var også utgiver av de svenske tidsskriftene Pilgrim og Trots Allt.
  • Ble i 2000 kåret til Årets markedsfører i Sverige for sitt arbeid med lanseringen av bibeloversettelsen Bibel 2000 som solgte over en million eksemplarer.
  • Sluttet i Corda i 2006, etter at det opphørte som selvstendig forlag og ble tatt opp i eierforlaget Verbum.
  • Bok: Det rene landet

    17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

    Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

    Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

    Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.

    På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.

    Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.

    Thomas Glover med familie, ca år 1900

    Thomas Glover med familie, ca år 1900

    Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.

    Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.

    Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham.  Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.

    Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.

    LINKER:

    Omflakkende bokturné-tilværelse

    1. oktober 2010 § Legg igjen en kommentar

    Den siste måneden har jeg i tre korte omganger vært med ut på turné med min tidligere arbeidsgiver (som jeg fortsatt jobber mye frilans for), Egmont Serieforlaget. Sammen med forlagene Vega, Vigmostad & Bjørke, Font, Mangschou og Piratforlaget, har vi reist til seks av de største byene i landet for å presentere årets bøker for bokhandlere og bibliotekarer. Min rolle i det hele har simpelthen vært å holde selve den 20 minutter lange presentasjonen på hvert sted, sammen med en eller flere av serieskaperne bak bøkene jeg presenterer. Det anstrengende rampelys-arbeidet, altså.
    Foruten den alltid overraskende døllheten ved det å reke fra flyplass til flyplass, har turnéen vært et veldig kult oppdrag. Det er ikke hverdagskost for en frilanser å komme seg ut og snakke med (eller i det minste til) hundrevis av nye mennesker på en dag. I tillegg har serieskaperne vi har hatt med oss alle vært usedvanlig hyggelige bekjentskaper. Som en slags bonus på toppen kommer de andre forlagenes forfatterbesøk, denne gangen var det særlig Petter Schjervens presentasjon av sin nye Nostalgisk ordbok som traff spikeren midt i fleisen. Herved på ønskelista mi til jul.

    Where Am I?

    You are currently browsing entries tagged with litteratur at Hans Ivar Stordals blogg.