Japan, landet på kanten av stupet

14. mars 2011 § 2 kommentarer

Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004

De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.

Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.

Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.

Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.

Godzilla fra 1954

Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)

Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.

I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.

EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.

Reklamer

Bok: Det rene landet

17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.

På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.

Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.

Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.

Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham.  Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.

Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.

LINKER:

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with nihonjinron at Hans Ivar Stordals blogg.