Ukas lenker: Langdistanselesing, overraskende nettserie og Jason-plakat
29. august 2011 § Legg igjen en kommentar
1. Langdistanselesing: Skjermer inviterer ikke alltid til å lese lange tekster, og derfor har de fleste nettaviser stort sett alltid prioritert de korteste, letteste sakene. Likevel er det et vell av lange, gode artikler å finne gratis på nett, for den som vet hvor man skal lete. Men hvem gidder å lese artikler på 5000 ord bare for å finne ut at de var dårlige og uinteressante? Jo, det skal jeg si deg: Det gjør personen(e) bak tjenesten Longreads.com for deg, og hver dag poster de linker til et par-tre lange artikler som garantert er verdt tiden du må investere. (De forteller deg sågar på forhånd hvor lang tid artikkelen gjennomsnittlig vil ta å lese.) Abonnement er tilgjengelig både via twitter (for de som driver med sånt) og RSS-feed, og nettsiden er dessuten søkbar på tema.
PS. Lange artikler innbyr selvsagt perfekt til å lese med ReaditLater eller andre tilsvarende tjenester, som sikrer at du har artiklene lett tilgjengelig når anledningen til å lese plutselig byr seg.
2. Overraskende nettserie: Jeg har tidligere skrevet om nyskapende nettserier som tar i bruk mulighetene skjermen gir for å skape noe som ikke kunne vært gjort tilsvarende på papir. Denne (koreanske?) serien, som jeg må innrømme at jeg ellers ikke vet noen verdens ting om, gjør dette på et veldig … overraskende vis. Bare scroll ned og la deg rive med. Og ikke les den hvis du har hjertefeil e.l. (Det hadde sikkert vært en fordel å forstå språket, men ikke strengt nødvendig i dette tilfellet.) Takk til ScottMcCloud og io9 for tipset.
3. Jason-plakat for salg: Jeg har alltid vært en smule misunnelig på en ekskollega av meg som har et spesialbestilt oljemaleri av den norske serieskaperen Jason på veggen. Et nydelig, melankolsk motiv av en figur som sitter i en vinduskarm, hvis jeg ikke husker helt feil. Vel, etter å ha gått og gnagd på denne bitterheten og latt den fortære meg i årevis (eh … okei), så har jeg nå endelig gjort noe med det: Jeg kastet meg over tilbudet til å kjøpe denne nydelige (og signerte) Jason-plakaten fra Fantagraphics. Den skal få pryde kontorveggen min så snart den ankommer.
Tips ønskes: Tekstredigering på buss
26. august 2011 § 5 kommentarer
I dag ønsker jeg meg tips. Det har seg nemlig slik at min gamle, trofaste Macbook Pro (fra omtrent midt i forrige desennium) har funnet ut at den heller vil være stasjonær – tastaturet og museflaten har sluttet å virke. Den er nå altså konstant sengeliggende (eller pultliggende), dømt til å holdes kunstig i live via et par ledninger (eksternt tastatur og mus) for resten av sin levetid. For en skjebne.
Hvis bare en eller annen tablet fullt ut kunne støtte "spor endringer" ...
Så til poenget: Jeg bruker omtrent halvannen time av arbeidstiden min hver dag på buss. En bærbar maskin av noe slag er derfor et must, og jeg har stadig oftere begynt å ønske meg en maskin som ville være litt lett å håndtere i et trangt buss-sete, ofte med en medpassasjer i setet ved siden av og på ganske svingete veier.
Jeg vet hva du tenker (tror jeg), for det samme tenkte jeg: Dette er den perfekte unnskyldning for å skaffe meg den dingsen jeg (og alle andre) egentlig ikke trenger: en iPad. Perfekt for å lese og redigere word-dokumenter og pdf-er uten alt styret med å åpne en stor laptop og finne en (vond) arbeidsstilling. Ikke sant?
Feil. Det viser seg nemlig at ingen av tekstbehandlings-appene til iPad støtter den ene funksjonen som jeg har soleklart mest behov for: Nei, jeg snakker ikke om clipart og wordart. Jeg snakker om «spor endringer», eller «track changes». Denne funksjonen er et must for folk som arbeider mye med tekst, fordi den lar én person redigere en annen persons tekst på en slik måte at endringene markeres i en annen farge (med navnet til den som har redigert) og kan godtas eller forkastes automatisk. Men … så langt er det altså kun appen «Docs to Go» som kommer i nærheten, den kan nemlig vise endringene. Imidlertid kan man ikke tilføye nye endringer eller godta/avslå de eksisterende, og altså er man like langt. Flere har også foreslått Macbook Air til meg, men det er uaktuelt: Til den prisen kan jeg få fem-seks habile netbooks, og skal jeg først ha meg en ny mac, skal den iallfall være sterk nok til at jeg også kan jobbe i InDesign og Photoshop på den.
Så: Er det noen der ute som har noen tips? Er det rett og slett en liten mini-bærbar/netbook (som Asus Eee e.l.) som er løsningen for meg, eller finnes det andre alternative tablets etc. der ute? Finnes det kanskje en tablet med penn som lar meg notere rett i pdf-filer og lagre notatene i filen? Bør jeg rett og slett gå for en av de nye hybrid-tabletene som har touch-skjerm og avtagbart tastatur, og som kjører gode, gamle Windows? Eller bør jeg rett og slett slutte å ta buss og heller kjøpe denne? Kjør debatt!
Ukas lenker: Gammel Miyazaki-moro, norsk retrospill og ?uestlove
22. august 2011 § 1 kommentar
Jeg er sakte, men sikkert litt på vei tilbake til blogg-livet igjen etter sommerens lange pause. Jeg fortsetter å kalle disse sammenraskede lenkesamlingene uten lange tekster for «Ukas lenker», uten at det må tolkes som noe løfte.
1. Ny-gammel Miyazaki-historie: Den japanske animasjons-regissøren Hayao Miyazaki begynte tidlig å utvikle mange av figurene og universene som er blitt så mesterlig portrett i filmene hans, som Nausicaä, Prinsesse Mononoke og Min Nabo Totoro. På japansk er det tidligere utgitt en av hans illustrerte historier fra 1983 som tydelig hinter frem til de to førstnevnte av disse filmene. For en tid tilbake la fanbloggen The Ghibli Blog ut enda en slik historie, denne gang fra 1980, som tydelig hinter til alle tre nevnte filmer. De har også vært så snille å oversette historien til engelsk.
Og mens vi er inne på Studio Ghibli: Visste du at mange av personene bak de nevnte filmene også på et tidspunkt var involvert i å lage en filmversjon av Little Nemo in Slumberland, den klassiske storformat-tegneserien fra Winsor McCay? De endte alle opp med å forlate filmen, som ble utgitt i 1992, men de rakk først å produsere denne mesterlige piloten som jeg nylig kom over. Ah, tenk for en film det kunne blitt:
2. Norsk eventyrplattformer: Det norske tomanns-spillstudioet D-Pad, nylig behørig hypet på VGTV, har akkurat lansert første demo til deres svært etterlengtede Owlboy. Spillet er så vidt jeg har forstått et plattform-eventyrspill, og den nydelige håndtegnede pixel-2D-grafikken levner liten tvil om at disse guttene er oppvokst med de første generasjonene Nintendo- og Sega-konsoller. Jeg har ikke rukket å spille demoen selv enda, men gleder meg som en liten unge (bokstavelig talt). Jeg er litt inne i en retrospill-periode om dagen og forundres ikke så rent lite over de sterke følelsene lavoppløste pixler kan vekke i meg. Derfor håper jeg å rekke å komme tilbake til temaet dataspill-nostalgi ved en senere anledning.
3. ?uestlove: Musikknettstedet Pitchfork publiserte nylig et langt intervju med Amir «?uestlove» Thompson, trommisen i hiphopgruppa The Roots. ?uestlove har nå i femten år vært det sannsynligvis mest sentrale musikalske og produserende geniet bak den særegne The Roots-sounden (jeg våger påstanden at gruppa er den eneste som virkelig har fått instrument-hiphop til å fungere like bra som «two turntables and a microphone»-oppskriften). Som produsent har han også bidratt betydelig på mange av «Soulquarrians»-medlemmenes plater, som Erykah Badu, D’Angelo og Common. I dette intervjuet snakker han, som den intelligente karen han er, om hele karrieren sin.
Beirut
16. august 2011 § Legg igjen en kommentar
Beirut, sigøyner-folk-indie-bandet til den unge amerikaneren Zach Condon, er i disse dager aktuell med sin tredje fullengder, The Rip Tide, som jeg gleder meg til å få tak i. I mellomtiden publiserer jeg to anmeldelser av bandets tidligere utgivelser, opprinnelig skrevet for Studentmagasinet IKON. Den første anmeldelsen ble aldri publisert på grunn av økonomiske omstendigheter i magasinet, noe som kanskje er grunnen til at den noen innledende partier i de to anmeldelsene likner litt.
Beirut – The Flying Club Cup (2007)
Playground
Ta meg til Beirut!
Hvis noen hadde spurt meg for et år siden om jeg likte sigøynermusikk, ville jeg nok ha dratt usikkert på skuldrene. Akkurat nå ville jeg nok ha ropt ja, for så å bli litt usikker. For kan Beirut egentlig kalles sigøynermusikk?
Seksten år gamle Zach Condon droppet ut av Santa Fe High School, New Mexico, for å reise i Øst-Europa, der han ble eksponert for Balkans sigøynermusikk (foretrukket begrep er forresten «romani»), særlig Boban Marković Orchestra. Han startet gruppa/prosjektet Beirut, og spilte inn debutalbumet Gulag Orkestar da han var nitten. Og det er bare å bøye seg langflat for den nå (EDIT: da) 21-årige guttens modenhet i både stemmebruk, komposisjon og låtskriving.
Med trekkspill, orgel, mandoliner, balalaikaer, blåserekker, fioliner, ukuleler, cymbaler og haugevis av andre instrumenter, skaper melodiene hans indre bilder av et levende og forlokkende Balkan, tykt av bondsk romantikk og den særegne, Østeuropeiske melankolien. Jeg klarer ikke å kjempe mot stemningen av «de gode, gamle dager», av falmede postkort, sirkusvogner, flate bygdelandskap, vevde stoffer og leirbål.
Siden sist har Condon også utvidet spekteret sitt med en del instrumenter og harmonier som strekker seg både lenger østover i Asia og lenger vestover til gamle dagers mellomeuropeiske ballsaler. Også innspillingskvaliteten har bedret seg det lille nødvendige hakket som gjør lytteopplevelsen langt mer behagelig.
Hver dag på vei til jobb går jeg forbi to sigøynere som spiller trekkspill. Begge spiller stort sett den samme triste, banalt enkle og skalapregede melodien. Jeg har aldri gitt penger, men prøver å smile hyggelig. I det siste har jeg blitt plaget av den åpenbare ironien i at jeg går og suger ivrig inn romani-vibber skapt av en jypling fra det amerikanske bondelandet, mens de tilreisende tiggerne i mine (selvrettferdige) øyne fremstår nesten som lite troverdige klisjéer.
Så liker jeg romani-musikk? Jeg vet ikke helt. Men jeg elsker Beirut.
Beirut – March of the Zapotec/Realpeople: Holland (2009)
Pompeii Records/Tuba
Veien fra Beirut
Den uinnvidde tror kanskje at Beirut er en Libanesisk hovedstad, og lurer på hvorfor den anmeldes på denne måten. Jeg presiserer derfor at vi her snakker om Santa Fe-bandet som oppsto da 17-åringen og High School-dropouten Zach Condon reiste til Europa og snublet over folkemusikk fra Balkan. I 2006 kom debutalbumet Gulag Orkestar, full av messingblåsere, trekkspill, ukulele, orgel og generell melankolsk romani-stemning. Det var rått, skittent, utight og folksy (dog kanskje ikke folkelig). Og veldig … annerledes. Den langt mer sofistikerte oppfølgeren The Flying Club Cup ble Beiruts virkelige gjennombrudd.
Når dette som kunne vært Beiruts tredje fullengder isteden ble to EP’er, er det fordi dette er to klart atskilte utgivelser. Den første, March of the Zapotec, er Condons samarbeid med det obskure 19 mann sterke meksikanske begravelsesbandet The Jimenez Band. Lydmessig er det en slags tilbakevending til «gutteromsproduksjonen» på debutalbumet. Men selv om dette altså skal slekte på meksikansk folkemusikk, har fortsatt melodiene en klar likhet med tidligere utgivelser. Og nettopp dette er både utgivelsens styrke og svakhet: De vellykkede og gjennomkomponerte låtene som The Shrew og The Akara er suggererende og forførende, men ellers er March en litt tynn affære, der Beirut-formlene er fulgt til punkt og prikke, men med for halvtygde og ensformige låter.
Den andre utgivelsen, Holland, er Condons retur til sitt gutteroms-elektronika-prosjekt Realpeople. Her er folkemusikk-orkestrene byttet ut med et kobbel av trommemaskiner og analoge og digitale synther, men både melodiføringer, komposisjoner og ikke minst den selvsikre crooner-vokalen er en umiskjennelig rød tråd til Beirut. Men forsøkene på 80-tallspop og indietronica får på grunn av Condons karakteristiske vokal dessverre høyst varierende utfall – vellykket på den behagelige og drømmende Venice, direkte flaut og ensformig på My Wife, Lost in The World.
At Beiruts tredje album ble erstattet av en dobbel EP av såpass sprikende art, er trolig et tegn på at Condon er litt usikker på veien videre. Utgivelsen forsterker inntrykket av at Beirut ønsker å fornye seg, men stiller for meg store spørsmålstegn ved om han egentlig vet hvordan han skal gjøre det, for ikke å snakke om hvorvidt disse to forsøkene representerer gode utveier. Jeg er ikke så sikker, men smiler iallfall gjerne litt ekstra til sigøynertiggeren på gatehjørnet.
Hans Ivar Stordals blogg 