Seminar om manga, anime og Japan på Drammen bibliotek

29. november 2011 § 1 kommentar

JapanMania! på Popkult (Drammen bibliotek) 8. desember 2011.

Manga, anime, otaku-kulturen, cosplaykonkurranse og annen japansk populærkultur – det er noen av stikkordene for arrangementet JapanMania!, der jeg er invitert til å holde foredrag om de tre første stikkordene. Arrangementet er en del av Popkult, Drammen bibliotek sitt populær- og subkultur-initiativ, og finner sted på Drammen bibliotek 8. desember kl 19.00. En egen Facebook-side for eventet finnes også.

Noen av stikkordene jeg tenkte å komme innom, er:

  • Hvilken rolle spiller manga i det japanske samfunnet?
  • Mangaens «oldhistorie», slektskapet til førmoderne japansk kunst
  • Mangaens nyere historie, fremveksten av en særegen tegneserietradisjon
  • Hva er egentlig typisk for manga? (Nei, jeg snakker ikke om tegnestilen.)
  • Mangahistorien i Norge – hva skjedde?
  • Hvem er de norske otakuene?

Hvis noen interesserte lesere tilfeldigvis befinner seg i Drammen eller omegn den aktuelle datoen, må dere selvsagt ta turen innom.

EDIT: Da var evenementet over, og jeg må takke både arrangører og fremmøtte for et bra opplegg. Ikke minst var det fett at hele seks cosplayere trosset snøværet og stilte i gjennomførte kostymer, og at tilhørerne til og med tilsynelatende godtok min amatørsosiologiske beskrivelse av de norske otakuene, nemlig dem selv. Arrangørene har postet et lite referat fra opplegget her, inkludert et bilde av undertegnede som for anledningen er gått inn i total kawaii-modus etter å ha dømt i cosplay-konkurransen. Beklager det.

Reklamer

Onward Towards Our Noble Deaths – banebrytende krigsmemoar-tegneserie

27. november 2011 § Legg igjen en kommentar

Onward Towards Our Noble Deaths (1973) kom ut på engelsk fra D&Q i 2011

Onward Towards Our Noble Deaths (eller Soin gyokusai seio!) er en tragisk, men også humoristisk krigsmemoar fra andre verdenskrig. Slik skikken gjerne er i Japan, er memoaren anonymisert og delvis fiksjonalisert. Den er nok et eksempel på at de engelskspråklige  forlagenes satsing på manga er i ferd med å nå et nytt nivå av modenhet, da viktige og klassiske verk endelig blir tilgjengelige, samt utgitt med en profil som tydelig henvender seg mot et boklesende, voksent publikum. Skaperen, japanske Shigeru Mizuki, forteller her om den tragiske endelikten til en japansk bataljon som blir beordret til å dø for sitt fedreland i et meningsløst selvmordsangrep. Mizuki var selv en del av denne bataljonen på en øy i dagens Papua Ny Guinea mot slutten av krigen, og var en av omtrent 80 overlevende. I et etterord og intervju forklarer Mizuki for øvrig mer i detalj hvilke deler av historien som skiller seg fra virkeligheten.

Et eksempel på kontrasten i tegnestiler: Offiserens ansikt er karikert, gjenkjennelig som karakter, mens soldatene under fremrykningen mister individualitet og eventuelle komiske trekk.

Noe av det første som slår en når man leser Onward … (og Mizukis serier for øvrig) er den store kontrasten mellom de karikerte personene, tegnet i en enkel og skisseaktig strek, og de ekstremt detaljerte håndtegnede bakgrunnene, tegnet helt uten bruk av ferdigskapte mønstre etc. Ja, ikke bare bakgrunnene, men også en rekke av bildene som viser selve krigshandlingene, er tegnet i en realistisk og svært detaljert strek. Det er interessant å legge merke til at dette grepet i serien bygger tydelig opp under seriens budskap og innhold – i leirene og det daglige livet er de menige soldatene vanlige mennesker med egne identiteter, men under selve krigshandlingene er de bare anonyme slaktefår uten annen hensikt enn å dø. Serien gir et sterkt innblikk i det vi kan kalle de aller mest negative og ekstreme konsekvensene av Japans sterke vektlegging av ære, og heldigvis er også denne utgaven utstyrt med både oversetterens kommentarer og for- og etterord som hjelper leseren å sette serien, tidsperioden og skaperen inn i kontekst.

Onward …,  som opprinnelig er fra 1973, kan godt nevnes i samme åndedrag som gekiga (mer om begrepet her). Riktignok har Mizuki meg bekjent aldri brukt en slik betegnelse om seriene sine, men vi ser her mange av de samme trekkene: Historier fra et virkelighetsnært (i dette tilfellet virkelig) miljø, fokus på enkeltmenneskers skjebne i det større samfunnet, bruken av hverdagslige, men meningsladede scener som belyser det absurde eller tragiske i omstendighetene, og vekslingen mellom dramatiske og mer stillestående passasjer. Alt dette er med på å øke leserens følelsesmessige involvering i historien, og det gjør også at hendelsene som utspiller seg oppleves desto mer tragiske og hjerteskjærende, dog uten at man opplever å få disse reaksjonene presset på seg utenfra. Sant å si er det utrolig at ikke en tegneserie som dette har vært mer kjent i Vesten tidligere. I USA florerte det på samme tid (og tidligere) med krigstegneserier, men meg bekjent var det først og fremst Blazing Combat (1965–1966) som forsøkte å gå forbi det glorifiserende bildet og beskrive krig på en mer realistisk og menneskelig måte, i all sin grusomhet – egentlig som antikrigstegneserier. På dette området skriver Onward … seg virkelig inn i tegneseriehistorien som en slags pionér.

Shigeru Mizuki og kona

Det er for øvrig vanskelig å forstå at ikke Shigeru Mizuki har blitt oversatt til engelsk før nå, særlig med tanke på alle B- og C-titler som har blitt oversatt siden Tokyopop-bølgen. Foruten «the godfather of manga», Osamu Tezuka, er det faktisk godt mulig at Shigeru Mizuki er Japans aller mest elskede, folkekjære og respekterte mangaskaper – iallfall nålevende. Blant annet har det i lengre tid gått en populær tv-serie om livet til Mizuki og kona på japansk tv.

Yôkai-relaterte figurer fra Mizukis kanskje mest kjente mangaserie, Ge Ge Ge no Kitaro.

Noe av grunnen til denne enestående posisjonen er hans spesielle fokus på japansk folklore, og særlig på såkalte yôkai, mytologiske åndeskapninger eller monstre. Mizuki har vært fascinert av disse historiene siden barndommen, da han fikk dem fortalt av en gammel dame i nabolaget. Han har siden studert dette feltet inngående, studier som har brakt ham til over 60 land for å foredra eller studere og sammenlikne lokal folklore.

OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

Ukas lenker: Typografispesial

21. november 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg sniker ut en ny «ukas lenker» og later som om det bare har gått en uke siden sist. Denne gang er samlingen dedikert til verdens trolig nest vakreste former; bokstaver.

What Type Are You?1. What Type Are You er en time hos psykoanalytikeren, der du ved hjelp av å svare på en del enkle spørsmål kommer frem til hva slags type – altså hvilken skrifttype – du er. Legg deg ned på den gusjegrønne divanen og snakk ut. Husk å skru på høyttalerne.

Kern Type

2. Kern Type er et lite minispill om kerning, altså det å skape pen avstand mellom bokstavene. Det er en oppgave som datamaskiner er forbausende dårlige til, siden det må tas mange ulike hensyn for å skape optisk balanse. Til slutt sammenliknes ditt forslag med fasiten, og du får poeng fra 1 til 100. Du får også se forskjellen på de to, slik at du kan se hva du eventuelt skulle gjort annerledes. Spillet er laget av et byrå ved navn Method of Action, som driver en slags designopplæring kamuflert som dataspill. Du kan også leke deg med bokstavformer i deres andre spill, Shape Type.

Cheese or Font?

3. Cheese or Font er et morsomt lite quiz-spill som presenterer deg for et navn, og din oppgave er å avgjøre hvorvidt det er navnet på en font eller på en ost. Det er en selvfølge at inngående kjennskap til ett av de to områdene er en klar fordel. Jeg kunne også ønsket meg å få se hvordan fonten (hvis det var en font) så ut, men det er kanskje urettferdig mot osten.

Binary Genesis

4. Bloggen BoingBoing har gjort et intervju med bokbinderen Michael Greer om bokbinding og om hvorfor noen lærer seg et slikt utdøende håndverk i dagens digitale samfunn. De snakker også om hans mildt sagt sære prosjekt Binary Genesis, som er en innbundet, fysisk bok som inneholder 1. Mosebok skrevet på binær kode, altså som nuller og enere. Boken er satt, designet og trykket for å minne om de tidlige trykte biblene.

100 alphabets publicitaires

5. På Flickr har brukeren pillpat lastet opp en komplett scan av en gammel typografibok ved navn 100 alphabets publicitaires(1946), altså alfabeter til bruk i reklameslagord og titler den gang annonser ble designet for hånd. En liten gjennom-flipping anbefales på det sterkeste.


Winter’s Bone og det grå Amerika

17. november 2011 § 1 kommentar

Her om dagen fikk jeg endelig sett en film jeg har hatt på lista mi lenge, Winter’s Bone. Og den gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Det har fått meg til å tenke nøyere gjennom hva det egentlig er ved filmen som treffer meg så sterkt. Jeg tror det har med en myte å gjøre. Men en sann myte.

Filmen handler om 17 år gamle Ree fra de fattige områdene oppe i Ozark-fjellene i Louisiana. Her tar hun seg av sin psykisk syke mor og sine to småsøsken. En dag kommer sheriffen og forteller henne at faren, som er fengslet for metamfetamin-produksjon, har pantsatt huset deres som kausjon. Nå har han imidlertid ikke møtt opp til rettssaken, og hvis han ikke dukker opp i løpet av en uke, blir huset deres tvangssolgt. Ree ser ingen annen utvei enn å sette i gang å lete etter faren, en leting som tar henne dypt ned i områdets dystre underverden preget av mistenksomhet og en knallhard indre justis. Men til tross for at både Ree’s situasjone og miljøet historien utspiller seg i, er ganske nedslående saker, var likevel filmen på et vis oppløftende og inspirerende, sikkert på grunn av Rees ukuelige ståpåvilje og bein i nesa.

NWA – Gangsterhistorier i ny drakt

Men tilbake til hva ved filmen som fester seg så: Det er nok ingen land i verden en gjennomsnittlig nordmann har fått så inngående skildret som USA. Gjennom tv, film, bøker, musikk og alle andre medier blir vi stadig presentert for ulike versjoner av dette myteomspunne landet som selvsikkert og selvfølgelig tar hovedrollen i verdens underholdningsbransje – iallfall slik de selv ser det. Og selv om glatte Hollywood-inspirerte fortellinger om de vellykkede, rike og hvite stort sett alltid har dominert, er det heller ingen mangel på alternative bilder av dette landet. Et så sammensatt land som USA skulle det forresten bare mangle at det fantes mange ulike bilder av: Nybygger- og western-historier, den amerikanske drømmen, collegelivet, borgerkrigshistorier, road movies, gangsterhistorier i gammel og ny drakt –  og de fleste av dem er i en eller annen grad sanne.

Med jevne mellomrom blir dessuten en film eller tv-serie ansett for å bryte gjennom mytene og gjøre eksisterende historier i samme sjanger til skamme som ren fiksjon. De siste årene har særlig serier som The Sopranos, The Wire og Treme blitt hyllet for å revitalisere sine respektive sjangre med godt researchete realistiske skildringer av dagens USA. Og jeg tviler overhodet ikke på at disse og andre filmer og serier portretterer noe som finnes. Mange seere sitter igjen med en ubevisst følelse av å ha fått et glimt av noe ekte, noe virkelig. Men hvem er egentlig i stand til å si med en viss troverdighet hva som er det ekte USA? Det finnes tross alt millioner av mennesker som virkelig lever klisjéen av den amerikanske drømmen, men likevel avfeier jeg denne historien ofte som en myte, og hvorfor det? Ikke fordi den ikke er oppnåelig eller mulig, for det er den, men fordi den ikke er representativ – det finnes for mange unntak. (Dessuten vekker selvsagt suksesshistorier en viss mistenkelighet i oss egalitære nordmenn – når noen virker for desperate i sitt forsøk på å bevise sin egen suksess, kan man til slutt ikke kan annet enn å tvile på sannhetsgehalten – men dette er et sidespor.)

Jeg synes ordet «myte» passer bra på disse bildene av USA. Ikke for å antyde at disse bildene ikke er sanne, det er ikke hovedsaken. Snarere er det for å antyde at vi forholder oss til mange av bildene mer med følelsene våre enn med argumenter, fakta og befolkningsstatistikk. Som det står på Wikipedia: «’mythos’ begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens ‘logos’ betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett.» I denne betydning merker jeg at Winter’s Bone virkelig appellerer til meg på en mytisk måte, med noe som jeg best kan beskrive som «myten om det grå Amerika». Det er selve bildet eller følelsen av den amerikanske landsbygda, gjerne midt-Vesten, med endeløse veier, slitte hus og bygninger, altfor store og mange biler fra for lengst nedlagte fabrikker, trailer parks, fast food-sjapper og vanlige arbeiderklassefolk som lever sine stille og usynlige liv i komfortabel avstand til maktens sentrum og i skyggen av den amerikanske drømmen.

Men hvor har jeg dette bildet fra? Jeg har bare vært i USA én gang, og holdt meg altfor nært de store byene til å se mer enn små glimt av dette. Snarere må jeg innrømme at en stor del av dette bildet kommer fra filmer, bøker, tv-serier, tegneserier og musikk jeg har konsumert opp igjennom årene. En del av dem er åpenbart fra virkeligheten, fotografier og dokumentarer, men selv de lyver på sitt vis, ved å rette fokus på det som passer inn og utelate alt det andre. Til syvende og sist spiller det uansett ikke så stor rolle i denne sammenheng hvorvidt bildet er sant eller ei: Hvis jeg tror det er sant, at filmen eller tv-serien gjenspeiler en virkelighet som faktisk eksisterer, bidrar det i beste fall til å forsterke mitt følelsesmessige engasjement i historien, og skaper slik en fascinasjon eller til og med lengsel etter å oppleve mer. Hvis jeg finner meg selv i dette humøret, hører jeg ofte på noen av låtene under, som alle forteller historier om folk i «det grå Amerika»:

Sufjan Stevens – Flint (For The Unemployed And Underpaid)
Damien Jurado – Denton, TX
Damien Jurado – Ohio
Damien Jurado – Medication
Jim White – Still Waters

Searching for the Wrong-Eyed Jesus

En annen film som portretterer USAs backwoods, i dette tilfellet sørstatene, er dokumentaren Searching for the Wrong-Eyed Jesus. Her guider alt.country-artisten Jim White seeren gjennom det religiøse og musikalske sør. Det gjør han i et stort, bensinslukende drog som kjører i skytteltrafikk mellom de tre typene steder der folk samles, nemlig kirker, barer og diners. Filmen er akkompagnert av nydelig musikk av bl.a. Jim White selv, Cat Power og David Eugene Edwards (16 Horsepower). Interessant nok er folks forhold til kirker og (kulturell) kristendom også temaet for ekstramateriale-dokumentaren til Winter’s Bone, der en del av filmens statister fra Ozark-fjellene diskuterer hillbilly-kulturen og hva som er unikt med den. Det er nok umulig å forstå denne delen av USA uten å forstå den lavkirkelige kristendommen som egentlig lå til grunn for en stor, stor del av den opprinnelige europeiske utvandringen til USA. Jeg kunne godt skrive litt om at jeg synes det er viktig å utfylle det sosiologiske og psykologiske perspektivet på religion med et perspektiv som faktisk tar troen på alvor på troens egne premisser, men det hører ikke hjemme i denne bloggposten. Nyt heller denne traileren:

The Book Depository og frakt

16. november 2011 § 6 kommentarer

Konvolutter fra TheBookDepository

Tre konvolutter fra TheBookDepository

Jeg har tidligere skrevet litt spørrende om hvor man bør kjøpe bøker hvis man ønsker å få dem til en noenlunde rimelig pris, men samtidig ønsker å motvirke monopolisering, støtte rimelige salgsvilkår for forlagene, hindre bokhandeldød etc. (Vel – hvis man virkelig ønsker å gå inn for det siste, bør man jo kjøpe alle bøker gjennom fysiske bokhandler i Norge, men det virker dessverre slett ikke alltid som en farbar vei, iallfall ikke med utenlandske bøker.)

I forgårs fikk jeg den første av fire bøker jeg hadde bestilt fra britiske The Book Depository. Selskapet har lave priser, satser på svært bredt utvalg og opererer med fri frakt, i likhet med f.eks. Play.com.

– Jaså, de tre andre bøkene var sikkert ikke tilgjengelig på lager akkurat da, så de blir vel ettersendt om en stund, tenkte jeg.

Men den gang ei. De resterende tre bøkene dumpet ned i postkassa mi i går, i hver sin konvolutt. Selskapets fri frakt-policy innebærer med andre ord at de sender hver ordre for seg, uansett om kunden har bestilt flere bøker i slengen. Dette kan da umulig være bra miljømessig? Altså, så lenge de tre konvoluttene kommer i samme postsekk, trenger det vel i teorien ikke å gå flere fly enn hvis de ble sendt sammen, og postmannen (eller –personen) kommer jo uansett bare kjørende i bilen sin én gang om dagen. Men likevel … jeg kjenner jeg er skeptisk. Hva bør jeg gjøre nå? Bruke Haugenbok, Capris eller Bokkilden eller noe sånt? Bestille mangabøker på min lokale Outland-sjappe? Kjør debatt …

Anime som ikke er anime del 2 – Tatsumi, en animert tegneserie

14. november 2011 § 1 kommentar

Som tidligere nevnt har jeg i høst hatt gleden av å møte et par spennende animasjonsregissører (den første skrev jeg om her). Den andre var Eric Khoo, en singaporsk regissør jeg hadde gleden av å delta i et samtalepanel med på årets Film fra Sør.

Serieteket October 8

Eric Khoo har altså laget animasjonsfilmen Tatsumi, basert på den japanske serieskaperen Yoshihiro Tatsumis novelleserier, samt hans selvbiografiske tegneserie. (Jeg skrev mer om Yoshihiro Tatsumi og filmen her.) Under kan du se et intervju med regissøren på Serieteket, der den første samtalen fant sted:

Regirssøren Eric Khoo var et fascinerende møte. Han har bakgrunn som serieskaper selv, og oppdaget ganske tidlig Yoshihiro Tatsumi gjennom en enkelt samling av hans novellehistorier som, hittil ukjent for meg, ble utgitt i USA på 80-tallet. Da han bestemte seg for å be Tatsumi om lov til å produsere denne filmen, var Tatsumi først ekstremt skeptisk, og mente at han var en altfor smal og uinteressant serieskaper. Trolig var dette delvis vikarierende grunner, for ifølge Khoo snudde Tatsumi plutselig om da han fikk se Khoos notatblokk full av tegneskisser. Da forsto Tatsumi at prosjektet ville være i de beste hender, og ga tommel opp.

Noe interessant Khoo kunne fortelle, var at Tatsumi selv overhodet ikke var klar over hva som skjedde i tegneserie-undergrunnen i USA og Europa på 60- og 70-tallet, og først lang tid senere ble oppmerksom på andre serieskapere som hans egen produksjon har blitt sammenliknet med. Også «graphic novel»-begrepet, som er så sammenliknbart med Tatsumis «gekiga»-begrep, kom på et langt senere tidspunkt enn gekiga-bevegelsen.

Tatsumi foreslo videre at Khoo gjerne kunne forandre litt på historiene etter sitt eget forgodtbefinnende, men det nektet Khoo plent: Han ønsket å forholde seg til seriene nærmest som storyboards, og har så vidt mulig ikke puttet inn en eneste strek som ikke fantes i de originale seriene. Med et par interessante unntak: Etter å ha møtt Tatsumi og fått noen glimt av hverdagen hans, insisterte Khoo på at filmen også måtte inneholde det første møtet med kafédamen som senere ble kona hans, og som han er svært knyttet til. Filmen inneholder dessuten en kameo-opptreden av Khoo selv som går tur med den lille hunden sin.

Hele samtalen kan for øvrig høres på Film fra Sør sine sider, her.

Mens Khoo og jeg ble introdusert for hverandre og forberedte oss litt til samtalen, kom vi også inn på en rekke andre serieskapere som på ulike måter er beslektet med Tatsumi, både i Japan og i Vesten. Dette vakte på nytt interessen min for en del mangaskapere og mangatitler som kom ut for en del år siden, og som jeg tidligere har latt passere litt under radaren. Dessuten har utgivelsene av Tatsumis serier på D&Q også satt i gang en liten bølge av både historiske og alternative mangautgivelser fra mange ulike forlag, utgivelser som plasserer seg trygt utenfor det kommersielle sporet de fleste forbinder med japanske tegneserier (dette er med andre ord en spennende tid å være voksen mangaleser på om man ikke behersker skriftlig japansk). I løpet av de kommende ukene og månedene håper jeg å få skrevet litt om noen av disse her på bloggen, f.eks. krigsmemoaren Onward Towards Our Noble Deaths av Shigeru Mizuki, Lone Wolf and Cub av Koike/Kojima, Red Snow av Yoshiharu Tsuge og forhåpentligvis noen flere. Også det nyere horror-dramaet 7 Billion Needles er noe jeg har på lesetapetet om dagen, etter et interessevekkende førstebind, samt A Zoo in Winter av Jiro Taniguchi. Gøy gøy.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for november, 2011 at Hans Ivar Stordals blogg.