På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass
26. januar 2011 § 3 kommentarer
Jeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)
De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie». Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?
Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.
Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler
Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:
- Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
- Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
- Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
- Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).
Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.
City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli
Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».
Var det alt? – bok + vinyl = fett
24. januar 2011 § 1 kommentar
Var det alt? av Kjetil Gilberg
Det store i det lille. Det er er stikkordene for de 21 korte tekstene som utgjør samlingen Var det alt? av debutanten Kjetil Gilberg. Tekstene er for det meste små scener eller gjenfortalte historier, noen ren fiksjon, andre gjenfortalt fra tv-programmer og filmer eller forfatterens egne opplevelser. I form er mange av dem nesten nærmere anekdoter enn noveller, for den som er opptatt av merkelapper. Men poenget med tekstene er åpenbart å etterlate en slags tanke, en udefinert eller eksistensiell undring om store spørsmål. For meg personlig var det særlig «Hva nå?», «Bodies» og «Prikk»som gjorde inntrykk, men det kan sikkert være annerledes for andre.
Så kommer spørsmålet: Hvor høyt opp må man komme for å se at det som utgjør livet vårt bare er en liten prikk? Hvor mange meter snakker vi? Hvor skjer forvandlingen fra altoppslukende hverdagsliv, ambisjoner, drømmer, gleder og sorger – til en prikk?
– Fra «Prikk»
Jeg har ikke tenkt til å gå inn i noen grundig analyse av boka her, detntror jeg ikke engang jeg er i stand til. Men jeg anbefaler boka som «coffee-table»-bok, eller do-bok (for hvem i huleste er egentlig de menneskene som går rundt og har coffee-tables?), siden det passer mye bedre å lese av ett og ett stykke enn å lese alt i én jafs.
Jeg skal innrømme at jeg aller helst har lyst til å snakke om det lekre formatet på boka. Den er designet av neue, som jeg synes har gjort en modig, enkel og særdeles vellykket jobb. Omslaget er helt hvitt, med kvartbind i hvitt tekstil og med de enkle, håndskrevne, pikslete ordene «Var det alt?» på coveret. Disse ordene går også igjen som en slags seksjonsdelere inni boka. I tillegg har boka forsats, baksats, kapitelbånd og lesebånd i sterk rød. Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg leste en hel bok som var satt i sans-serif, noe jeg må innrømme at fungerte overraskende godt på disse korte tekstene.
Var det alt? i lydbokversjon – på vinyl!
Likevel er det ikke til å komme bort fra at det mest bemerkelsesverdige ved denne utgivelsen (no offense til noen, aller minst til forfatteren som sikkert sto for ideen selv) er at den også har kommet ut som lydbok – på vinyl! Jepp, en svart, rund, flat, deilig plastklump full av fine riller med lyd i. Riktignok er denne lydbokversjonen litt forkortet, bare ca halvparten av tekstene er med, men likevel … Ikke siden jeg som femåring spilte i hjel lp-en med Dyrene i Hakkebakkeskogen har jeg hørt en lydbok på vinyl, og det var virkelig en god følelse å sette den på. Kudos til Gilberg og Avenir forlag!
… håndverket var ikke dødt: Field Notes
20. januar 2011 § 2 kommentarer
Field Notes-notatbøker og ymse materiell
I forbindelse med Eric Gills tanker om «det edle håndverket», kom jeg på en av mange ting som tyder på at håndverket som filosofi og tradisjon ikke er helt dødt. Sist bursdag fikk jeg nemlig en gave jeg ble veldig glad for av broren min, en notatbok av typen «Field Notes«. Selv om jeg er en passelig teknologisk type som unektelig liker å ha allting tilgjengelig digtalt, er det likevel uaktuelt for meg å gå noe sted uten notatbok og penn. Og disse enkle notatbøkene i brun og røff utførelse, trykket for hånd på gammelt vis, er faktisk en glede å skrive i. De koster dessuten ikke mer enn tankene man kan skrive i dem er verdt.
På nettsiden til bøkene kan man også se videoer som viser hvordan bøkene blir trykket, og stadig kommer det nye opplag av bøker i nye utførelser (hva med svart omslag med trykk i svart, blankt blekk med preget trykk?) – selvsagt bare tilgjengelige i limited editions. Dessuten må man jo bare like bøkenes slagord:
I’m not writing it down to remember it later. I’m writing it down to remember it now.
I bakre perm kan man lese en detaljert beskrivelse av trykketeknikkene, maskinene, papiret, blekket, stiftene, fontene (eller snarere fonten, det er Futura Bold all the way) og metodene som er brukt for å lage bøkene, pluss en morsom liste med forslag til hva man bruke bøkene til.
http://www.flickr.com/photos/biffybeans/2931930091/in/photostream/
Som et morsomt apropos oppdaget jeg at til og med tegneserieforfatteren Warren Ellis skryter av Field Notes-bøkene sine. (Her.) Men nå er det nok reklame, jeg får tross alt ikke prosenter av denne omtalen.
An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?
19. januar 2011 § 5 kommentarer
An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936
Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.
Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Press–trykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)
Eric Gill
Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.
Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.
Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:
Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …
Market Day av James Sturm
Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.
Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt. Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.
Til slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.
Lone Wolf and Cub – tilgi meg for å ikke ha lest deg
17. januar 2011 § 1 kommentar
Lone Wolf and Cub 1 - her i nesten full størrelse:(
Årene 2010/11 ser ut til å bli et år av lange episke verk for min del. Ikke bare er jeg nylig ferdig med en ny gjennomlesing av Ringenes Herre (lydbok denne gangen) og hele mangaserien Monster, men jeg har også akkurat begynt på to klassikere jeg utrolig nok aldri har kommet i gang med før, nemlig Sandman og samurai-mangaen Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima.
For nordmenn på min alder (+/- 5 år) var det stort sett en av tre veier inn i manga: Dragon Ball, Akira eller Lone Wolf and Cub. Og min var altså Akira, scifi-mesterverket til Katsuhiro Otomo. Jeg har møtt noen Lone Wolf-fanatikere på min vei, og har sant å si irritert meg litt over noen av dem, særlig siden flere av dem har hatt til felles at de ikke virker så opptatt av annen manga. Dessuten har jeg nok i mitt stille sinn betvilt de faktiske litterære kvalitetene til denne serien, siden jeg har lest et par av de første bøkene og anså historiene som rimelig repetitive og bygget over én litt klisjéfylt lest: Ôgami Ittô er den råeste samuraien som finnes (og så har han en unge).
Personlig har jeg holdt meg til Vagabond av Takehiko Inoue, som jeg har hatt inntrykk av at er en mye mer sofistikert og «spirituell» serie – men nå er jeg altså fem bøker inn i Lone Wolf, og må innrømme at jeg er litt positivt overrasket. Jeg må likevel vente en stund før jeg skriver noe inngående om den 28 bøker lange serien.
Bare tre observasjoner foreløpig:
- Hvilken idiot i Dark Horse bestemte å publisere serien i et så knøttlite format, omtrent 1/4 av arealet til originalen? Serien er komplett uleselig på buss eller i dårlig lys (og nei, jeg har ikke dårlig syn og leser ellers hva som helst på buss), og jeg griner av å tenke på hvor mye sterkere en del av tegningene ville vært i større format. Serien ble jo opprinnelig publisert på amerikansk og dansk i originalformat, men bare i kortere hefter … og var ikke engang halvveis da det amerikanske forlaget gikk konk. Sikkert bra for skogen og klimaet, men synd for leserne.
- Jeg kan ikke noe for å irritere meg over at Frank Miller har tegnet coverne på bøkene, hva har liksom han med denne serien å gjøre? Joda, det var sikkert bra at en «superstjerne» som han fikk øynene opp for denne serien og ga den litt drahjelp i statene, men likevel … Det er som å se «Quentin Tarantino presents» på en filmplakat … det er bare noe med det som er turn-off for meg. Dessuten er Frank Millers versjoner av Ôgami Ittô, og ikke minst bevegelsene hans, veldig ulike originalen.
- Jeg har en åpenbar moralsk aversjon mot den sanseløse og til dels meningsløse nedslaktningen som hovedpersonen står for, og at dette gang på gang forsvares med det enkle og uimotsigelige faktum at han har «chosen the way of the meifumadô». Men dette må jeg nok tenke litt mer inngående og nyansert på senere.
Bok: Det rene landet
17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar
Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007
Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.
På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.
Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.
Thomas Glover med familie, ca år 1900
Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.
Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.
Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham. Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.
Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.
LINKER:
Kurosagi Corpse Delivery Service – horror som ikke er horror
8. desember 2010 § 2 kommentarer
Omslagene til KCDS skiller seg effektivt ut i manga-mengden.
Det finnes geniale historier, formfullendte historier, historier som har klartenkt oppbygning, karakterutvikling, en perfekt symbiose mellom form og innhold … og så finnes det god gammeldags underholdning! I den siste kategorien har jeg de siste par årene fulgt mangaserien Kurosagi Corpse Delivery Service av Eiji Otsuka og Housui Yamazaki med stor fornøyelse.
Til å begynne med var det rett og slett coverdesignet som fanget oppmerksomheten min fra Outlands mangahyller av skrikende farger – det minimalistiske og abstrakte designuttrykket kombinert med den røffe, ublekede kartongen som paperbackbøkene er innbundet i, var veldig utypisk manga. (Veldig opp min gate, må jeg legge til.) Men så fikk jeg altså sans for den bisarre serien inni coveret også.
Serien låner det meste av uttrykket og handlingen sin fra horror-sjangeren, men er i sitt vesen en slags overnaturlig detektiv-komedie i horror-innpakning. Og det er altså ikke en kritikk fra min side, snarere en kompliment. Jeg er ingen stor horror-fan selv, har rett og slett aldri prøvd å sette meg inn i sjangerens pensum, men liker godt sjangerlek. Og jeg synes horror-sjangerens tydelige formspråk og særegne virkemidler og konvensjoner fungerer veldig effektivt å stjele (i likhet med western-sjangeren). Det er noe med horror-elementene som har evnene til å røre ved oss på en veldig fysisk og sjokkartet måte, og når det som her blandes med en ganske annen sjanger, føles resultatet overraskende og friskt. (Et helt annerledes eksempel på noe liknende er forresten den svenske boken/filmen La den rette komme inn, som bygger et vart og følsomt tenåringsdrama over en vampyrhistorie.) Jeg må forresten legge til at jeg selvsagt vet at mye horror har de facto undertoner av en slags mørk komedie, men jeg mener altså at vi her snakker om noe litt annet.
Den snodige gjengen som utgjør Kurosagi Coprse Delivery Service
Serien som har tagline «Your body is their business», handler om en snodig, sammenrasket gjeng eks-studenter fra et buddhistisk universitet som ikke har klart å skaffe seg vanlige jobber. På oppskriftsmessig vis har de alle en eller annen slags spesiell egenskap, enkelte av dem overnaturlige sådanne. Den soleklart mest spesielle av disse egenskapene tilhører seriens hovedperson Kuro (betyr sort), som ved berøring kan snakke med døde sjeler som ennå ikke helt har forlatt en kropp. Legg til en balsameringsekspert, en som kan finne lik med pendel og et par andre, og VIPS – du har en gruppe med et kult navn og en litt uklar businessidé: Kurosagi Corpse Delivery Service jobber med å utføre døde menneskers siste vilje. Dette kan være så enkelt som å gravlegges på et bestemt sted (selv om heller ikke det nødvendigvis er enkelt), og så komplisert som når døde kropper brukes av robotutviklere til å teste robotdrakter som uheldigvis har bygd systemvaren sin over gamle Nintendo-spill … ganske off-beat greier altså. Felles for de fleste «oppdragene», er at det hører til sjeldenhetene at døde mennesker er gode betalere. Manusforfatter Otsuka er et oppkomme av ideer som kobler horror-elementer til det hverdagslige, moderne og urbane, en konvensjon japanere jo etter hvert er blitt kjent for. Legg til de stilrene, enkle og forholdsvis realistiske tegningene til Yamazaki, som klarer å formidle både de komiske og skremmende elementene like godt, så sitter du med en klar vinner.
Noe av det som fungerer aller best i Kurosagi, er det komiske i at gruppen innehar utrolige evner, men overhodet ikke finner noen politisk korrekt måte å utnytte disse evnene på. Gjengen er derfor gjerne forvist til en Cowboy Bebop-aktig konstant blakk tilværelse. Alle er dessuten ganske asosiale og nerdete typer, og kommer ikke nødvendigvis bedre ut av det med andre asosiale nerder enn de gjør med vanlige folk. Kanskje det er derfor de heller søker de dødes selskap, noe som i så fall heller ikke kan karakteriseres som spesielt vellykket.
Serien er stort sett bygd opp av asvluttede enkelthistorier som spenner over alt fra to til fem-seks kapitler, og selv om serien foregår kronologisk er det etter 11 bøker forholdsvis lite karakterutvikling eller overliggende plotstruktur å spore. Det eneste store, overliggende mysteriet av denne typen er den arrede ånden ved navn Yaichi som fra tid til annen manifesterer seg rundt Kuro, og en sjelden gang griper inn i historiens gang. Hvis serien noen gang beveger seg mot en klimaktisk avslutning, vil Yaichi definitivt spille en viktig rolle.
Det er også verdt å nevne at Dark Horse Manga har gjort en forbilledlig jobb med å utgi denne serien på amerikansk. Siden serien retter seg mot voksne, har de valgt å gå i retning av å holde seg så trofast som mulig til originalen. Det betyr blant annet at lydord har fått stå uretusjert, og at oversettelsen finnes bakerst i boka for den som absolutt vil forstå dem (ikke mitt førstevalg personlig, men like fullt en prinsipiell avgjørelse jeg respekterer). Men viktigere er det at også en rekke historie-elementer, ordspill, vitser og kulturelle referanser har fått inngående forklaringer bak i bøkene av oversetter og redaktør Carl Gustav Horn. Disse er ikke bare nyttige, men også direkte morsomme og godt skrevet. Dette gir bøkene en merverdi, siden serien faktisk renner over av slike referanser som ellers ville gått de fleste vestlige lesere hus forbi.
FAKTA:
Kurosagi Corpse Delivery Service på Wikipedia
Bok 1 hos den amerikanske utgiveren Dark Horse (klikk First Looks for en prøvesmak)
Kurosagi hos Deichmanske Bibliotek
Buddha revisited
1. desember 2010 § 2 kommentarer
Dette er en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #1-2009.
Den oppvåknede Buddha
«Veldig mye». Det er denne ekstremt upresise beskrivelsen jeg gjerne føler meg forvist til når jeg skal prøve å beskrive tegneseriene til den japanske mangalegenden Osamu Tezuka. Det er vanskelig å si det bedre på under en tettpakket side: Tezuka-serier er fremfor alt mye historiefortelling – mannen formelig dreit historier – og alle handler først og fremst om menneskelig drama, relasjoner og etiske og eksistensielle spørsmål. Han behersket alle sjangere, og var en mester i å bruke «hva hvis»-fortellinger, science fiction, myter eller en slags magisk realisme, til å fortette og intensivere dramaet. I tillegg er det mye av både refleksjon, melodrama, spenning, sterke følelser, meningsløse slapstick-gags, visuelle fortellerteknikker og innovativ tegneseriekunst.
KLATREMUS I DUKKEHUS
Det er umulig å forstå Japans forhold til tegneserier (manga) uten å nevne Osamu Tezuka, «the God of comics». Og det er umulig å forklare Tezukas betydning og innflytelse i Japan uten å ty til klønete sammenlikninger som «en sammenslåing av Henrik Ibsen, Ivo Caprino, Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Frode Øverli i én og samme person» … forholdsvis upresist, men like fullt effektivt.
Men hvorfor maser jeg om dette? Vel, Tezuka er først og fremst aktuell fordi en stadig større andel av de «voksne» seriene hans nå blir gjort tilgjengelig på engelsk av det amerikanske forlaget Vertical. Men nå har han altså også blitt introdusert for et norsk publikum gjennom «Buddha». Serien er et av Tezukas største tegneserieverk på til sammen imponerende 2900 sider, skapt over ti år mellom 1974 og 1984. Serien er utgitt på engelsk i åtte tykke bøker, designet av bokcover-stjernen Chip Kidd, og hittil har tre (fire per 2010, forf.anm.) av disse bøkene kommet ut på norsk fra Gyldendal.
LEGENDER OG LÆRE
«Buddha» forteller først og fremst historien om Siddharta Gautamas liv: Prinsen som vokste opp i beskyttede omgivelser, men som i møtet med lidelse konkluderte at alt i livet er tomhet, og som gjennom askese og meditasjon ble den første som oppnådde «oppvåkning». Historien åpner allerede før Siddhartas fødsel, og introduserer oss først for Brahmin-kasten (vismennene) og kongeriket Kapilavastu. Historien tar oss deretter igjennom Siddhartas ungdomsår i hoffet, de fire møtene, perioden som omflakkende asket, meditasjonen under fikentreet og den store oppvåkningen, hans forkynnelse, samlingen av en disippelflokk og til sist hans død. Men serien fletter også inn en rekke bipersoner, noen historiske og haugevis av helt fiktive. Bipersonenes historier tar faktisk til sammen langt mer plass enn Buddhas egen, ja, det går ofte både 100 og 200 sider uten at Buddha selv har vært i fokus.
Med andre ord: Vi snakker ikke her om noen historisk dokumentasjon, men snarere en personlig tolkning av legendematerialet som omkranser Buddha. Noen av legendene er gitt en forholdsvis realistisk utførelse (Siddharta snakker for eksempel ikke fra fødselen av), andre er bevart mer mytiske (den oppvåknede Buddhas karakteristiske utseende er for eksempel beholdt). Men de fiktive elementene forstyrrer ikke egentlig historien eller dens trofasthet mot den buddhistiske læren. Alle karakterene spinner en levende verden rundt Buddha som tydeligere viser hvordan hans liv og lære blir gjensidig påvirket av menneskene rundt ham. Dessuten fungerer bipersonene som objekter for lidelser og fristelser, og sørger for akkurat så mye tragedie og meningsløshet at det virkelig etableres en verden der læren om at alt er lidelse og tomhet kan oppleves. Disse læresetningene som er så sentrale for buddhismen kan virke overdrevent pessimistiske på utenforstående, men er like fullt essensielle for å forstå buddhismen. Og siden opplevelsen av lidelse og tomhet kan variere, er historier som denne, om enn både fiktive og legendepregede, nyttige for å komme under huden på Buddhas lære.
RASKERE ENN SIN EGEN TANKE?
For så til slutt å bite meg selv i halen som et karmahjul: Det kanskje eneste det ikke er mye av i Tezuka-serier er finesse, raffinement og perfeksjon av den typen vi gjerne forventer av «høyverdig litteratur» i et vestlig kunstperspektiv. Skal man nyte seriene, må man huske på at stort sett alt han produserte faktisk var ment som folkelig underholdning, om enn med en alvorlig undertone. Dessuten var verkene hans produsert så raskt at det er tvilsomt om mannen i det hele tatt hadde tid til å tenke seg om før han dyppet pennen sin i blekk – noe man kun kan skryte av hvis resultatet er så godt som dette. Som leser er det best å bare puste dypt, dykke ned i sidene og la seg rive med av fortellingens eget tempo, dens rytme og stadige krumspring. Gjør man det, kan man komme til å merke at Tezuka er i en klasse for seg, selv lenge etter hans død.
FAKTA OM OSAMU TEZUKA:
- 1928-1989, fra Takarazuka i Japan.
- Utdannet lege.
- Tegnet over 150.000 seriesider, stort sett uten assistenter, og regisserte en mengde animasjon i løpet av sitt liv.
- Blant hans mest kjente verk er Tezuwan Atom (Astro Boy), Jungle Emperor (Kimba the White Lion), Black Jack, Hi No Tori (Phoenix) og Adolf.
«Monster» av Naoki Urasawa
12. november 2010 § Legg igjen en kommentar
Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma
Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?
Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.
Utdrag fra mangaserien Monster, møte med Johan
Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.
Naoki Urasawa har et bredt repertoar av karakterskildringer
Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri av Twin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.
Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.
Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.
Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.
Det å være «formfullendt» er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20–25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til å avslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.
Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster – at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.
Hans Ivar Stordals blogg 