nettserier | Hans Ivar Stordals blogg

Skjermbaserte tegneserier

14. februar 2013 § 2 kommentarer

Hva er forskjellen på en tegneserie på skjerm og en skjermbasert tegneserie? Det er et spørsmål grafisk design-stipendiaten og tegneserietegneren Fredrik Rysjedal har jobbet med i lang tid. Hans nyeste prosjekt [EDIT] Frozen Moments in Motion[/EDIT] er en slags videodagbok som dokumenterer forskningen og eksperimentene hans på feltet. Den er vel verdt en titt for den som er interessert i tegneserier og/eller digitale medier.

Kort fortalt deler Rysjedal skjermtegneseriene i to: tegneserier som er laget for trykk, men adaptert for skjerm, og tegneserier som opprinnelig er designet for skjermvisning. Sistnevnte kategori er altså på mange måter et nytt medium som preges av at mange av begrensningene fra papiret er borte. Det blir derfor opp til skaperen å velge hvilke begrensninger som skal videreføres (ruter? lydløst? ingen bevegelse?) og hvilke man eventuelt vil frigjøre seg fra. Kan en tegneserie ha animasjon? Skal rutene fortsatt være spredt ut over en flate, eller skal de oppta samme plass, som bilder i en film? Kan man legge inn alternative ruter gjennom handlingen? Kan man ha lyd? Og, ikke minst, hvordan skal man navigere? Dette er spørsmål som kan være viktig å besvare for i det hele tatt å kunne fortsette å kalle noe for tegneserier. Men kanskje vil ikke engang det være spesielt viktig i fremtiden?

Se for øvrig noen relaterte bloggposter fra tidligere: Fem lovende nettserier som ikke er striper og Tre nyskapende digitale tegneserier

Ukas lenker: Langdistanselesing, overraskende nettserie og Jason-plakat

29. august 2011 § Legg igjen en kommentar

1. Langdistanselesing: Skjermer inviterer ikke alltid til å lese lange tekster, og derfor har de fleste nettaviser stort sett alltid prioritert de korteste, letteste sakene. Likevel er det et vell av lange, gode artikler å finne gratis på nett, for den som vet hvor man skal lete. Men hvem gidder å lese artikler på 5000 ord bare for å finne ut at de var dårlige og uinteressante? Jo, det skal jeg si deg: Det gjør personen(e) bak tjenesten Longreads.com for deg, og hver dag poster de linker til et par-tre lange artikler som garantert er verdt tiden du må investere. (De forteller deg sågar på forhånd hvor lang tid artikkelen gjennomsnittlig vil ta å lese.) Abonnement er tilgjengelig både via twitter (for de som driver med sånt) og RSS-feed, og nettsiden er dessuten søkbar på tema.

PS. Lange artikler innbyr selvsagt perfekt til å lese med ReaditLater eller andre tilsvarende tjenester, som sikrer at du har artiklene lett tilgjengelig når anledningen til å lese plutselig byr seg.

2. Overraskende nettserie: Jeg har tidligere skrevet om nyskapende nettserier som tar i bruk mulighetene skjermen gir for å skape noe som ikke kunne vært gjort tilsvarende på papir. Denne (koreanske?) serien, som jeg må innrømme at jeg ellers ikke vet noen verdens ting om, gjør dette på et veldig … overraskende vis. Bare scroll ned og la deg rive med. Og ikke les den hvis du har hjertefeil e.l. (Det hadde sikkert vært en fordel å forstå språket, men ikke strengt nødvendig i dette tilfellet.) Takk til ScottMcCloud og io9 for tipset.

3. Jason-plakat for salg: Jeg har alltid vært en smule misunnelig på en ekskollega av meg som har et spesialbestilt oljemaleri av den norske serieskaperen Jason på veggen. Et nydelig, melankolsk motiv av en figur som sitter i en vinduskarm, hvis jeg ikke husker helt feil. Vel, etter å ha gått og gnagd på denne bitterheten og latt den fortære meg i årevis (eh … okei), så har jeg nå endelig gjort noe med det: Jeg kastet meg over tilbudet til å kjøpe denne nydelige (og signerte) Jason-plakaten fra Fantagraphics. Den skal få pryde kontorveggen min så snart den ankommer.

Ukas lenker: Norsk-fransk-belgisk tegneserie, enda en nettserie og plakattypografi

6. juni 2011 § 1 kommentar

Krüger & Krogh

1. Norsk-fransk-belgisk?: Jeg fikk dessverre ikke med meg årets Oslo Comics Expo (siden den ble arrangert på et så avsidesliggende sted i forhold til Birkeland, verdens navle), men jeg har allerede rukket å forstå at jeg gikk glipp av litt. En av de kuleste nyhetene jeg hittil har lest, var som serien de tre hittil ganske ukjente serieskaperne Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček holder på med. Det er noe så sjeldent her til lands som et album i fransk-belgisk stil, som mest av alt minner om min store stjerne Sprint i Franquins eller Janrys strek. Serien med tittelen Krüger og Krogh skal handle om en duo som etterforsker paranormale hendelser i 60-tallets Oslo. Og skal vi tro skaperne, er dette med 60-tallet langt mer enn en gimmick. De gjør seg nemlig såpass flid med en nøyaktig og historisk gjenskaping av 60-tallets Oslo, snarere enn en enkel parodi, at de ikke engang kan love hvilket år serien skal være ferdig i. Men denne videoen har de laget, komplett med 60-tallssjargong av typen «mellem»:

Guttene/mennene har også opprettet en blogg der man trolig kan få litt mer informasjon underveis.

2. Utelatt innovativ nettserie: Her om dagen nevnte jeg noen digitale tegneserier som jeg syntes gjorde spennende bruk av formatet sitt. I samme slengen kunne jeg ha nevnt en episode av Jellyvampire av norske Ida. Den ville kanskje ikke vært umulig å gjengi på trykk, men like fullt er effekten på skjerm svært slående. En vakker liten sak.

3. Plakattypo: Her er nyeste bloggpost i serien Screenfonts, med kommentar/anmeldelse av filmplakater fra et typografisk og designmessig perspektiv. Spalten Screenfonts er skrevet avYves Peters på Fontfeed, som ganske ofte har kvalifiserte meninger å lufte. Denne gangen er Hobo with a Shotgun med Rutger Hauer definitivt blant det morsomste å se på.

Tre nyskapende digitale tegneserier

1. juni 2011 § 2 kommentarer

95 prosent av tegneseriene på internett er bare digitaliserte presentasjoner av noe som like gjerne, eller mye heller, kunne vært presentert i en bok. De fleste episke seriene er fortsatt presentert i stående format, stikk i strid med hva som passer på skjermer, og generelt er det veldig mye som ødelegger leseopplevelsen og hindrer at man blir sugd inn. Men noen serieskapere prøver å utnytte de digitale medienes styrker til å presentere serier på måter som ikke hadde vært mulig tidligere. Her er tre interessante (om enn ikke nødvendigvis vellykkede) eksperimenter, til ære for Scott McClouds norgesbesøk:

1. Wormworld Saga av Daniel Lieske. Denne serien ser ved første øyekast ut som en ganske konvensjonell nettserie, inntil man oppdager at den ikke er delt opp i sider, men leses i en kontinuerlig vertikal scrollebevegelse. Et interessant virkemiddel i så måte er bruken av jevnlige «utfallende» bilder (hva betyr vel dette når det ikke er papir inne i bildet?), som legger seg «bak» rutene. De deler på et vis opp leseopplevelsen i mindre biter, slik sidene naturlig deler opp trykte serier, trolig for å gi leseren pusterom og få lesingen til å fremstå mindre «massiv» for øyet.
Lieske skriver selv på siden sin at det først var da han så nettsiden sin på et lesebrett (en iPad) at han ble overbevist om at ideen ville funke, og han har derfor samlet inn grasrotstøtte til å utvikle en iPad-app.

2. En enda mer nyskapende variant er den splitter nye og gratis Imaginary Range-appen til iOS (og snart Android også), fra japanske Square Enix (Final Fantasy, Kingdom Hearts mm.). Den kombinerer tegneserie og spill på en ganske eksperimentell måte. Serien leses ved å bla fra rute til rute med horisontale bevegelser. Underveis i serien må leseren holde utkikk etter objekter å plukke opp. Med jevne mellomrom blir hendelsene i serien til små minispill man må fullføre for å komme videre. Selve serien er rimelig statisk, men gjør noe bruk av begrenset animasjon (den forholdsvise bevegelsen av forgrunn/bakgrunn som er klassisk for japansk animasjon) og animerte snakkebobler, trolig for å skape en noe mer dynamisk opplevelse. Foreløpig er jeg ikke fryktelig imponert over kvaliteten, det kan virke som om verken spill eller tegneserie er så gode at de kunne stått på egne ben, men som et eksperiment er dette absolutt interessant. Kanskje kunne objektene i selve tegneserien relatert mer til handlingen, som i gode gammeldagse adventure-spill?

3. Pup av Drew Weing er en sidescrollende nettserie. Til å begynne med syntes jeg det var en ganske ubrukelig måte å lese på, men etter hvert viste deg seg at skaperen hadde sine bestemte grunner for å velge dette formatet. Bildene eksploderer nemlig plutselig ut av rammene og gir en effekt som man neppe kunne oppnådd på helt samme måte i en bok. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg digger presentasjonen, det er nok mye som kunne vært gjort for å gjøre dette mer intuitivt og brukervennlig, men ideen er kul.

Fem lovende nettserier som ikke er striper

4. februar 2011 § 2 kommentarer

Dette er kanskje feil innledning, men jeg må advare om at jeg ikke er noen stor fan av nettserier. Jeg er en gammel mann i en ung kropp, og liker best å lese på papir. Dessuten er det altfor få nettserier (foruten striper, så klart, og ingen av de jeg nevner her) som egentlig er skreddersydd for å leses på skjerm. Og da må det scrolles og navigeres og tas hensyn til alle mulige andre ting enn nettopp leseropplevelsen. Zuda Comics så en stund ut til å skjønne noe (seriene var i liggende format tilpasset skjerm, og mange kom i papirutgaver til slutt), men verken den tekniske løsningen eller selve seriene holdt mål. På dette området har jeg forresten tro på norske Fredrik Rysjedal og hans kommende samarbeid med Bringsværd, Kodémus.

Men selv om mange nettserier fortsatt bare er papirserier som blir lagt ut på nett, så er det klart at nettserier har masse for seg: De er gratis, man kan følge med på dem jevnlig, man kommer (ofte) tettere på skaperen og den kreative prosessen, pluss at det selvsagt alltid vil finnes en liten gjeng fantastisk talentfulle folk som av en eller annen grunn ikke passer inn i de store forlagenes rammer, men som likevel har livets rett. Derfor har jeg her samlet fem nettserier jeg synes er ganske kule akkurat nå, presentert i noenlunde tilfeldig rekkefølge.

: Ratfist

: Runners

: Unsounded

: Lackadaisy

: Copper

Ratfist av Doug TenNapel – I Ratfist møter vi Ricky, i hovedrollen som den evneløse superhelten Ratfist, og rotta hans Milt. Men allerede på de første snaut tjue sidene tror jeg vi har vært vitne til en superhelts origin story, der Ratfist har pådratt seg mer evner enn han kanskje skulle ønske. TenNapel er en av mine tegneserie-helter fra langt tilbake. Skaperen av dataspillkarakteren Earthworm Jim har lenge operert i et slags mellomsjikt mellom kommersielle serier og undergrunnsserier, med uhyre fantasifulle og underholdende bøker som Creature Tech, Eearthboy Jacobus, Tommysaurus Rex og Iron West. Et av kjennetegnene hans er pastisj-bruken av popkulturelle fenomener som zombier, romvesener, roboter, spøkelser, dinosaurer og alt annet som er kult, gjerne kombinert med ellers «realistiske settinger». I det siste har han tatt steget opp til det mer etablerte forlaget Scholastic med sin «grafiske roman» Ghostopolis.
Runners av Sean Wang –En underholdene actionserie om den brokete besetningen på et smugler-romskip. I likhet med tv-serien Firefly minner den meg om hvorfor jeg syntes de gamle Star Wars-filmene var så kule (nemlig fordi de var morsomme, og ikke stive i maska).
Unsounded av Ashley Cope – Lovende fantasyserie med en høylydt jente og zombien hennes i hovedrollene. Jeg har ikke lest langt ennå, men noen av konseptene i serien har virkelig gjort meg nysgjerrig. Historien virker ganske fantasy-anime-inspirert, om det går an å si noe sånt.
Lackadaisy Cats av Tracy J. Butler – Visuelt lekker sepia-serie satt i forbudstida i USA, bare med katter i hovedrollene. Jazz, booze, femme fatales og gangstere. Og jeg er riktignok ikke noen kattekjenner, men jeg er rimelig sikker på at denne dama er utrolig flink til å tegne kule katter!
Copper av Kazu Kibuishi – OK, denne er kanskje strengt tatt ikke lovende lenger siden den vel er ferdig, samt at den alt har holdt det den lovte. Men den var noe av det første den utrolig talentfulle Kibuishi ga ut. Noen kjenner den kanskje igjen fra Tommy og Tigern i 2008, da jeg trykket en del utvalgte episoder herfra. Blant mine favoritter er episoden der de hopper på Super Mario-sopper. Og så liker jeg godt det lavmælte samspillet mellom de to karakterene. Kibuishi er forresten også bidragsyter og redaktør for de nydelige Flight-antologiene, og har gått videre med den veldig vellykkede fantasy-serien Amulet for forlaget Scholastic.