Hans Ivar Stordals blogg

I går tok jeg meg endelig tid til å sette meg ned med en bok jeg fikk tak i på et loppemarked for lenge siden – The 26 Letters av den amerikanske kalligrafen Oscar Ogg. Boka er fra 1948 (brukt f.eks. her og her), og er en slags krysning mellom en lærebok og en kunstbok: En lærebok i den forstand at den inneholder en grundig og detaljert historisk gjennomgang av skriftspråkets og bokstavenes utvikling over 250 sider, og kunstbok i den forstand at hovedfokuset er skriftens og bokstavenes estetiske kvalitet, ikke først og fremst dens kulturelle eller meningsbærende betydning. Det siste betyr også at boka er rikt illustrert med over 275 illustrasjoner trykt i svart og rødt, i god klassisk boktrykkertradisjon. Boka har forresten mange fellestrekk med typografen Frederic W. Goudys The Alphabet and Elemets of Lettering (brukt her).

Boken begynner allerede med menneskens første kjente forsøk på å uttrykke et innhold grafisk, nemlig hulemaleriene. Den beveger seg derfra og videre gjennom skriftens kjente historie, fra egypternes hieroglyfer og indianernes billedspråk, via fønikerne som standardiserte visse tegn for handel, til grekerne som videreutviklet de fønikiske tegnene, og endelig til romerne som utviklet dagens romerske alfabet, versalene. Deretter følger Ogg den mangslungne utviklingen av det vi i dag kjenner som små bokstaver, eller minuskler, som særlig skylder sin eksistens til europas kristne munker. Boken ender opp med en gjennomgang av boktrykkerkunstens fremvekst og utvikling. Dette er forresten en bok som primært omhandler den vestlige skriftens utvikling, så f.eks. de asiatiske skrifttegnene er kun overfladisk nevnt i kapittelet om boktrykkerkunst (en teknikk kineserne jo var først ute til å utvikle, men som ikke ble like revolusjonerende i et språkområde med tusenvis av ulike skrifttegn).

Jeg har ikke lest hele boka ennå, så dette er ikke egentlig noen anmeldelse. Men jeg vil avslutte med å si at noe av det jeg hittil liker best med boka, er at Ogg viser hvordan skriftens og bokstavenes utseende til enhver tid har blitt påvirket av skriveredskapenes egenart. Han understreker også at bokstavenes utvikling ikke først og fremst må ses på som teknologiske fremskritt, men som kunstneriske fremskritt, drevet fremover av kunstnere som har satt sitt personlige preg på de skrifttegnene de selv har lært. For eksempel er det svært interessant å lese om de romerske versalene, som ifølge Ogg helt åpenbart i utgangspunktet er håndtegnet på steinen (derav de runde formene), og først etterpå hugget inn av steinhuggere. Han viser også hvordan serifene ble født av denne teknikken, nettopp fordi serifene viste seg å være en svært praktisk metode for å få en pen avslutning på det hugde snittet. Senere ble altså serifene værende på bokstavene, som en naturlig (ikke obligatorisk, så klart) del av bokstavens form.

Den interesserte kan også se innlegget mitt om Eric Gill’s An Essay on Typography, som tar opp noen beslektede temaer.

Og apropos boktrykking, her er en nydelig dokumentar om boktrykking med Linotype-maskin, en grundig og detaljert gjennomgang av boktrykkingens aller mest avanserte fase før offset- og senere digitaltrykk tok over. (Et godt eksempel på at den teknologien som sist ble overflødig, oppleves som mest sidrumpa – akkurat slik minidsic er 100 ganger mer ut enn vinylplater.)