Gjør det selv: Lag et etui til Kindle lesebrett av en gammel bok

2. september 2013 § 1 kommentar

Hva passer vel bedre som Kindle-cover enn en ekte bok?

Hva passer vel bedre som Kindle-cover enn en ekte bok?

Så har det altså skjedd – jeg har gått hen og skaffet meg en elektronisk lesedings, en Kindle Paperwhite. Jeg har lenge lurt på hvor lang tid det skulle ta, men rett og slett ikke hatt nok lyst på det – det vil si, vært mer lysten på papirbøker. For meg er bøker flest noe mer enn bare teksten i dem – jeg liker rett og slett bøker som fysisk objekt. Så fikk jeg høre om et lesebrett med e-ink (et absolutt krav for meg, siden jeg leser for mye på skjerm fra før) som også har et svakt lys for lesing i mørket. På sikt en potensiell ekteskapsredder, med andre ord, for oss som liker å sovne lesende. Men hva gjør man så for å beskytte dingsen mot skitt og lort og knall og fall, og samtidig bevare en viss kulturell kapital? Jo, man lager selvsagt et etui av en gammel bok. Alle fordelene til et lesebrett kombinert med følelsen, lukten og utseendet til en papirbok. Den perfekte kombinasjon. « Read the rest of this entry »

Reklamer

Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel

30. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Mine Bibelfortellinger kom ut på Luther forlag i høst. Copyright © Luther forlag.

I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).

Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »

Tomas Sjödin om å skrive personlig

10. mai 2012 § 6 kommentarer

Tomas Sjödin (t.v.) i samtale med forlagsredaktør Arne Christian Konradsen. Foto av Luther Forlag.

I går var jeg så heldig å bli invitert med på et «forfattermøte» arrangert av Luther Forlag, som jeg innimellom har gjort oppdrag for. Møtet var med den svenske forfatteren, foredragsholderen og pinsepastoren  Tomas Sjödin, som for meg var et nytt bekjentskap. Han beskrives av enkelte som en slags «Sveriges Per Arne Dahl», trolig fordi han i stor grad tar for seg livets «store teamer» på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Mange av bøkene hans, hvorav fem finnes på norsk, har tatt utgangspunkt i hans eget liv med to multihandikappede barn, og om hva dette har gjort med ham og lært ham. Etter møtet i går gleder jeg meg til å begynne å gjøre meg kjent med forfatterskapet hans. « Read the rest of this entry »

De som hater Gud

24. mai 2011 § 2 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.

Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.

Hating God – The Untold Story of Misotheism

Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.

Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.

Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.

Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.

Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.

Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»

Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»

Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.

Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).

På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass

26. januar 2011 § 3 kommentarer

Asterios Polyp coverJeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)

De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie».  Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?

Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.

Asterios Polyp side

Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler

Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:

  • Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
  • Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
  • Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
  • Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).

Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.

City of Glass

City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli

Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».

Var det alt? – bok + vinyl = fett

24. januar 2011 § 1 kommentar

Var det alt?

Var det alt? av Kjetil Gilberg

Det store i det lille. Det er er stikkordene for de 21 korte tekstene som utgjør samlingen Var det alt? av debutanten Kjetil Gilberg. Tekstene er for det meste små scener eller gjenfortalte historier, noen ren fiksjon, andre gjenfortalt fra tv-programmer og filmer eller forfatterens egne opplevelser. I form er mange av dem nesten nærmere anekdoter enn noveller, for den som er opptatt av merkelapper. Men poenget med tekstene er åpenbart å etterlate en slags tanke, en udefinert eller eksistensiell undring om store spørsmål. For meg personlig var det særlig «Hva nå?», «Bodies» og «Prikk»som gjorde inntrykk, men det kan sikkert være annerledes for andre.

Så kommer spørsmålet: Hvor høyt opp må man komme for å se at det som utgjør livet vårt bare er en liten prikk? Hvor mange meter snakker vi? Hvor skjer forvandlingen fra altoppslukende hverdagsliv, ambisjoner, drømmer, gleder og sorger – til en prikk?

– Fra «Prikk»

Jeg har ikke tenkt til å gå inn i noen grundig analyse av boka her, detntror jeg ikke engang jeg er i stand til. Men jeg anbefaler boka som «coffee-table»-bok, eller do-bok (for hvem i huleste er egentlig de menneskene som går rundt og har coffee-tables?), siden det passer mye bedre å lese av ett og ett stykke enn å lese alt i én jafs.

Jeg skal innrømme at jeg aller helst har lyst til å snakke om det lekre formatet på boka. Den er designet av neue, som jeg synes har gjort en modig, enkel og særdeles vellykket jobb. Omslaget er helt hvitt, med kvartbind i hvitt tekstil og med de enkle, håndskrevne, pikslete ordene «Var det alt?» på coveret. Disse ordene går også igjen som en slags seksjonsdelere inni boka. I tillegg har boka forsats, baksats, kapitelbånd og lesebånd i sterk rød. Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg leste en hel bok som var satt i sans-serif, noe jeg må innrømme at fungerte overraskende godt på disse korte tekstene.

Var det alt?

Var det alt? i lydbokversjon – på vinyl!

Likevel er det ikke til å komme bort fra at det mest bemerkelsesverdige ved denne utgivelsen (no offense til noen, aller minst til forfatteren som sikkert sto for ideen selv) er at den også har kommet ut som lydbok – på vinyl! Jepp, en svart, rund, flat, deilig plastklump full av fine riller med lyd i. Riktignok er denne lydbokversjonen litt forkortet, bare ca halvparten av tekstene er med, men likevel … Ikke siden jeg som femåring spilte i hjel lp-en med Dyrene i Hakkebakkeskogen har jeg hørt en lydbok på vinyl, og det var virkelig en god følelse å sette den på. Kudos til Gilberg og Avenir forlag!

Les utdrag fra Var det alt? på issuu

Var det alt? på vinyl hos Bok&Media

An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?

19. januar 2011 § 5 kommentarer

Eric Gill - An Essay on Typography

An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936

Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.

Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller  fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Presstrykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)

Eric Gill

Eric Gill

Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.

Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.

Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:

Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …

Market Day

Market Day av James Sturm

Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.

Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt.  Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.

An Essay on Typography sideeksempelTil slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with litteratur at Hans Ivar Stordals blogg.