Vikarredaktør for STREK-utgave «om Gud og oss små»

14. mai 2019 § Legg igjen en kommentar

«Tar vi barnas tro på alvor?» Det var temaet for en utgave av tidsskriftet STREK som jeg var vikarredaktør for høsten 2018. Til å belyse spørsmålet hadde vi en rekke ulike stemmer –  Bård Bøe overvar det alternative trosopplæringsopplegget Den gode hyrde-katekese i Bergen, journalist Live Lundh snakked med forfatter Kari Vinje om å skrive til barn, Tore Thomassen slo et slag for sannere kristne barnesanger, og Ylva Eggehorn spør hvordan det ville se ut hvis vi tok Jesu ord om barna på alvor. I tillegg trykket vi et utdrag fra finske Patrik Hagmans bok Alt det vakre, der han forteller om sønnen Joels (3) første og siste nattverd. For å nevne noe.

Under kan du lese lederartikkelen min fra begynnelsen av tidsskriftet.

Strek_04_2018_omslag

Strek 4/2018 omslag. Tegning: Bon Tomme

Barneparkering til venstre

Spørsmålet fra niåringen kom ikke på søndagsskolen eller i KRLE-timen, ikke engang på sengekanten. I stedet kom det midt i kaoset rundt pølsebålet i skogen, akkurat da alle ba om ketsjupen på én gang. «Hvorfor er vi egentlig her … på jorda mener jeg?» Barn deler ikke opp verden i åndelig og verdslig. De er fremdeles bevisst at «alt hører sammen med alt», som den svenske forfatteren Ylva Eggehorn uttrykker det i sin tekst lenger bak i denne utgaven.

Derfor er den så lunefull, den refleksen jeg kjente i ryggmargen i redaksjonsmøtet: «En hel utgave om barn – blir det litt for smalt?» Nei, barna er ikke bare for de spesielt interesserte, for pedagogene eller søndagsskolelærerne. Barn er ikke en fase å få unnagjort – verken å være dem, å ha dem eller å omgås dem. Alle er vi barn – noen har bare levd litt lenger. Barnet i oss bærer vi med oss resten av livet, det vet vi bedre i dag enn noen gang.

« Read the rest of this entry »

Reklamer

Opplysning i svart

12. september 2016 § Legg igjen en kommentar

For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.

Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.

skjermbilde-2016-09-09-15-30-28

Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.

– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.

MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.

ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.

INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.

INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.

HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.

GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.

UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.

OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.

MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»

CHRISTOFOROS SCHUFF (37)

  • Prest i Den ortodokse kirke
  • Musiker, kunstner og deltidsbonde
  • Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger
  • Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder
  • Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose

SÅZEN LARSEN (53)

  • Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden
  • Spesialpedagog i videregående skole

Å anerkjenne det som er annerledes

13. november 2015 § Legg igjen en kommentar

En ting har ateisten, presten og sikhen i hvert fall felles: trangen til å gå mot strømmen.

Dette religionsdialogintervjuet ble først publisert i bladet Tørst 2/2015, en utgave med temaet «anerkjennelse». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Erlend Berge.

– Vi er vel litt rebeller innenfor hver våre sammenhenger. Men vi må huske at de som grunnla religionene våre, faktisk også var rebeller som ikke bare aksepterte alt, men i stedet stilte spørsmål ved alt.

Oppslag fra bladet Tørst 2/2015

Oppslag fra bladet Tørst 2/2015

Det sier Sumeet Singh, sikhen som i 2012 brettet ut kjærlighetsjakten sin på TV, til Stian Kilde Aarebrot, prest og leder for nettverket Substans. Overfor dem sitter Didrik Søderlind, ateist og rådgiver i Human-Etisk Forbund. Tidligere i år ga han ut boken Presten og ateisten sammen med Aarebrot, der de to samtaler om tro og livssyn.

« Read the rest of this entry »

I spagaten: Er tro uforståelig?

9. februar 2013 § 2 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev og leste høyt på kreativ-skriving-og-pølse-og-lompe-arrangementet Femti Femti #2 den 8. februar 2013. På forhånd var alle skribentene gitt temaet «gymnastikk». Hvis du har synspunkter på tematikken, må du gjerne kommentere eller sende meg en epost.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Hei. Jeg heter Hans Ivar, og jeg øver meg på å stå i spagaten.

Hvis du kjenner meg bare litt, vet du hvor sykt det utsagnet er. Hvis folk overhodet vet noe om mitt forhold til sport, er det sannsynligvis at jeg er veldig lite interessert. Jeg hater ikke sport, på ingen måte. Det finnes allerede én Per Inge Thorkildsen. Nei, sport er bare ikke en parameter i livet mitt, og har ikke vært det på lenge. Jeg er vel en slags frafallen.

Sist gang jeg fulgte et sportsarrangement med helhjertet iver, var da Norge gjorde en ytterst forglemmelig innsats i VM i USA i 1994. Ikke bra, men ikke engang så dårlig at den var minneverdig. Da var jeg vel tretten. Det har rent mye vann i Mjøsa siden den gang. Nå for tida er kona mi flau over meg fordi selv OL-sendinger på TV kan komme overraskende på meg. Jeg tilhører dem som synes det beste VG noensinne har gjort, var å gi sporten en egen seksjon – hvis jeg noen gang er rastløs nok til å lese et VG på et pauserom, kan jeg i det minste begynne med å kaste fra meg den delen med rosa papir. For ikke å snakke om blåfargede TV-studioer, som for meg betyr «zap videre». « Read the rest of this entry »

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with tro at Hans Ivar Stordals blogg.