Japan, landet på kanten av stupet
14. mars 2011 § 2 kommentarer
Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004
De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.
Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.
Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.
Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.
Godzilla fra 1954
Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)
Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.
I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.
EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller […]
[…] kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del […]