Hans Ivar Stordals blogg

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 06.09.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. For enkelhets skyld, og fordi det fortsatt er plass nok på Internett, kommer her den uredigerte versjonen – writer’s cut (or lack thereof).

Er generasjonen som alltid er tilkoblet, i ferd med å gjenoppdage hviledagen?

Boken The Sabbath World – Glimpses of a Diferent Order of Time av Judith Shulevitz

Man trenger ikke være en stor sosiolog for å se at hviledagen har vært på vikende front i Norge i iallfall tretti år. Sant nok er oppslutningen om å ha søndagsstengte butikker ganske stabil, men i realiteten har det aldri vært enklere å handle på søndager enn det er i dag. Mange av de tradisjonelle reglene for tillatte og forbudte hviledagsaktiviteter, særlig de fra kristne miljøer med pietistiske røtter, er også langt på vei forsvunnet fra den allmenne bevissthet. Med god grunn, vil mange hevde, fordi mange av normene var blitt et fjernt ekko av en fortid da folk flest jobbet med kroppen og lagde sine egne klær.
Men har vi kanskje glemt noe av hviledagens betydning i en tid da mange mer enn noensinne kunne trenge den?

Teknologisk hvile
Noen som mener det, er de unge amerikanske jødene i Reboot, en gruppe som de siste par årene har arrangert en årlig «National Day of Unplugging». Denne dagen oppfordrer de alle til å logge seg av Facebook, Twitter og e-post og skru av mobiltelefoner i 24 timer. De har til og med utviklet en egen telefon-applikasjon som automatisk logger brukeren ut fra alle tjenester med en beskjed om at de nå vil bli borte det neste døgnet. Tanken er at deltakerne, ved å frikople seg fra denne typen mediebruk, kan være mer til stede for Gud og sine nærmeste.
For selv om vi statistisk sett jobber stadig mindre, er trenden i stedet at vi fyller fritiden vår med stadig mer organisert innhold og behandler den mer og mer som jobb: Alt fra trening til oppussing og sosiale aktiviteter må inn i avtaleboka for å få plass. Når mange i tillegg fyller de små sprekkene mellom aktivitetene med å trekke ulike digitale dingser opp fra lomma, er det ikke rart at om tanken om en hviledag begynner å gjenvinne sin appell.
«Når vi klager over kommersialiseringen av fritiden, som forvandler moro til arbeid, og som krever både budsjettering og logistikk i militær målestokk […] – når vi engster oss over disse tingene, så blir vi minnet på sabbaten, dens kraft til å redde oss fra larmen av vårt eget begjær.» Det skriver den jødiske forfatteren og litteraturkritikeren Judith Shulevitz i sin nye bok, The Sabbath World. I boka ser hun tilbake på sin jødiske oppvekst og utforsker sabbatsfenomenet på en grundig og personlig måte, fra et både religiøst, historisk, filosofisk og sosiologisk perspektiv.
«Sabbaten er en gammel, men vakker idé som, i vår frenetisk forhastede kultur sultefôret på mening, skriker etter å gjenoppdages og nytes av mennesker av alle trosretninger,» skriver den profilerte amerikanske senatoren Joe Lieberman, også han en jøde, i sin ferske bok The Gift of Rest: Rediscovering the Sabbath. Og allerede i 1992 skrev nåværende biskop Ole Chr. Kvarme i sin bok Evighet i tiden: «Vi har i flere tiår vært så opptatt av å fjerne grensene for det vi ikke skal gjøre på søndagen, at vi nå oppslukes av alt det vi kan og bør og må gjøre på søndagen. Og så har vi glemt det vesentligste: Hva vil Herrens nærvær på Herrens dag gjøre med meg?»

Fra sabbat til søndag
Kanskje er det symptomatisk at de fleste eksemplene over er jødiske, for det er liten tvil om at den jødiske sabbaten og den kristne hviledagen har ulike konnotasjoner. Tilsynelatende forholder de fleste kristne i dag seg mye friere til det tredje (evt. fjerde) bud enn de ni andre.
Den kristne urkirken begynte tidlig skikken med å møtes på søndag, også kalt «den åttende dagen», for å minnes Jesu oppstandelse. Dette var imidlertid ikke først og fremst en erstatning av sabbaten, som mange av de jødekristne lenge fortsatte å praktisere, men snarere en dag å feire gudstjenesten sammen på.
Bakgrunnen for hviledagens posisjon i norsk kristenhet kan bl.a. belyses ved å se på arven fra Martin Luther. Selv med sin sterke betoning av «nåden alene» og frihet fra Moseloven forkastet han slett ikke de ti bud. Imidlertid behandler katekismen hviledagsbudet ganske annerledes enn de andre budene: «Hva denne ytre hvilen angår, er budet bare gitt til jødene. I sin bokstavelige forstand angår dette budet derfor slett ikke oss kristne,» skriver Luther, og beskriver dets nye funksjon som en praktisk forordning for at folk skal kunne gå i kirken. Han så nemlig med forferdelse på at en del samtidige kristne grupperinger begynte å vende tilbake til å holde den jødiske sabbaten, noe han så på som et knefall for loven. Særlig skriftet Brev mot sabbaterne til en god venn fra 1538, det første av hans såkalte antijødiske skrifter, advarer i sterke ordelag mot enhver flørt med jødedommen og den jødiske sabbaten.
Den kristne kirkehistorien er imidlertid full av grupperinger og kirkesamfunn som har vendt tilbake til å holde lørdag som hviledag, som anabaptistene og adventistene. Pietistene som utvandret til nordre USA, holdt stort sett fast på søndagen som hviledag, men gikk ofte langt i å vedta strenge offentlige lover for hva som var påbudt eller forbudt å foreta seg på hviledagen.

Mark Scandrette er leder og grunnlegger for ReImagine, og er i disse dager bokaktuell i Norge. Foto: Johnny Baker

Sabbatseksperimenter
– I USA gikk mange kristne vekk fra å praktisere sabbat i min foreldregenerasjon, sier den amerikanske forkynneren og forfatteren Mark Scandrette (41) fra San Francisco Han var i sommer i Norge for å tale på Korsvei-festivalen. – Mange i denne generasjonen forteller historier om reglene de vokste opp med fra den pietistiske tradisjonen – som å ikke fiske, ikke svømme, ikke drive med håndarbeid og ikke gå ut på restaurant – bare sitte hjemme. Det er et godt eksempel på at en leveregel kan bli giftig når den blir presset på andre. Da er den ikke lenger livgivende, sier Scandrette videre.
Mark Scandrette er også aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis, som nylig kom ut på norsk. I boka skriver Scandrette om arbeidet han har grunnlagt i San Francisco, ved navn ReImagine. Kort fortalt dreier Scandrettes arbeid seg om å tilnærme seg Jesu lære med kampsportens læringsmetode: Å lære ved å praktisere. ReImagine arrangerer små og store workshops der deltagerne deles opp i grupper som tar for seg skriftsteder om et gitt tema. Deretter forplikter de seg overfor hverandre til en eller flere selvvalgte måter å sette skriftstedet ut i praksis på i et antall uker fremover. Deltagerne møtes gjerne ukentlig for å evaluere erfaringene fra eksperimentet, som de kaller det. Hviledagen er et av temaene ReImagine har tatt for seg flere ganger.
– Som gruppe har vi blant annet gjort kollektive eksperimenter der vi har avtalt å holde en form for sabbat hver uke de neste seks ukene. For noen betød det å kutte ut all media, for andre å skrive dagbok eller på annen måte skape tid for stillhet og refleksjon, osv. Jeg tror at det å holde sabbaten ikke handler om et sett objektive regler, men om å finne ut og bestemme hva som utgjør hvile for en selv. Slik kan man skape rom for å gi oppmerksomhet til Gud og sine nærmeste, sier Scandrette. Han forteller at de også har forsøkt seg med nye former for hviledagspraksis i den nærmeste vennekretsen:
– I et års tid praktiserte vi noe vi kalte «felles sabbat», der et tjuetalls personer dro på en hytte fra lørdag kveld til søndag kveld. Vi tenkte at det var større sannsynlighet for at vi gjennomførte det, hvis vi gjorde det sammen. Vi lagde litt enkel mat sammen, slappet av, gikk turer, leste og hadde ellers lite program. Det viste seg for øvrig at de utadvendte blant oss syntes det var mye mer avslappende enn de innadvendte, innrømmer Scandrette.

Vår tids hvile
Et viktig poeng for Scandrette er at hvile og avbrekk fra hverdagens mønster kan bety ulike ting for mennesker med ulike yrker og til ulike tider.
– Da oldeforeldrene mine skulle praktisere sabbat, arbeidet de ellers stort sett med kroppen sin. Da betød sabbaten åpenbart at de ikke skulle være fysisk aktive, og ikke lage eller produsere noe. Å hvile betød for eksempel tid til å lese. For meg i dag, på den annen side, er kanskje det å ikke lese noe som jeg sjelden tar meg tid til. Den gangen var de mye alene på gården og trengte å komme sammen med andre i kirken på søndager. Vi som bor i store byer og ser folk hele tiden, trenger kanskje å være mer alene, sier Scandrette. Et liknende paradoks har han selv erfart i sin egen oppvekst:
– Som pastor var søndager aldri noen hviledag. Vi måtte opp tidlig, ta på fine klær, komme oss av sted, sitte på et møte i 2–3 timer, ha gjester til middag, dra på et møte til … Det føltes definitivt ikke som hvile, forteller han.
– Er det et aspekt ved sabbaten du vil trekke frem som spesielt viktig for oss i Vesten i dag?
– I vår tid tror jeg nok det å frigjøre seg fra maskinene våre og rette oppmerksomheten vår mot Guds skaperverk er en særlig viktig utfordring, sier Scandrette, og utdyper:
– Jeg tror naturen er viktig for å oppnå kontemplasjon. Mange av oss arbeider så mye foran maskiner og er så mye innendørs. Da har naturen en egen evne til å åpne oss opp for Gud. Vi bor i en stor by, så det å være ute i naturen er ofte en del av vår sabbatspraksis. Denne søndagen skal vi dra ut i skogen, ta med oss litt mat og tepper å ligge på og se hva som skjer, hvilke samtaler som kommer opp. Da barna var mindre, brukte vi også ofte hviledagen til å lese bøker høyt sammen som familie, forteller Scandrette.

Gode gjerninger

Boka Jesusveien – eksperimenter underveis av Mark Scandrette.

De få utsagnene om sabbaten vi har fra Jesu munn, ble alle gitt som svar til fariseere som kritiserte ham for å bryte et av de mange tilleggsbudene om sabbaten. Særlig måtte Jesus forsvare at han helbredet ikke-akutte sykdommer på sabbaten: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Dette mener Scandrette utfordrer oss til å sette sabbatshvilen i riktig perspektiv:
– Jeg har lagt merke til at noen kan misbruke den subjektive synet på hva som er hvile, og slik behandle sabbaten litt egoistisk, at «jeg trenger ikke gjøre noe jeg ikke har lyst til.» Men Jesus viser tydelig at vi skal gjøre gode gjerninger på sabbaten. Så vi kan spørre oss, hva er godt for fellesskapet vårt, for familien vår? Hvis jeg planlegger en dag som skal tilfredsstille alle mine behov og ønsker, så behandler jeg den fortsatt som arbeid, en liste med punkter som skal krysses av. I stedet tror jeg vi bør ha åpen tid, slik at vi for eksempel har tid til å ha en viktig samtale med noen vi møter, sier Scandrette.
– I boken din gjør du et poeng av at man ikke bare bør bestemme seg for noe en ikke skal gjøre, men også noe en skal gjøre. Er dette relevant for sabbatshvilen?
– Ja, i en klassisk åndelig disiplin-terminologi snakker man både om avholdenhet og aktiv handling, både ting man skal avstå fra og ting man skal begynne med, det passive og aktive. Jeg tror begge deler er relevante for sabbaten. Det er for eksempel interessant at sabbaten i den jødiske tradisjonen er en spesielt avsatt dag for å elske med ektefellen din, det er jo et eksempel på en aktiv handling, sier Scandrette

Avslørende
«Målet med sabbaten er kan hende hvile, men det er ikke personlig frihet eller ubundet fritid,» skriver Shulevitz i The Sabbath World. Kvarme skriver i Evighet i tiden om jøden Filon av Alexandria, som var den første til å gi en nytte-begrunnelse for sabbaten; at hvilen hjelper oss å arbeide bedre. Men, skriver Kvarme, «den bibelske sabbat har et dypere perspektiv. […] Sabbaten med Guds nærvær skal feires for at mennesket skal fornyes i sin fundamentale identitet – som den det er, skapt i Guds bilde.» Scandrette er også tydelig på at sabbaten først og fremst handler om å møte Gud:
– Noen ganger er det en fristelse å få hviledagen til å handle om din egen nytelse. Men det er et viktig prinsipp i åndelig modning at man trenger å gjøre noe som er nytt og annerledes for en selv. Noen kan si at, «jeg liker å slappe av med Facebook og tv», men det blir rett og slett en billig utvei. For å ta meg som eksempel, så er jeg veldig glad i å være aktiv og få trening, og jeg trener ofte. Jeg kan gjerne gå en seks timers tur når jeg har tid, men jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det på sabbaten. I stedet prioriterer jeg å ta meg tid til tankefullhet, refleksjon og lesing, ha tid til å kjede meg. Da gir jeg Gud en større sjanse til å trenge igjennom til meg, sier Scandrette. Han understreker også at vi noen ganger må tvinges til dette mot vår vilje:
– Det å praktisere sabbat er ikke alltid morsomt. Jeg synes vanligvis det er spennende å åpne datamaskinen og finne 60 uleste e-poster, da føler jeg meg ettertraktet og interessant. Det er smigrende for egoet mitt å se alt jeg kan produsere og få til. Derfor kan sabbaten noen dager være ren tortur, for da må jeg se spørsmålet «Hvem er jeg når jeg ikke produserer noe, når jeg er alene?» i øynene. På den måten tvinger hvilen oss til å komme ansikt til ansikt med vårt virkelige jeg, og de virkelige relasjonene våre. Sabbaten avslører tingenes virkelige tilstand.

Mark Scandrette (41) er en amerikansk forkynner, poet og forfatter fra San Francisco. Han er grunnlegger av arbeidet ReImagine!, som består av workshops der deltakerne utforsker hva det praktisk vil si å følge Jesu lære i dag. Er aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis (Luther forlag, 2011).

Judith Shulevitz er en jødisk amerikansk journalist, redaktør og litteraturkritiker, særlig kjent fra New York Times Book Review og The New Yorker. The Sabbath World: Glimpses of a Different Order of Time (Random House, 2010) er hennes første bok.