I spagaten: Er tro uforståelig?

9. februar 2013 § 2 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev og leste høyt på kreativ-skriving-og-pølse-og-lompe-arrangementet Femti Femti #2 den 8. februar 2013. På forhånd var alle skribentene gitt temaet «gymnastikk». Hvis du har synspunkter på tematikken, må du gjerne kommentere eller sende meg en epost.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Hei. Jeg heter Hans Ivar, og jeg øver meg på å stå i spagaten.

Hvis du kjenner meg bare litt, vet du hvor sykt det utsagnet er. Hvis folk overhodet vet noe om mitt forhold til sport, er det sannsynligvis at jeg er veldig lite interessert. Jeg hater ikke sport, på ingen måte. Det finnes allerede én Per Inge Thorkildsen. Nei, sport er bare ikke en parameter i livet mitt, og har ikke vært det på lenge. Jeg er vel en slags frafallen.

Sist gang jeg fulgte et sportsarrangement med helhjertet iver, var da Norge gjorde en ytterst forglemmelig innsats i VM i USA i 1994. Ikke bra, men ikke engang så dårlig at den var minneverdig. Da var jeg vel tretten. Det har rent mye vann i Mjøsa siden den gang. Nå for tida er kona mi flau over meg fordi selv OL-sendinger på TV kan komme overraskende på meg. Jeg tilhører dem som synes det beste VG noensinne har gjort, var å gi sporten en egen seksjon – hvis jeg noen gang er rastløs nok til å lese et VG på et pauserom, kan jeg i det minste begynne med å kaste fra meg den delen med rosa papir. For ikke å snakke om blåfargede TV-studioer, som for meg betyr «zap videre».

Noen år før VM i 1994 hadde jeg halvhjertet adoptert de to favorittfotballagene til en eldre venn jeg så veldig opp til. Det var Rosenborg og Aston Villa. Så i noen få år skrev jeg navnene på Rosenborg-spillere på den avklipte olashortsen min med sprittusj, eller med blanko på det fillete skinnhylse-pennalhuset mitt. Gøran Sørloth og Ola By Riise. Jeg kan til og med stave det enda. Skinnhylsepennalhus, ja – da vet du at det er en stund siden.

Så har vi den korte perioden min i sjuende klasse med amerikansk fotball. Der har du en sport som på ingen måte passer for en som er blitt beskrevet som todimensjonal. Nok en gang ble jeg rekruttert av en ivrig kamerat. I retrospekt tegner det seg et mønster av en lettpåvirkelig gutt som kan være glad for at vennene hans drev med sport og ikke narkotika.

Men jeg har alltid ment at den drøyeste sportsopplevelsen er å tøye. Det er såpass ekstremt at selv bedriftsliga-fotballspillere med høy smerteterskel skyr unna i skrekk. Og det er noe av det desidert verste jeg vet. Jeg mener, se på meg: Hvor lett tror du det er å ta på tærne sine når beina utgjør snaut ⅔ av kroppen? Hver gang en gymlærer ba oss om å bøye oss ned og ta på bakken, var det for meg en øvelse i ydmykhet. Å prøve det umulige, bare uten at det er klippet sammen til en Rocky-montasje med bakgrunnsmusikk.

Tøying er dessuten et slags destillert bilde på mitt forhold til trening. Til tross for min manglende interesse for sport, hender det jo selvsagt at jeg trener, litt av motivasjons-raptuser og litt av en slags plikt. Med tøying er det definitivt mest plikt. Det gir meg en form for glede og tilfredsstillelse å gjøre det, men mest fordi jeg gleder meg til å ha gjort det. Jeg tvinger gjerne meg selv til å telle sakte, for eksempel til tjue, kanskje mest for å ha noe annet enn smerten å tenke på. Og det føles gjerne som om jeg teller saktere og saktere, selv om jeg sikkert egentlig teller fortere og fortere.

Summa summarum føles spagaten ganske uoppnåelig.

Når jeg allikevel sier at jeg øver på å gå i spagaten, snakker jeg egentlig om følelsen av å stå med én fot i to ulike verdener – to verdener som er langt, langt fra hverandre.

Den ene verdenen er det kristne livet mitt – sannheter, historier og erfaringer jeg har båret med meg så lenge jeg kan huske, men likevel holder for å være like mye mine egne som det meste annet jeg tar for gitt. ”Et kristent verdensbilde” kaller noen det, og det kan man kanskje kalle det. Men det må i så fall ikke forveksles med et statisk, forhåndsdefinert verdensbilde, en liste med sannheter opplest og vedtatt én gang for alle: Det er mer en stadig ny og voksende erfaring av å se verden, både den fysiske og den bakenforliggende, gjennom mine øyne som kristen. Erfaringene der alt som skjer, alt jeg hører og at jeg opplever, på én eller annen måte blir fotstått i et forhold til Gud, og der alt bidrar til å berike dette verdensbildet med nye nyanser og ny forståelse. En verden der en usynlig Gud er et selvsagt sentrum. Og til syvende og sist er denne verdenen noe jeg kaller en relasjon, selv om den nesten har flere forskjeller enn likheter med andre relasjoner jeg har.

Den andre verdenen er den jeg beveger meg i når jeg har å gjøre med alle de menneskene som, så vidt jeg vet, ikke deler den første verdenen med meg. Når jeg leser bøker og ser på filmer som ikke gir uttrykk for noen kjennskap til de tankene og erfaringene. Når jeg leser aviser, går på butikken og ser tabloidforsidenes skrudde virkelighet, eller ser reklameplakater med bilder av pene mennesker som tilsynelatende får sine dypeste behov dekket av et nytt vaskemiddel eller en større flatskjerm. Når jeg prater med deg i lunsjen som jeg, kanskje feilaktig, antar ikke er spesielt opptatt av tanken om å forholde seg til en Gud eller spørsmål om tro og åndelighet. Og ikke minst – når jeg hører offentlige debatter om religion som reduserer tro enten til en slags seiglivet kulturell etterlevning eller en hobby for grupperinger av spesielt interesserte.

Dette er en verden der jeg ofte føler meg som en outsider. Den trenger ikke stå spesielt i motsetning til den første verdenen – som oftest gjør den ikke det. Det er snarere lett å tenke på den siste som den vanlige verdenen. Men jeg vet ikke om det helt stemmer heller. For det virker på meg som om de aller fleste strever med å føle seg helt tilpass der.

Likevel, på en måte kan jeg føle meg like mye hjemme i begge verdener. Ja, enkelte ganger kan den kristne verdenen føles ganske uvirkelig i kontrast til den andre. Både fordi den andre på sett og vis er enklere, mer umiddelbar, mindre utfordrende. Men også fordi det er en verden jeg tross alt deler med alle, det være seg om vi føler oss som innfødte eller flyktninger her.

Men jeg tenker egentlig ikke på et skille mellom noe fysisk og åndelig, eller om jordisk versus himmelsk. Skillet går mer mellom det å anerkjenne og sette ord på erfaringer av Gud, av noe hellig, om du vil, og ikke å gjøre det. For meg er det rart at en stor, stor del av livet mitt, en helt essensiell del av min erfaring av å være menneske, tilsynelatende er helt fraværende i så mange av de sfærene jeg beveger meg i. Men kanskje er det en utfordring som går rett tilbake til meg selv?

Da er det at jeg noen ganger tenker at jeg står med én fot i to ulike verdener. Som en Lucy som vil beholde én stortå på tregulvet i klesskapet mens hun febrilsk prøver å utforske Narnia med den andre foten.

Også sport får meg ofte til å føle meg utenfor, særlig på grunn av mangelen på interesse, men også fordi jeg ikke forstår engasjementet. Det har hendt at jeg har prøvd etter beste evne å forstå. «Kanskje det er litt som min interesse for historier,» har jeg tenkt. «Kanskje kampene har sin dramaturgi, sin spenningskurve, som fansen forstår. Og kanskje nyhetene, tabellene, kjøpene og salgene av spillere, skadene og skandalene, kanskje alt går opp i en stor polyfonisk såpeopera som aldri slutter. Kanskje det er derfor de blir så engasjert.» Men for meg blir det med tankeeksperimentet, jeg står fortsatt utenfor erfaringen, engasjementet, fellesskapet rundt tippekampen. Er det sånn det er for dem som aldri har brydd seg om Gud?

Jeg tar av og til jeg meg selv i å lure på hvordan folk rundt meg egentlig ville reagert hvis de visste hvor viktig troen min på Gud er for meg, hvor dypt den stikker. Jeg mener, jeg vet at de vet at jeg er kristen. Det sjokkerer vel fortsatt ingen – tror jeg, da. Men kanskje det burde det, tenker jeg av og til. Kanskje de ville blitt sjokkert, eller i det minste litt fremmedgjort, hvis de fikk komme inn i hodet og brystet mitt idet jeg leser en av mine mange bøker om hva det vil si å leve som kristen, refleksjoner og erfaringer om kirkeliv, å følge Jesus, kirkehistoriske verker, you name it. Når jeg går tur alene, men ikke føler meg alene, fordi det etter mange år er blitt like naturlig å prate til Gud som med noen annen, og fordi det gir meg en uforståelig fred. Idet jeg drar opp tidebønn-notatboka fra baklomma før lunsj og iherdig prøver å samle konsentrasjonen om de etter hvert velkjente ordene. Eller idet jeg står på et møte og synger til Gud, kanskje full av følelser – enten det er en overstrømmende kjærlighet som utveksles mellom meg og En annen, eller bare den kalde lengselen etter å føle noe som helst. For ikke å snakke om de gangene jeg møter tvil eller vanskelige spørsmål der rasjonalitet tilsynelatende står i konflikt med troen min, der jeg lurer på om det er jeg eller resten av verden som er gått av hengslene.

Listen over mine erfaringer som troende er toogtredve år lang, for jeg kjenner egentlig ikke til noe annet. Men er dette erfaringer andre folk kan forholde seg til? Og i så fall: Hvorfor har jeg ikke oftere en samtale om dette, i stedet for å snakke om hva kristne mener om alkohol og sex?

For er det ikke egentlig sjokkerende nok, mye av det vi tror? Da mener jeg ikke om alkohol og sex, men det vi egentlig tror. Og jeg mener ikke sjokkerende på Den kongelige norske toleransemafiaen eller Generasjon Z-tenåringer som henter verdigrunnlaget sitt fra Paradise Hotel. Jeg mener sjokkerende på intellektet, sjokkerende på erfaringene våre, sjokkerende på den delen av oss som føler seg hjemme på jorda. Jeg mener sånt som at en Gud skulle ha eksistert i evighet, at han har skapt dette universet, at han lot seg selv bli del av det som en liten baby, at en død ble oppreist, at han ble hentet opp til himmelen. Har vi glemt at dette er sjokkerende?

Jeg tror det er sunt å la seg sjokkere av dette, å høre det som for første gang, og å oppdage at det river og sliter i fornuften vår. Å prøve å høre det som et lite barn – de kan være både naive og instinktivt mistroiske – noe jeg stadig trener meg på når jeg forteller dette til mine egne barn. For det jeg ikke kan fortelle til barna mine, har neppe gått opp for meg selv.

Men hvor fører dette hen? Er egentlig målet å bringe de to verdenene sammen? Jeg tror ikke det. Jeg tror en kristen som ikke klarer å leve i et slags spenn, før eller siden vil føle seg tvunget til å ta et skjebnesvangert sprang: Enten fullt og helt kaste seg ut i en verden uten en Gud, kanskje uten en høyre mening – eller å isolere seg i et fastlåst virkelighetsbilde som nesten ikke lar seg berøre av verken egne eller andres erfaringer, og der troen i verste fall bare besvarer spørsmål som ingen egentlig stiller.

Mitt ønske er først og fremst å stå støtt i spagaten. Med én fot i forholdet mitt til en usynlig Gud og én fot i en verden som jeg tror er hans, og som jeg tror han har kommet ned til. Og der vil jeg stå og telle sakte, for eksempel til tjue, selv om det føles som om jeg teller saktere og saktere.

Tagged: , , , , , , ,

§ 2 Responses to I spagaten: Er tro uforståelig?

  • Amelie78 sier:

    Det gir meg enormt mye å lese tekstene dine, H.I. Jeg er imponert over måten du skriver på, det er fengende – og ikke minst; jeg kjenner meg igjen i så mange tanker.

    Må legge deg til bloggrollen min.

    H.

  • Tusen takk for det. Jeg skriver jo om mye som sikkert ikke interesserer alle (f.eks. ikke deg), men jeg glimter kanskje til med noe innimellom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading I spagaten: Er tro uforståelig? at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: